Når er man fattig?

[AnonymBruker]

Jeg har den siste tiden fulgt med på diskusjonen rundt Tonje Brennas uttalelser om matkøer, som jeg for øvrig ikke hadde sansen for. De var helt unødvendige, fordi det gjør det verre for de som faktisk trenger hjelp for å få endene til å møtes. 

Samtidig synes jeg temaet er vanskelig. Jeg vet at mange nok burde fått mer penger å rutte med. Samtidig undres jeg på om ikke man kunne finne bedre måter å hjelpe på. Hva med heller å gi fattige barnefamilier billig bopel? Dekket strømutgifter til et visst nivå? Gavekort på fritidsaktiviteter til barna? Kort på kollektivtransport? Gavekort på klær som ikke kunne selges til andre? Gratis tannbehandling? 

Bakgrunnen for dette, er at det blant flere av de jeg vet om med dårlig råd er en tendens til manglende økonomisk styring og (i mine øyne) feil prioritering av penger. Da hjelper det lite å gi folk mer penger i hendene.

Det kan være at de røyker eller snuser eller tviholder på den ukentlige turen ut på byen med betalt barnevakt hjemme. Julegaver til barna har de derimot ikke råd til. 

Noen har ikke penger til mat eller bursdagsgaver til nabounger, men tatoveringer, Botox eller en brystforstørrelse går tydeligvis av en annen konto.

En bekjent har nektet ungen å gå på samme aktivitet som alle vennene sine på grunn av prisen. Men en (dyr) hund hadde de plutselig råd til. Dessuten sendes mange penger til hjemlandet hver måned.

Jeg sier ikke at jeg mener det er riktig at folk sitter hjemme i femten grader og spiser brød til middag for tredje uke på rad, men jeg tror mange har et forvrengt bilde av hvordan nordmenn med vanlig økonomi lever. 

Her går vi på kino hvert fjerde år, er aldri i slalombakken eller på lekeland, bruker ikke penger på rusmidler, og går ut og spiser maks en gang i året. Og selv om vi bor rett ved en fornøyelsespark, har vi aldri vært der. Det hender vi reiser på ferie, men i hverdagen bruker vi lite penger. Jeg klipper håret til ungene, og kjøper brukt der jeg kan. Likevel føler jeg meg rik. 

Jeg kan godt gi penger til mennesker som trenger det mer enn meg, men jeg vil at de skal gå til mat, klær, helsehjelp eller husrom, og ikke kattemat, feriehus i Asia, røyking og fillers. Jeg vil heller ikke gi penger for å dekke over andres håpløse økonomiske prioriteringer.

Nå er jeg kanskje like ille som Brenna i mine uttalelser, men jeg er ikke minister. Og jeg anerkjenner absolutt at det finnes mange mennesker som etter å ha snudd på hver eneste krone, fremdeles ikke klarer seg godt nok i Norge. Hvor finner jeg mennesker som virkelig, virkelig trenger min hjelp?

Anonymkode: 9db08...298

[AnonymBruker]

Ja, svært mange har manglende økonomisk styring. Gratis fritidsaktiviteter, Sfo og barnehage er gode greier. Ellers er det mye som går opp i røyk..

Anonymkode: 5edab...f49

[AnonymBruker]

Hvor finner du alle disse menneskene som har feriehus, tar fillers og kaller seg fattige?

Tror veldig greit du klarer å finne deg noen som er 'verdige' din hjelp, prøv Frelsesarmeen for eksempel. Jøss og god jul

Anonymkode: 217e5...9e6

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Nå er jeg kanskje like ille som Brenna i mine uttalelser, men jeg er ikke minister. Og jeg anerkjenner absolutt at det finnes mange mennesker som etter å ha snudd på hver eneste krone, fremdeles ikke klarer seg godt nok i Norge. Hvor finner jeg mennesker som virkelig, virkelig trenger min hjelp?

Anonymkode: 9db08...298

Det er jo en grunn til at matkuponger ikke kan brukes til tobakk og alkohol, så skjønner hva du mener.

Samtidig er slike ordninger utrolig vanskelige å treffe godt med.

Brenna hadde forøvrig helt rett i det ho sa. Det viser seg blant annet at ukrainerne i Norge ser på utdeling som en del av den generelle velferden og henter mat der, samtidig som de da legger av penger til andre ting. Dette sto i forskningsrapporten Brenna kommenterte.

[AnonymBruker]

Ja, du har mange gode refleksjoner og observasjoner her. 

Det er jo ofte sammensatte sosiale årsaker inne i bildet ved vedvarende fartigdom. Sosial arv, uflaks, sykdom, manglende nettverk, manglende kunnskap om å ivareta alle livets områder ( okonomi, økonomistyring omsorg for seg selv og barn, innpass i arbeidslivet også videre) 

Det er jo fryktelig såre tema, og alle mennesker og alke familier er ulike så om en prøver å si noe generelt ( f eks politikere i media) så er en jo nærmest garantert å få kritikk. 

