Jeg knytter meg ikke til mennesker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

😂😂😂 

 

for noe tull! Klart man kan utvikle empati og følelser.

Anonymkode: c3e9b...8c4

Ikke som voksen. Barn gjør det såklart. Men er man voksen kan man ikke øve seg på empati . Så nei- ikke tull! 

Anonymkode: 0e2aa...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Du har ikke empati når du ikke føler noenting når hunden din igjennom ti år dør. 

Anonymkode: 0e2aa...d37

Tror ikke du vet hva empati betyr, ellers så forveksler du det med sympati. 

Empati er evnen til å kunne sette seg inn i andres følelser. Det vil si at man klarer og leve seg inn i andre personers situasjoner slik at man kan kjenne på de samme følelsene, forstå hvorfor man føler det slik - og anerkjenner andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner.

Sympati er egenskapen til å vise følelser som følge av en annen persons lidelse.

Jeg har perioder der jeg ikke føler noe som helst, og kunne ikke brydd meg mindre hvis noen rundt meg døde. Blir helt følelsesmessig avstumpet. Det er som at jeg bare slår av en bryter, men så kan den bryteren slå seg på igjen - og ting er helt normalt. Det betyr likevel ikke at jeg ikke har empati, for jeg klarer å sette meg inn i andres følelser og opplevelser - og hvordan de ville ha opplevd det hvis noen andre døde. Jeg kan anerkjenne at de synes det er trist, og at de er lei seg over det som har skjedd. Men jeg klarer ikke å føle på det å være trist eller lei meg, fordi følelsene mine er slått av.

Som oftest er det stress, alvorlig depresjon eller traumer som trigger disse episodene i meg. Og ja, jeg går til psykolog.

Anonymkode: 50f9d...7cc

[Kudos]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2023 den 21.22):

Herregud, nei. Jeg er ingen av disse tingene. Jeg er et vanlig menneske med evne til empati, sympati, skyldfølelse, skam og samvittighet. Jeg tar overhodet ikke glede i å skade andre, eller å se/høre om andre som blir skadet. 

Anonymkode: 353c2...cfd

Oki, da er det nok ikke det som er problemet. Tror du egentlig er en helt vanlig person så du har ikke noe å være bekymret for. Som psykologen min sa: folk glemmer ofte fort hvor bredt spekteret av hva som er «normalt» er. Så mange som opplever at de er unormale er egentlig helt normale, det er bare at folk oftest ikke viser disse sidene av seg selv og da virker det som at dette «normalspekteret» er smalere en det det egentlig er:)

[Kudos]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2023 den 21.26):

Håper du får hjelp? 🤯 skummelt det du skriver.

Anonymkode: d78fc...213

Jaa jeg vet det er rart. Har tenkt å dra til psykolog til våren å se hva som kan gjøres. Vil jo egentlig ha et så normalt liv som mulig og ha venner og sånn.

[AnonymBruker]

Har hatt det slik i perioder. For min del stammet det fra barndommen. Har brukt mye tid på å være ærlig med meg selv om ting som ikke var noe bra. Der kom avstanden til mine foreldre fra. Har som voksen klart å connecte med dem mer når jeg selv fikk barn. Dette har også gitt en helt annen ydmykhet og forståelse for valg de har tatt. Det å få et godt forhold til dem har vært helt avgjørende for å klare å knytte meg til andre mennesker og ha interesse i dem. Hadde faktisk aldri trodd det ville skje for 10 år siden at vi skulle få det forholdet vi har i dag. Takknemlighet tror jeg også du bør jobbe med. 

Anonymkode: f98d5...dc7

[snusmumrikke]

Det du beskriver er antagelig en beskyttelsesmekanisme, og den gode nyheten er at det er mulig å gjøre noe med, den "dårlige" er at det krever en del av deg selv for å komme ut av det. Det jeg tror har skjedd;  Kroppen din har funnet en måte å unngå å føle seg sårbar og/eller overveldet emosjonelt, og i samme vendingen ribber deg den fra en del emosjonelle erfaringer som er kjernen i tilknytning. Det kan høres ut som du har snev av såkalt hyperselvstendighet, dvs du opplever at du dekker dine egne behov, det er mer at du observerer andre og ser at du mangler noe. Mulig jeg tar feil, men om du føler jeg er inne på noe, så les gjerne videre.  

