God venninne endret seg veldig i løpet av pandemien - hvordan kan jeg redde vennskapet?

[AnonymBruker]

Jeg har en god venninne som jeg møtte da jeg var på språkreise i Australia som tenåring. Vi har holdt kontakt siden, først med brev, og så med epost og chat osv. når internett ble mer vanlig. Jeg har besøkt henne i Australia mange ganger, og hun har besøkt meg i Norge. Nå er vi begge 40+. Til tross for avstanden har vi hatt et svært nært vennskap, og har omtalt hverandre som bestevenner. Det har vært vanskelig for henne å reise på grunn av jobb, men rett før jul i 2019, flyttet hun til Danmark, etter et samlivsbrudd.

Vi gledet oss begge to til å kunne treffes oftere, og planen var at jeg skulle besøke henne i februar 2020... men så gikk det jo som det gikk. Vi fulgte med på reiseråd og smittespredning, og holdt kontakt via Zoom. Først ble vi enige om at vi skulle vente til vi begge var helt vaksinert, før vi skulle treffes, uansett om begge land var grønne. Min venninne er sykepleier, så til å begynne med forsto jeg jo godt at hun var i mer opptatt av smittevern og corona enn de fleste andre.  Men etterhvert som tiden gikk, isolerte hun seg mer og mer. Hun sluttet å date, selv da reglene ble myket opp, sluttet å ha kontakt med lokale venner, og oppholdt seg helst i sin egen leilighet eller utendørs. Alt vi snakket om, ble vridd mot corona. Vi snakket litt om at jeg skulle komme på besøk, men jeg sa til slutt nei, fordi hun ga inntrykk av at hun ikke var komfortabel med det.

Våren 2022 dro jeg på min første utenlandstur siden 2019. Min venninne sa ingenting, men da hun så feriebilder på Facebook, sendte hun meg en lang mail der hun sa at det var vanskelig for henne å se meg "leve som vanlig" når det fortsatt var en pandemi i verden. Jeg svarte at jeg brukte maske, holdt avstand og var mer streng med meg selv enn lokale corona-regler, mest for å berolige henne. Da svarte hun "poenget var ikke at du skulle forsvare deg", og etter det har vi hatt en veldig anstrengt tone oss imellom.

Det har nå gått så langt at jeg ikke kan snakke med henne om noe som er i nærheten av helserelatert, for da avslutter hun enten samtalen, eller vrir det over på corona. For eksempel var jeg nylig frustrert fordi tannlegen min hadde utsatt en time to ganger. Da sa hun "det ville aldri skjedd hvis han brukte maske." Det har begynt å gå over i andre temaer også - alt hun enten vet eller tror jeg ikke vil like, vil hun ikke snakke om.

I sommer hadde vi en god periode, så jeg foreslo at hun kunne komme til Norge på besøk. Først sa hun ja, men så ble det stille i to dager. Til slutt sa hun at hun ikke orket tanken på å være sammen med meg og bare gjøre ting hun var komfortabel med, dvs. utendørs, og med maske. Jeg har sympati for det, men det er likevel vondt.

Jeg er veldig glad i min venninne, og savner vårt nære vennskap, men jeg aner ikke hva jeg nå skal gjøre. Jeg tenkte det ville gå seg til med tiden, men det har bare blitt verre og verre. Man kan jo si at det bare er å kutte henne ut, men jeg har vanskelig for å gjøre det. Vi har jo tross alt 30 års vennskap bak oss, og kun de siste 3 årene som har vært vanskelige.

Har noen råd? Eller er det ingen håp her?

 

 

Anonymkode: f1f1c...b01

[AnonymBruker]

Uff, for en trist situasjon. Er dessverre mange som ble så sterk påvirket av all frykten, angsten osv. i løpet av den perioden, at det sitter igjen hos dem. En form for PTSD/angst som ikke slipper tak. Kjenner selv noen som skulle ønske det var maskepåbud året rundt og har fått problemer med å gå ut, og får helt fnatt bare de hører noen nyse eller hoste...tragisk, rett og slett 😔

Om dette er noe hun vil slite med i lang tid fremover eller om hun vil lære seg å slippe taket på det, er umulig å si. Men skjønner at det blir vanskelig å holde kontakt med noen som nærmest har satt seg selv i et "covid-fengsel" hvor de knapt klarer å snakke om noe annet og nærmest blir provosert over at andre "lever som før". Nesten som om de har blitt frelst av en slags altoppslukende religion hvor de hele tiden skal fortelle om veien til "frelse" eller "fortapelse"...skremmende, rett og slett.

