Jeg føler meg syk av at mitt voksne barn er syk

[AnonymBruker]

Jeg jobber heltid, men jeg føler bare for å kollapse og bryte sammen av å jobbe i denne situasjonen.  Jeg har et voksent barn som har vært psykisk syk i flere år. Han bor ikke hos meg. Så det blir ikke lett å vite hvordan han har det eller gjøre så mye. Jeg prøver å hjelpe han med å prøve å se til han,  sende han penger osv. Han har vært i lang tid innlagt på psykiatrisk, men ser ikke fremgang annet enn at han virker mer opplagt når han er innlagt. Han er ikke innlagt nå, og nå er han tilbake i depresjonens land der han sover stort sett, og virker veldig nedfor. Dette har pågått så lenge at jeg er blitt utrolig trist selv og får lyst å få til lege å be om sykemelding. Jeg er så redd for at en dag så kan noe gå fullstendig galt. Tenk om han dør osv. Jeg er engstelig og redd. 

Er dette naturlig reaksjon i slik situasjon? Burde jeg gå til legen å ta en prat om hvordan dette påvirker meg eller blir det for dumt? Jeg føler meg veldig ensom i denne situasjonen. Ikke lett. Håper på råd her på forumet i tråden. 

Anonymkode: bbc5a...a32

[AnonymBruker]

Klart det er naturlig TS! Å være pårørende til psykisk syke personer er svært belastende og jeg synes absolutt at du skal snakke med legen din.

Anonymkode: c0bb5...2d0

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal du fortelle legen din om dette! Å være nærmeste pårørende til alvorlig syke er en påkjenning, uansett om det er voksne. Og man slutter aldri å være mamma. Kanskje du trenger en liten pause, eller litt hjelp til å rydde opp i egne tanker og følelser.

Jeg vet hvor vondt dette er og sender deg mange styrkeklemmer❤️

Anonymkode: f675d...ce3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Klart det er naturlig TS! Å være pårørende til psykisk syke personer er svært belastende og jeg synes absolutt at du skal snakke med legen din.

Anonymkode: c0bb5...2d0

Takk for forståelsen ❤️. Han er voksen, men det er svært belastende. Jeg har problemer å konsentrere meg, og sønnen er konstant i mine tanker. Redsel og angst er tilstede stort sett hos meg. Jeg føler også for å isolere meg mye på fritiden fra andre mennesker. Dette har pågått i så mange år. Og det er så tungt og vondt å ha det slik. Kjenner ingen som har et slikt problem heller. 

Anonymkode: bbc5a...a32

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Selvfølgelig skal du fortelle legen din om dette! Å være nærmeste pårørende til alvorlig syke er en påkjenning, uansett om det er voksne. Og man slutter aldri å være mamma. Kanskje du trenger en liten pause, eller litt hjelp til å rydde opp i egne tanker og følelser.

Jeg vet hvor vondt dette er og sender deg mange styrkeklemmer❤️

Anonymkode: f675d...ce3

Takk for forståelsen❤️. Det er godt å få pratet om denne smerten her på forumet. Og det er nok best å ta det opp med legen. Det er riktig. Man slutter ikke å være mamma selv om barna er voksne. ❤️

Anonymkode: bbc5a...a32

[AnonymBruker]

Ta en tur til legen, skriv gjerne ned noen enkle punkter på hvordan dette påvirker deg. Du har ikke rett på sykemelding pga andres sykdom, men DU kan få sykdom pga store private belastninger. Så viktig at du fokuserer på dine plager oppi dette her❤️ 

Hilsen en som har opplevd å være nær pårørende til psykisk sykdom (men ikke vært sykemeldt), men ser i ettertid at jeg burde nok redusert jobben noe.

Masse lykke til❤️

Anonymkode: bdb97...352

[AnonymBruker]

Du skal selvsagt gå til legen og snakke om dette, og hvordan det påvirker deg. Kanskje til og med be om en psykolog? Tror du det kunne hatt noe for seg at du er hos sønnen din en periode, eller han hos deg?

Anonymkode: 50064...465

[AnonymBruker]

Søk etter pårørendegruppe. Det kan være mye trøst i å få snakke med andre i samme situasjon. Og selvfølgelig skal du snakke med legen din.

Anonymkode: 2ad3e...72a

[AnonymBruker]

https://www.helsenorge.no/parorende/tilbud-for-parorende-innen-psykisk-helse

Anonymkode: 0deb7...a7e

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Ta en tur til legen, skriv gjerne ned noen enkle punkter på hvordan dette påvirker deg. Du har ikke rett på sykemelding pga andres sykdom, men DU kan få sykdom pga store private belastninger. Så viktig at du fokuserer på dine plager oppi dette her❤️ 

Hilsen en som har opplevd å være nær pårørende til psykisk sykdom (men ikke vært sykemeldt), men ser i ettertid at jeg burde nok redusert jobben noe.