Om du ikke hadde opplevelsen av sunn og trygg tilknytning i barndommen, der du kunne føle fritt og være deg selv, bli sett, bekreftet og møtt i sårbare stunder, og deretter bli regulert/ledet av en omsorgsperson, ut av overveldende følelser og frykt når du trengte det, vil du heller ikke være i stand til å møte deg selv i egne følelser når du  er sårbar som voksen, eller regulere og trygge deg selv på en sunn måte. Det vil si at du kan streve med å tillate deg å åpne deg for risikoen det er å blir såret, avvist, overveldet eller regelrett ikke sett og forstått av en partner, og stenger ned/distanserer deg,  i stedet for å håndtere sterke følelser (både gode og vonde) head-on og bevege deg gjennom de. Sånn sett kan det kan fremstå som du takler ting greit, men i realiteten så takler du de ikke, du unngår og distanserer deg, og det kan virke greit nok, men det gjør tilknytning vanskelig og du ender opp som et vitne, i stedet for å være en deltaker i situasjoner som berører deg personlig, og VILLE gitt en emosjonell respons, om du følte fritt i deg selv. 

F.eks det du beskriver om at hunden din døde og du ikke følte noe, eller at du ikke savner mennesker du er glad i osv, er ikke tegn på at du er følelseskald, men at kroppen din rett og slett "slår seg av" i situasjoner som ellers ville gitt sterke følelser, og derav en økt sårbarhet. Det føles tryggere for ditt ubevisste sinn (som styrer mye av det vi opplever, og ikke), så kroppen fikser greiene for deg, og du føler nada. Men det er ikke en genuin likegyldighet, bare en måte å ikke relatere til sånt som gjør vondt eller FOR godt (absurd nok), eller kan trigge sterke følelser, og det skaper en avstand mellom deg og dine følelser, og deg og de rundt. Dette gjør ikke vondt i seg selv, for det er ikke slik at du har mistet noe du har hatt, mer at du ikke vet hva du går glipp av, og kan føle deg "tom" eller "flat" når du vet (via observasjon av andre) at du "burde" følt noe. Det er jo også veldig kjipt fordi det gjør det vanskelig å få og beholde venner så vel som partnere, og desto eldre vi blir, desto mer isolerte bllir de som strever med tilknytning, siden de sosiale arenaene ikke er like åpne som da vi er barn og ungdom, men mer knyttet til nettverk vi inkluderes i gjennom nettopp tilknytning av ymse slag.  Er du ikke en av de nærmeste til noen, blir det stadig færre som inviterer eller inkluderer deg, dessverre. 

For å komme ut av den typen mekanismer jeg beskrev, må  du bl.a. lære kroppen din å forstå og ha tillit til at du KAN regulere sterke følelser så de ikke blir overveldende og aktiverer fight/flight/freeze, samt utviklet en økt tillit til andre;  la det synke inn at andre voksne mennesker har ansvar for egne følelser og kan regulere de selv ved behov, og/eller, at du kan sette grenser uten å stenge ned om de ikke klarer dette, så du trenger ikke være redd for å bli overveldet av andre sine følelser. Hovedårsaken til at vi stenger ned er at vi ikke klarer å deale med egne følelser, men min erfaring er at svært mange også stenger ned fordi de strever med å deale med andre sine følelser, når det blir "too much", og derfor strever med tilknytning. Vi må være åpne både for egne og andres følelser, for å kunne knytte oss. Utfordringen er at vi kan vite alt dette med hodet, men kroppen må stole på at det er sant for å oppføre seg emosjonelt i henhold til det vi vet mentalt, og da trenger vi en del øving og erfaring med at det ER trygt å føle og åpne seg for andre sine følelser. 

Det går an å endre disse tingene selv, men for de fleste er det enklere sammen med en terapeut. Dessverre er det ikke så lett å få en psykolog i dag, og ikke alle psykologer er like gode i alt, så om du har råd til det ville jeg anbefalt å gå til en privatpraktiserende. Gjerne en med utdannelse innen traumebehandling, ikke fordi jeg tenker du er traumatisert, men mekanismene du beskriver er knyttet til følelsesregulering og det autonome nervesystemet (fight, flight, freeze), så mange av metodene de bruker i traumebehandling vil også være nyttige for å løse opp i utfordringer rundt tilknytning. 