Hadde dette vært et kortvarig vennskap hadde jo saken vært en annen, men siden dere har vært venner i så mange år synes jeg det er verdt å kjempe for i tilfelle hun klarer å komme tilbake til seg selv igjen. Og i mellomtiden prøve å snakke om alt annet enn covid. Skulle ønske jeg hadde hatt noen gode råd, men vet selv at når noen blir fanatisk over ett eller annet og lar det påvirke alle samtaler, så er det begrenset hvor lenge man orker.. og det nytter sjelden å si ifra.

Anonymkode: 3b2cb...031

[AnonymBruker]

Det er jo merkelig at hun har blitt så redd for å bli smittet av Corona, når hun ikke har fått long covid.

Jeg fikk utmattelse etter Corona i fjor og er helt parkert og orker ingenting, men hadde jeg ikke hatt Corona eller vært smittet av Corona men ikke hatt noen senskader, så hadde jeg levd i normalt.

Siden din venninne er sykepleier så har hun kanskje sett dødssyke Coronapasienter og har blitt livredd?

Anonymkode: cda6b...f95

[AnonymBruker]

Det høres nesten ut som at hun har blitt psykisk syk. Det der er ikke normalt.

Jeg jobbet som sykepleier selv i corona tiden og skal innrømme at jeg første tiden fikk angst og var livredd for å dø siden vi ikke hadde nok beskyttelsesutstyr, og så fikk jeg helt angst for vaksinen etter at flere døde (helt i starten). Kjente meg utrolig bitter på at jeg skulle bli sendt ut som kanonføde i to omganger. Så misunnelig på andre som hadde en vanlig jobb og kunne leve «normalt».
Men dette gav seg etter litt. Når jeg så at sykdommen ikke var så farlig som den ble hauset opp til (for alle), og alle ble vaksinert og det gikk bra osv osv. 

Må si at ila 2021 var jeg ikke redd lenger og levde helt som normalt, selv i min jobb. Samme gjelder mine kollegaer, ingen som går rundt og er redde og bruker maske nå til dags, herlighet.

 

Anonymkode: 48048...0f8

[AnonymBruker]

Hun taklet ikke pandemiens konsekvenser og har bikket over.  

Håper hun kommer seg slik at dere kan ha nær kontakt igjen, dette går jo ikke an å forholde seg til.

Anonymkode: 78777...fcf

[Mufle]

Noen ganger kan ikke vennskap reddes. Man må bare innse det å gå videre. Folk forandrer seg, de har utfordringer, de strever med sitt. Tungt men sånn er det bare.  

Se etter andre venner du.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2023 den 10.46):

Siden din venninne er sykepleier så har hun kanskje sett dødssyke Coronapasienter og har blitt livredd?

Anonymkode: cda6b...f95

Det er nok noe tilsvarende, ja. Hun har flere ganger sagt at hun, i forbindelse med gjennomgang av smittevernsregler, for første gang ble bevisst hvordan vi puster inn hverandres smittepartikler, og nå klarer hun ikke å slutte å tenke på det. Hun har jo vært klar over at det er sånn det fungerer, men det ble liksom ekte for henne, nå. Hun mener at alle bør bruke maske ikke bare pga. covid, men også alle andre smittsomme sykdommer.

Hun har ikke hatt long covid, men hun ble dessverre smittet (for andre gang) den ene gangen hun prøvde seg  å gå uten maske på en sosial tilstelning. Det gikk naturligvis som det måtte gå, og gjorde henne mye verre igjen.

Anonymkode: f1f1c...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2023 den 11.21):

Det høres nesten ut som at hun har blitt psykisk syk. Det der er ikke normalt.

