Alle jeg treffer tror vi passer så godt sammen, men jeg er...

[AnonymBruker]

Jeg har bare møtt 5 menn via app til nå altså, så det kan jo være tilfeldig og jeg vil ikke høres cocky ut. Men alle jeg har møtt har hatt lyst til å møte meg igjen, og alle har skrevet rett etterpå om hvor koselig det var å treffes, at praten gikk så lett, at vi er så like osv.. men det de ikke vet er jo at jeg er veldig tilpasningsdyktig til de fleste typer mennesker mennesker. Ikke at jeg forandrer meg, men at jeg tilpasser meg litt slik at praten skal gå lettere.

Så jeg kan møte noen jeg tenker er fullstendig forskjellig fra meg selv og at vi virkelig ikke hadde passa sammen. Men jeg gjør jo det beste ut av daten, elsker å treffe nye folk, så det blir ofte dype samtaler. Jeg har dessuten fått høre at jeg framstår imøtekommende, varm og sjarmerende. Jeg har f.eks. også fått jobben på 90% av alle jobbintervju jeg har vært på. 

Jeg er ikke særlig pen, det skal sies. Så det er ikke 10/10 menn jeg matcher med. 

Problemet mitt er at jeg ikke liker de fleste jeg møter, eller hvertfall ikke ser for meg dem som kjærester pga vår samtalekjemi og ulike tenkemåter. Man merker jo fort hvordan noen andres hoder fungerer gjennom ting de sier. Mitt hode fungerer på en måte, og jeg må nok ha noen som er reflektert på samme måte som meg. 

Nå snakker jeg med en fyr som jeg møtte for første gang i går, men vi har hatt mye kontakt først. Han skriver utrolig mye til meg... han virker både på chat og på ekte som en litt "enkel" fyr, selv om vi hadde masse å diskutere. Han skrev til meg med en gang etter daten at det var så koselig å treffes, og jeg syntes jo også det. Jeg var dessuten tiltrukket av ham og syns han har gode kvaliteter. Han har spurt meg om å treffes igjen, og jeg tenker jeg godt kan gjøre det, men jeg er jo 99% sikker på at det ville gitt meg veldig lite å være i et forhold med ham. Selv om vi har "masse å prate om", så blir det veldig mye forenklinger av konseptene og temaene vi snakker om - jeg føler altså at jeg må forenkle veldig mye sammenlignet med hvordan jeg hadde hatt en samtale med noen som var mindre "enkel". Men derfor får vi jo også en veldig god flyt i samtalen, og han tenker vi har en veldig god match.. 

Så hva gjør jeg nå? De jeg ikke har vært tiltrukket av har jeg jo bare avvist hyggelig når de spurte om å treffes igjen. Han ene av de 5 jeg har møtt har jeg likt såpass godt at vi datet en god stund, men våre ulike tenkemåter ble for framtredende etterhvert. 

Innspill? 

Anonymkode: a8257...309

[AnonymBruker]

"jeg synes du virka som en kjempekul fyr, men kjemien for parforhold var ikke helt der. Beklager... 

Anonymkode: 8dd22...392

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har bare møtt 5 menn via app til nå altså, så det kan jo være tilfeldig og jeg vil ikke høres cocky ut. Men alle jeg har møtt har hatt lyst til å møte meg igjen, og alle har skrevet rett etterpå om hvor koselig det var å treffes, at praten gikk så lett, at vi er så like osv.. men det de ikke vet er jo at jeg er veldig tilpasningsdyktig til de fleste typer mennesker mennesker. Ikke at jeg forandrer meg, men at jeg tilpasser meg litt slik at praten skal gå lettere.

Så jeg kan møte noen jeg tenker er fullstendig forskjellig fra meg selv og at vi virkelig ikke hadde passa sammen. Men jeg gjør jo det beste ut av daten, elsker å treffe nye folk, så det blir ofte dype samtaler. Jeg har dessuten fått høre at jeg framstår imøtekommende, varm og sjarmerende. Jeg har f.eks. også fått jobben på 90% av alle jobbintervju jeg har vært på. 

Jeg er ikke særlig pen, det skal sies. Så det er ikke 10/10 menn jeg matcher med. 

