Jeg knytter meg ikke til mennesker

[AnonymBruker]

Jeg har kjemi med veldig få og jeg føler aldri at jeg blir glad for å se noen eller savner noen. Jeg har hatt gode venner hele livet, men følt lite tilknytning til dem. Jeg ville aldri henge med dem utenfor skoletid, synes bare det var et ork. Dette er samtidig mennesker jeg har alltid kunne være meg selv rundt, hatt gode samtaler med og delt mye latter med. Men tilknytningen bare...er ikke der.

Det samme gjelder med familien min. Storesøsteren min er bestevennen min og vi har mye kvalitetstid sammen, men jeg savner henne aldri. Ellers er jeg ikke så fryktelig glad i verken mamma eller pappa, selv om de er snille og gode mennesker. Jeg tror dette har med at de aldri har møtt meg på følelsene mine, så jeg har hele livet vært veldig følelsesmessig innesluttet og kanskje underutviklet. 

Til tross for dette så har jeg fortsatt hatt forelskelser. Forelskelser jeg har blitt veldig avhengig av. Det har kun vært i lærere da jeg gikk på skolen. Jeg kunne aldri knytte meg til en jevnaldret person på den måten, fordi de var (og er fortsatt) altfor umodne i mine øyne. Dette er de eneste folkene jeg har kjent et genuint savn over, med unntak av mamma da jeg var veldig, veldig ung.

Jeg vil jo ha evnen til å knytte meg til mennesker og å ha ekte kvalitetsvennskap. Jeg vil ha evnen til å forelske meg i jevnaldrende mennesker, ikke bare godt voksne, uoppnåelige mennesker. Hvordan skal jeg klare å tre inn i voksenlivet uten å klare å knytte bånd? Om jeg så skulle forelske meg i en rundt på min alder og kanskje få barn, så vil jeg jo fortsatt risikere at det barnet vokser opp uten et skikkelig nettverk. Ingen gudforeldre, ingen familievenner. 

Hva søren skal jeg gjøre? Har jeg en skadet tilknytningsstil eller er dette er normalvariant av en personlighet?

Anonymkode: 353c2...cfd

[AnonymBruker]

TS her:

Jeg glemte også å skrive at jeg nettopp avlivet hunden min som jeg har hatt i 10 år, men jeg følte absolutt ingenting.

Anonymkode: 353c2...cfd

[AnonymBruker]

Er det noe slikt?

Anonymkode: b819f...537

[AnonymBruker]

Dette er psykologmat:) 

Anonymkode: 7a2f8...f33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er det noe slikt?

Anonymkode: b819f...537

Aiaiai, dette kan ligne litt på meg, men det er ikke så ekstremt. Jeg kan gjerne havne i samme tankemønster på grunn av eksistensiell OCD, et nytt OCD-tema jeg har opplevd disse siste månedene, men jeg kjenner meg ikke like lost og frakoblet som han i videoen. Min eksistensielle OCD er også ganske mild og tar ikke over hverdagen min.

Dette med at verden kjennes uvirkelig og at man føler et plutselig tap av identitet/"jeg" har jeg følt i cirka 20 sekunder rett etter jeg våknet opp noen morgener som tenåring, da jeg slet med såpass mye kronisk skam at jeg tror hjernen min bare fikk nok til slutt. Jeg tror det var Real Event OCD som forårsaket dette. Det var ikke engang basert på noe fælt jeg hadde gjort eller sagt, bare scenarioer som jeg selv oppfattet var veldig flaue og teite i ettertid og jeg ikke klarte å repetere i hodet mitt. Noe av det ekleste jeg har opplevd. Tror det heter depersonalisering eller derealisering. 

Anonymkode: 353c2...cfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

TS her:

Jeg glemte også å skrive at jeg nettopp avlivet hunden min som jeg har hatt i 10 år, men jeg følte absolutt ingenting.

Anonymkode: 353c2...cfd

😭😱 bestill psykolog. Det positive er at du lurer selv....

Anonymkode: cf45f...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg har kjemi med veldig få og jeg føler aldri at jeg blir glad for å se noen eller savner noen. Jeg har hatt gode venner hele livet, men følt lite tilknytning til dem. Jeg ville aldri henge med dem utenfor skoletid, synes bare det var et ork. Dette er samtidig mennesker jeg har alltid kunne være meg selv rundt, hatt gode samtaler med og delt mye latter med. Men tilknytningen bare...er ikke der.