Jeg jobbet som sykepleier selv i corona tiden og skal innrømme at jeg første tiden fikk angst og var livredd for å dø siden vi ikke hadde nok beskyttelsesutstyr, og så fikk jeg helt angst for vaksinen etter at flere døde (helt i starten). Kjente meg utrolig bitter på at jeg skulle bli sendt ut som kanonføde i to omganger. Så misunnelig på andre som hadde en vanlig jobb og kunne leve «normalt».
Men dette gav seg etter litt. Når jeg så at sykdommen ikke var så farlig som den ble hauset opp til (for alle), og alle ble vaksinert og det gikk bra osv osv. 

Må si at ila 2021 var jeg ikke redd lenger og levde helt som normalt, selv i min jobb. Samme gjelder mine kollegaer, ingen som går rundt og er redde og bruker maske nå til dags, herlighet.

Anonymkode: 48048...0f8

Ja, jeg er også redd for det.

For min venninne gikk det mer eller mindre motsatt - hun var mer avslappet i begynnelsen, og etterhvert som hun så mer og mer av konsekvensene globalt og lokalt, ble hun mer og mer isolert og strengere på smittevern. Hun ville for eksempel være sterkt uenig i at sykdommen ikke er så farlig for alle - og graden av "farlighet" kan naturligvis diskuteres, men det er jo nettopp det, hun vil ikke diskutere.

Dette med å kunne leve normalt vet jeg var sårt for henne også, hun bare taklet det på en annen måte - ved å fortsette.

Anonymkode: f1f1c...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er nok noe tilsvarende, ja. Hun har flere ganger sagt at hun, i forbindelse med gjennomgang av smittevernsregler, for første gang ble bevisst hvordan vi puster inn hverandres smittepartikler, og nå klarer hun ikke å slutte å tenke på det. Hun har jo vært klar over at det er sånn det fungerer, men det ble liksom ekte for henne, nå. Hun mener at alle bør bruke maske ikke bare pga. covid, men også alle andre smittsomme sykdommer.

Hun har ikke hatt long covid, men hun ble dessverre smittet (for andre gang) den ene gangen hun prøvde seg  å gå uten maske på en sosial tilstelning. Det gikk naturligvis som det måtte gå, og gjorde henne mye verre igjen.

Anonymkode: f1f1c...b01

Dette her er sykelig, høres ut som angst og tvangstanker. Det er ikke normalt for helsearbeidere å gå rundt å tenke slik.

Anonymkode: 48048...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg er også redd for det.

For min venninne gikk det mer eller mindre motsatt - hun var mer avslappet i begynnelsen, og etterhvert som hun så mer og mer av konsekvensene globalt og lokalt, ble hun mer og mer isolert og strengere på smittevern. Hun ville for eksempel være sterkt uenig i at sykdommen ikke er så farlig for alle - og graden av "farlighet" kan naturligvis diskuteres, men det er jo nettopp det, hun vil ikke diskutere.

Dette med å kunne leve normalt vet jeg var sårt for henne også, hun bare taklet det på en annen måte - ved å fortsette.

Anonymkode: f1f1c...b01

Jeg gjentar, ikke normalt. Hun må innse dette selv, eller få hjelp. Sånn går det ikke an å gå rundt og tenke. Uprofesjonelt er der og. 

Anonymkode: 48048...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2023 den 15.24):

Jeg har en god venninne som jeg møtte da jeg var på språkreise i Australia som tenåring. Vi har holdt kontakt siden, først med brev, og så med epost og chat osv. når internett ble mer vanlig. Jeg har besøkt henne i Australia mange ganger, og hun har besøkt meg i Norge. Nå er vi begge 40+. Til tross for avstanden har vi hatt et svært nært vennskap, og har omtalt hverandre som bestevenner. Det har vært vanskelig for henne å reise på grunn av jobb, men rett før jul i 2019, flyttet hun til Danmark, etter et samlivsbrudd.