Problemet mitt er at jeg ikke liker de fleste jeg møter, eller hvertfall ikke ser for meg dem som kjærester pga vår samtalekjemi og ulike tenkemåter. Man merker jo fort hvordan noen andres hoder fungerer gjennom ting de sier. Mitt hode fungerer på en måte, og jeg må nok ha noen som er reflektert på samme måte som meg. 

Nå snakker jeg med en fyr som jeg møtte for første gang i går, men vi har hatt mye kontakt først. Han skriver utrolig mye til meg... han virker både på chat og på ekte som en litt "enkel" fyr, selv om vi hadde masse å diskutere. Han skrev til meg med en gang etter daten at det var så koselig å treffes, og jeg syntes jo også det. Jeg var dessuten tiltrukket av ham og syns han har gode kvaliteter. Han har spurt meg om å treffes igjen, og jeg tenker jeg godt kan gjøre det, men jeg er jo 99% sikker på at det ville gitt meg veldig lite å være i et forhold med ham. Selv om vi har "masse å prate om", så blir det veldig mye forenklinger av konseptene og temaene vi snakker om - jeg føler altså at jeg må forenkle veldig mye sammenlignet med hvordan jeg hadde hatt en samtale med noen som var mindre "enkel". Men derfor får vi jo også en veldig god flyt i samtalen, og han tenker vi har en veldig god match.. 

Så hva gjør jeg nå? De jeg ikke har vært tiltrukket av har jeg jo bare avvist hyggelig når de spurte om å treffes igjen. Han ene av de 5 jeg har møtt har jeg likt såpass godt at vi datet en god stund, men våre ulike tenkemåter ble for framtredende etterhvert. 

Innspill? 

Anonymkode: a8257...309

Det eneste jeg tenker er at du ser negativt på at du ikke liker noen, det er jo positivt, for da vet du hva du ser etter selv. Jeg hadde vært litt skeptisk til de som er veldig frempå i starten, der alt virker rosenrødt, og personer som lover deg gull og grønne skoger.

[AnonymBruker]

Hva har du å tape på å møte han en gang til?

Anonymkode: 53025...d9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva har du å tape på å møte han en gang til?

Anonymkode: 53025...d9a

Jeg tenker å møte ham en gang til altså!

Ts

Anonymkode: a8257...309

[AnonymBruker]

Hoia skrev (53 minutter siden):

Det eneste jeg tenker er at du ser negativt på at du ikke liker noen, det er jo positivt, for da vet du hva du ser etter selv. Jeg hadde vært litt skeptisk til de som er veldig frempå i starten, der alt virker rosenrødt, og personer som lover deg gull og grønne skoger.

Hva har det med saken å gjøre?

Anonymkode: a8257...309

[Trolltunge]

Tror det er fornuftig å ikke forvente alt man ønsker seg i en og samme person. Jeg og min mann er svært ulike på mange måter, og blant annet er han ingen jeg kan diskutere bøker, historie, psykologi og diverse annet med. Det gjør ingenting, for jeg har andre å diskutere slikt med. At praten går, vi har det kjekt sammen og at det er tenning og følelser er betydelig mer vesentlig enn at han kan dekke absolutt alle sosiale behov jeg har. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt greien med å avgjøre om dette er noen det kan skapes noe mer med etter en date. Gi det 5 om ting fungerer bra hvor dere toucher på viktig tematikk, hvor dere vil i livet, hvilke behov dere har mm. 
 

Du virker å komplisere ting her og tar en ovenfra og ned holdning når det faktisk er attraksjon der.

Anonymkode: 2b94d...602

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (Akkurat nå):

Tror det er fornuftig å ikke forvente alt man ønsker seg i en og samme person. Jeg og min mann er svært ulike på mange måter, og blant annet er han ingen jeg kan diskutere bøker, historie, psykologi og diverse annet med. Det gjør ingenting, for jeg har andre å diskutere slikt med. At praten går, vi har det kjekt sammen og at det er tenning og følelser er betydelig mer vesentlig enn at han kan dekke absolutt alle sosiale behov jeg har. 