Det samme gjelder med familien min. Storesøsteren min er bestevennen min og vi har mye kvalitetstid sammen, men jeg savner henne aldri. Ellers er jeg ikke så fryktelig glad i verken mamma eller pappa, selv om de er snille og gode mennesker. Jeg tror dette har med at de aldri har møtt meg på følelsene mine, så jeg har hele livet vært veldig følelsesmessig innesluttet og kanskje underutviklet. 

Til tross for dette så har jeg fortsatt hatt forelskelser. Forelskelser jeg har blitt veldig avhengig av. Det har kun vært i lærere da jeg gikk på skolen. Jeg kunne aldri knytte meg til en jevnaldret person på den måten, fordi de var (og er fortsatt) altfor umodne i mine øyne. Dette er de eneste folkene jeg har kjent et genuint savn over, med unntak av mamma da jeg var veldig, veldig ung.

Jeg vil jo ha evnen til å knytte meg til mennesker og å ha ekte kvalitetsvennskap. Jeg vil ha evnen til å forelske meg i jevnaldrende mennesker, ikke bare godt voksne, uoppnåelige mennesker. Hvordan skal jeg klare å tre inn i voksenlivet uten å klare å knytte bånd? Om jeg så skulle forelske meg i en rundt på min alder og kanskje få barn, så vil jeg jo fortsatt risikere at det barnet vokser opp uten et skikkelig nettverk. Ingen gudforeldre, ingen familievenner. 

Hva søren skal jeg gjøre? Har jeg en skadet tilknytningsstil eller er dette er normalvariant av en personlighet?

Anonymkode: 353c2...cfd

Som å lese om meg selv! 

Må tygge litt på dette. 

Anonymkode: 5b2f9...fdc

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med å knytte meg til mennesker. Har funnet ut at jeg mest sannsynlig er på autismespekteret, har flere symptomer/kjennetegn i tillegg. Har en veldig liten indre krets (mor, far og ektemann) som jeg føler at jeg kjenner godt, resten er bekjente (søsken, svigerinne, tanter, onkler, søskenbarn, venner).
 

Jeg klarer ikke å holde kontakten med folk jeg har møtt opp igjennom. Hadde noen i klassen å være sammen med på VGS, men idet vi var ferdige på skolen snakket vi aldri sammen igjen. Ble liksom aldri kjent på ordentlig. Samme på fritidsaktiviteter, 3 ulike studier, jobber osv. Jeg har en venn jeg ser et par ganger i året, og det er det. Ellers er jeg sammen med mannen min. Det er tydeligvis et eller annet med sosiale koder jeg ikke catcher. Samtidig er jeg ikke ensom, jeg blir sliten av folk. 

Anonymkode: 3862d...371

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg sliter også med å knytte meg til mennesker. Har funnet ut at jeg mest sannsynlig er på autismespekteret, har flere symptomer/kjennetegn i tillegg. Har en veldig liten indre krets (mor, far og ektemann) som jeg føler at jeg kjenner godt, resten er bekjente (søsken, svigerinne, tanter, onkler, søskenbarn, venner).
 

Jeg klarer ikke å holde kontakten med folk jeg har møtt opp igjennom. Hadde noen i klassen å være sammen med på VGS, men idet vi var ferdige på skolen snakket vi aldri sammen igjen. Ble liksom aldri kjent på ordentlig. Samme på fritidsaktiviteter, 3 ulike studier, jobber osv. Jeg har en venn jeg ser et par ganger i året, og det er det. Ellers er jeg sammen med mannen min. Det er tydeligvis et eller annet med sosiale koder jeg ikke catcher. Samtidig er jeg ikke ensom, jeg blir sliten av folk. 

Anonymkode: 3862d...371

I feel you. 

Anonymkode: b819f...537

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik i mange år. Det har endret seg etter at jeg lærte å åpne meg og  vise følelser. Jeg var flat både på glede og vonde følelser.  Min barndom var også preget av at jeg ikke ble møtt på følelser. Jeg lærte ikke å snakke om dem og å vise følelser var også galt. 

