Jeg føler meg underlegen sammen med mannens slekt.

[AnonymBruker]

Mannen min har en veldig liten slekt, og de få han har er veldig hyggelige!  Mitt problem er at jeg alltid føler meg underlegen sammen  med dem.

Jeg vet ikke hva det kommer av, for de har aldri sagt eller gjort noe galt mot meg, men de fremstår som så utrolig perfekte at jeg får mindreverdighetskomplekser sammen med dem. 
De får meg til å føle meg utrolig dum, stygg, og mindreverdig.

Når jeg er sammen med dem knyter det seg i meg, jeg binder meg, og klarer ikke være naturlig.
Jeg tolker det som jeg er sikker på er uskyldige (men kanskje ubetenksomme) kommentarer på verste vis, og føler at det er små stikk i min retning. 
Jeg føler at de tolererer meg bare fordi de vil ha kontakt med ham og barna våre.

Nå har det gått så langt at jeg gruer meg i lang tid hver gang vi skal møtes, og jeg prøver å finne unnskyldninger for ikke å møte dem, men jeg kan da ikke holde på slik resten av livet.  Så hvordan komme over dette?

Jeg understreker at de aldri har sagt eller gjort noe galt, de er perfekte på alle mulige måter, men jeg blir usikker rundt dem.
 

Anonymkode: 130f9...f17

[AnonymBruker]

Hvordan er de perfekte? Og hvorfor er du mindre "perfekt" enn dem?

Anonymkode: 40d02...29f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mannen min har en veldig liten slekt, og de få han har er veldig hyggelige!  Mitt problem er at jeg alltid føler meg underlegen sammen  med dem.

Jeg vet ikke hva det kommer av, for de har aldri sagt eller gjort noe galt mot meg, men de fremstår som så utrolig perfekte at jeg får mindreverdighetskomplekser sammen med dem. 
De får meg til å føle meg utrolig dum, stygg, og mindreverdig.

Når jeg er sammen med dem knyter det seg i meg, jeg binder meg, og klarer ikke være naturlig.
Jeg tolker det som jeg er sikker på er uskyldige (men kanskje ubetenksomme) kommentarer på verste vis, og føler at det er små stikk i min retning. 
Jeg føler at de tolererer meg bare fordi de vil ha kontakt med ham og barna våre.

Nå har det gått så langt at jeg gruer meg i lang tid hver gang vi skal møtes, og jeg prøver å finne unnskyldninger for ikke å møte dem, men jeg kan da ikke holde på slik resten av livet.  Så hvordan komme over dette?

Jeg understreker at de aldri har sagt eller gjort noe galt, de er perfekte på alle mulige måter, men jeg blir usikker rundt dem.
 

Anonymkode: 130f9...f17

Når ein ikkje blir hørt, sett eller akseptert i  eit sosialt felleskap får ein selvsagt umiddelbart følelsen  av  utenforskapet.  Om problemet ligger hos deg  selv eller det ligger i din   sosiale  omgangkrets er eit intrs. spørsmål. 

Som barn opplevde nok dei fleste å få oppmerksamhet, og fekk du ikkje den oppmerksamheten  endret du umiddelbart personlighet. Noen barn må hele tiden ha oppmerksamheten medan andre barn greier seg utmerket uten andres oppmerksamhet.

Har ein snill, og god jevnaldrende nabo med sosialangst som eg besøker regelemessig, men føler eg alltid  å må dra igang en samtale. Ein person  innenfor min sosiale  omgangskrets  prater  som ein foss om alle sine opplevelse, men når eg endeleg får ordet famler blikket hans i  alle rettninger. 

Mitt råd til deg er at neste gang du er på besøk hos din slekt, og du føler på utenforskapet så tar du med eit  pannelokk, og slår på  så du kan få litt oppmerksamhet.  

 

Anonymkode: f59fc...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan er de perfekte? Og hvorfor er du mindre "perfekt" enn dem?

Anonymkode: 40d02...29f

..Er du på trygd?

Anonymkode: b8a6f...371

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan er de perfekte? Og hvorfor er du mindre "perfekt" enn dem?

Anonymkode: 40d02...29f

Med perfekte mener jeg ikke at de er feilfri, men...

De er harmoniske, har hatt et stabilt liv uten de store dramatiske hendelsene, og har den frimodigheten selvsikre og trygge mennesker veldig ofte har.

