Tips for å få babyen tryggere på far?

[AnonymBruker]

Babyen er 3mnd. Føles som om jeg er aleneforelder for det er oss to 24/7. Har prøvd å pumpe melk og dra ut av huset så far og babyen får tid i fred og ro, men det er sjansespill om det går greit eller om det er sutring/skriking til jeg er tilbake. Babyen kan være fornøyd hos far en liten stund, men sovner aldri uten puppen og lar seg sjeldent roe av far. Jeg føler meg oppspist. Jada, sikkert helt normalt at mor og barn er en enhet i starten, men noen ganger trenger man en pause. Jeg får ikke gjort stort for duppene er også korte hvis ikke de skjer sammen med meg.

Det er også kjipt for far at babyen ofte ikke trives hos han. 

Hva er deres erfaring? Løsnet det etterhvert når babyen ble enda mer kontaktsøkende og interessert i omgivelsene? Må man bare vente til det plutselig er greit med far?

Anonymkode: 776f4...81a

[AnonymBruker]

Tid, tid, tid. 
 

Og ja - det blir bedre.

Anonymkode: 14f46...75c

[AnonymBruker]

Det er ikke farlig at babyen gråter med far, så lenge det er mett, tørt og får trøst. Far er også omsorgsperson. Bare tålmodighet og tid  Her tok jeg aldri over med mindre det var full krise. Også fordi far skulle få mulighet til å trøste, kose og føle seg nyttig, samt tilstrekkelig. 

Anonymkode: 15541...9ff

[AnonymBruker]

Det løsnet etter hvert😊 Tre måneder er ikke lenge, babyen har tross alt bodd inni deg tre ganger så lenge. Usikker på hvor mange andre mennesker enn mor en baby kan kjenne igjen i den alderen. 

Anonymkode: a2f50...85c

[AnonymBruker]

Vi sliter med det samme, bare min er 4mnd.

Vi øver dag for dag. Passer på st hun er metr og blid, gir over til far og holder meg i nærheten. Når jeg hører det begynner å bli nok, tar jeg henne før det blir galt.

Nå kan far ha henne på dagtid, men kveld og natt er det fremdeles bare jeg som får roet henne.

All medfølelse her fra!

Anonymkode: bcf10...7dd

[AnonymBruker]

Det får over, plutselig er poden 16 og mor er verdens teiteste og slemmeste 😊 det beste rådet jeg kan gi er vel å ikke stresse mer en du må, de endrer seg fortere en du aner. 

Anonymkode: a029c...ffe

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det løsnet etter hvert😊 Tre måneder er ikke lenge, babyen har tross alt bodd inni deg tre ganger så lenge. Usikker på hvor mange andre mennesker enn mor en baby kan kjenne igjen i den alderen. 

Anonymkode: a2f50...85c

Her følte jeg at vi var nokså likestilt for vi begynte ganske tidlig, også med å gi på flaske, så far kunne knytte bånd tidlig. Syns ikke babyen «ikke kjente far». Det tok likevel ca. en måneds tid før det var helt det samme for babyen. Nå er barnet over ett, og er i en fase hvor pappa er favoritten, som er veldig koselig å se  

Anonymkode: 15541...9ff

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Det er ikke farlig at babyen gråter med far, så lenge det er mett, tørt og får trøst. Far er også omsorgsperson. Bare tålmodighet og tid  Her tok jeg aldri over med mindre det var full krise. Også fordi far skulle få mulighet til å trøste, kose og føle seg nyttig, samt tilstrekkelig. 

Anonymkode: 15541...9ff

Joda, men det vet ikke baby automatisk når den blir født... Men den lærer jo det ved at pappaen må være tilstede og må gjøre omsorgsoppgaver. Skifte bleie. Mate. Bade. Bysse og bære. Snakke med baby. Bruke tid med baby. La baby sove på seg så den blir kjent med pappas lukt og hjerterytme som den er kjent med mors allerede. Være alene med baby både kortere og lenger perioder. TS, forsøk å bare gå bort litt og litt av gangen (gå og hent noe, gå på do, gå og dusj, legg deg en halvtime..)