Vi gledet oss begge to til å kunne treffes oftere, og planen var at jeg skulle besøke henne i februar 2020... men så gikk det jo som det gikk. Vi fulgte med på reiseråd og smittespredning, og holdt kontakt via Zoom. Først ble vi enige om at vi skulle vente til vi begge var helt vaksinert, før vi skulle treffes, uansett om begge land var grønne. Min venninne er sykepleier, så til å begynne med forsto jeg jo godt at hun var i mer opptatt av smittevern og corona enn de fleste andre.  Men etterhvert som tiden gikk, isolerte hun seg mer og mer. Hun sluttet å date, selv da reglene ble myket opp, sluttet å ha kontakt med lokale venner, og oppholdt seg helst i sin egen leilighet eller utendørs. Alt vi snakket om, ble vridd mot corona. Vi snakket litt om at jeg skulle komme på besøk, men jeg sa til slutt nei, fordi hun ga inntrykk av at hun ikke var komfortabel med det.

Våren 2022 dro jeg på min første utenlandstur siden 2019. Min venninne sa ingenting, men da hun så feriebilder på Facebook, sendte hun meg en lang mail der hun sa at det var vanskelig for henne å se meg "leve som vanlig" når det fortsatt var en pandemi i verden. Jeg svarte at jeg brukte maske, holdt avstand og var mer streng med meg selv enn lokale corona-regler, mest for å berolige henne. Da svarte hun "poenget var ikke at du skulle forsvare deg", og etter det har vi hatt en veldig anstrengt tone oss imellom.

Det har nå gått så langt at jeg ikke kan snakke med henne om noe som er i nærheten av helserelatert, for da avslutter hun enten samtalen, eller vrir det over på corona. For eksempel var jeg nylig frustrert fordi tannlegen min hadde utsatt en time to ganger. Da sa hun "det ville aldri skjedd hvis han brukte maske." Det har begynt å gå over i andre temaer også - alt hun enten vet eller tror jeg ikke vil like, vil hun ikke snakke om.

I sommer hadde vi en god periode, så jeg foreslo at hun kunne komme til Norge på besøk. Først sa hun ja, men så ble det stille i to dager. Til slutt sa hun at hun ikke orket tanken på å være sammen med meg og bare gjøre ting hun var komfortabel med, dvs. utendørs, og med maske. Jeg har sympati for det, men det er likevel vondt.

Jeg er veldig glad i min venninne, og savner vårt nære vennskap, men jeg aner ikke hva jeg nå skal gjøre. Jeg tenkte det ville gå seg til med tiden, men det har bare blitt verre og verre. Man kan jo si at det bare er å kutte henne ut, men jeg har vanskelig for å gjøre det. Vi har jo tross alt 30 års vennskap bak oss, og kun de siste 3 årene som har vært vanskelige.

Har noen råd? Eller er det ingen håp her?

 

 

Anonymkode: f1f1c...b01

Jeg tenker gjerne litt "kaldt",men din venninnes psyke/frykt/angst/isolering er det en psykolog /riktig hjelp hun trenger. Du kan råde henne til det,men og bare " jatte " med og høre på venninnen din sin frykt og redsel er ikke et gjensidig bra vennskap. Men du kan oppmuntre henne til gode ting som å søke hjelp. 

Høres ut som en god venninne  fra lang tid tilbake så forstår du vil redde vennskapet,men du må huske på at hun tar sine valg....,men oppmuntre er fint. 🙂

Anonymkode: a7d7c...943

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette her er sykelig, høres ut som angst og tvangstanker. Det er ikke normalt for helsearbeidere å gå rundt å tenke slik.

Anonymkode: 48048...0f8

Dette er et perspektiv jeg ikke har tenkt over før. Har vel tenkt litt motsatt, at det er mer naturlig for helsearbeidere å tenke sånn. Altså ikke helt sånn som henne, men du skjønner hva jeg mener. Der har du gitt meg noe å tenke på...

Anonymkode: f1f1c...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tenker gjerne litt "kaldt",men din venninnes psyke/frykt/angst/isolering er det en psykolog /riktig hjelp hun trenger. Du kan råde henne til det,men og bare " jatte " med og høre på venninnen din sin frykt og redsel er ikke et gjensidig bra vennskap. Men du kan oppmuntre henne til gode ting som å søke hjelp. 

