Hvordan ha rom for "feil" mens man jobber med forholdet?

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har vært sammen i snart 10 år. Er gift og har et barn på snart 2 år.

Vi er veldig glade i hverandre, men har veldig ulik bakgrunn og er derfor ulike på ting som for eksempel hvordan vi uttrykker behov og følelser, hvordan vi håndterer relasjoner og hvordan vi løser problemer.

Pga. disse tingene har vi alltid vært veldig dårlige på kommunikasjon, noe som har ført til mange misforståelser opp gjennom tiden - men pga. stor kjærlighet til hverandre så har vi holdt sammen fordi vi har det også veldig fint sammen oppi dette.

Etter at vi fikk barn har disse tingene derimot blitt svært utfordrende, og vi går nå parterapi sammen.

Trenger ikke å gå veldig inn i konkrete hendelser - vi har aldri vært utro, voldelige eller andre svært opprivende ting. Men det handler mer om at vi snakker forbi hverandre, som fører til at jeg på min side ikke føler at jeg noen gang er god nok, og han på sin side føler at han alltid blir kritisert.

En av våre største forskjeller er at han har den innstillingen at han tror alt bare løser seg. Jeg på min side har kjempet med nebb og klør for alt og alle jeg har i livet mitt, og er derfor smertelig klar over at ting må jobbes for. Realiteten er helt sikkert noe midt imellom - men fra mitt perspektiv så er det sånn at hans måte å se ting på fører til at jeg aldri føler meg respektert eller tatt på alvor. Eksempel er at dersom han gjør noe som påvirker meg negativt, så har han aldri reparert. Det kan være alt fra småting, som at han glemte å si ifra om at han blir forsinket til noe vi har avtalt, til at han i noen tilfeller har såret meg veldig. Det er aldri "Beklager, det var ikke meningen, forstår at det var dumt.", kun forsvar eller unnskyldninger.

Dette nører igjen under mine usikkerheter, som gjør at jeg blir kald og likegyldig - fordi jeg egentlig er kjemperedd for å ikke være bra nok og for at jeg skal miste han.

Så til poenget; nå er vi i terapi og vi prøver å jobbe med de tingene vi snakker om der. Jeg kunne ønske at han prøvde mer enn det han gjør - MEN jeg ser at han prøver, det er bare det at det går veldig sakte for hans del. Det vil si at akkurat nå så fortsetter han med "gamle vaner" i 90% av tiden. Jeg vil så gjerne være raus og tålmodig fordi vi er jo i hvert fall på vei et sted. Og det vil selvsagt alltid hende at vi misforstår, uttrykker oss feil osv. - noe som er greit. Men akkurat nå så sliter jeg med å ha rom for de gamle vanene fordi jeg er så på overtid med de vonde følelsene mine. Men jeg forstår jo at det må være litt ekstra rom for dette akkurat nå, fordi begge trenger trygghet fra den andre til å klare å jobbe med å endre dårlige vaner.

Så hvordan ha rom for feil når man er midt i å jobbe med forholdet? Noen som har helt konkrete tips?

Anonymkode: 411de...be9

[AnonymBruker]

Du kan først og fremst forsøke å gjøre noe med forventningene dine. Om han klarer 10% endring allerede nå, så er dette veldig mye. Det er ekstremt vanskelig å endre seg selv.

Så kan du kun gjøre noe med deg selv, ikke ham. Du kan jobbe med egne følelser. Når du føler deg sviktet av ham og kjenner at hele kroppen reagerer, kan du legge deg ned og kjenne etter på hva som skjer i kroppen, sette navn på følelsene, finne ut om du har følt det slik tidligere i livet og skrive tanker og følelser ned i en dagbok etterpå. Når det har roet seg innvendig kan du vurdere om du skal snakke med ham om det som har skjedd. 