Anonymkode: c3e9b...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde det slik i mange år. Det har endret seg etter at jeg lærte å åpne meg og  vise følelser. Jeg var flat både på glede og vonde følelser.  Min barndom var også preget av at jeg ikke ble møtt på følelser. Jeg lærte ikke å snakke om dem og å vise følelser var også galt. 

Anonymkode: c3e9b...8c4

Samme her 

Anonymkode: 55fcf...c86

[AnonymBruker]

Jeg har trodd at jeg er sånn pga angst, depresjon og sykdom som begrenser det meste i livet. Men jeg var ikke sånn for bare 15 år siden🧐Har ikke autisme, men strever med sosiale koder og relasjoner. Jeg opplever ikke glede i samvær med andre-noe som føles ille å si høyt. Jeg er glad i mennesker, men vil være mest mulig alene😔Kommer til å daue alene og liket lukter i 5 mnd før postmannen slår alarm🤭

Anonymkode: 30255...daa

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg noe igjen, men her ønsker jeg ikke relasjoner. Mye fordi jeg ikke klarer å stole på andre mennesker. For meg er det mye mer komfortabelt å kun forholde seg til ett menneske, og det er meg selv. Heldigvis føler jeg ikke at det er noe jeg må ofre, fordi jeg føler meg ikke ensom. Har et veldig godt liv, er sosial når jeg må være sosial osv. 

Anonymkode: 716df...219

[Kudos]

Hmm kanskje du sliter med en eller annen personlighetsforstyrrelse? 
Jeg selv er veldig sikker på st jeg har en eller annen form av antisosial personlighetsforstyrrelse, men har ikke spurt om å bli testet pga det kan bli vanskelig å få jobb.

Jeg har f.eks. Ikke skyldfølelse, og som du nevner har jeg ikke empati ovenfor de fleste mennesker bortsett fra 5 av mine nærmeste familiemedlemmer og dyr. Får du glede av å skremme/skade/ydmyke andre f.eks?
Jeg har venner men hvis jeg blir sint på de kunne jeg dyttet de utfor ei bru og ikke angret på det. Eller noen ganger hvis jeg blir sint får jeg trang til å grave neglene mine inn i ansiktet deres f.eks. Hvis dette er noe du kjenner deg i så kan det være lurt å søke profesjonell hjelp, for selv om man er sosiopat kan man være klar over at det er best for en selv og andre at man får hjelp for atferden sin.

Handlinger er spontane, apatiske og uten tanke på konsekvens osv. Jeg har derimot aldri vært i noen forhold pga at jeg  vet jeg kan skade de f.eks. Så det at du har kunnet innlede kjæresteforhold med andre er generellt et godt tegn på at du har evne til å knytte deg til andre fremmede mennesker på en relativt god måte.
Men du kan eventuelt tenke på det?

Uansett er det nok greit å søke hjelp hvis det plager deg, og hvis du f.eks. har fått beskjed av folk rundt deg at det er et problem.

[AnonymBruker]

Kudos skrev (22 minutter siden):

Hmm kanskje du sliter med en eller annen personlighetsforstyrrelse? 
Jeg selv er veldig sikker på st jeg har en eller annen form av antisosial personlighetsforstyrrelse, men har ikke spurt om å bli testet pga det kan bli vanskelig å få jobb.

Jeg har f.eks. Ikke skyldfølelse, og som du nevner har jeg ikke empati ovenfor de fleste mennesker bortsett fra 5 av mine nærmeste familiemedlemmer og dyr. Får du glede av å skremme/skade/ydmyke andre f.eks?
Jeg har venner men hvis jeg blir sint på de kunne jeg dyttet de utfor ei bru og ikke angret på det. Eller noen ganger hvis jeg blir sint får jeg trang til å grave neglene mine inn i ansiktet deres f.eks. Hvis dette er noe du kjenner deg i så kan det være lurt å søke profesjonell hjelp, for selv om man er sosiopat kan man være klar over at det er best for en selv og andre at man får hjelp for atferden sin.