Du vet den typen mennesker som eier et rom med det samme de kommer inn i det?  Dette er den typen mennesker.

Men de er også hyggelige, omsorgsfulle, humoristiske, og veldig godt likte. De fremstår ofte som "happy go lucky"-mennesker, som lever bekymringsløse liv, selv om jeg vet at de også har sine utfordringer.

Jeg har aldri hørt noen si et eneste negativt ord om noen av dem.  Det verste som har blitt sagt om dem er at de gjør seg veldig bemerket der de er.  (De kan være litt høylytte)

 

Hvorfor jeg er mindre "perfekt" enn dem?  Det er litt vanskelig å svare på, for som sagt, de har aldri gitt meg noen åpenbar grunn til å føle meg mindreverdig, men i deres selskap blir jeg alltid veldig selvbevisst og veldig selvkritisk.

Sammen med dem blir jeg som en skilpadde som vil trekke meg inn i skallet mitt, jeg vil bli usynlig.

Det eneste konkrete jeg kan komme med er at jeg kommer fra et helt annet miljø enn dem.  Det førte til at jeg i begynnelsen ofte tråkket i baret med begge beina når vi møtte dem i sosiale sammenhenger.
Nå er jeg mye mer forsiktig når jeg er sammen med dem, jeg vil ikke tabbe meg ut enda flere ganger, og jeg binder meg.

Uten sammenligning for øvrig: tenk på den sosiale forskjellen mellom herskap og tjenerskap på 1800-tallet.
Der herskapet hadde store formelle selskaper for sositeten med streng etikette, hadde tjenerskapet uformelle sammenkomster som var litt mer løssluppent, og uten den etikketen som var vanlig hos herskapet.
Slik var det for meg.  Jeg var tjenerskapet som ble invitert inn i en høyere sosial krets, og ikke fant min plass.
 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Når ein ikkje blir hørt, sett eller akseptert i  eit sosialt felleskap får ein selvsagt umiddelbart følelsen  av  utenforskapet.  Om problemet ligger hos deg  selv eller det ligger i din   sosiale  omgangkrets er eit intrs. spørsmål. 

Som barn opplevde nok dei fleste å få oppmerksamhet, og fekk du ikkje den oppmerksamheten  endret du umiddelbart personlighet. Noen barn må hele tiden ha oppmerksamheten medan andre barn greier seg utmerket uten andres oppmerksamhet.

Har ein snill, og god jevnaldrende nabo med sosialangst som eg besøker regelemessig, men føler eg alltid  å må dra igang en samtale. Ein person  innenfor min sosiale  omgangskrets  prater  som ein foss om alle sine opplevelse, men når eg endeleg får ordet famler blikket hans i  alle rettninger. 

Mitt råd til deg er at neste gang du er på besøk hos din slekt, og du føler på utenforskapet så tar du med eit  pannelokk, og slår på  så du kan få litt oppmerksamhet.  

 

Anonymkode: f59fc...8ef

Jeg har lest dette innlegget flere ganger, og du ga meg noe å tenke på.

Jeg er helt tydelig på at problemet ligger hos meg!
Jeg får uønsket oppmerksomhet fordi jeg ikke passer inn i deres miljø.  Den oppmerksomheten gjør meg ukomfortabel, jeg trekker meg inn i meg selv, og jeg føler meg mindreverdig på grunn av det.

 

 

Anonymkode: 130f9...f17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2023 den 8.31):

Med perfekte mener jeg ikke at de er feilfri, men...

De er harmoniske, har hatt et stabilt liv uten de store dramatiske hendelsene, og har den frimodigheten selvsikre og trygge mennesker veldig ofte har.

Du vet den typen mennesker som eier et rom med det samme de kommer inn i det?  Dette er den typen mennesker.

Men de er også hyggelige, omsorgsfulle, humoristiske, og veldig godt likte. De fremstår ofte som "happy go lucky"-mennesker, som lever bekymringsløse liv, selv om jeg vet at de også har sine utfordringer.

Jeg har aldri hørt noen si et eneste negativt ord om noen av dem.  Det verste som har blitt sagt om dem er at de gjør seg veldig bemerket der de er.  (De kan være litt høylytte)

 

Hvorfor jeg er mindre "perfekt" enn dem?  Det er litt vanskelig å svare på, for som sagt, de har aldri gitt meg noen åpenbar grunn til å føle meg mindreverdig, men i deres selskap blir jeg alltid veldig selvbevisst og veldig selvkritisk.