Jeg ville ikke gjort som den jeg siterer å bare la det bli helt krise. Tenker det er bedre at man opparbeider seg tilknytningen på babys premisser. Gjør ting sammen i starten så la pappaen ta over. La han gjøre mye med baby når hun er mett og våken og blid. Gå fra litt og litt. 

Vi slet med det samme og jeg tror det var mye fordi jeg gjorde mest fra starten og var mest med babyen så skulle ønske vi gjorde dette mer fra begynnelsen av. Hos oss ble det ennå verre fra 3-4 mnd fordi far jobbet veldig mye da og var alt for mye borte i en hel måned. Det ble så baby noen ganger hylgråt når han tok henne når han en sjelden gang var hjemme og jeg gikk ut av rommet. Han ble nesten som en fremmed igjen og hun var ikke en sånn baby som alle kunne holde. Så vi måtte liksom starte litt på nytt igjen da. Tok litt tid men innen pappaperm ved 7 mnd var det veldig mye bedre og så hjalp jo permisjonen. 

Leste en del om det og brukte tid på at de skulle få en bedre tilknytning ved at han gjorde en del av de tingene jeg skrev i første avsnitt. Nå er hun 1,5 og så glad når hun ser pappa og spør om ham når jeg henter i barnehagen feks. Men er fremdeles jeg som er favoritten mesteparten av tiden og jeg som får roet best på kveld og natt og meg hun søker mest når hun er utrygg (og det er fremdeles jeg som tilbringer mest tid alene med barnet pga jobbtidene våre, så er en klar sammenheng sånn jeg ser det, men nok også litt biologisk og litt bare barnets temperament og personlighet).

Anonymkode: 208cc...f68

[AnonymBruker]

Vet ikke om det funker for så små babyer da men når de er 1 år og eldre så sier man jo at man hjelper trygghet til andre voksne ved at man selv viser at man er trygg på den andre voksne. At du som den barnet stoler på gir barnet til den andre voksne, heller enn at den tar barnet fra deg feks (typisk tips man får på barnehagetilvenning).

Anonymkode: 208cc...f68

[AnonymBruker]

Alfa og omega er jo en pappa som er tilstedeværende fra fødselen av. Min mann har alltid vært leken og tilstedeværende, han har hatt alle sine tre barn sovende på sin nakne overkropp fra de var nyfødte mens han satt i sofaen. Vi har aldri opplevd at noen av barna ble mammadalter hverken som nyfødte eller når de ble litt større. Her må mødre forstå at far må få slippe til, uten at mor står rett bak dem som en hauk. Det er ikke så utrolig nøye om en bleie blir satt på feil vei innimellom, eller om fruktmosen ikke ble perfekt temperert. Fedre har mange styrker. Jeg gikk tilbake i jobb når barna var 6-7 mnd og kom ofte hjem til nystekte brød, og alltid til en glad pappa som ofte hadde storebror hjemme sammen med babyen, og som dro med dem i åpen bhg osv. Og han duppet ofte sammen med baby i babygymmen, da snorket de gjerne i kor i et par timer 😂

Anonymkode: 27301...db8

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Joda, men det vet ikke baby automatisk når den blir født... Men den lærer jo det ved at pappaen må være tilstede og må gjøre omsorgsoppgaver. Skifte bleie. Mate. Bade. Bysse og bære. Snakke med baby. Bruke tid med baby. La baby sove på seg så den blir kjent med pappas lukt og hjerterytme som den er kjent med mors allerede. Være alene med baby både kortere og lenger perioder. TS, forsøk å bare gå bort litt og litt av gangen (gå og hent noe, gå på do, gå og dusj, legg deg en halvtime..)

