Hvordan rette opp flere års dårlig samvittighet, far og datter

[AnonymBruker]

Jeg er mann og ikke har hatt så mye samvær med datter og sønn, helt frivillig. Jeg har reist og jobbet, og gjort en god karriere innenfor næringslivet. 

For to år siden begynte jeg å tenke mer på barna og økte min kontakt med dem.  Det går greit med sønnen. Datter på 15 forteller om mange opplevelser med mamma og bonuspappa som jeg får vondt av å høre og får dårlig samvittighet for at jeg ikke var tilstede for å ordne opp. Presiserer for ordens skyld at hun ikke er utsatt for noe fysisk vold eller fysisk vondt.

Jeg ønsker nå å ta igjen mistet tid på kort tid, og få henne til å glemme det vondet.  

Samtidig er det irritasjon for mamma og bonuspappa at jeg nå plutselig dukker opp og prøver å "ta" barna.  

Hvordan er det riktig å gå frem?

 

Anonymkode: 0e833...088

[AnonymBruker]

Du kan ikke ta igjen det tapte eller få henne til å glemme det vonde.  Det må du bare akseptere er der, og at det som har skjedd har skjedd. 

Det er for mye å kreve at du skal dukke opp og hun skal glemme fortiden

 

Men det du bør gjøre er å vise henne at du fortjener er tilliten hennes, ved å være tilstede, ikke forsvinne igjen, være den stabile trygge tilstedeværende personen fu ikke har vært for henne før nå. 

Kort sagt, være voksen, ta ansvar. 

Anonymkode: fcd97...b45

[AnonymBruker]

Det som har vært, har vært. Du kan ikke gjøre noe for å bøte på fortiden. Fremtiden, der i mot er åpen. Men jeg anbefaler deg å ta tiden til hjelp. Går du for fort frem, trår du over mor, så risikerer du å stå tomhendt tilbake. Du kan anerkjenne barnas følelser, men uten å rakke ned på mor. 

Det tar tid å bygge tillit. De har ingen grunn til å stole på deg. La være å "kjøpe" dem. 

Anonymkode: 5d6bd...204

[fru Alving]

Du kan ikke ta igjen det tapte. Det er som trening, du kan ikke ta igjen om du har tatt et års pause med treningen.

Men du kan gjøre noe med fremtiden. Jeg ville vært en stabil voksen for din datter og vært veldig forsiktig med å spille ut mot mor og stefar, det er jo de som har vært der for datteren din mens du har prioritert jobb.

Ikke kjøp barna dine, men bruk tid på den, involver deg i deres liv og vis interesse for det som de driver med. Kom og se på kamper, avslutninger opptredener osv

[AnonymBruker]

Er det bare mor og bonuspappa som er irriterte for at du dukker opp så blås i det og møt barna dine så lenge de selv vil og selv er pådrivere for det. Ikke legg press på de til å møte deg eller less din dårlige samvittighet på dem. 

Men om det er barna som er irriterte for at du kommer tilbake å later som du aldri nedprioriterte dem og glemte dem og tror at alt skal være bra mellom dere bare fordi du nå er klar så må du rett og slett respektere at barna dine ikke ser deg som pappaen sin som du ikke har vært, og at de ikke skylder deg å late som at de er barna dine bare for at du skal føle deg bedre. 

Hilsen en som har vært datteren 

Anonymkode: 55633...f6a

[AnonymBruker]

Du får ikke rettet det opp. Du kan være der nå og vise at du er en stabil voksenperson som holder det fu lover og har jevnlig og ofte kontakt. Ikke snakk negativt om barnemor og stefar.

Anonymkode: ecac9...ef9

[AnonymBruker]

Gå til familievernkontor eller en coach eller lignende, og sorter godt hva som er dine følelser og behov, og hva som er barnas. Hvis hele motivasjonen din for å få et bedre forhold til barna er å få bedre samvittighet selv, så er det selvfølgelig feil. Hvordan kan datter (og sønn) få det best mulig nå og resten av livet, hvordan kan relasjonen til deg bedre livet for dem? 

Anonymkode: deac7...8f0

[AnonymBruker]

Du har tid! Og vil bruke den med barna dine, det er det som betyr noe!

Du kan si unnskyld. Og så kan du la barna dine få snakke ut om det de har på hjertet, også det som gjør vondt. Lytt og forstå. Vær i det, selv om det gjør vondt for deg også. 

Anonymkode: 04fbc...ff2

[AnonymBruker]

Det er ikke slik at du nødvendigvis skal gjøre noe. La henne betro seg til deg, vær en god lytter, en trygg og empatisk far. Det forsterker båndet imellom dere. Så bruker du tid og oppmerksomhet på barna dine fremover, det styrker båndene. Prat om ting med dem. Hvordan de har det, hva de tenker. Vis interesse for hverdagen deres og hvem de er som personer. Gjør ting sammen som skaper felles opplevelser og minner.

Det er ikke noe quickfix. Men over tid kan du fint klare å få en bedre relasjon til dem. Du må legge ned innsats over tid.

Anonymkode: 8be03...16c

[AnonymBruker]

Tenker som de andre her at man kan ikke gjøre noe med det som har vært, men du kan være ærlig å si at du angrer på dine valg. Deretter må du opparbeide deg en plass i barnas liv. Det blir som å bygge et vennskap, det tar tid. For å være et viktig menneske i noens liv må man stille opp, både psykisk og fysisk. Om barna skal flytte på hybel må du tilby deg å flytte for dem. Skal de ha en vanskelig eksamen må du stille opp med støtte. Ring for å høre om det går bra. Inviter på middag. Inviter på turer. Spander strømregning i trange tider. Gjør deg til en viktig støttespiller i barnas liv. Aldri si noe negativt om mor og stefar. Still alltid opp om du blir spurt om en tjeneste. Det er sånne folk man vil ha i livet. 

Anonymkode: 5d6da...ff8

[AnonymBruker]

Unngå for all del å syte om hvor dårlig samvittighet du har! Det er manipulerende og snur det om til at de skal være imøtekommende mot deg bare for at du ikke skal ha det vondt. 

Tenk på hvor vondt det har vært for de! 

Du hadde mange år på å vise at du var en pappa som brydde deg om barna dine men valgte helt frivillig å ikke gjøre det. Da må du leve med konsekvensen av det og sortere følelsene dine og angeren din i terapi og ikke bruke barna som trøstepersoner.

Anonymkode: 55633...f6a