Anonymkode: bc031...666

[AnonymBruker]

Dere er ikke kompatible og sånne ting bør man ta på alvor i begynnelsen av et forhold. Dere kommer nok ingen vei med terapi så du blir uansett stående igjen frustrert og utslitt med en mann som ikke passer for deg. Bare å slå opp heller før enn senere. Sånn jeg ser det er dere allerede ti år på overtid 

Anonymkode: a6760...eb7

[AnonymBruker]

Det virker på meg som dere begge har store ting og jobbe med. Du prøver og få mannen inn i noe han ikke er, du kan kun forandre deg selv ikke han. Mannen kan ha et helt annet behov en deg, han kan lære seg og si i fra når han er for sein fesk. Mens du bærer på veldig mye nag som du aldri gir slipp på eller ønsker og se fremover på. Hva gjør du som du må jobbe med?? Det er ikke sikkert søt blir som du ønsker heller, og omvendt. Det er sånn i forhold gi og ta, og tåle hverandres ulikheter. Noe kalles respekt som og si i fra, men ikke be om tilgivelse for alt mulig heller. 

Anonymkode: 719dd...611

[AnonymBruker]

Litt av poenget her, som jeg ikke klarte å få frem, er at vi må jobbe begge to. Og i dette så ønsket jeg tips til helt konkret hva nettopp jeg kan gjøre ovenfor meg selv for å gi rom til prøving og feiling. Jeg har mine ting, på samme måte som han, som jeg jobber med - men som sagt, så var intensjonen min her å finne ut hva jeg kan gjøre underveis. Fordi jeg vet at jeg kun kan endre på meg selv. Er for øvrig ikke helt enig i at jeg presser han inn i noe han ikke er - ingen av oss skal endre personlighet, men vi kan endre litt på måten vi kommuniserer på som er det som hovedsakelig fører til problemene våre.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du kan først og fremst forsøke å gjøre noe med forventningene dine. Om han klarer 10% endring allerede nå, så er dette veldig mye. Det er ekstremt vanskelig å endre seg selv.

Så kan du kun gjøre noe med deg selv, ikke ham. Du kan jobbe med egne følelser. Når du føler deg sviktet av ham og kjenner at hele kroppen reagerer, kan du legge deg ned og kjenne etter på hva som skjer i kroppen, sette navn på følelsene, finne ut om du har følt det slik tidligere i livet og skrive tanker og følelser ned i en dagbok etterpå. Når det har roet seg innvendig kan du vurdere om du skal snakke med ham om det som har skjedd. 

Anonymkode: bc031...666

Dette var veldig nyttig - tusen takk ❤️ Dette skal jeg prøve.

- ts

Anonymkode: 411de...be9

[Trolltunge]

Noe som hjalp meg veldig gjennom den tiden vi måtte jobbe med dette var å ta innover meg at han elsket meg og oppriktig ønsket at vi skulle ha det godt sammen. Inkludert at han ønsket at jeg skulle ha det godt sammen med ham. Å ha et fokus på dette, og tolke ham ut fra dette, istedenfor å tolke ham negativt, som at han nærmest gikk inn for å bryte meg/oss ned, eller trenere/protestere mot å endre seg, gjorde at jeg klarte bedre å forholde meg rasjonelt til at ting ikke ble perfekt umiddelbart. Det er jo vanskelig å endre seg. Det følte jeg mye på selv, så det var selvfølgelig vanskelig for ham også, men ved å ta innover meg at han faktisk elsket meg og virkelig ønsket at ting skulle løses han også klarte jeg å forholde meg mer rasjonelt til at han feilet/gjentok det som hadde bidratt til å gi oss problemer i utgangspunktet, og brukte heller de episodene til å snakke om at "akkurat slikt som dette er hva som sårer meg og får meg til å miste troen på deg og oss". Ved å ta det opp på skikkelig måte, med en innstilling at han ikke gjorde slikt med vilje/ for å ødelegge mellom oss, og også gi positive tilbakemeldinger når han klarte å gjøre ting klokere, det hjalp mye. 

Situasjonen var uansett krevende, men det gikk gradvis bedre når jeg klarte å ha fokus på overnevnte.