Masse lykke til❤️

Anonymkode: bdb97...352

Ja. Det blir slik at jeg er evig nervøs pga situasjonen. Jeg har ikke ro i sjelen. Det er veldig frustrerende. Det er veldig vanskelig å fokusere på annet. Min mor , min samboer kan foreks virke til å tro at jeg skal oppføre meg normalt. Jeg oppfører meg normalt, men jeg orker ikke alltid å gjøre ærend og ikke så nødvendige oppgaver på fritiden. Det blir sånn at hodet er et sted hele tiden og det er om hvordan det står til med sønnen: sover han hele dagene ? Er han trist? Hvordan få engasjert han , hva gjøre for han ? Osv. Veldig tung situasjon. Angsten om alt som kan skje er veldig vanskelig å håndtere. 

Jeg har ikke rett til sykemelding fordi han er syk. Men jeg er påvirket med mye angst av å leve i det ja. Har noen ganger tenkt å spørre om å få jobbe deltid istedet for heltid, men jeg trenger inntekten. 

Godt å se forståelsen fra dere ❤️. Og dere som har levd med en alvorlig psykisk syk selv vet hvordan det er. Det er trist og vanskelig. 

Anonymkode: bbc5a...a32

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Søk etter pårørendegruppe. Det kan være mye trøst i å få snakke med andre i samme situasjon. Og selvfølgelig skal du snakke med legen din.

Anonymkode: 2ad3e...72a

Jeg skal søke etter pårørendegrupper. Det kan være en trøst i å prate med noen som er i samme situasjon.  Jeg vet ikke om det er mange i denne situasjonen, men de fins nok. Føler meg veldig alene I situasjonen. 

Jeg skal prate med legen om dette og. Jeg skal på jobb nå. Jobber fullt og det er så tungt og vanskelig å jobbe i en krevende hard fysisk jobb itillegg til å være i denne situasjonen. Men jeg har legetime om en uke, og da skal jeg prate om dette. 

Anonymkode: bbc5a...a32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg jobber heltid, men jeg føler bare for å kollapse og bryte sammen av å jobbe i denne situasjonen.  Jeg har et voksent barn som har vært psykisk syk i flere år. Han bor ikke hos meg. Så det blir ikke lett å vite hvordan han har det eller gjøre så mye. Jeg prøver å hjelpe han med å prøve å se til han,  sende han penger osv. Han har vært i lang tid innlagt på psykiatrisk, men ser ikke fremgang annet enn at han virker mer opplagt når han er innlagt. Han er ikke innlagt nå, og nå er han tilbake i depresjonens land der han sover stort sett, og virker veldig nedfor. Dette har pågått så lenge at jeg er blitt utrolig trist selv og får lyst å få til lege å be om sykemelding. Jeg er så redd for at en dag så kan noe gå fullstendig galt. Tenk om han dør osv. Jeg er engstelig og redd. 

Er dette naturlig reaksjon i slik situasjon? Burde jeg gå til legen å ta en prat om hvordan dette påvirker meg eller blir det for dumt? Jeg føler meg veldig ensom i denne situasjonen. Ikke lett. Håper på råd her på forumet i tråden. 

Anonymkode: bbc5a...a32

Det er nok ikke uvanlig.  Men det høres jo litt ut som du bør oppsøke lavterskel tilbud hos komunepsykolog. Jeg gjorde det en gang pga jeg synes det var så sinnsykt vanskelig å stå i situasjon med vrang alkoholisert far. Jeg fikk mange gode inspill å ta med neg videre. Drøfte ting jeg var usikker på om var rett og galt. Noe som er vrient å vurdere,  når folk sliter med psyken 

Anonymkode: e244e...d56

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skal søke etter pårørendegrupper. Det kan være en trøst i å prate med noen som er i samme situasjon.  Jeg vet ikke om det er mange i denne situasjonen, men de fins nok. Føler meg veldig alene I situasjonen. 

Jeg skal prate med legen om dette og. Jeg skal på jobb nå. Jobber fullt og det er så tungt og vanskelig å jobbe i en krevende hard fysisk jobb itillegg til å være i denne situasjonen. Men jeg har legetime om en uke, og da skal jeg prate om dette. 

Anonymkode: bbc5a...a32

Har du også kikket i Helsenorge appen? Mens du venter på lege. Det er en del verktøy med selvhjelp som jeg mener er både for lavterskel hjelp for depresjon og angst. 

Anonymkode: 50064...465

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er nok ikke uvanlig.  Men det høres jo litt ut som du bør oppsøke lavterskel tilbud hos komunepsykolog. Jeg gjorde det en gang pga jeg synes det var så sinnsykt vanskelig å stå i situasjon med vrang alkoholisert far. Jeg fikk mange gode inspill å ta med neg videre. Drøfte ting jeg var usikker på om var rett og galt. Noe som er vrient å vurdere,  når folk sliter med psyken 

Anonymkode: e244e...d56

Ja da har du opplevd en vanskelig situasjon ❤️. Det må være helt klart vanskelig i en situasjon med en alkoholisert far. 