Sammen med dem blir jeg som en skilpadde som vil trekke meg inn i skallet mitt, jeg vil bli usynlig.

Det eneste konkrete jeg kan komme med er at jeg kommer fra et helt annet miljø enn dem.  Det førte til at jeg i begynnelsen ofte tråkket i baret med begge beina når vi møtte dem i sosiale sammenhenger.
Nå er jeg mye mer forsiktig når jeg er sammen med dem, jeg vil ikke tabbe meg ut enda flere ganger, og jeg binder meg.

Uten sammenligning for øvrig: tenk på den sosiale forskjellen mellom herskap og tjenerskap på 1800-tallet.
Der herskapet hadde store formelle selskaper for sositeten med streng etikette, hadde tjenerskapet uformelle sammenkomster som var litt mer løssluppent, og uten den etikketen som var vanlig hos herskapet.
Slik var det for meg.  Jeg var tjenerskapet som ble invitert inn i en høyere sosial krets, og ikke fant min plass.
 

Jeg har lest dette innlegget flere ganger, og du ga meg noe å tenke på.

Jeg er helt tydelig på at problemet ligger hos meg!
Jeg får uønsket oppmerksomhet fordi jeg ikke passer inn i deres miljø.  Den oppmerksomheten gjør meg ukomfortabel, jeg trekker meg inn i meg selv, og jeg føler meg mindreverdig på grunn av det.

 

 

Anonymkode: 130f9...f17

Måten ein blir møtt på i møte med andre mennesker er heilt avgjørende for  hvor komfortabel  ein føler seg. 

Nei, problemet ligg nok ikkje hos deg men det miljøet, og omgangkretsen du vanker i. Kanskje er din brors familie veldi selvopptatte av  å snakke om interne  familierelaterte forhold som er ukjente for deg,  De har såkalte "skyggelapper" for øyne og ører, og  lite oppdatert på hva som skjer i bygda / byen dere kommer fra. 

Ein innledende samtale begynner ofte med at ein har noen felles interesser  i møte med andr personer, og kan snakke om annet et veret. Vi lever i  eit langstrakt land, men ikkje lenger en at vi er oppdatert om hva som skjer andre steder anten i forbindelse med besøk eller igjennom media. 

 

Anonymkode: f59fc...8ef

[AnonymBruker]

Så du har problemer med ditt egenverd og din selvtillit og legger det over på dem? Dette er jo et DEG problem, ikke er DE problem? 

Anonymkode: 36e88...503

[AnonymBruker]

Nå er jeg skilt så jeg har ikke lenger kontakt med tidligere svigerfamilie. Jeg kjenner igjen hvert ord du sier. I ettertid ser jeg at problemet er deres manglende erfaring utenfor egen krets. 😉De fremstår som du sier, perfekte. Med utdanning, penger, krangler aldri, flyter igjennom diskusjoner akkurat som Støre gjør! De har absolutt null erfaring med å gå utenfor den hvite streken, aldri. Så når de møter på folk med "flere farger" så blir de så satt ut at de later som ingenting. Later som de ikke ser det. De mangler språk, mangler erfaring, mangler rett og slett fantasi. De er så til de grader redd for å gjøre noe feil slik at de faktisk må stå for de prinsippene de later som de har, at de har bestemt seg for å overse alt som kan tvinge frem en respons. Det er ikke omsorgsfulle snille folk. De bryr seg kun om seg selv. Men det vil de ikke at noen skal vite. Så glad jeg er kvitt dem! 

Anonymkode: 61d91...9c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.12.2023 den 11.24):

Så du har problemer med ditt egenverd og din selvtillit og legger det over på dem? Dette er jo et DEG problem, ikke er DE problem? 

Anonymkode: 36e88...503

Hvis du leser det jeg skriver er det nettopp dette jeg ikke gjør.  Jeg sier gjentatte ganger at dette er mitt problem, ikke deres.

 

Til dere andre.  Takk for innspillene.  Jeg har fått litt å tenke på her.
Dere har begge rett i at de er veldig tett knyttet og veldig "interne", men det burde ikke være grunnen til at jeg opplever uønsket oppmerksomhet fra dem.

Jeg må bare tenke litt på dette.  Vi skal møtes igjen i romjula, og til da håper jeg at jeg har klart å finne en strategi som gjør at jeg klarer å være meg selv sammen med dem. 