Samtidig er dette ting som må adresseres ig arbeides med politisk. 

Ulempen med ddne forslag er jo at det fratar familiebe autonomi, styring og ansvar for eget liv. 

I de fleste tilfeller skal og bør det offentlige stole på foreldre til å ta gode nok valg for sin familie og ha hod nok omsorgsevne for sine barn til å disponere pengene de får fra det offentlige til å betale husleie og strøm, dekke fritidsaktiviteter til barna, og så videre. 

I de aller fleste tilfeller er jo foreldrene også i stand til å dekke de utgiftene som de er tiltenkt. Fordi det å ha lite penger ikke er det samne som å ha lite omsorgsevne.

 

Men i noen få tilfeller klarer ikke foreldre å disponere pengene rett ( f eks at de har fått sosislstøtte til bolig og bolig likevel bli betalt, og det ender med at det blir varsel om utkastelse) i slike tilfeller har sosialtjenesten mulighet til å snakke med foreldre og avtale å betale f eks husleie direkte til huseier. Men det er jo i de færreste tilfeller det er nødvendig å gå inn på et slikt inngripende nivå, heldigvis. 

Å skulle overstyre og kotrollere familier på generell basis er også problematisk fordi det tar fra mennesker det ansvaret de har for eget liv og bidrar heller til passivisering og mindre ansvarsfølelse for den enkelte, snarere en empowerment og hjelp til selvhjelp som er det som først og fremst er mandatet til sosialtjenesten. 

Anonymkode: 1a17f...8d0

[AnonymBruker]

Bare husk at alle fattige har ikke barn. Virker som det antas i mange slike tråder. Man kan være voksen, langtidssyk og fattig. Så forslag om gratis sfo osv ja, hjelper nok mange, men ikke alle fattige.

Ja, det er mye dårlige prioriteringer, men noen gjør også alt riktig og må fortsatt i matkø. Det er så mange ulike situasjoner. Jeg syns derimot man først bør selge seg ned i boligstørrelse om man eier, og selge bil med lån på og heller kjøpe en uten. Før man går i kø. Alle som trenger det skal få, men trenger du det når du KAN bo billigere, og kan kvitte deg med dyre lån på hytte, båt og bil? Jeg syns ikke det. Da tar du av de som faktisk ikke har noe mer å gi, mens du enda har verdier du kan kvitte deg med.

Anonymkode: 403e1...1e1

[AnonymBruker]

De som ikke uten hjelp klarer å ha tak over hodet og mat på bordet. Alt over dette er ikke fattigdom i mine øyne. Har bodd i andre land, og sett ekte fattigdom.

Anonymkode: f7922...332

[Trolltunge]

Tror fattigdom også har noe å gjøre med hvilen økonomi man har i forhold til dem man omgås, og på sett og vis hvordan man takler dette også, i forhold til å føle seg mindreverdig eller ikke. Jeg har reist rundt i verden og sett mye av det jeg virkelig ville kalle fattigdom  uten at det nødvendigvis har medført at disse menneskene følte seg skikkelig fattige, fordi de levde med mennesker i akkurat samme situasjon rundt seg, og vektla derfor ofte mer hvordan de var heldige og hva de hadde enn at de var fattige/hva de ikke hadde. Det var ingen skam, det var en normal situasjon liksom. 

Jeg har selv levd som fattig på den måten at jeg måtte snu på hver krone, alltid var bekymret for uventede utgifter, brukte veldig mye tid og krefter på å få til ting billig/gratis og å få inn noen ekstra kroner for å holde oss flytende økonomisk, og måtte avstå å gå til tannlege og å kjøpe meg nye sko selv om jeg trengte det for eksempel. Jeg følte meg likevel aldri fattig, og det handler nok veldig mye om at jeg har type skamløs personlighet, i tillegg til personlighet der jeg ganske automatisk vekter det positive mest. "Er vi fattige mamma?" fikk jeg spørsmål om fra mine barn, husker jeg, og jeg svarte "Nei absolutt ikke! Vi er ganske rike faktisk. Vi har egen bolig, vi spiser oss alltid mette, vi har alt vi trenger og vi har kjærlighet og trygghet. Det vil si at vi er rikere enn de fleste i verden. " Jeg tenkte oppriktig slik selv, og følte meg derfor aldri fattig. Følte heller aldri skam. Jeg var tvert imot stolt over hva jeg klarte. 