Høres ut som en god venninne  fra lang tid tilbake så forstår du vil redde vennskapet,men du må huske på at hun tar sine valg....,men oppmuntre er fint. 🙂

Anonymkode: a7d7c...943

Nei, det er akkurat det, det blir ikke et gjensidig vennskap. 

Vet hun har fått tilbud om psykologhjelp via jobben, og hun gikk til behandling i en periode, men usikker på hvordan det er nå.

Noe av det som er så trist, er at hun er (var) et så dypt rasjonelt menneske, som alltid ga meg gode råd rundt helse. Det var alltid henne jeg kunne gå til hvis jeg leste noe skummelt om aspartam eller mobilstråling osv. og så beroliget hun meg.

Anonymkode: f1f1c...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette er et perspektiv jeg ikke har tenkt over før. Har vel tenkt litt motsatt, at det er mer naturlig for helsearbeidere å tenke sånn. Altså ikke helt sånn som henne, men du skjønner hva jeg mener. Der har du gitt meg noe å tenke på...

Anonymkode: f1f1c...b01

Nei det er overhodet IKKE normalt! Er sykepleier med mange kollegaer i helsevesenet og vi er godt avslappet til korona alle mann! Skjer set utbrudd så beskytter vi oss selvsagt, iht til smitteregime, men ellers aldri, så klart! De aller fleste hater å gå rund med maske og briller, det er jo bare grusomt.

Anonymkode: 48048...0f8

[AnonymBruker]

Huff, noen har nok blitt mere påvirket av korona enn andre. Men er jo syke regler det har vært over lang tid, så jeg syns ikke det er så rart egentlig. Oppskriften på å gi mennesker psykiske problemer ved å isolere folk, og å fore dem med frykt om farlig virus dagen lang. Var uenig i denne metoden hele veien. Utrolig mange har fått store problemer etter dette, og det er verst for barn og unge. I tillegg til enslige som har hatt mindre kontakt med andre enn f.eks familier som bor sammen. 

Anonymkode: 06fbb...3d3

[AnonymBruker]

Hun har blitt hjernevasket og du kan dessverre ikke redde alle. Hadde tatt litt avstand. Dere har et langt vennskap og finner nok tilbake men akkurat nå høres det ut som om dere lever i to forskjellige virkeligheter.

Anonymkode: f80d8...e6b

[anonym111111]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2023 den 10.46):

Det er jo merkelig at hun har blitt så redd for å bli smittet av Corona, når hun ikke har fått long covid.

Jeg fikk utmattelse etter Corona i fjor og er helt parkert og orker ingenting, men hadde jeg ikke hatt Corona eller vært smittet av Corona men ikke hatt noen senskader, så hadde jeg levd i normalt.

Siden din venninne er sykepleier så har hun kanskje sett dødssyke Coronapasienter og har blitt livredd?

Anonymkode: cda6b...f95

Hadde du ikke tatt vaksine? Mange vaksinerte har også fått senskader av korona, men hvordan kan de være sikre på at det ikke er bivirkninger av vaksinen?

Selv har ingen av de uvaksinerte jeg kjenner fått korona kraftig eller fått senskader. Selv merket jeg ikke engang at jeg hadde korona, den ene gangen jeg har vært smittet.

Vet at folk reagerer ulikt, og at mine erfaringer ikke betyr noe i den store sammenhengen, men korona er en sykdom de fleste uvaksinerte tåler fint, og senskader kan man dessverre få i etterkant av andre infeksjoner og sykdom også. Slik har det alltid vært.

[AnonymBruker]

Dette var virkelig trist lesing TS...

Min umiddelbare tanke, er at venninnen din har virkelig blitt skremt, og ved å isolere seg og ikke høre på andre enn seg selv og likesinnede, så blir det jo ett ekkokammer. Og man stoler på ekkokammeret.

Du sier jo at du har kjent denne damen i mange år. Er du kjent med hennes familie også? Er det en mulighet for å spørre om de har merket en endring? Spørre om det er noe traumatisk som har skjedd, fordi du kjenner nesten ikke igjen venninnen din etter pandemien? 

