Klarer ikke å ta steget å gå…

[AnonymBruker]

Hei alle sammen…. Dette blir et vanskelig innlegg for meg å skrive. Håper dere kan komme med konstruktive svar og droppe den krasse tonen….

jeg og samboeren min har vært sammen i 10 år. Han har alltid vært litt sær, men vi har hatt det fint sammen. For 2 år siden fikk vi barn. Som hos de fleste satte dette forholdet på prøve. Lite søvn, slitne, irritable.. ja, det vanlige. 
jeg merket fort at samboeren min sine «dårlige» sider kom enda tydeligere frem etter vi fikk barn. Jeg har stort sett vært alene med barnet vårt da han prioriterer seg selv og sine behov. Jeg har bysset og bært, fulgt opp på helsestasjon, og sjeldent fått noe avlastning. Nesten hver helg har jeg tatt med barnet ut, reist på besøk til venner og familie fordi jeg ikke orker å sitte hjemme med han som bare sitter å trykker på telefonen. Han gidder aldri å være med. Når begeret har rent over så har jeg tatt til tårene under diskusjoner. Men enten så skjønner han det ikke, eller så bryr han seg ikke. Jeg har spurt om han av og til kan ta med barnet ut et par timer så jeg også får slappe av litt. Det har skjedd en gang på 2 år. 

jeg jobber 100%, tar alt av husarbeid hjemme (hvis ikke blir det ikke gjort), og har nesten helt ansvar for barnet vårt. Jeg har tatt alle våken netter siden barnet vårt var baby. Jeg er så sliten og føler jeg har mistet meg selv helt. Enten så er jeg på jobb, eller så har jeg hundre ting å gjøre hjemme.

I helgen ville svigers ha barnet vårt en natt på overnatting så vi kunne få sove ut. Jeg jobber turnus og det var min arbeidshelg. Derfor avtalte jeg med svigers at barnet vårt skulle sove over fredag-lørdag. Da jeg jobbet kveld fredag og lørdag, og dag søndag. Så da fikk vi begge litt fri. Samboeren min på fredagskveld når jeg var på jobb, og vi fikk begge sove ut på lørdagen. Det endte i en stor krangel da samboeren min ville barnet vårt skulle sove over lørdag-søndag. For da fikk han fri både lørdagskveld og søndagsmorgen. Prøvde å fortelle at da var det jo bare han som fikk utbytte av den avlastningen, fordi jeg var på jobb både lørdagskveld og søndagsmorgen. Og det var jo bedre å velge en dag der vi BEGGE fikk noe utbytte av det. Han ble kjempesur og har oversett meg siden. Hans behov kommer alltid først.

jeg orker snart ikke mer. Vurderer daglig å pakke tingene våre å gå. Men jeg klarer ikke å ta steget. jobber turnus, dag/kveld/helg. Jeg har ingen til å passe barnet når jobber kveld/helg hvis jeg blir alene… og det er nærmest umulig å få en dagjobb innen yrket mitt. Føler meg helt låst. Samtidig vil jeg ikke at barnet mitt skal vokse opp med skilte foreldre, to hjem og alt det innebærer

Anonymkode: cf9f4...be1

[AnonymBruker]

Man biter tennene sammen og blir. Har man valgt å få barn sammen, så blir man.

Anonymkode: b55c5...ad5

[AnonymBruker]

Kan du ikke få med samboeren til parterapaut? Det er verdt å prøve. Ellers skjønner jeg at du sliter med å holde ut. Føler min mann er litt av det samme. Men overhodet ikke så "ille" som din. 

Anonymkode: ed79d...f2d

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Man biter tennene sammen og blir. Har man valgt å få barn sammen, så blir man.

Anonymkode: b55c5...ad5

Fra et barn som har vokst opp i et sånt konfliktfylt hjem hvor foreldrene ikke engang liker hverandre; nei, nei, nei!!!