Om du ikke får innvilget en henvisning til psykolog via det offentlige, og ikke har råd til privatpraktiserende, må du bare gå deg selv litt etter sømmene, og forsøke å finne ut hvor smertegrensen din går, altså hva som utløser mekanismen som hindrer en sunn tilknytning, for det er der nøklene ligger. Det er mange øvelser som kan hjelpe deg å komme i kontakt med følelsene du unngår eller stenger ned, og å lære å regulere de uten å legge bånd på de, men det tar gjerne tid, og fungerer som nevnt ofte best i et samspill med en psykolog.

I møte med andre blir vi utfordret, og når det skjer innenfor det som føles trygt, men samtidig kommer i  kontakt med sånt som er ukomfortabelt/ubehagelig, kan vi begynne å jobbe med det som har låst seg i oss. I interaksjoner med en terapeut er det mye lettere å kjenne hvor du trigges, og slik jobbe mer målrettet med å løse opp i det.  Dette kan være vanskelig om du bare skal gå i deg selv, men de finnes metoder for det også, så ikke gi opp.

Du må uansett møte ubehag for å komme forbi frykten for å føle fritt, og vi har en tendens til å unngå det om vi ikke blir presset til det (det veldig viktig at det presset ikke blir for stort, for da slår mekanismene inn, og vi er like langt, det er der mange trår feil, og tenker de er "umulige å helbrede"), og en psykolog er skolert for å gjøre sånt på en forsvarlig måte, derfor anbefaler jeg alltid det, der det er mulig. Hvis ikke må du bare være kreativ, der det er en vilje, er det en vei. 

Vil bare si til slutt at det er ikke bare negative følelser man unngår om man har disse tendensene. Paradoksalt nok  kan sterk kjærlighet føles fryktelig skummelt, derfor er det  mange med problemer med tilknytning som ikke klarer å føle på sånt uten at det er "trygt", det vil si at det ikke er noe reell risiko i det, som f.eks i en avstandsforelskelse eller i møte med en som er utilgjengelig på en eller annen måte. 

Nå har jeg bare skissert opp forskjellige ting rent generelt, og ikke sikkert alt gjelder deg, men ta til deg det som gir deg noe, og bare glem resten. Det viktigste av alt jeg skrev var at det er definitivt mulig å få hjelp om du ønsker hjelp, du trenger ikke å leve slik resten av livet. 
 

[AnonymBruker]

@snusmumrikke Dette var ett svært lærerikt innlegg. Lest det med stor interesse som en person med stikk motsatt problematikk der det du skriver om er like relevant for meg. 

Anonymkode: bff10...2b4

[snusmumrikke]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

@snusmumrikke Dette var ett svært lærerikt innlegg. Lest det med stor interesse som en person med stikk motsatt problematikk der det du skriver om er like relevant for meg. 

Anonymkode: bff10...2b4

Fint å lese at du opplevde innlegget som nyttig, og det er et godt poeng du kommer med her. Jeg nevnte ikke noe om det, kom rett og slett ikke på det i farten, men "fight" responsen gir også ofte et utslag ved at barnet kjemper for forelderen (eller seinere partner) sin oppmerksomhet og kjærlighet, og kan bli overdreven i sin avhengighet av det eller bli oppslukt av frykt for avvisning og å bli forlatt. Denne ubalansen danner en såkalt utrygg tilknytning, der den jeg skrev om over handlet om unnvikende tilknytning, men "medisinen" er det samme for begge, å finne trygghet i seg selv, lære å regulere og tåle egne følelser og utvikle mer tillit til andre voksne mennesker. 