Hmm ja, du har absolutt et poeng. Kanskje jeg bør bli mer åpen? 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår ikke helt greien med å avgjøre om dette er noen det kan skapes noe mer med etter en date. Gi det 5 om ting fungerer bra hvor dere toucher på viktig tematikk, hvor dere vil i livet, hvilke behov dere har mm. 
 

Du virker å komplisere ting her og tar en ovenfra og ned holdning når det faktisk er attraksjon der.

Anonymkode: 2b94d...602

Ja, men man skjønner jo fort hvordan en persons hode fungerer utifra måten hen formulerer seg på? 

En politiker som var på date med en som sa "jeg tror ikke på politikk for det skjer ingen endring uansett" 

For min del så har jeg et veldig kritisk og tvilende hode, typ "humaniora akademiker"-tankegang og har høy utdanning. Jeg tenker datens utdanning er irrelevant, forrige partneren min hadde ikke vgs en gang, men en åpenhet som var alfa/omega. Når jeg snakker med folk med svart-hvitt tankegang, så gjør jeg så mange tilpasninger for å kunne ha en likeverdig samtale med god flyt, at jeg bare bruker 10% av hodet mitt. 

Anonymkode: a8257...309

[AnonymBruker]

Jeg opplever også det. Er ganske sikker på at det kommer av at majoriteten av menn vil bare ha en dame for å ha sex og selskap så eneste kravet dems er at de liker å være med den dama. Og damer flest er likandes mennesker med godt humør som de fleste liker selskapet til. 

De tenker ikke noe på om man faktisk passer sammen utover det eller hva de har å tilby dama 

Man må jo bare være ærlig å si som det er "Takk for daten i kveld men vi passer nok ikke sammen for noe mer. Alt godt videre!" 

Anonymkode: f3e30...c86

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hmm ja, du har absolutt et poeng. Kanskje jeg bør bli mer åpen? 

Ja, men man skjønner jo fort hvordan en persons hode fungerer utifra måten hen formulerer seg på? 

En politiker som var på date med en som sa "jeg tror ikke på politikk for det skjer ingen endring uansett" 

For min del så har jeg et veldig kritisk og tvilende hode, typ "humaniora akademiker"-tankegang og har høy utdanning. Jeg tenker datens utdanning er irrelevant, forrige partneren min hadde ikke vgs en gang, men en åpenhet som var alfa/omega. Når jeg snakker med folk med svart-hvitt tankegang, så gjør jeg så mange tilpasninger for å kunne ha en likeverdig samtale med god flyt, at jeg bare bruker 10% av hodet mitt. 

Anonymkode: a8257...309

Du bør tenke godt over hva du egentlig ønsker i en partner. En livspartner, eller en intellektuell sparringpartner?

Jeg har hatt partnere som hadde samme hode som meg, og for å være ærlig ble det ofte konkurranse og anstrengende. Ikke det at jeg bevisst valgte noe annet i han som ble min livspartner, for jeg forelsket meg bare og det var gjensidig, men jeg har ofte tenkt på hvor mye mer behagelig det er enn å leve i en konstant intellektuell konkurranse. Min kjære har andre kvaliteter, og utfyller meg mer enn han er lik meg. Han har lært meg mye mer enn menn som var lik meg og tenkte temmelig likt som meg. Det man kan kan man jo, så ofte er det mer å hente av ressurser i en som ikke er kliss lik deg selv. Samt som nevnt allerede, å ikke ha alt i en partner betyr ikke at man ikke kan ha absolutt alt. Det jeg ikke har til felles med min mann har jeg til felles med flere andre. 

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hva har det med saken å gjøre?

Anonymkode: a8257...309

Vi er jo bare mennesker alle sammen. Så når alt ser helt feilfritt ut, og vil samtidig at det skal gå fort, så blir jeg alltid litt skeptisk!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg tenker å møte ham en gang til altså!

Ts

Anonymkode: a8257...309

Ha sex med han så finner du ut enda mer😉 menn er enkle!

Anonymkode: 25013...c95

[AnonymBruker]

Jeg kjenner litt til fenomenet du beskriver. For min del har jeg innsett at jeg har undervurdert behovet mitt for kommunikasjon og dypere samtaler i relasjoner, og har prøvd litt for mange ganger å leve uten det. Jeg oppdaget også (først etter førti) at selv om jeg er flink til å se å forstå andre, trenger jeg også å bli "sett og forstått" av og til, og det kan være vanskelig om partner er veldig annerledes skrudd mentalt.

