Normal reaksjon etter fødsel? Sorg!

[AnonymBruker]

visste ikke helt hva overskriften skulle være.. 

Om 3 dager er det 1 år siden jeg fødte en nydelig gutt. Jeg var livredd under hele svangerskapet for at han skulle være syk, at det skulle skje noe under fødsel. Fødselen gikk ikke så bra, ikke sånn jeg ønsket, men det er jo umulig å planlegge uansett. Men babyen ble syk rett etter fødsel og ble lagt inn på intensiv i over 1 mnd.  Det var helt forferdelig.  Se gutten min ligge der.. jeg gledet meg så mye til å ta han med hjem. Det er en sorg at jeg aldri fikk oppleve vanlig barseltid! Som jeg har ønsket i så mange år. 

Det jeg var så ekstremt redd for skjedde. Jeg fikk fødselsdepresjon og hadde det veldig dårlig lenge. Tok lang tid før jeg fikk hjelp. 

Nå er det bare 3 dager  til bursdagen, og jeg har kjent på en ekkel følelse i mange dager. Gråter hver dag. Føler alt kommer tilbake. Jeg ser alt om og om igjen i hodet. Jeg burde jo glede meg? Men jeg føler bare det er trist.  Det var en skikkelig dritt dag, og aldri vert så redd i hele mitt liv. Er visse ting jeg ikke klarer, som mat, lukt osv, for det minner meg om den dagen og tiden etterpå. Føler jeg skal oppleve det på nytt. Vanskelig å forklare! Er dette en normal reaksjon? Så lenge etter? Eller må jeg bare ta meg sammen. ? Andre som har kjent på noe lignende?  
 

Anonymkode: 3d811...492

[BobbySocks]

Jeg tror sånne ting kommer i bølgedaler. Sorg og redsel er sånt man bare må forholde seg til, dessverre, for det er helt normale følelser. Vi innbiller oss at svangerskap og barsel skal være rosa, men for mange er det skikkelig skremmende og grusomt. Og det tar tid å bearbeide. Trøst deg med at du er helt normal, og at det sannsynligvis blir litt bedre neste år.

[Gjest Chicchi]

Uff, det høres ikke godt ut. Har du noen du kan snakke om det med? Fødselsdepresjon kan sitte i lenge og det er absolutt ikke merkelig at du blir trigget på denne tiden av året. Personlig er jeg ikke fan av å ta seg sammen, men snarere føle greia helt ut og bare la det gjøre vondt. Kanskje du kan sørge for litt ekstra nærhet med babyen din rundt disse dagene og tenke hvor langt dere har kommet? 

Håper at du i det minste kan dele tankene med noen, kanskje en partner, eller noen du ikke er redd for skal dømme deg. Om det er et trauma du opplever, er det viktig å snakke om det, slik at det har muligheten til å bli mindre.

[AnonymBruker]

Jeg fikk PTSD etter svangerskap / fødselen / barsel, og jeg gruet meg enormt til 1. årsdagen til barnet. Alle var så glade og jublet, og for meg markerte ukene i forkant, den dagen og ukene i etterkant, blant annet det verste jeg har opplevd i livet mitt. Jeg orket ikke at alle skulle spørre om hvordan vi skulle feire, hvor storslått det skulle være og alt mulig rundt det. Jeg gledet meg ikke et sekund. Den dagen kunne ikke komme og forsvinne fortere for meg. Det var helt forferdelig og jeg gråt mye. Jeg hadde et traumehav hele dagen hvor jeg gjenopplevde alt. Men vet du hva? Hun brydde seg ikke. Det var en hvilken som helst dag for en 1 åring. Ante ikke at hun hadde bursdag og hun fulgte sine vanlige rutiner. Vi gjorde det som passet oss, alle sammen, vi hadde en lenger frokost, vi spiste litt kake på ettermiddagen, spiste en god middag som par for å feire ett år som foreldre, og det var det. Noen uker senere, inviterte vi familie på besøk og hadde en liten feiring, og det var kjempefint. Da hadde ting landet litt i hodet mitt også. Jeg hadde fått prosessert dagen og var klar for å markere den. Tenk at jeg hadde en 1 åring! Det hjalp for meg å ikke ha noen forventninger knyttet til feiring, eller planer rundt verken den dagen eller senere. 

Du trenger hvertfall ikke ta deg sammen. Det er vanlig å føle frykt og få minner opp når du har opplevd noe som du har. Frykt for å miste barnet ditt. For mange representerer dagen ett år med hurra, og glede, for deg representerer den en vond tid. Vi glemmer at det er ikke like rosenrødt for alle. Så mitt råd ville vært: La dagen komme. Ikke prøv å kjemp mot følelsene dine. Dagen vil passere. Og prøv å ta vare på deg selv, gjør litt ekstra for deg selv de neste dagene, på dagen og i dagene etter. Men - du bør søke hjelp om du ikke får det. Kanskje det vil hjelpe deg å snakke med noen om minnene og følelsene du har, og hjelpe deg sortere dem

Anonymkode: 07f62...ccb

[AnonymBruker]

Det høres veldig normalt ut. Jeg hadde en tøff fødsel med førstemann, som også fikk en tøff start helt i begynnelsen (livløs når hun kom ut, trengte pustehjelp). Det høres peanuts ut i forhold til deg, hun hentet seg fint inn igjen og var bare en liten stund på nyfødtintensiven før hun fikk bli med oss på barsel. 

Jeg fikk oppfølgingssamtale på sykehus, og trodde egentlig jeg hadde bearbeidet det bra, men gikk likevel på en liten smell når jeg fødte nummer to. Det var en drømmefødsel i sammenligning, og når jeg lå der med min friske nyfødte baby på brystet, uten å være utmattet av blodtap og flere døgns fødsel, ble jeg så trist på vegne av førstemann. Ikke så det ødela, men jeg fikk plutselig et helt annet perspektiv på hvordan det kunne vært. 

Uansett, helt forståelig at ettårsdagen bringer minnene tilbake. Syns ikke du må "ta deg sammen", men om du fikk hjelp i fødselsdepresjonen så ville jeg kanskje kontaktet behandler igjen, og forklart hvordan ettårsdagen for fødselen trigger vonde minner. ❤

Anonymkode: ec5cd...08b