[AnonymBruker]

Jeg har det slik, jeg stenger ned. Det er fordi mine følelser aldri har blitt møtt. (Grov vold i barndom.) Jeg har aldri blitt møtt på noe som helst, jeg er hyperselvstendig og belemret med dyp skam og empati så stor at jeg nesten ikke kan se barnetv engang, uten å bli trigget... Grusomt. Så jeg er alene fordi jeg blir så overbelastet at jeg ikke takler folk. Jeg går momentant inn i rollen som redningsmann så det er helt håpløst å sosialisere, småprat og dill er utmattende. Null interesse. Jeg vet ikke engang helt hva jeg interesserer meg for. Så det jobber jeg en del med om dagen. Hvis noen har et lurt triks er jeg lutter øre. 

Anonymkode: 40bd0...91d

[AnonymBruker]

Hm, jeg kjenner meg igjen i det du skriver om mennesker, jeg knytter meg ikke sterkt til folk. Bryr meg lite om familie. Har null følelser for nieser og nevøer, men spiller kul og morsom tante, så tror de er glade i meg. 

Føler sjelden kjemi med folk, og synes sosiale ting stort sett er et ork. Men skulle ønske jeg hadde noen jeg klaffet ordentlig med. Har ofte tenkt at jeg er nok er "normal", men antagelig i en eller annen ytterkant.

Men jeg knytter meg veldig til dyrene mine, gjør alt for dem, og begynner å gråte bare jeg tenker på at hunden på 12 år kanskje ikke har så lenge igjen. 

Anonymkode: 342d3...19e

[AnonymBruker]

snusmumrikke skrev (På 13.12.2023 den 10.11):

Det du beskriver er antagelig en beskyttelsesmekanisme, og den gode nyheten er at det er mulig å gjøre noe med, den "dårlige" er at det krever en del av deg selv for å komme ut av det. Det jeg tror har skjedd;  Kroppen din har funnet en måte å unngå å føle seg sårbar og/eller overveldet emosjonelt, og i samme vendingen ribber deg den fra en del emosjonelle erfaringer som er kjernen i tilknytning. Det kan høres ut som du har snev av såkalt hyperselvstendighet, dvs du opplever at du dekker dine egne behov, det er mer at du observerer andre og ser at du mangler noe. Mulig jeg tar feil, men om du føler jeg er inne på noe, så les gjerne videre.  

Om du ikke hadde opplevelsen av sunn og trygg tilknytning i barndommen, der du kunne føle fritt og være deg selv, bli sett, bekreftet og møtt i sårbare stunder, og deretter bli regulert/ledet av en omsorgsperson, ut av overveldende følelser og frykt når du trengte det, vil du heller ikke være i stand til å møte deg selv i egne følelser når du  er sårbar som voksen, eller regulere og trygge deg selv på en sunn måte. Det vil si at du kan streve med å tillate deg å åpne deg for risikoen det er å blir såret, avvist, overveldet eller regelrett ikke sett og forstått av en partner, og stenger ned/distanserer deg,  i stedet for å håndtere sterke følelser (både gode og vonde) head-on og bevege deg gjennom de. Sånn sett kan det kan fremstå som du takler ting greit, men i realiteten så takler du de ikke, du unngår og distanserer deg, og det kan virke greit nok, men det gjør tilknytning vanskelig og du ender opp som et vitne, i stedet for å være en deltaker i situasjoner som berører deg personlig, og VILLE gitt en emosjonell respons, om du følte fritt i deg selv. 

F.eks det du beskriver om at hunden din døde og du ikke følte noe, eller at du ikke savner mennesker du er glad i osv, er ikke tegn på at du er følelseskald, men at kroppen din rett og slett "slår seg av" i situasjoner som ellers ville gitt sterke følelser, og derav en økt sårbarhet. Det føles tryggere for ditt ubevisste sinn (som styrer mye av det vi opplever, og ikke), så kroppen fikser greiene for deg, og du føler nada. Men det er ikke en genuin likegyldighet, bare en måte å ikke relatere til sånt som gjør vondt eller FOR godt (absurd nok), eller kan trigge sterke følelser, og det skaper en avstand mellom deg og dine følelser, og deg og de rundt. Dette gjør ikke vondt i seg selv, for det er ikke slik at du har mistet noe du har hatt, mer at du ikke vet hva du går glipp av, og kan føle deg "tom" eller "flat" når du vet (via observasjon av andre) at du "burde" følt noe. Det er jo også veldig kjipt fordi det gjør det vanskelig å få og beholde venner så vel som partnere, og desto eldre vi blir, desto mer isolerte bllir de som strever med tilknytning, siden de sosiale arenaene ikke er like åpne som da vi er barn og ungdom, men mer knyttet til nettverk vi inkluderes i gjennom nettopp tilknytning av ymse slag.  Er du ikke en av de nærmeste til noen, blir det stadig færre som inviterer eller inkluderer deg, dessverre. 

