Ptsd og depresjon med barn etter skilsmisse

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ikke skilt nå, men tenker tanken. Har en mann med ptsd og depresjon. Han klarer å arbeide turnus 14 dager på og ca 14 dager fri. Han liker arbeid og klarer å ha en falsk maske på jobb. Falsk smil, late som han er frisk.

 

Men om vi skiller oss (fordi jeg er utslitt som pårørende), hva gjør vi med barna våre da tro. 

 

Er det noen som er eller kjenner til noen med alvorlig depresjon og ptsd? Som faktisk klarer å ha barna 50% ? I vår situasjon ville det vært at jeg hadde barna når han er borte på jobb og han da kanskje dagen etter han kommer hjem fra jobb og til dagen før han drar på jobb, han starter fra tidlig morgen. 

 

Men jeg vet ikke om han ville taklet å ha barna så mye. For om vi skiller oss, så blir han enda lengre nede psykisk. Han har allerede veldig sterk ptsd som VOP sier. Å har hatt utslag på alvorlig depresjon der de ikke skjønner at han har klart å arbeide 100% (turnus arbeid). Men han føler han ville blitt dårligere psykisk uten jobb, så han jobber slik at tankene er en annen plass. Men han er jo sliten de dagene han kommer hjem etter en jobb periode. 12 timers dager på jobb. 

 

Noen med erfaring som vil fortelle litt hvordan de fordeler barna, har du dem like mye som den friske eller syke? Da tenker jeg psykisk syk. 

 

Jeg er redd barna eller et av dem vil måtte være mere voksen når hxn er hos pappaen sin, passe på at det går bra med han etter skilsmissen. At det blir for mye ansvar for barnet vårt. Å barnet har adhd og liker rutiner og trygghet, det kjente. De er vant til å savne han, men ikke meg. 

 

Jeg vil ikke ta fra han barna, men tenker aller mest på barnets beste. 

 

Har som sagt ikke gått i fra han og vet ikke om jeg blir å gjøre det. Men jeg tenker ofte på om det hadde vært lurest.

Men jeg er redd for å gjøre han dårligere psykisk, slik at barna får en enda dårligere pappa. Han har lite glede i livet sitt. Det smitter litt over på meg. Å være pårørende er veldig tungt, spesielt i over 4 år... 

 

Folk rundt merker også at han er forandret seg.

Anonymkode: 6e038...8ef

[AnonymBruker]

Det er så individuelt hvordan man er når man er deprimert og har ptsd at det er umulig å svare på. Bare han kan svare på hvor mye han klarer. 

Jeg selv har moderat til alvorlig depresjon og ptsd. Men har barna mine 90 %. De legger svært lite merke til det, for jeg er (fortsatt) veldig selvbevisst og tar meg sammen når barna er tilstede. Jeg bruker all energien jeg har på at barna skal få en fin og god barndom med hytteturer, fritidsaktiviteter, god og sunn mat, gode rutiner i hverdagen, en forståelsesfull og flink mamma som tar vare på dem. 

Men jeg har vært sykemeldt fra jobb i 6 mnd nå, og bruker store deler av dagen på å sove før barna kommer hjem. Starter jeg med trening så raser kiloene av, og jeg må slutte, for jeg er allerede veldog lav i vekt og jeg trenger det jeg har på kroppen for å fungere. Så da blir det rutinemessige turer i nabolaget, sove, rydde litt og lage middag, sove litt til, hente barna, og så starter ettermiddagen med huset fullt av nabounger, lekser, middag, treninger, kveldsmat, lese på sengen, osv. Det er her hvor jeg bokstavelig talt bruker opp alt jeg har spart på av energi hele dagen. 

Til gjengjeld har min eksmann, som ikke har depresjon, veldig liten omsorgsevne og stresser noe helt forferdelig med ungene. Han tror jeg bare aldri vil forstå seg på barn, verken med eller uten diagnose. 

Hvordan er din mann med barna ellers? Har han selvinnsikt nok til å se om han klarer å ivareta dem? Kanskje han faktisk er enig en periode at du har hovedansvaret, og han har dem litt av og til, kanskje noen ettermiddager i uken og en helg eller to mnd? 

En pekefinger dog: du har aldri ansvar for andres psykiske helse. Som pårørende er det lett å påta seg mer ansvar for h orden den andre føler seg, men bare den som er syk kan fikse opp i dette selv. Derfor kan du ikke la være å gå, hvis det er det du har bestemt deg for, i fare for at han skal bli dårligere.. 

