Føler på så mange følelser etter konklusjon hos bup

[AnonymBruker]

Hvor skal jeg begynne...
Det har virkelig vært en evig kamp å få en henvisning av barnet mitt til bup. 
Jeg har vært bekymret for utviklingen til barnet helt fra start.
Jeg har luftet disse bekymringene jevnt og trutt med relevante personer i barnets liv: barnehageansatte, fastlege, helsestasjon, familie.. Helsesøster har vært en god støtte, også et par familiemedlemmer, men bortsett fra disse har jeg aldri møtt annet enn motstand. 
Mange har gått langt i å antyde at jeg blåser opp situasjonen, og fikk også høre at pedagogisk leder i barnets forrige barnehage hadde uttalt helt konkret at han ikke ante hva mor snakket om. Her fikk jeg også mange eksempler på ferdigheter de mente barnet mestret bedre enn jevnaldrende, og at jeg virkelig måtte ta det helt med ro.
Siste halvannet året har vi byttet både fastleger og barnehage, nå skole. Fikk endelig lov til å komme inn til en samtale hos barne og familie-tjenesten i kommunen, og kom her i kontakt med verdens nydeligste og lyttende person. Hun har siden hjulpet meg med å få båret denne saken videre, og vi fikk endelig time hos BUPA. Nylig endte de på diagnosen lettere psykisk utviklingshemming, og jeg sitter igjen i komplett sjokk!
Livet er snudd helt på hodet, og det som plager meg mest er at sjokket jeg nå føler på hadde vært langt mer fraværende hvis noen bare hadde hørt på meg tidligere. Jeg føler på så mye bitterhet oppi alt, sammen med den åpenbare sorgen det er å miste alle fremtidsutsikter du har hatt, og starte prosessen med å akseptere denne situasjonen.

Er det noen her som har lignende erfaringer? Eller noen trøstende ord på veien?

Anonymkode: f6c29...fdd

[AnonymBruker]

Jeg kjente nok på en slags bitterhet da barnet mitt fikk diagnose i 7.klasse. Men jeg velger å tenke at selv om barnet ikke hadde diagnosen tidligere, så har barnehage og skole tilrettelagt og tilpasset barnas behov og utfordringer. Jeg bestemte meg for å se fremover, ikke bakover, og gikk aktivt inn for å finne ut mest mulig om diagnosen, andres erfaringer og hvordan vi skulle tenke fremover. Jeg tror det er lurt å prøve å fokusere på hva som er best for barnet nå og fremover. Du trenger å bruke energien din der, og ikke på det som har skjedd før. Å ha et barn som har en diagnose kan være krevende så du trenger å være sterk og positiv. Håper sjokket legger seg snart og ønsker deg lykke til videre.

Anonymkode: c4dd9...35f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor skal jeg begynne...
Det har virkelig vært en evig kamp å få en henvisning av barnet mitt til bup. 
Jeg har vært bekymret for utviklingen til barnet helt fra start.
Jeg har luftet disse bekymringene jevnt og trutt med relevante personer i barnets liv: barnehageansatte, fastlege, helsestasjon, familie.. Helsesøster har vært en god støtte, også et par familiemedlemmer, men bortsett fra disse har jeg aldri møtt annet enn motstand. 
Mange har gått langt i å antyde at jeg blåser opp situasjonen, og fikk også høre at pedagogisk leder i barnets forrige barnehage hadde uttalt helt konkret at han ikke ante hva mor snakket om. Her fikk jeg også mange eksempler på ferdigheter de mente barnet mestret bedre enn jevnaldrende, og at jeg virkelig måtte ta det helt med ro.
Siste halvannet året har vi byttet både fastleger og barnehage, nå skole. Fikk endelig lov til å komme inn til en samtale hos barne og familie-tjenesten i kommunen, og kom her i kontakt med verdens nydeligste og lyttende person. Hun har siden hjulpet meg med å få båret denne saken videre, og vi fikk endelig time hos BUPA. Nylig endte de på diagnosen lettere psykisk utviklingshemming, og jeg sitter igjen i komplett sjokk!
Livet er snudd helt på hodet, og det som plager meg mest er at sjokket jeg nå føler på hadde vært langt mer fraværende hvis noen bare hadde hørt på meg tidligere. Jeg føler på så mye bitterhet oppi alt, sammen med den åpenbare sorgen det er å miste alle fremtidsutsikter du har hatt, og starte prosessen med å akseptere denne situasjonen.

Er det noen her som har lignende erfaringer? Eller noen trøstende ord på veien?

Anonymkode: f6c29...fdd

Tenker du selv diagnosen er riktig? Mange som har fått den diagnosen feil. At det har vist seg å være Aspergers. Uansett kan du være stolt av at du har stått på og fulgt magefølelsen 

Anonymkode: f423d...23a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor skal jeg begynne...
Det har virkelig vært en evig kamp å få en henvisning av barnet mitt til bup. 
Jeg har vært bekymret for utviklingen til barnet helt fra start.
Jeg har luftet disse bekymringene jevnt og trutt med relevante personer i barnets liv: barnehageansatte, fastlege, helsestasjon, familie.. Helsesøster har vært en god støtte, også et par familiemedlemmer, men bortsett fra disse har jeg aldri møtt annet enn motstand. 
Mange har gått langt i å antyde at jeg blåser opp situasjonen, og fikk også høre at pedagogisk leder i barnets forrige barnehage hadde uttalt helt konkret at han ikke ante hva mor snakket om. Her fikk jeg også mange eksempler på ferdigheter de mente barnet mestret bedre enn jevnaldrende, og at jeg virkelig måtte ta det helt med ro.
Siste halvannet året har vi byttet både fastleger og barnehage, nå skole. Fikk endelig lov til å komme inn til en samtale hos barne og familie-tjenesten i kommunen, og kom her i kontakt med verdens nydeligste og lyttende person. Hun har siden hjulpet meg med å få båret denne saken videre, og vi fikk endelig time hos BUPA. Nylig endte de på diagnosen lettere psykisk utviklingshemming, og jeg sitter igjen i komplett sjokk!
Livet er snudd helt på hodet, og det som plager meg mest er at sjokket jeg nå føler på hadde vært langt mer fraværende hvis noen bare hadde hørt på meg tidligere. Jeg føler på så mye bitterhet oppi alt, sammen med den åpenbare sorgen det er å miste alle fremtidsutsikter du har hatt, og starte prosessen med å akseptere denne situasjonen.