For å komme ut av den typen mekanismer jeg beskrev, må  du bl.a. lære kroppen din å forstå og ha tillit til at du KAN regulere sterke følelser så de ikke blir overveldende og aktiverer fight/flight/freeze, samt utviklet en økt tillit til andre;  la det synke inn at andre voksne mennesker har ansvar for egne følelser og kan regulere de selv ved behov, og/eller, at du kan sette grenser uten å stenge ned om de ikke klarer dette, så du trenger ikke være redd for å bli overveldet av andre sine følelser. Hovedårsaken til at vi stenger ned er at vi ikke klarer å deale med egne følelser, men min erfaring er at svært mange også stenger ned fordi de strever med å deale med andre sine følelser, når det blir "too much", og derfor strever med tilknytning. Vi må være åpne både for egne og andres følelser, for å kunne knytte oss. Utfordringen er at vi kan vite alt dette med hodet, men kroppen må stole på at det er sant for å oppføre seg emosjonelt i henhold til det vi vet mentalt, og da trenger vi en del øving og erfaring med at det ER trygt å føle og åpne seg for andre sine følelser. 

Det går an å endre disse tingene selv, men for de fleste er det enklere sammen med en terapeut. Dessverre er det ikke så lett å få en psykolog i dag, og ikke alle psykologer er like gode i alt, så om du har råd til det ville jeg anbefalt å gå til en privatpraktiserende. Gjerne en med utdannelse innen traumebehandling, ikke fordi jeg tenker du er traumatisert, men mekanismene du beskriver er knyttet til følelsesregulering og det autonome nervesystemet (fight, flight, freeze), så mange av metodene de bruker i traumebehandling vil også være nyttige for å løse opp i utfordringer rundt tilknytning. 

Om du ikke får innvilget en henvisning til psykolog via det offentlige, og ikke har råd til privatpraktiserende, må du bare gå deg selv litt etter sømmene, og forsøke å finne ut hvor smertegrensen din går, altså hva som utløser mekanismen som hindrer en sunn tilknytning, for det er der nøklene ligger. Det er mange øvelser som kan hjelpe deg å komme i kontakt med følelsene du unngår eller stenger ned, og å lære å regulere de uten å legge bånd på de, men det tar gjerne tid, og fungerer som nevnt ofte best i et samspill med en psykolog.

I møte med andre blir vi utfordret, og når det skjer innenfor det som føles trygt, men samtidig kommer i  kontakt med sånt som er ukomfortabelt/ubehagelig, kan vi begynne å jobbe med det som har låst seg i oss. I interaksjoner med en terapeut er det mye lettere å kjenne hvor du trigges, og slik jobbe mer målrettet med å løse opp i det.  Dette kan være vanskelig om du bare skal gå i deg selv, men de finnes metoder for det også, så ikke gi opp.

Du må uansett møte ubehag for å komme forbi frykten for å føle fritt, og vi har en tendens til å unngå det om vi ikke blir presset til det (det veldig viktig at det presset ikke blir for stort, for da slår mekanismene inn, og vi er like langt, det er der mange trår feil, og tenker de er "umulige å helbrede"), og en psykolog er skolert for å gjøre sånt på en forsvarlig måte, derfor anbefaler jeg alltid det, der det er mulig. Hvis ikke må du bare være kreativ, der det er en vilje, er det en vei. 

Vil bare si til slutt at det er ikke bare negative følelser man unngår om man har disse tendensene. Paradoksalt nok  kan sterk kjærlighet føles fryktelig skummelt, derfor er det  mange med problemer med tilknytning som ikke klarer å føle på sånt uten at det er "trygt", det vil si at det ikke er noe reell risiko i det, som f.eks i en avstandsforelskelse eller i møte med en som er utilgjengelig på en eller annen måte. 