Du må jo vurdere hvor viktig dette er for deg, men for min del så handler det ikke "bare" om det intellektuelle, som mange ser ut til å tro. Måten vi tenker på flettes inn i det emosjonelle landskapet, så min erfaring er at det lett kan gi en form for "ensomhet" om det mangler tilstrekkelig dybde eller kompleksitet i partner til at de kan møte meg i det. Jeg kan selvfølgelig søke ut av forholdet for å bli stimulert mentalt, men det emosjonelle aspektet av min dypere, mer sammensatte natur ønsker jeg å møte i kjæresten min, ikke andre. 

Det handler ikke om "kresenhet", slik jeg ser der, vi har jo alle våre preferanser og behov, og er man litt "annerledes" enn normen, er det færre som det klaffer med. Om du er fruktbar kan biologien spille deg et puss, så du blir tiltrukket av en som du ville fått friske barn sammen med, men kanskje ikke føler er helt "rett". Du får kjenne litt på det, om det kan være en god greie å leve med en som du ikke matcher mentalt, eller ikke. 

En ting du må være klar over, er at ikke alle evner å "forstå hvordan en persons hode virker ved måten de formulerer seg på". Det er vanskelig for oss mennesker å vurdere den kognitive kapasiteten og hvordan den fungerer i mennesker som er mye smartere enn oss, f.eks vil en person med 100 i IQ vanskelig vite forskjell på en med 120 og 150 i IQ, der en med 150 i IQ lett ville kunne skille disse fra hverandre. Siden de fleste er gjennomsnittlig intelligente vil de ikke nødvendigvis gjenkjenne en noe høyere intelligens i andre, eller se omfanget av intelligens i sving, og det vil heller ikke være viktig i deres vurdering av personen som potensiell partner. For smartere mennesker er det rett og slett et savn, å ikke dele "virkelighet" med den de elsker. Sier ikke at det er slik for alle, men det virker som at særlig kvinner synes dette er vanskelig å leve med, kanskje pga det emosjonelle aspektet som jeg nevnte lenger oppe. 

Nå er det sikkert de som tilter fordi jeg drar frem IQ, men det får så være, kunne ha brukt tid på å skrive rundt begrepet for å ikke trigge noen, men gadd rett og slett ikke. Mennesker som er reflekterte, adaptive, komplekse og løsningsorienterte, som trenger en del mental stimuli for å trives, er nysgjerrige og årvåkne, ydmyke (som jeg vil si du er) og oppriktige i møte med omverdenen, er gjerne intelligente, og vi trenger ikke ta noen IQ-test for å bekrefte det. Og det er heller ikke noe poeng i å ta den slags tester sånn sett, det som er er relevant i denne forbindelse er at du skal ikke ignorere dine behov i en partner, fordi det ikke er politisk korrekt å si det høyt. Det handler IKKE om å vurdere andre som "ikke gode  nok", men om å dekke det fundamentale behovet som er i alle mennesker, å bli elsket for de vi er. Det er ikke slik at mennesker som er intelligente går rundt og føler seg smarte, vil si det heller er motsatt, men er du mer intelligent enn normen vil du oppleve livet og verden rundt deg på en helt annen måte enn de som har en enklere tilnærming, og dette blir ofte tydelig i relasjoner. Det ene er ikke bedre eller dårligere, det bare er slik eller sånn, men de fleste av oss ønsker å kunne dele opplevelsene våre med de vi elsker, og det kan være vanskelig om den andre aldri helt forstår hva vi mener. 

