Tilgi seg selv for hva man tillot i voldelig forhold?

[AnonymBruker]

Har gått i terapi og samtalegrupper, og alt det der. Og øvd på den hva hadde du sagt til en venninne eller søster, men det er som at jeg ikke finnes fortsatt, at jeg ikke får kontakt med meg selv og kan tilgi meg selv, at jeg ikke kan legge armen rundt meg selv og si at det er ok, du kom ut av det og du vant. Jeg kan si det til alle andre, men hvorfor ikke meg selv først? Hvorfor føles det ikke helt likt når jeg ser det fra en søsters perspektiv og mitt? Hvorfor er jeg så hard mot meg selv? Hvor er jeg? 

Anonymkode: fa1dd...a7b

[AnonymBruker]

fordi du har selvforakt 

Anonymkode: 4fded...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

fordi du har selvforakt 

Anonymkode: 4fded...27d

Hvordan fikser jeg det?

Anonymkode: fa1dd...a7b

[AnonymBruker]

Kan det være at du fortsatt er i "overlevelsesmodus", og ikke klarer å ta innover deg hva som faktisk skjedde med deg? Og er du redd for at dette faktisk var din feil, eller noe du fortjente?

Egne dårlige relasjonelle erfaringer gjorde at det tok årevis før jeg greide å innse de faktiske hendelser, og plassere ansvaret der det hørte hjemme (hos den andre parten). Ikke før da greide jeg å få en bedre relasjon til meg selv. Da forsvant også behovet for å tilgi meg selv, for jeg gjorde ingenting galt for å fortjene det som skjedde. Dette var kun den andre partens ansvar, og jeg fant også en ny ro da jeg oppdaget at jeg faktisk ikke trenger å tilgi det utilgivelige.

For meg høres det ut som om du fortsatt ubevisst prøver å beskytte deg selv mot noe her, siden du ikke når inn til deg selv. I så fall kommer det når du er klar for det. Gi deg selv tid og tålmodighet i mellomtiden 🙂

Anonymkode: 22bed...aac

[AnonymBruker]

Det krevde mange hundre timer og år i terapi for meg for å slippe noe av den følelsen. Jeg jobber fortsatt med det. Anbefaler deg å fortsette i terapi og evn bytte terapeut om du står bom stille. 

Det viktigste jeg kan si til deg er at du ikke TILLOT noe som helst. Du holdt ut det du var TVUNGET til for å kunne overleve, deeskalere trusler og minimere enda verre vold. 

Du gjorde akuratt det du måtte for å overleve og det hjernens innstinkter sa, som er "frys"/handlingslammelse i over 70% av situasjoner hvor man blir utsatt for overgrep og vold.

I tillegg så skapte HANS mishandling traumebånd hos deg, også kalt Stockholmssyndrom og det er heller ikke din feil eller noe man har makt over å styre selv. 

Nå er du ute og du skal være utrolig stolt som har klart det, og selvom alle ettervirkningene er vanskelig å leve med skal du vite at det er mulig å få det bedre! Benytt deg av alle terapitilbud som finnes, gå ukentlig til traumespesialist, søk deg inn på Modum Bad, jobb med boken Tilbake til Nåtid, begynn med aktiviteter som regulerer nervesystemet som yoga, Chi gong, meditasjon, turer i skogen, hold deg unna alle mennesker som tråkker over grensene dine eller trigger deg. Du er verdt å få det bra og nå er mishandlingen slutt, så ikke tenk sånn som han fikk deg til å føle om at du er skyld i det selv for det er du ikke! 

 

Hvis du søker på YouTube på Ted talk domestic abuse kommer det opp mange gode videoer. Advarer om at videoen over inneholder beskrivelser på hva slags mishandlede handlinger som ble gjort, som kan være triggende for noen. Men poenget mitt er at du må jobbe for å finne sinnet ditt mot han og plassere ansvaret der det hører hjemme, på han! Ikke på deg ❤️

Anonymkode: 597d0...761

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan det være at du fortsatt er i "overlevelsesmodus", og ikke klarer å ta innover deg hva som faktisk skjedde med deg? Og er du redd for at dette faktisk var din feil, eller noe du fortjente?