Slike saker er vrien for pårørende også. Man blir påvirket av situasjonen. Min mor ber meg tenke på meg selv, jobbe og fungere . Men det er ikke en fullstendig løsning i en slik situasjon. Jeg tenker så klart på sønnen og slipper det ikke ifra meg. 

 

Anonymkode: bbc5a...a32

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du også kikket i Helsenorge appen? Mens du venter på lege. Det er en del verktøy med selvhjelp som jeg mener er både for lavterskel hjelp for depresjon og angst. 

Anonymkode: 50064...465

Takk. Jeg skal klikke meg inn der å lese. Jeg har nok psykiske problemer selv med å være i den situasjonen.  Har vært der så lenge. Folk rundt meg sier at dette blir snart bra. Men det har vært slik i årevis. Det tærer på. Angsten for å miste,  angsten for at ting kan bli verre og gå ille. Den er stor. Noe jeg mulig bør lese om. Hvordan klare å mestre de tankene i en slik situasjon.  

Anonymkode: bbc5a...a32

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Takk. Jeg skal klikke meg inn der å lese. Jeg har nok psykiske problemer selv med å være i den situasjonen.  Har vært der så lenge. Folk rundt meg sier at dette blir snart bra. Men det har vært slik i årevis. Det tærer på. Angsten for å miste,  angsten for at ting kan bli verre og gå ille. Den er stor. Noe jeg mulig bør lese om. Hvordan klare å mestre de tankene i en slik situasjon.  

Anonymkode: bbc5a...a32

Du kan få hjelp og verktøy til å håndtere situasjonen, både av selvhjelp og psykolog tenker jeg, til å sortere tankene, prøve å mestre tankene og prøve takle det. Du har mistet kontroll nå. Hjernen jobber på høygir med alle katastrofetanker og hvordan få kontroll tilbake. Det betyr ikke det blir bra, men hvis du tenker på det slik, så er bare til og med 10% bedring i psykisk helse veldig mye i en slik situasjon! 

Anonymkode: 50064...465

[AnonymBruker]

Og være pårøserende til noen som er psykisk syk og man frykter at skal gjøre noe drastisk som og ta sitt eget liv, det er helt forferdelig ❤️❤️ jeg har vært der med x og far til barna. Nå går det litt bedre, men er forsatt beintøft. Første steg kom deg til legen og si alt du har sagt her ❤️

Anonymkode: 52996...52e

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hvordan dette er, med psykisk syk sønn selv. Man er konstant på alerten, og hos meg har det trigget mye angst at han sliter sånn. 
 

Jeg tok kontakt med lege og fikk sykemelding, og går til samtaler med psykisk helsetjeneste i kommunen. Det er så godt å få sette ord på ting, og å prate med noen som har så mye konstruktivt å komme med. Jeg jobber med å ta mer vare på meg selv oppi det hele, og jeg anbefaler det å kontakte legen og være dønn ærlig❤️ Jeg håper du møter forståelse og omsorg. Man slutter ikke å være mamma selv om barna blir voksne, nei❤️ Stor klem til deg❤️

Anonymkode: c6a72...931

[AnonymBruker]

Jeg vet av erfaring som pårørende at det vanskeligste var aksept, aksept for at man ikke kan leve FOR den andre, eller påvirke den andres liv, at det handler om sykdom man ikke kan kontrollere og at man må ta vare på seg selv før man kan ta vare på andre- Det tok mange år med terapi før jeg kom dit at jeg aksepterte at jeg fra dag til dag ikke kunne vite eller endre, pvirke eller på annen måte gjøre livet lettere for den som var syk. Hvis vedkommende valgte ta sitt liv var det ikke noe jeg kunne gjøre annet enn å takle det hvis det skjedde, altså var det å gi meg selv mer sorg og smerte å tenke på det hele tiden. Og i mitt tilfelle ble det aldri borte, redselen, men jeg har lært meg å leve med den og akseptere det jeg ikke har kontroll over som en usikkerhet som er der, men som ikke er MIN om det gir mening.. 

Anonymkode: cac91...02e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kan få hjelp og verktøy til å håndtere situasjonen, både av selvhjelp og psykolog tenker jeg, til å sortere tankene, prøve å mestre tankene og prøve takle det. Du har mistet kontroll nå. Hjernen jobber på høygir med alle katastrofetanker og hvordan få kontroll tilbake. Det betyr ikke det blir bra, men hvis du tenker på det slik, så er bare til og med 10% bedring i psykisk helse veldig mye i en slik situasjon! 

Anonymkode: 50064...465

Ja hjernen min jobber veldig på høygir. Jeg tenker hele tiden på : hva om jeg mister han? Hva da? Osv. Det er mye katastrofetanker. Det er jo ikke sikkert at det verste kommer til å skje. Men hjernen jobber på høygir. Det er nok lurt å prøve å få hjelp til å sortere og håndtere tankene mine. De blir så katastrofale. Og det er ikke godt å sove urolig , og leve 24 timer i døgnet med slike vonde tanker. Slik er min pårørendesituasjon,  så jeg blir tydelig syk selv av det. 

Anonymkode: bbc5a...a32