TS, det er vanskelig å gå men jeg tror du vil takke deg selv etter å ha gått. ❤️ Forholdet deres er virkelig ikke bra og det blir ikke bedre. En partner skal elske og ønske den andre det beste. Din partner tenker kun på seg selv og sånne folk forandrer seg aldri.

Bare gå, det blir lettere for deg! ❤️

Endret 11. desember 2023 av Blåttvann

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man biter tennene sammen og blir. Har man valgt å få barn sammen, så blir man.

Anonymkode: b55c5...ad5

Ikke om man selv går til grunne. Det er ingen tjent med. 

TS, du må være dønn ærlig med han om at han må mer på banen, ellers fungerer ikke dette lenger. Du risikerer å møte veggen, og det drar faktisk mer energi å ha en partner som bevisst ikke bidrar og som bryter deg ned mentalt. Han må få alvoret servert på bordet. Når det gjelder jobb så er det mange som har blitt alene som får en omveltning økonomisk og kanskje må bytte yrke. Jeg stod arbeidsledig midt i korona da jeg ble alene, men jeg fikk meg jobb, egen leilighet og bil. Turnus er helt klart vanskelig å kombinere med å være alene, men man er ikke nødvendigvis bundet til det yrket. 

Først bør man selvfølgelig prøve å redde forholdet, men det nytter ikke om bare den ene parten skal prøve. 

Anonymkode: ca943...252

[Mufle]

Hjelper jo ikke om du snakker med han, for han er faktisk ikke interessert. Han har det bra og sånn er det. Alle kvinner bruker barnet som unnskyldning for å sitte i en håpløs situasjon, uten å åpne øynene og se at ungen har ikke noe som helst nytte av en far som oppfører seg slik. Kanskje det til og med blir b e d r e forhold mellom far og barn dersom den daglige ubehagelige stemningen mellom to voksne blir borte. 

Ta tak, snakk med arbeidsgiver først. Kanskje de kan sørge for at du får litt bedre arbeidstider mens du ordner opp. I motsatt fall ender du med sykemelding oppå alt sammen. 

[AnonymBruker]

Sånn kan du ikke ha det ts! Føler med deg ♥️ 

Anonymkode: 55d6a...03a

[AnonymBruker]

Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt når du har barn under 10 år. Jeg ville pratet med arbeidsgiver først og hørt om muligheten for å jobbe mer dag og mindre kveld/natt/helg. Dersom du ikke har gjort det enda må du begynne å tenke igjennom det økonomiske ved et brudd. Har du råd til å kjøpe han ut av felles bolig? Må du flytte? Bil? Avstand til jobb/barnehage, eie eller leie etc. Du må finne ut av hvor mye penger du vil sitte igjen med etter et evt. brudd. 

Det kan godt hende relasjonen mellom far og barn blir bedre etter brudd da far faktisk blir tvunget til å ta i et tak. Men sånn som du beskriver mannen din ville jeg også tenkt igjennom hvordan det blir dersom du må ha 100% ansvar i tilfelle far ikke ønsker noe samvær. Dere må uansett til samtale hos familivernkontoret når det er brudd med barn i bildet.

Det virker som han er som en del menn og ikke innser alvoret før det er for sent. Du kan jo forsøke å stille et ultimatum; han må mer på banen (konkrete oppgaver) og dere skal til samtale hos fvk hvis ikke går du.

Sender deg en god klem ❤️

Anonymkode: d0224...776

[Spiren]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hei alle sammen…. Dette blir et vanskelig innlegg for meg å skrive. Håper dere kan komme med konstruktive svar og droppe den krasse tonen….