Anonymkode: 3e0c1...3f8

[AnonymBruker]

Vokste opp hos en mor med PTSD og depresjon. Hun trodde så klart at jeg ikke merket noe, men det gjorde jeg så absolutt og barndommen min handlet i stor grad for meg om å tilpasse meg, justere meg og legge til rette for at mor ikke skulle bli verre. Vi snakket ikke om det, men jeg merket godt at hun ikke var helt på plass og i form

Anonymkode: fb827...b30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hei. Jeg er ikke skilt nå, men tenker tanken. Har en mann med ptsd og depresjon. Han klarer å arbeide turnus 14 dager på og ca 14 dager fri. Han liker arbeid og klarer å ha en falsk maske på jobb. Falsk smil, late som han er frisk.

 

Men om vi skiller oss (fordi jeg er utslitt som pårørende), hva gjør vi med barna våre da tro. 

 

Er det noen som er eller kjenner til noen med alvorlig depresjon og ptsd? Som faktisk klarer å ha barna 50% ? I vår situasjon ville det vært at jeg hadde barna når han er borte på jobb og han da kanskje dagen etter han kommer hjem fra jobb og til dagen før han drar på jobb, han starter fra tidlig morgen. 

 

Men jeg vet ikke om han ville taklet å ha barna så mye. For om vi skiller oss, så blir han enda lengre nede psykisk. Han har allerede veldig sterk ptsd som VOP sier. Å har hatt utslag på alvorlig depresjon der de ikke skjønner at han har klart å arbeide 100% (turnus arbeid). Men han føler han ville blitt dårligere psykisk uten jobb, så han jobber slik at tankene er en annen plass. Men han er jo sliten de dagene han kommer hjem etter en jobb periode. 12 timers dager på jobb. 

 

Noen med erfaring som vil fortelle litt hvordan de fordeler barna, har du dem like mye som den friske eller syke? Da tenker jeg psykisk syk. 

 

Jeg er redd barna eller et av dem vil måtte være mere voksen når hxn er hos pappaen sin, passe på at det går bra med han etter skilsmissen. At det blir for mye ansvar for barnet vårt. Å barnet har adhd og liker rutiner og trygghet, det kjente. De er vant til å savne han, men ikke meg. 

 

Jeg vil ikke ta fra han barna, men tenker aller mest på barnets beste. 

 

Har som sagt ikke gått i fra han og vet ikke om jeg blir å gjøre det. Men jeg tenker ofte på om det hadde vært lurest.

Men jeg er redd for å gjøre han dårligere psykisk, slik at barna får en enda dårligere pappa. Han har lite glede i livet sitt. Det smitter litt over på meg. Å være pårørende er veldig tungt, spesielt i over 4 år... 

 

Folk rundt merker også at han er forandret seg.

Anonymkode: 6e038...8ef

Jeg var og pårørende, til en med mye angst/depresjon og psykoseproblemer (medisinert). Og litt rusproblemer. Han har ikke sjans å ta vare på barnet vårt, men heldigvis har han god selvinnsikt og får mye behandling, som heller ikke anbefaler at han er alene med barnet pr nå, men de jobber mot at han kan bli det. Så for oss er jo saken enkel, jeg har barnet 100%. Han besøker oss ofte og har en veldig god relasjon til barnet. Han er ofte favoritten når han kommer på besøk. Vi ringer også på videosamtale. Av og til besøker han familie sammen med barnet. Vi har et megagodt samarbeid og er bestevenner. 

Noe veldig viktig i denne prosessen, og da det ble slutt med oss: åpen og ærlig kommunikasjon, ingen trusler om at han ikke skal se barnet, men fullt fokus på hva som er best for barnet, i samarbeid med behandlerne hans. Det har vært sykt viktig at han føler seg trygg til å fortelle meg om hvordan formen hans er. At jeg ikke klandrer ham for noe, og ikke blir sur. Og bruddet ble vi enige om, vi brukte 1 år før vi klarte å ende forholdet. Alt er mye lettere etter bruddet, f.eks. det å ikke bli sur. 

Klarer partneren din å ta seg av barna nå, hvor gamle er de? 

Jeg vil i alle fall starte med å ta opp temaet at du har det vanskelig i forholdet. For å forberede ham på hva som kan skje. 

Anonymkode: c86b9...cc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er så individuelt hvordan man er når man er deprimert og har ptsd at det er umulig å svare på. Bare han kan svare på hvor mye han klarer. 