Nå har jeg bare skissert opp forskjellige ting rent generelt, og ikke sikkert alt gjelder deg, men ta til deg det som gir deg noe, og bare glem resten. Det viktigste av alt jeg skrev var at det er definitivt mulig å få hjelp om du ønsker hjelp, du trenger ikke å leve slik resten av livet. 
 

Tusen takk for supert svar.

- TS

Anonymkode: 353c2...cfd

[snusmumrikke]

Takk for det TS, fint å vite at du satte pris på det. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Jeg har noen få gode venner, men føler at jeg mangler en tilknytning til dem som jeg ser at de har til andre venner. Kan oppleve det som hyggelig og givende å være sosial, men som oftest synes jeg det er et ork. Jeg begynte å føle meg "annerledes" rundt ungdomsskolealder, da mine venninner utviklet en nærere form for vennskap med hverandre, hvor de delte følelser med hverandre på en måte som jeg ikke klarte. Har aldri blitt særlig lei meg når vennskap har tatt slutt, når venner har flyttet langt unna etc, kjenner sjelden at jeg savner noen. Føler meg ofte litt ensom og skulle ønske jeg hadde flere rundt meg, samtidig som det virker uoverkommelig å skulle utvikle og opprettholde flere vennskap enn de få jeg har.

Jeg stenger liksom av følelsene mine i møte med andre, klarer ikke vise genuin sårbarhet, samtidig som jeg kan synes det er overveldende når andre viser følelser. Det føles tilnærmet umulig å skulle knytte meg til noen, samtidig som jeg kjenner et stort savn etter nettopp nære relasjoner ... Jeg regner med at det har med barndommen å gjøre - som oftest fikk jeg kjeft for å vise følelser, samtidig som jeg fra tidlig alder følte et enormt ansvar for andres følelser. Husker også at jeg fikk mye kritikk i form av sarkasme. I voksen alder har jeg forsøkt å unngå kritikk, og få bekreftelse, i den grad at jeg tidvis føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er. Alt dette gjør kjærlighetsrelasjoner mildt sagt trøblete for meg. 

Har gått en del til psykolog, aldri fått noen diagnose, og har heller ikke helt funnet ut av hvordan jeg skal klare å endre dette. Akkurat nå føles det ganske håpløst og tungt og jeg distraherer meg heller med andre ting. Prøver å ta en dag av gangen og akseptere meg selv litt mer

Anonymkode: 2fcb5...c94

[Stoltskeiv]

Dette var som å lese meg! Jeg tilknytter meg ikke noe særlig til mine jevnaldrende, men tilknytter meg veldig til omsorgspersoner. Blir nærmest opphengt i de fordi jeg endelig føler meg sett. Jeg studerer for tiden og er en del med jevnaldrende og noen som er yngre enn meg. Men nå er jeg blitt "lei" av de. Jeg er jo glad i de, men jeg føler relasjonen sitter fast på overflaten. Jeg klarer ikke å få en dypere bekjentskap med de. Jeg vet ikke hva som gjør det, føler også de ikke er modne nok, men jeg sliter også en del med angst. Legen har tidligere sagt jeg sliter med sosial angst og det har jeg nektet for. For jeg klarer å snakke og være sosial. Men jeg har annen type angst. Og det kan også sikkert være grunnen + manglende hjelp da jeg hadde en vanskelig skoletid.  

Jeg falt litt ut fra poenget mitt på slutten, men det er at jeg ofte blir lei av de venne relasjonene jeg får. Fordi jeg føler det ikke går så mye videre på en måte. Og jeg aner ikke hvordan man får et sterkere bånd. Så det ender ofte bare med at jeg trekker meg helt unna de. 
 

Endret 3. januar 2024 av Stoltskeiv

[AnonymBruker]

Det kan være et tegn at du er nevrodivergent- dvs har adhd og/eller autisme. En ting du lurer på kan kalled objektpermanens. Out of sight- out of mind mentalitet. Man savner ikke hunden sin for den er jo ikke her lenger og man tenker derfor ikke så mye på den.. Man har evne til empati likevel.. og ville følt seg lei seg, dersom du måtte se hunden lide foran deg hver dag. 
 

Anonymkode: 8967c...cdc