Det er forresten forskjell på å være skolesmart og å være intelligent i den forstand jeg sikter til her, mange som er intellektuelle (leser mye, har en akademisk bakgrunn, kunnskapsrike) er ikke spesielt intelligente, du merker gjerne forskjellen i hvor nysgjerrige, åpne og komplekse folks tanker er,  i hvilken grad de er i stand til å se sammenhenger og de store linjene,  samt evnen til å være tilpasningsdyktige, at de klarer å tenke nytt når situasjonen krever det. Jeg vet jo ikke om du er det ene eller det andre, men det vet du, og om du er av de som "ser mer" enn folk flest, får du reflektere litt over hvor viktig det er for deg å bli sett selv også. Finnes ingen fasit på dette her, bare preferanser og behov, du får møte daten din med åpent sinn, og være ærlig mot deg selv, så går nok dette bra. 

 

Anonymkode: c9497...128

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg kjenner litt til fenomenet du beskriver. For min del har jeg innsett at jeg har undervurdert behovet mitt for kommunikasjon og dypere samtaler i relasjoner, og har prøvd litt for mange ganger å leve uten det. Jeg oppdaget også (først etter førti) at selv om jeg er flink til å se å forstå andre, trenger jeg også å bli "sett og forstått" av og til, og det kan være vanskelig om partner er veldig annerledes skrudd mentalt.

Du må jo vurdere hvor viktig dette er for deg, men for min del så handler det ikke "bare" om det intellektuelle, som mange ser ut til å tro. Måten vi tenker på flettes inn i det emosjonelle landskapet, så min erfaring er at det lett kan gi en form for "ensomhet" om det mangler tilstrekkelig dybde eller kompleksitet i partner til at de kan møte meg i det. Jeg kan selvfølgelig søke ut av forholdet for å bli stimulert mentalt, men det emosjonelle aspektet av min dypere, mer sammensatte natur ønsker jeg å møte i kjæresten min, ikke andre. 

Det handler ikke om "kresenhet", slik jeg ser der, vi har jo alle våre preferanser og behov, og er man litt "annerledes" enn normen, er det færre som det klaffer med. Om du er fruktbar kan biologien spille deg et puss, så du blir tiltrukket av en som du ville fått friske barn sammen med, men kanskje ikke føler er helt "rett". Du får kjenne litt på det, om det kan være en god greie å leve med en som du ikke matcher mentalt, eller ikke. 

En ting du må være klar over, er at ikke alle evner å "forstå hvordan en persons hode virker ved måten de formulerer seg på". Det er vanskelig for oss mennesker å vurdere den kognitive kapasiteten og hvordan den fungerer i mennesker som er mye smartere enn oss, f.eks vil en person med 100 i IQ vanskelig vite forskjell på en med 120 og 150 i IQ, der en med 150 i IQ lett ville kunne skille disse fra hverandre. Siden de fleste er gjennomsnittlig intelligente vil de ikke nødvendigvis gjenkjenne en noe høyere intelligens i andre, eller se omfanget av intelligens i sving, og det vil heller ikke være viktig i deres vurdering av personen som potensiell partner. For smartere mennesker er det rett og slett et savn, å ikke dele "virkelighet" med den de elsker. Sier ikke at det er slik for alle, men det virker som at særlig kvinner synes dette er vanskelig å leve med, kanskje pga det emosjonelle aspektet som jeg nevnte lenger oppe. 

Nå er det sikkert de som tilter fordi jeg drar frem IQ, men det får så være, kunne ha brukt tid på å skrive rundt begrepet for å ikke trigge noen, men gadd rett og slett ikke. Mennesker som er reflekterte, adaptive, komplekse og løsningsorienterte, som trenger en del mental stimuli for å trives, er nysgjerrige og årvåkne, ydmyke (som jeg vil si du er) og oppriktige i møte med omverdenen, er gjerne intelligente, og vi trenger ikke ta noen IQ-test for å bekrefte det. Og det er heller ikke noe poeng i å ta den slags tester sånn sett, det som er er relevant i denne forbindelse er at du skal ikke ignorere dine behov i en partner, fordi det ikke er politisk korrekt å si det høyt. Det handler IKKE om å vurdere andre som "ikke gode  nok", men om å dekke det fundamentale behovet som er i alle mennesker, å bli elsket for de vi er. Det er ikke slik at mennesker som er intelligente går rundt og føler seg smarte, vil si det heller er motsatt, men er du mer intelligent enn normen vil du oppleve livet og verden rundt deg på en helt annen måte enn de som har en enklere tilnærming, og dette blir ofte tydelig i relasjoner. Det ene er ikke bedre eller dårligere, det bare er slik eller sånn, men de fleste av oss ønsker å kunne dele opplevelsene våre med de vi elsker, og det kan være vanskelig om den andre aldri helt forstår hva vi mener. 