jeg og samboeren min har vært sammen i 10 år. Han har alltid vært litt sær, men vi har hatt det fint sammen. For 2 år siden fikk vi barn. Som hos de fleste satte dette forholdet på prøve. Lite søvn, slitne, irritable.. ja, det vanlige. 
jeg merket fort at samboeren min sine «dårlige» sider kom enda tydeligere frem etter vi fikk barn. Jeg har stort sett vært alene med barnet vårt da han prioriterer seg selv og sine behov. Jeg har bysset og bært, fulgt opp på helsestasjon, og sjeldent fått noe avlastning. Nesten hver helg har jeg tatt med barnet ut, reist på besøk til venner og familie fordi jeg ikke orker å sitte hjemme med han som bare sitter å trykker på telefonen. Han gidder aldri å være med. Når begeret har rent over så har jeg tatt til tårene under diskusjoner. Men enten så skjønner han det ikke, eller så bryr han seg ikke. Jeg har spurt om han av og til kan ta med barnet ut et par timer så jeg også får slappe av litt. Det har skjedd en gang på 2 år. 

jeg jobber 100%, tar alt av husarbeid hjemme (hvis ikke blir det ikke gjort), og har nesten helt ansvar for barnet vårt. Jeg har tatt alle våken netter siden barnet vårt var baby. Jeg er så sliten og føler jeg har mistet meg selv helt. Enten så er jeg på jobb, eller så har jeg hundre ting å gjøre hjemme.

I helgen ville svigers ha barnet vårt en natt på overnatting så vi kunne få sove ut. Jeg jobber turnus og det var min arbeidshelg. Derfor avtalte jeg med svigers at barnet vårt skulle sove over fredag-lørdag. Da jeg jobbet kveld fredag og lørdag, og dag søndag. Så da fikk vi begge litt fri. Samboeren min på fredagskveld når jeg var på jobb, og vi fikk begge sove ut på lørdagen. Det endte i en stor krangel da samboeren min ville barnet vårt skulle sove over lørdag-søndag. For da fikk han fri både lørdagskveld og søndagsmorgen. Prøvde å fortelle at da var det jo bare han som fikk utbytte av den avlastningen, fordi jeg var på jobb både lørdagskveld og søndagsmorgen. Og det var jo bedre å velge en dag der vi BEGGE fikk noe utbytte av det. Han ble kjempesur og har oversett meg siden. Hans behov kommer alltid først.

jeg orker snart ikke mer. Vurderer daglig å pakke tingene våre å gå. Men jeg klarer ikke å ta steget. jobber turnus, dag/kveld/helg. Jeg har ingen til å passe barnet når jobber kveld/helg hvis jeg blir alene… og det er nærmest umulig å få en dagjobb innen yrket mitt. Føler meg helt låst. Samtidig vil jeg ikke at barnet mitt skal vokse opp med skilte foreldre, to hjem og alt det innebærer

Anonymkode: cf9f4...be1

Du sitter i en bedriten situasjon, men det er ikke håpløst selv om det kan virke slik.

Nøkkelordet her er planlegging av bruddet. Fordi det blir nok det beste for deg og barnet. Rett og slett fordi belastningen på deg over tid vil gå utover din helse og tiden med barnet hvor du er til stede emosjonelt og fysisk.

Hva jeg ville gjort i ditt sted: 

Lest meg litt opp på overgangsstønad (ekstra penger du får inntil 3 år ved brudd med barn involvert) og hvordan denne fungerer ved siden av en jobbreduksjon - som du sikkert må ta for å frigjøre tid til barnet når du er alene.

Deretter ville jeg gått til legen og bedt om sykemelding på bakgrunn av utmattelse (jeg betaler glatt for dette via skatteseddelen over at du blir varig ufør dersom du ikke tar grep). Målet er å kjøpe tid. Etter å ha fått sykemelding ville jeg brukt denne tiden til å ta initiativ til brudd, fordeling av eiendeler og ordne bosituasjon, samt søke ny jobb som er mer forenelig med din situasjon.

Dette kan være kjipt og virke drastisk. Men situasjonen din er ikke holdbar. Og oddsen for at mannen din endrer seg er virkelig liten.

Bonus: Du vil få mer tid med barnet og deg selv etter bruddet. Når du ikke har dødvekt som jobber i mot deg men blir en belastning. 