Er det noen her som har lignende erfaringer? Eller noen trøstende ord på veien?

Anonymkode: f6c29...fdd

Til trøst så er det lettere å få hjelp og tilrettelegging med en PU diagnose. 

Ulempen er at det er en diagnose andre unger kan erte og si nedlatende ting om så hold den mest mulig for dere selv/skolepersonale. 

I bhg er barn ustelvstendige med stort tilsyns og hjelpebehov, de er mye likere selv om normaltfungerende barn  også er på forskjellige steder i utviklingen uten at det trenger å bety avvik. Ikke at det er noen unnskyldning for å ikke ta deg og barnet på alvor, men jo yngre barnet er jo vanskeligere å oppdage. Umodne normaltfungerende barn kan modnes raskt på kort tid. Avstanden til jevnaldrende øker mye for hvert år som går etter skolestart. 

Du vil få en sorgreaksjon til når spriket til de andre blir større og det blir ting ditt barn ikke får vært med på/ikke mestrer. Når det virkelig blir synlig og barnet blir lei seg over å ikke få være med. Etter sorgreaksjonen så faller ting mer på plass. Det er ikke bare sorg. Det er bare andre sorger og andre gleder enn hva det ellers ville vært. 

Anonymkode: f2301...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.12.2023 den 15.33):

Hvor skal jeg begynne...
Det har virkelig vært en evig kamp å få en henvisning av barnet mitt til bup. 
Jeg har vært bekymret for utviklingen til barnet helt fra start.
Jeg har luftet disse bekymringene jevnt og trutt med relevante personer i barnets liv: barnehageansatte, fastlege, helsestasjon, familie.. Helsesøster har vært en god støtte, også et par familiemedlemmer, men bortsett fra disse har jeg aldri møtt annet enn motstand. 
Mange har gått langt i å antyde at jeg blåser opp situasjonen, og fikk også høre at pedagogisk leder i barnets forrige barnehage hadde uttalt helt konkret at han ikke ante hva mor snakket om. Her fikk jeg også mange eksempler på ferdigheter de mente barnet mestret bedre enn jevnaldrende, og at jeg virkelig måtte ta det helt med ro.
Siste halvannet året har vi byttet både fastleger og barnehage, nå skole. Fikk endelig lov til å komme inn til en samtale hos barne og familie-tjenesten i kommunen, og kom her i kontakt med verdens nydeligste og lyttende person. Hun har siden hjulpet meg med å få båret denne saken videre, og vi fikk endelig time hos BUPA. Nylig endte de på diagnosen lettere psykisk utviklingshemming, og jeg sitter igjen i komplett sjokk!
Livet er snudd helt på hodet, og det som plager meg mest er at sjokket jeg nå føler på hadde vært langt mer fraværende hvis noen bare hadde hørt på meg tidligere. Jeg føler på så mye bitterhet oppi alt, sammen med den åpenbare sorgen det er å miste alle fremtidsutsikter du har hatt, og starte prosessen med å akseptere denne situasjonen.

Er det noen her som har lignende erfaringer? Eller noen trøstende ord på veien?

Anonymkode: f6c29...fdd

❤️ Mitt barn i første klasse fikk diagnosen lettere psykisk utviklingshemming før jul i fjor. Jeg kan selvfølgelig ikke forstå deg fullt ut, men jeg kan forstå deg så godt jeg kan❤️

Jeg har som deg opplevd at barnet utviklet seg langsomt. Men hos oss merket barnehagen også dette og de satte tidlig inn flere gode tiltak. Siden barn utvikler seg i ulikt tempo, så vi det litt an. Men da barnet var 5 år sa jeg at jeg ønsket en utredning før skolestart. Både barnehage, ppt og lege støttet oss foreldre i dette. Jeg forstod før diagnosen ble skrevet i epikrisen at det var lett pu barnet ville få. BUP valgte å utrede bredt. Min opplevelse av instansene rundt har vært bra. Vi har opplevd et godt samarbeid og stor grad av profesjonalitet både fra bhg, ppt, bup og skole.  Men den sorgen du beskriver og det å akseptere situasjonen kan jeg kjenne meg igjen i ❤️ for meg hjelper det å se at barnet har det bra. Barnet smiler, ler, søker nærhet og trygget. Barnet har sine interesser og kjenner mestring på sine ressurser. Skolen tilbakemelder at det virker fornøyd der og at barnet alltid har noen å leke med. Barnet går på aktiviteter og har funnet et par barn i nærheten å leke med etter skoletid/ helger. Det er godt å se. Mulig tilværelsen til barnet blir tyngre etterhvert som det selv merker i større grad at de andre barna mestrer ting som lesing, skriving, regning og sosiale koder bedre enn seg selv. Samtidig tror jeg barnet lettere kan glede seg over livet i større grad enn mange av oss andre som tenker så fælt 😅 

men, jeg forstår deg❤️ 

Anonymkode: a00c4...5ff

[AnonymBruker]

 

Se denne ❤️

Anonymkode: 528a6...115