 

Sånn uten om å oppsøke andre nære relasjoner rundt henne, eller om det ikke er ett alternativ. Så tror jeg, i dine sko, at jeg hadde tatt en samtale i ny og ne. Og om dere er så gode venner (eller var) som du skriver her, så ville jeg faktisk konfrontert henne. At du kjenner henne ikke helt igjen, og er oppriktig bekymret. Som du skriver, hun var jo den som beroliga deg når du kanskje overdrev i helseangst for diverse tidligere. Hva har skjedd? Stilt litt spørsmålstegn og sagt ifra litt. Jeg ville vært villig til å ta en litt "oppvasksamtale" for å redde ett langt og godt vennskap. Det er ihverfall en sjanse jeg ville tatt, istedenfor å la vennskapet fade ut.. 

Anonymkode: 53c29...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Dette var virkelig trist lesing TS...

Min umiddelbare tanke, er at venninnen din har virkelig blitt skremt, og ved å isolere seg og ikke høre på andre enn seg selv og likesinnede, så blir det jo ett ekkokammer. Og man stoler på ekkokammeret.

Du sier jo at du har kjent denne damen i mange år. Er du kjent med hennes familie også? Er det en mulighet for å spørre om de har merket en endring? Spørre om det er noe traumatisk som har skjedd, fordi du kjenner nesten ikke igjen venninnen din etter pandemien? 

 

Sånn uten om å oppsøke andre nære relasjoner rundt henne, eller om det ikke er ett alternativ. Så tror jeg, i dine sko, at jeg hadde tatt en samtale i ny og ne. Og om dere er så gode venner (eller var) som du skriver her, så ville jeg faktisk konfrontert henne. At du kjenner henne ikke helt igjen, og er oppriktig bekymret. Som du skriver, hun var jo den som beroliga deg når du kanskje overdrev i helseangst for diverse tidligere. Hva har skjedd? Stilt litt spørsmålstegn og sagt ifra litt. Jeg ville vært villig til å ta en litt "oppvasksamtale" for å redde ett langt og godt vennskap. Det er ihverfall en sjanse jeg ville tatt, istedenfor å la vennskapet fade ut.. 

Anonymkode: 53c29...ac4

Jeg kjenner forsåvidt søsknene hennes, men de bor i Australia og er en del eldre enn oss, så vi har aldri hatt noe særlig kontant. Likevel har tanken om å sende en bekymringsmeldig streifet meg. Jeg ser de snakker med henne på Facebook nå og da, men det er jo veldig overfladisk. 

I og med at dette har foregått sakte over flere år, har vi egentlig hatt flere sånne "oppvasksamtaler". Til å begynne med var vi helt enige om alt som hadde med corona å gjøre, og da hun begynte å bli mer steng, snakket vi om det. Men så fortsatte det jo, og samtalene ble mer og mer anstrengt, helt til hun da altså reagerte så voldsomt på feriebildene mine...

Anonymkode: f1f1c...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2023 den 11.21):

Det høres nesten ut som at hun har blitt psykisk syk. Det der er ikke normalt.

Jeg jobbet som sykepleier selv i corona tiden og skal innrømme at jeg første tiden fikk angst og var livredd for å dø siden vi ikke hadde nok beskyttelsesutstyr, og så fikk jeg helt angst for vaksinen etter at flere døde (helt i starten). Kjente meg utrolig bitter på at jeg skulle bli sendt ut som kanonføde i to omganger. Så misunnelig på andre som hadde en vanlig jobb og kunne leve «normalt».
Men dette gav seg etter litt. Når jeg så at sykdommen ikke var så farlig som den ble hauset opp til (for alle), og alle ble vaksinert og det gikk bra osv osv. 

Må si at ila 2021 var jeg ikke redd lenger og levde helt som normalt, selv i min jobb. Samme gjelder mine kollegaer, ingen som går rundt og er redde og bruker maske nå til dags, herlighet.

 

Anonymkode: 48048...0f8

Jeg vil takke deg for den jobben du gjorde under Corona. 😊😊💛

Anonymkode: 8b7f8...39b