Jeg ville ikke gjort som den jeg siterer å bare la det bli helt krise. Tenker det er bedre at man opparbeider seg tilknytningen på babys premisser. Gjør ting sammen i starten så la pappaen ta over. La han gjøre mye med baby når hun er mett og våken og blid. Gå fra litt og litt. 

Vi slet med det samme og jeg tror det var mye fordi jeg gjorde mest fra starten og var mest med babyen så skulle ønske vi gjorde dette mer fra begynnelsen av. Hos oss ble det ennå verre fra 3-4 mnd fordi far jobbet veldig mye da og var alt for mye borte i en hel måned. Det ble så baby noen ganger hylgråt når han tok henne når han en sjelden gang var hjemme og jeg gikk ut av rommet. Han ble nesten som en fremmed igjen og hun var ikke en sånn baby som alle kunne holde. Så vi måtte liksom starte litt på nytt igjen da. Tok litt tid men innen pappaperm ved 7 mnd var det veldig mye bedre og så hjalp jo permisjonen. 

Leste en del om det og brukte tid på at de skulle få en bedre tilknytning ved at han gjorde en del av de tingene jeg skrev i første avsnitt. Nå er hun 1,5 og så glad når hun ser pappa og spør om ham når jeg henter i barnehagen feks. Men er fremdeles jeg som er favoritten mesteparten av tiden og jeg som får roet best på kveld og natt og meg hun søker mest når hun er utrygg (og det er fremdeles jeg som tilbringer mest tid alene med barnet pga jobbtidene våre, så er en klar sammenheng sånn jeg ser det, men nok også litt biologisk og litt bare barnets temperament og personlighet).

Anonymkode: 208cc...f68

Det er veldig mange, også som kommer frem i denne tråden, at mamma er den eneste det første året. Jeg har til og med hørt både mødre og fedre si «Det er jo ingenting far kan gjøre før babyen er nesten ett år». Og mange kvinner sliter seg ut eller føler de er dårlige mødre om far tar en stor del av arbeidet eller bidrar i stor grad. Det er feil at det skal være slik. Derfor mener jeg at man må faktisk understreke og spesifisere at far er like mye omsorgsperson. Og det er ingenting feil med det. Det er ingenting galt i at babyen gråter, hverken hos mor eller far, så lenge den får trøst og har sine primærbehov dekket. 

Anonymkode: 15541...9ff

[AnonymBruker]

Vi begynte tidlig med at pappa gjorde ting med baby. Fra dagen ungen ble født, hadde hun masse hud til hud med pappaen sin. Vi øvde på flaske fra ca 2 mnd alder. Han har skiftet på henne hver kveld før leggetid siden fødsel. Men det er vel aldri for sent. Bare start i det små og gi det tid

Anonymkode: e2f40...b60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er veldig mange, også som kommer frem i denne tråden, at mamma er den eneste det første året. Jeg har til og med hørt både mødre og fedre si «Det er jo ingenting far kan gjøre før babyen er nesten ett år». Og mange kvinner sliter seg ut eller føler de er dårlige mødre om far tar en stor del av arbeidet eller bidrar i stor grad. Det er feil at det skal være slik. Derfor mener jeg at man må faktisk understreke og spesifisere at far er like mye omsorgsperson. Og det er ingenting feil med det. Det er ingenting galt i at babyen gråter, hverken hos mor eller far, så lenge den får trøst og har sine primærbehov dekket. 

Anonymkode: 15541...9ff

Dette! Når man påstår at Mor er det eneste som er viktig for barnet i første leveår så kan man naturligvis ikke klage over at ikke babyen føler seg trygg hos far, i og med at far aldri får slippe til på sine egne premisser, uten Mor voktende som en hauk over skulderen. Jeg merket godt selv at jeg kunne føle meg utrygg på babyens rutiner og preferanser når jeg var tilbake i jobb og far var hovedomsorgspersonen, nettopp fordi da var det far som kjente babyen best og var mest sammen med den.

Anonymkode: 27301...db8