Jeg selv har moderat til alvorlig depresjon og ptsd. Men har barna mine 90 %. De legger svært lite merke til det, for jeg er (fortsatt) veldig selvbevisst og tar meg sammen når barna er tilstede. Jeg bruker all energien jeg har på at barna skal få en fin og god barndom med hytteturer, fritidsaktiviteter, god og sunn mat, gode rutiner i hverdagen, en forståelsesfull og flink mamma som tar vare på dem. 

Men jeg har vært sykemeldt fra jobb i 6 mnd nå, og bruker store deler av dagen på å sove før barna kommer hjem. Starter jeg med trening så raser kiloene av, og jeg må slutte, for jeg er allerede veldog lav i vekt og jeg trenger det jeg har på kroppen for å fungere. Så da blir det rutinemessige turer i nabolaget, sove, rydde litt og lage middag, sove litt til, hente barna, og så starter ettermiddagen med huset fullt av nabounger, lekser, middag, treninger, kveldsmat, lese på sengen, osv. Det er her hvor jeg bokstavelig talt bruker opp alt jeg har spart på av energi hele dagen. 

Til gjengjeld har min eksmann, som ikke har depresjon, veldig liten omsorgsevne og stresser noe helt forferdelig med ungene. Han tror jeg bare aldri vil forstå seg på barn, verken med eller uten diagnose. 

Hvordan er din mann med barna ellers? Har han selvinnsikt nok til å se om han klarer å ivareta dem? Kanskje han faktisk er enig en periode at du har hovedansvaret, og han har dem litt av og til, kanskje noen ettermiddager i uken og en helg eller to mnd? 

En pekefinger dog: du har aldri ansvar for andres psykiske helse. Som pårørende er det lett å påta seg mer ansvar for h orden den andre føler seg, men bare den som er syk kan fikse opp i dette selv. Derfor kan du ikke la være å gå, hvis det er det du har bestemt deg for, i fare for at han skal bli dårligere.. 

Anonymkode: 3e0c1...3f8

Han er så sykt annerledes nå med barna enn før han ble syk. Nå er det mye skjerm, tv og tlf. Ene barnet mitt spurte meg for noen måneder siden om jeg visste om han hadde mere vondt for tiden (han sliter med kroniske smerter i tillegg til ptsd og depresjon). Jeg sa at jeg visste ikke, siden han ikke liker å prate så mye om smerter. Grunnet til at hxn spurte var fordi han sitter så mye med tlf. Men det er sånn han har vært de siste 4 årene nå, tlf er det som gjør at han slipper å tenke så mye. Men han kan delta litt i lek, f.eks brettspill eller blind bukk, herje litt osv. Men i utgangspunktet ikke han som sier "nå må du legge bort skjermen" til barna. Det er jeg som ofte må mase om den skjermen til barna, vi har to ulike syn på hvor lenge som er ok. Å jeg synes det er vanskelig å oppdra barna med mindre skjerm når han holder så mye på med skjerm selv. Så han kan le med barna. Men føler han viser litt liten interesse når det gjelder "hva har du gjort på skolen, hvem har du lekt med osv". Men husket ikke hvordan han var før han ble syk akkurat på den "pratebiten". Han var en veldig aktiv barnefar før, lekte mye med dem. Han kan ligge å pjuske på barnet på kvelden. Men ofte jeg som må si "nå er det stelletid/leggetid" til barna. Mye jeg må ta ansvar for. 

Barna merker at han ikke er frisk. Så allerede er det ene barnet litt beskyttende overfor han. Vil at han skal ha det bra. Å ikke alltid det barnet vil prate like mye når han er hjemme, for hun vil ikke forstyrre oss. Jeg har sagt at det er bare å si i fra om det er noe til barnet mitt, at de kommer før tv. 

Han kan hente barna på skolen og slikt. Men synes ellers det går i mye tv og mat. Enkelte ting han ikke klarer, som å dra til legen/psykolog med barna, for der kommer ptsd problemet inn. Tannlege går greit. 

Han er mindre tålmodig nå enn før. Det er så uvant. 

Så en del av meg er skeptisk til 50/50 men jeg er redd for å gjøre han dårligere med å både dra og ta fra han barna en del. Men samtidig vet jeg jo at jeg må prioritere barna. Han har tidligere ikke klart å tenkt tanken en gang da vi sist pratet litt om skilsmisse. Jeg sa at jeg har tenkt tanken, men noe tanker om fordeling og noe klarte han ikke. Vi måtte bytte tema. Han sa vi hadde det best sammen.