[AnonymBruker]

Du får legge en plan. Snakk med arbeidsgiver. Er det mulig å få tilrettelagt turnus? Jobbe kveld og helg når far har barnet? Få hjelp av familie i en overgangsperiode? Se på økonomien, hvordan kan du legge deg opp en god buffer?

Anonymkode: 6ed27...b41

[AnonymBruker]

Dette høres ikke hyggelig ut, TS. Når det så er sagt lurer jeg på et par ting. Her jobbet min samboer turnus i årevis, og jeg var den som måtte jobbe dagtid, som måtte ha flekstid og ikke kunne reise noe særlig i jobben i 10 år pga turnusen hans. Jeg følte jeg var delvis alenemor, han var jo borte kvelder, netter, møtte kl 6 på dagtid og var ofte på helgevakt. Når han endelig var hjemme var det min sjanse til egentid, og da fikk han ta mer mens jeg satte meg i sofaen eller gikk en tur eller hva det nå måtte være. Han var jo alene hjemme på dagtid mange dager i uken.

Du og samboeren din må jo være i litt av samme situasjon? Hvorfor kan du ikke slappe av på dagtid når du har fri? Pg hvorfor kan ikke han få slappe av litt når du er hjemme på ettermiddagen de dagene du faktisk er det? Sett fra hans side er han nok mye alene om ansvaret til barnet deres siden du kjører turnusopplegg (jeg mener turnus er ganske ego når man har barn). 

Når det gjelder husarbeid er jeg helt enig med deg at han må bidra. Var samme hos oss - og da skaffet vi vaskehjelp på hans regning siden han ikke ser hverken rot eller skit 🙈 Beste vi har gjort for parforholdet.

Anonymkode: 30d17...68a

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å gå nå enn å utsette det å leve ulykkelig i flere år til å kanskje med flere barn. Hilsen ei som gikk en god del for sent! Man kan ikke forandre en mann og det er MYE lettere å være aleinemor enn føle seg aleine i et forhold og all den negative energien det medfører!

Anonymkode: a871a...bf7

[AnonymBruker]

Du må gå TS❤️ Ta vare på deg selv og barnet. Ikke bli bare pga barnet. Jeg skal love deg at barnet har det bedre i to hjem, enn et hjem med konflikter og flere som ikke elsker hverandre.

Anonymkode: f7a4d...84b

[AnonymBruker]

Å bli alene er det beste jeg har gjort for min egen psykiske og fysiske helse. Aldri i verden at jeg velger bli samboer med en mann igjen. Jeg har en ny partner nå som ønsker bo sammen, har sagt det er uaktuelt og at han må akseptere særbo. 

Selvsagt vil det bli utfordringer men tror du blir mer ødelagt av å bli i det samboerskapet ts❤️

Hilsen ei som har vært der du er og ble for lenge for barnets skyld ❤️

 

Anonymkode: a467d...8aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må gå TS❤️ Ta vare på deg selv og barnet. Ikke bli bare pga barnet. Jeg skal love deg at barnet har det bedre i to hjem, enn et hjem med konflikter og flere som ikke elsker hverandre.

Anonymkode: f7a4d...84b

mente selvsagt foreldre, ikke flere.

Anonymkode: f7a4d...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Man biter tennene sammen og blir. Har man valgt å få barn sammen, så blir man.

Anonymkode: b55c5...ad5

Nei det gjør man ikke, man er 2 i et forhold og vil den andre gjøre nada så skal man ikke bli. Hvilke eksempler setter du for barna dine? Og la deg  utslettes og tråkkes på?? Livet er for kort og holde ut i et forhold med en som ikke yter noe for at man skal ha det bra. 

Anonymkode: 4d5ce...d56

[Chiubi]

Gå mens du enda har energi til det. Han suger energien din dag for dag. Jo lenger du venter, Jo mer vil du angre på at du ikke gikk tidligere. Ikke vent til barnet er så stort at det skjønner hva som skjer. Ikke vent til barnet blir traumatisert. 