Det er forresten forskjell på å være skolesmart og å være intelligent i den forstand jeg sikter til her, mange som er intellektuelle (leser mye, har en akademisk bakgrunn, kunnskapsrike) er ikke spesielt intelligente, du merker gjerne forskjellen i hvor nysgjerrige, åpne og komplekse folks tanker er,  i hvilken grad de er i stand til å se sammenhenger og de store linjene,  samt evnen til å være tilpasningsdyktige, at de klarer å tenke nytt når situasjonen krever det. Jeg vet jo ikke om du er det ene eller det andre, men det vet du, og om du er av de som "ser mer" enn folk flest, får du reflektere litt over hvor viktig det er for deg å bli sett selv også. Finnes ingen fasit på dette her, bare preferanser og behov, du får møte daten din med åpent sinn, og være ærlig mot deg selv, så går nok dette bra. 

 

Anonymkode: c9497...128

Ja! Der var du spot on på hva jeg egentlig tenker.

Det å ha meningsfulle samtaler er det aller viktigste i en relasjon, etter min mening. Og meningsfulle samtaler handler for meg ofte om emosjonelle aspekter og komplekse fenomener ved mennesker, og seg selv. Det krever mye refleksjon, og selvinnsikt kanskje. Men refleksjon kan jo være så mangt...

Min forrige partner følte jeg meg av og til "smartere" enn, fordi jeg har lært mer av akademisk-kritisk tenkning enn ham. Men vi hadde likevel meningsfulle samtaler. Han hadde en innsikt i eget og andres følelsesliv (han var psykisk syk og hadde gått mye til psykolog, samt hatt masse føleri-samtaler med veldig mange mennesker), han var dessuten nysgjerrig og åpen for mine ideer, og vi hadde veldig gode og dype samtaler som jeg følte var livgivende rett og slett! Samtalene våre var det beste ved forholdet, når han var i friske perioder var det så enkelt å kommunisere, og han sa ofte at jeg lærte ham mye, men jeg lærte også like mye av han om menneskelighet, følelser, sykdom. 

 nå når jeg snakker med han fyren som virker relativt "enkel", har jeg ikke lyst til å ta opp komplekse temaer med ham. Jeg kan allerede forutsi hvordan han vil svare på det. Det framstår litt som mangel på livserfaring, selv om det nok først og fremst handler om hvordan hodet hans funker, jeg tror han egentlig har masse livserfaring (men kanskje mangler refleksjonsevnen til å omsette erfaringa til noe interessant for meg). Så vi snakker om bagatellmessige temaer og det er dørgende intetsigende. Jeg har jo bare møtt han en gang, men jeg har foreløpig ikke fått noen overraskelser. Men jeg skal møte ham igjen og være åpen for å bli overraska! 

Ts

Anonymkode: a8257...309

[Gjest WhisperingWind]

Jeg ser hvor du kommer fra. 
 

Har datet noe siden før sommeren. Fin kjemi med de fleste mht prat. Kule og dype samtaler.

1 ble venn.

Datet 2 stk over en periode der det var mer kjemi og hadde det fint, men fikk ikke noe BOM.

Dater en nå og der smalt det ved første øyekast. Var som natt og dag mht alt.

Jeg håper han er den siste for vi er helt magisk sammen.

I det minste vet jeg hva jeg vil kjenne om det ikke skulle funke. Du vet temmelig raskt når alt stemmer. 
 

 

[AnonymBruker]

Hoia skrev (20 timer siden):

Vi er jo bare mennesker alle sammen. Så når alt ser helt feilfritt ut, og vil samtidig at det skal gå fort, så blir jeg alltid litt skeptisk!

Men var ingen som syns noe var feilfritt eller skulle gå raskt i denne situasjonen? Bare at alle menn jeg traff følte vi hadde god kjemi og ville treffes igjen. Ikke noe å være skeptisk over, det

Ts

Anonymkode: a8257...309