Men jeg tenker, kan dette være siste julen sammen, var dette siste ferie turen sammen, skal jeg ta vare på den tingen fordi jeg kanskje trenger den om vi skiller oss i fremtiden. Jeg har regnet ut om vi klarer oss økonomisk. Alt føles så rart. For jeg er jo glad i han, men jeg vet bare ikke hvor lenge psyken min holder ut. Jeg hører ofte den tunge pusten hans, ser hvor raskt han puster, merker bare mere at han sliter. Ser at han plages med å sovne. Når han ikke sitter med tlf, så tenker jeg, sitter han å ser i lufta fordi han sliter sånn nå. Å vet at jeg vil han skal bruke mindre tid på tlf. Så får jeg dårlig samvittighet for det. Kjempe redd for å gjøre han dårligere. 

Det ble litt mye tekst og info. Skjønner om du ikke orker å lese det. 

Anonymkode: 6e038...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Vokste opp hos en mor med PTSD og depresjon. Hun trodde så klart at jeg ikke merket noe, men det gjorde jeg så absolutt og barndommen min handlet i stor grad for meg om å tilpasse meg, justere meg og legge til rette for at mor ikke skulle bli verre. Vi snakket ikke om det, men jeg merket godt at hun ikke var helt på plass og i form

Anonymkode: fb827...b30

Ja, jeg tror barna ser mere enn vi tror. Jeg har jo grått en del se siste årene pga dette, han også. Men jeg prøver jo å ikke alltid vise det til barna. I dag har de heldigvis ikke sett at jeg har grått. Ene barnet har også grått noe, sist gang i går etter hxn var lagt seg. Jeg vurderer barnets time hos psykolog, i alle fall med det ene barnet. Men er redd for å bekymre barnet mere. Men har jo lest hos psykologen "vær åpen med barna". Så vurderer å ringe BUP i nærmeste fremtid.

Håper du hadde noen andre voksne i barndommen du kunne dra til av og til. 

Anonymkode: 6e038...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg var og pårørende, til en med mye angst/depresjon og psykoseproblemer (medisinert). Og litt rusproblemer. Han har ikke sjans å ta vare på barnet vårt, men heldigvis har han god selvinnsikt og får mye behandling, som heller ikke anbefaler at han er alene med barnet pr nå, men de jobber mot at han kan bli det. Så for oss er jo saken enkel, jeg har barnet 100%. Han besøker oss ofte og har en veldig god relasjon til barnet. Han er ofte favoritten når han kommer på besøk. Vi ringer også på videosamtale. Av og til besøker han familie sammen med barnet. Vi har et megagodt samarbeid og er bestevenner. 

Noe veldig viktig i denne prosessen, og da det ble slutt med oss: åpen og ærlig kommunikasjon, ingen trusler om at han ikke skal se barnet, men fullt fokus på hva som er best for barnet, i samarbeid med behandlerne hans. Det har vært sykt viktig at han føler seg trygg til å fortelle meg om hvordan formen hans er. At jeg ikke klandrer ham for noe, og ikke blir sur. Og bruddet ble vi enige om, vi brukte 1 år før vi klarte å ende forholdet. Alt er mye lettere etter bruddet, f.eks. det å ikke bli sur. 

Klarer partneren din å ta seg av barna nå, hvor gamle er de? 

Jeg vil i alle fall starte med å ta opp temaet at du har det vanskelig i forholdet. For å forberede ham på hva som kan skje. 

Anonymkode: c86b9...cc1

Takk for at du forteller litt om deres historie.

Jeg tenker jo at jeg håper på et bra samarbeid, der vi f.eks kan dra ut å spise eller på bowling etc sammen innimellom. Men jeg vet jo ikke hvordan han ville tatt bruddet, eller jeg for den saksskyld. 

Moren min har også sagt at jeg bør ta opp mine tanker mere med han, men jeg er så sykt redd for å gjøre han dårligere psykisk hvis jeg uansett ikke forlater han. Har holdt på i over 4 år å beskytte han og hjelpe han. Så å fortelle han at jeg sliter med forholdet vårt, det føles så feil. Men vet jo det også blir feil å stenge alt inne. Å nå er det snart jul, redd for å ødelegge julen. Redd for hvor mye jeg plutselig forteller. Å innerst inne er det jo ikke hans feil at han ble syk. Så ene delen sier "bli i forholdet". Men den andre delen sier "dra og med tiden finne lykke med en annen", det er et langt liv igjen. Hadde vi ikke hatt barn, så tror jeg at jeg ville forlatt han. Men nå må jeg tenke litt mere. Det føles ikke rett riktig enda, jeg må vite at jeg har prøvd alt. 