Egne dårlige relasjonelle erfaringer gjorde at det tok årevis før jeg greide å innse de faktiske hendelser, og plassere ansvaret der det hørte hjemme (hos den andre parten). Ikke før da greide jeg å få en bedre relasjon til meg selv. Da forsvant også behovet for å tilgi meg selv, for jeg gjorde ingenting galt for å fortjene det som skjedde. Dette var kun den andre partens ansvar, og jeg fant også en ny ro da jeg oppdaget at jeg faktisk ikke trenger å tilgi det utilgivelige.

For meg høres det ut som om du fortsatt ubevisst prøver å beskytte deg selv mot noe her, siden du ikke når inn til deg selv. I så fall kommer det når du er klar for det. Gi deg selv tid og tålmodighet i mellomtiden 🙂

Anonymkode: 22bed...aac

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det krevde mange hundre timer og år i terapi for meg for å slippe noe av den følelsen. Jeg jobber fortsatt med det. Anbefaler deg å fortsette i terapi og evn bytte terapeut om du står bom stille. 

Det viktigste jeg kan si til deg er at du ikke TILLOT noe som helst. Du holdt ut det du var TVUNGET til for å kunne overleve, deeskalere trusler og minimere enda verre vold. 

Du gjorde akuratt det du måtte for å overleve og det hjernens innstinkter sa, som er "frys"/handlingslammelse i over 70% av situasjoner hvor man blir utsatt for overgrep og vold.

I tillegg så skapte HANS mishandling traumebånd hos deg, også kalt Stockholmssyndrom og det er heller ikke din feil eller noe man har makt over å styre selv. 

Nå er du ute og du skal være utrolig stolt som har klart det, og selvom alle ettervirkningene er vanskelig å leve med skal du vite at det er mulig å få det bedre! Benytt deg av alle terapitilbud som finnes, gå ukentlig til traumespesialist, søk deg inn på Modum Bad, jobb med boken Tilbake til Nåtid, begynn med aktiviteter som regulerer nervesystemet som yoga, Chi gong, meditasjon, turer i skogen, hold deg unna alle mennesker som tråkker over grensene dine eller trigger deg. Du er verdt å få det bra og nå er mishandlingen slutt, så ikke tenk sånn som han fikk deg til å føle om at du er skyld i det selv for det er du ikke! 

 

Hvis du søker på YouTube på Ted talk domestic abuse kommer det opp mange gode videoer. Advarer om at videoen over inneholder beskrivelser på hva slags mishandlede handlinger som ble gjort, som kan være triggende for noen. Men poenget mitt er at du må jobbe for å finne sinnet ditt mot han og plassere ansvaret der det hører hjemme, på han! Ikke på deg ❤️

Anonymkode: 597d0...761

Takk for gode ord, støtte og påminnelser! Det er jo ikke min feil at han gjorde de tingene han gjorde, men han sa alltid det, og han tok utgangspunkt i ting som var litt min feil. Han var en mester til å spinne de opp større og straffe meg deretter. Og han gjorde meg livredd for å være alene, han sa det hele tiden at jeg kom ikke til å klare meg hvis han ikke var der osv. Jeg gjør jo det nå, jeg må minne meg på hvor langt jeg har kommet. Og kanskje heller føle sorg og ikke skyldfølelse over at det ble som det ble. Jeg var helt grøt i hjernen de årene med ham, han styrte alt og visste best. 

Nå er jeg fri, jeg tar bedre valg og omgir meg med bedre mennesker, tror jeg i allefall. Jeg har kommet langt. Jeg trenger ikke å tilgi han, han har ikke bedt om det en gang. 

Anonymkode: fa1dd...a7b