Det er sjelden jeg råder folk til familiebrudd, men her tror jeg det er til både ditt og barnets beste. 

[AnonymBruker]

En dag vil du få nok og gå ❤️❤️med mindre han ikke skulle snu. Men vi får alle nok engang, og den dagen vil du kjenne hvor mye enklere det er og bo alene en og være alenemor i et forhold. Da slipper du og være ulykkelig og irritere deg eller bruke opp kreftene som man skal bruke på seg selv og barnet, til en mann som ikle ønsker og bidra for at alle 3 skal ha det bra. Steget må du ta selv

Anonymkode: 4d5ce...d56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Man biter tennene sammen og blir. Har man valgt å få barn sammen, så blir man.

Anonymkode: b55c5...ad5

Nei nei nei nei nei nei nei.
Vi er ikke på 80-tallet lenger! Vi er i 2023, vi vet BEDRE enn dette!

Å vokse opp i dette hjemmet er bare skadelig. Det har ingen fordeler - null. Utslitt mor, deprimert far, totalt misstemning i noe som skulle vært et kjærlighetsfylt hjem, og et lite barn som for alltid vil lurer på hva det gjorde feil for at ingen hadde det bra. 

MYE bedre å gå hvert til sitt.

Til TS: Gå!! Snakk med fastlegen, legg frem hvordan du har det opp i dette, at du ikke kan gå pga jobb. Kanskje får du sykemelding en periode for å håndtere livet rett og slett. Finne et sted å bo, få flyttet, og så begynne å finne ut hvordan det skal løse seg med jobben. Dere må jo til mekling først uansett, han slipper ikke unna så lett når dere har barn. Det er kanskje 1% sjans for at han våkner opp. Men 99% sjans for at han aldri har hatt det særlig godt i dette forholdet og at han aldri vil få det...

 

Lover deg, DU vil få det SÅ MYE BEDRE om du går!! Det er ikke noe problem å fikse alt selv, når man slipper å irritere seg over en som skulle bidratt men som driter i det. Tipper det blir en ren lettelse. Det ordner seg med jobb osv. Jeg ville også snakket med sjefen og vært dønn ærlig. At jobben og turnusen skal gjøre at du må leve med dette er galskap. Kanskje kan du få ta ut ferie mens du for områdd deg, kanskje det finnes løsninger du ikke vet om akkurat nå. Snakk med sjefen eller med noen i HR. Kanskje må du bytte yrke midlertidig. Se alternativt etter en eller annen jobb som bare ER en jobb. Renhold...butikk...noe du kan få kjapt og som gir deg nye muligheter. Kjenner ei som ble alene for et par år siden, ganske rigid arbeidsplass, der hun SKULLE begynne før 7. Men da hun fikk lagt frem realitetene så firte de selvsagt på tiden så hun fikk levere i bhg først kl 7 og var på jobb til 7.15. De fleste arbeidsgivere er jo ikke ondskapen selv heller, men man må tørre å være ærlig om ståa. 

Ville gjort alt i min akt for å komme meg ut. Har du familie eller venner som kan hjelpe til? Kan du flytte til noen? Som også kan hjelpe med barnet, mens du leter etter andre jobber? Ikke vær redd for å be om hjelp!

Anonymkode: f6076...9f0

[AnonymBruker]

Liker du mannen? Gjør dere noe hyggelig sammen? Inkluderer du han i livet ditt, eller stresser du rundt og klager på alt som må gjøres? Lar du han få komme inn i ditt travle liv? Dere høres veldig ustemt ut og spiller ikke på lag. Prøv å finn den gode tonen dere en gang hadde sammen. Så lenge du rydder, vasker og ordner rundt mannen så ser han at han ikke trenger å bidra. Våg å slipp taket, dere er 2 voksne i huset som må bidra.

Anonymkode: 9f723...bcc