Barna er siste årene på barneskolen. 

Føles litt som jeg går bak ryggen hans siden jeg ikke har sagt hvor mye jeg tenker på skilsmisse, men samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke på det. 

Helt ærlig, så vet jeg ikke hvordan han ville ha vært om han hadde dem alene ca 12 dager i strekk. Å om han hadde sagt i fra at det ikke går. Han ville sikkert vært redd for å miste dem. Jeg er redd det ene barnet ville følt mye ansvar både huslig og det å passe på han. Men jeg vet jo ikke. 

 

Anonymkode: 6e038...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Det er så individuelt hvordan man er når man er deprimert og har ptsd at det er umulig å svare på. Bare han kan svare på hvor mye han klarer. 

Jeg selv har moderat til alvorlig depresjon og ptsd. Men har barna mine 90 %. De legger svært lite merke til det, for jeg er (fortsatt) veldig selvbevisst og tar meg sammen når barna er tilstede. Jeg bruker all energien jeg har på at barna skal få en fin og god barndom med hytteturer, fritidsaktiviteter, god og sunn mat, gode rutiner i hverdagen, en forståelsesfull og flink mamma som tar vare på dem. 

Men jeg har vært sykemeldt fra jobb i 6 mnd nå, og bruker store deler av dagen på å sove før barna kommer hjem. Starter jeg med trening så raser kiloene av, og jeg må slutte, for jeg er allerede veldog lav i vekt og jeg trenger det jeg har på kroppen for å fungere. Så da blir det rutinemessige turer i nabolaget, sove, rydde litt og lage middag, sove litt til, hente barna, og så starter ettermiddagen med huset fullt av nabounger, lekser, middag, treninger, kveldsmat, lese på sengen, osv. Det er her hvor jeg bokstavelig talt bruker opp alt jeg har spart på av energi hele dagen. 

Til gjengjeld har min eksmann, som ikke har depresjon, veldig liten omsorgsevne og stresser noe helt forferdelig med ungene. Han tror jeg bare aldri vil forstå seg på barn, verken med eller uten diagnose. 

Hvordan er din mann med barna ellers? Har han selvinnsikt nok til å se om han klarer å ivareta dem? Kanskje han faktisk er enig en periode at du har hovedansvaret, og han har dem litt av og til, kanskje noen ettermiddager i uken og en helg eller to mnd? 

En pekefinger dog: du har aldri ansvar for andres psykiske helse. Som pårørende er det lett å påta seg mer ansvar for h orden den andre føler seg, men bare den som er syk kan fikse opp i dette selv. Derfor kan du ikke la være å gå, hvis det er det du har bestemt deg for, i fare for at han skal bli dårligere.. 

Anonymkode: 3e0c1...3f8

Ja, vet at om jeg begynner å merke på depresjon, så må jeg gå. For de trenger meg psykisk frisk. Men merker jo innimellom magevondt, kvalme, litt mindre matlyst/søvn innimellom. Så kjenner jo det setter seg litt fysisk også.

Vet ikke om han ville sagt i fra om han ikke klarte det. Jeg ville nok alltid vært bekymret om de var hos pappaen alene, jeg er i tillegg en liten kontrollfreak. Bekymret for om datteren min hadde klart å åpnet seg nok opp til han med sine hverdagsproblemer/bekymringer. Men tenker jo at de alltid skal kunne få lov å ringe og prate med meg om de er hos han. 

De går på slutten på barneskolen. Så egentlig ganske selvstendig, men samtidig ikke. Mye som må passes på om de har husket det ene og det andre til skolen. Forberede ene barnet siden hxn har adhd. 

Jeg er selv skilsmissebarn, men vet ikke om hvordan jeg ble påvirket av det. 

Jeg er bare så redd for å føle mye skyld om han blir dårligere og de får en mindre tilstedeværende pappa.

Men samtidig kan det jo hende han "bretter opp armene" og setter ekstra pris på å være med dem, faktisk gjøre noe mere enn skjerm med dem. Ikke lett å vite på forhånd. 

 

Takk for din deling av ditt liv. 

Han har blitt liggende 3 timer på rommet etter en psykolog time, men da tatt seg sammen for å hente barna på skolen når klokken ble så mye. Men å ligget en del i senga der de har sett at han trenger fred. 

Anonymkode: 6e038...8ef