Anonymkode: 130f9...f17

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg føler det nok ikke like sterkt som deg, men likevel.

Min fars slekt er slik, vellykkede, "perfekte", godt utseende, gode karrierer, spennende hobbyer. Hyggelige og pratsomme folk, inkluderende og rause. Vi møter storfamilien på fars side et par ganger i året, og det er alltid hyggelige sammenkomster, og jeg føler meg alltid like utilpass og utilstrekkelig... Jeg har liksom ikke noe å komme med i samvær med disse menneskene. 

Jeg har en god jobb og et ordnet liv selv, så ikke noe å være flau over. Men sammen med disse folka føler jeg med uattraktiv og kjedelig. De har alltid så mye spennende å prate om, er samfunnsengasjerte og opplyste, har reist eller gjort noe gøy siden sist. Jeg føler ikke jeg har noe å bidra med i disse samtalene, og blir alltid stående som en tilhører i utkanten. 

Det er ikke et de-problem, det er kun et meg-problem. Jeg klarer ikke ta plass i denne settingen, og nå tror jeg også det skyldes at jeg har for vane å gli inn i en litt uanselig og stillferdig rolle når jeg er sammen med dem. Jeg er ikke slik i andre settinger.  

Anonymkode: a0475...9f2

[Loonsta]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2023 den 8.31):

Mannen min har en veldig liten slekt, og de få han har er veldig hyggelige!  Mitt problem er at jeg alltid føler meg underlegen sammen  med dem.

Jeg vet ikke hva det kommer av, for de har aldri sagt eller gjort noe galt mot meg, men de fremstår som så utrolig perfekte at jeg får mindreverdighetskomplekser sammen med dem. 
De får meg til å føle meg utrolig dum, stygg, og mindreverdig.

Når jeg er sammen med dem knyter det seg i meg, jeg binder meg, og klarer ikke være naturlig.
Jeg tolker det som jeg er sikker på er uskyldige (men kanskje ubetenksomme) kommentarer på verste vis, og føler at det er små stikk i min retning. 
Jeg føler at de tolererer meg bare fordi de vil ha kontakt med ham og barna våre.

Nå har det gått så langt at jeg gruer meg i lang tid hver gang vi skal møtes, og jeg prøver å finne unnskyldninger for ikke å møte dem, men jeg kan da ikke holde på slik resten av livet.  Så hvordan komme over dette?

Jeg understreker at de aldri har sagt eller gjort noe galt, de er perfekte på alle mulige måter, men jeg blir usikker rundt dem.
 

Anonymkode: 130f9...f17

Er det de som får deg til å føle det sånn, eller er det du?

[AnonymBruker]

Så leit at du føler det slik! ❤️ 

Kan det hende at du også kanskje har en tendens til å tolke dem i verste mening? Ofte når vi har enten veldig høye eller veldig lave tanker om noen, tolker vi alle kommentarer, blikk og prat i verste mening. Vi får en tendens til å tillegge disse kommentarene meninger de egentlig ikke har, fordi vi selv kjenner oss så mye verre (eventuelt bedre) enn dem.

Jeg sier ikke at dette er tilfellet for deg, men det er jo fort mulig å overanalysere og tolke litt feil når man er usikker fra før av. Kanskje det kan hjelpe å senke skuldrene litt, og forsøke å tolke alt i beste mening? ❤️ 

Anonymkode: 0b696...743

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Så leit at du føler det slik! ❤️ 

Kan det hende at du også kanskje har en tendens til å tolke dem i verste mening?

Anonymkode: 0b696...743

Dette er et veldig godt spørsmål,  men når jeg tenker på det er det egentlig motsatt, jeg har alltid unnskyldt alle stikk med tankeløshet, og "de mente sikkert ikke noe vondt med det".

For eksempel er jeg cøliaker, og jeg får alltid spørsmål om "har du begynt å spise normalt nå?",  gjerne etterfulgt av en kommentar om hvor moderne det er med glutenfritt. 

De første årene lo jeg, og trodde spørsmålet var en spøk, men de siste årene har jeg begynt å føle meg til bryderi, selv om jeg fikser alle tilpasninger selv.

 

Anonymkode: 130f9...f17

[AnonymBruker]

Loonsta skrev (1 time siden):

Er det de som får deg til å føle det sånn, eller er det du?

Det ble en liten freudiansk glipp der, men det er kommentarer fra dem som får meg til å føle meg liten.

Anonymkode: 130f9...f17