Handlinger er spontane, apatiske og uten tanke på konsekvens osv. Jeg har derimot aldri vært i noen forhold pga at jeg  vet jeg kan skade de f.eks. Så det at du har kunnet innlede kjæresteforhold med andre er generellt et godt tegn på at du har evne til å knytte deg til andre fremmede mennesker på en relativt god måte.
Men du kan eventuelt tenke på det?

Uansett er det nok greit å søke hjelp hvis det plager deg, og hvis du f.eks. har fått beskjed av folk rundt deg at det er et problem.

Herregud, nei. Jeg er ingen av disse tingene. Jeg er et vanlig menneske med evne til empati, sympati, skyldfølelse, skam og samvittighet. Jeg tar overhodet ikke glede i å skade andre, eller å se/høre om andre som blir skadet. 

Anonymkode: 353c2...cfd

[AnonymBruker]

Kudos skrev (27 minutter siden):

Hmm kanskje du sliter med en eller annen personlighetsforstyrrelse? 
Jeg selv er veldig sikker på st jeg har en eller annen form av antisosial personlighetsforstyrrelse, men har ikke spurt om å bli testet pga det kan bli vanskelig å få jobb.

Jeg har f.eks. Ikke skyldfølelse, og som du nevner har jeg ikke empati ovenfor de fleste mennesker bortsett fra 5 av mine nærmeste familiemedlemmer og dyr. Får du glede av å skremme/skade/ydmyke andre f.eks?
Jeg har venner men hvis jeg blir sint på de kunne jeg dyttet de utfor ei bru og ikke angret på det. Eller noen ganger hvis jeg blir sint får jeg trang til å grave neglene mine inn i ansiktet deres f.eks. Hvis dette er noe du kjenner deg i så kan det være lurt å søke profesjonell hjelp, for selv om man er sosiopat kan man være klar over at det er best for en selv og andre at man får hjelp for atferden sin.

Handlinger er spontane, apatiske og uten tanke på konsekvens osv. Jeg har derimot aldri vært i noen forhold pga at jeg  vet jeg kan skade de f.eks. Så det at du har kunnet innlede kjæresteforhold med andre er generellt et godt tegn på at du har evne til å knytte deg til andre fremmede mennesker på en relativt god måte.
Men du kan eventuelt tenke på det?

Uansett er det nok greit å søke hjelp hvis det plager deg, og hvis du f.eks. har fått beskjed av folk rundt deg at det er et problem.

Håper du får hjelp? 🤯 skummelt det du skriver.

Anonymkode: d78fc...213

[AnonymBruker]

Du er følelsesmessig avstumpet bare. Og med manglende utviklede sjelsevner. Jepp- det er en ting. Går nok ikke an å få hjelp mot dette. Empati har man eller ikke. Stakkars deg og stakkars de rundt deg. Jeg mener ikke det stygt . 

Anonymkode: 0e2aa...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er følelsesmessig avstumpet bare. Og med manglende utviklede sjelsevner. Jepp- det er en ting. Går nok ikke an å få hjelp mot dette. Empati har man eller ikke. Stakkars deg og stakkars de rundt deg. Jeg mener ikke det stygt . 

Anonymkode: 0e2aa...d37

😂😂😂 

 

for noe tull! Klart man kan utvikle empati og følelser.

Anonymkode: c3e9b...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er følelsesmessig avstumpet bare. Og med manglende utviklede sjelsevner. Jepp- det er en ting. Går nok ikke an å få hjelp mot dette. Empati har man eller ikke. Stakkars deg og stakkars de rundt deg. Jeg mener ikke det stygt . 

Anonymkode: 0e2aa...d37

Jeg skrev allerede lenger opp her at jeg har empati. Ikke i det originale innlegget mitt, men i respons til en annen kommentar her. Glemte selvfølgelig å skrive "- TS" nederst, men tror det er ganske åpenbart at det var meg.

- TS

Anonymkode: 353c2...cfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skrev allerede lenger opp her at jeg har empati. Ikke i det originale innlegget mitt, men i respons til en annen kommentar her. Glemte selvfølgelig å skrive "- TS" nederst, men tror det er ganske åpenbart at det var meg.

- TS

Anonymkode: 353c2...cfd

Du har ikke empati når du ikke føler noenting når hunden din igjennom ti år dør. 

Anonymkode: 0e2aa...d37