Jeg har møtt på mennesker som har betydelig rommeligere økonomi enn det, men som føler på skam og utilstrekkelighet,  i den grad at de opplever seg fattige på en måte som utgjør et problem for dem og for deres eventuelle barn. Kanskje vi kan snakke om to typer fattigdom egentlig. En faktisk, hvor man strever økonomisk med å klare det primære som bolig, mat og adekvat bekledning, og så en mer type sosial fattigdom, der man klarer det primære greit, men hvor man føler seg skamfull og utilstrekkelig økonomisk i forhold til sine omgivelser/omgangskrets? Det første kan nok isåfall tallfestes enklere enn det siste, og det siste er i realiteten en svært flytende og individ- avhengig følelse. Jeg har møtt mennesker som føler på slik sosial fattigdom selv om de har hus, bil, fast jobb og råd til ferie hvert år, fordi de sammenligner seg og sine muligheter med mennesker jeg vil definere som velstående. Sosialøkonomisk skam og følelser av utilstrekkelighet er noe som ikke nødvendigvis er et problem for folk som faktisk er fattige, om de er skamløse, men kan være noe folk som ikke egentlig er fattige føler på og strever med, om de føler på skam. Litt merkelig egentlig, men dette er sikkert opphavet til mye av uenigheter rundt hva fattigdom er, og når man er fattig. 

Endret 8. desember 2023 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Bare husk at alle fattige har ikke barn. Virker som det antas i mange slike tråder. Man kan være voksen, langtidssyk og fattig. Så forslag om gratis sfo osv ja, hjelper nok mange, men ikke alle fattige.

Ja, det er mye dårlige prioriteringer, men noen gjør også alt riktig og må fortsatt i matkø. Det er så mange ulike situasjoner. Jeg syns derimot man først bør selge seg ned i boligstørrelse om man eier, og selge bil med lån på og heller kjøpe en uten. Før man går i kø. Alle som trenger det skal få, men trenger du det når du KAN bo billigere, og kan kvitte deg med dyre lån på hytte, båt og bil? Jeg syns ikke det. Da tar du av de som faktisk ikke har noe mer å gi, mens du enda har verdier du kan kvitte deg med.

Anonymkode: 403e1...1e1

Tror du har rett i det du sier om fattige enslige. 

Barnefamilier har mange støtteordninger og en får ekstra utbetalt i ulike ordninger når man har barn, noe som gir økonomien mer fleksibilitet. 

For fattige enslige er det lite å hente i støtteordninger. 

Det er bra at det er mange støtteordninger for familier, det er jo også noe som blir lagt vekt på for å bryte fattigdom som sosial arv og at det dermed videreføres i generasjoner. 

 

Men enig i at enslige burde får romsligere stønader både som pensjon, annen trygd og sosialhjelp. 

Anonymkode: 1a17f...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor finner du alle disse menneskene som har feriehus, tar fillers og kaller seg fattige?

Tror veldig greit du klarer å finne deg noen som er 'verdige' din hjelp, prøv Frelsesarmeen for eksempel. Jøss og god jul

Anonymkode: 217e5...9e6

Ikke feriehus, men det var en artikkel nå nylig hvor to unge mødre sto frem og snakket om en krevende økonomisk situasjon. De hadde åpenbart penger til kreative hårbehandliger og heftige øyenvipper, så så trangt kan det ikke ha vært. Prøvde å finne igjen bildet, men husker ikke fra hvilken avis det var. Slikt ser man mye av. 

Anonymkode: 707db...070

[Helene]

Trolltunge skrev (3 minutter siden):

Tror fattigdom også har noe å gjøre med hvilen økonomi man har i forhold til dem man omgås, og på sett og vis hvordan man takler dette også, i forhold til å føle seg mindreverdig eller ikke. Jeg har reist rundt i verden og sett mye av det jeg virkelig ville kalle fattigdom  uten at det nødvendigvis har medført at disse menneskene følte seg skikkelig fattige, fordi de levde med mennesker i akkurat samme situasjon rundt seg, og vektla derfor ofte mer hvordan de var heldige og hva de hadde enn at de var fattige/hva de ikke hadde. Det var ingen skam, det var en normal situasjon liksom. 

Jeg har selv levd som fattig på den måten at jeg måtte snu på hver krone, alltid var bekymret for uventede utgifter, brukte veldig mye tid og krefter på å få til ting billig/gratis og å få inn noen ekstra kroner for å holde oss flytende økonomisk, og måtte avstå å gå til tannlege og å kjøpe meg nye sko selv om jeg trengte det for eksempel. Jeg følte meg likevel aldri fattig, og det handler nok veldig mye om at jeg har type skamløs personlighet, i tillegg til personlighet der jeg ganske automatisk vekter det positive mest. "Er vi fattige mamma?" fikk jeg spørsmål om fra mine barn, husker jeg, og jeg svarte "Nei absolutt ikke! Vi er ganske rike faktisk. Vi har egen bolig, vi spiser oss alltid mette, vi har alt vi trenger og vi har kjærlighet og trygghet. Det vil si at vi er rikere enn de fleste i verden. " Jeg tenkte oppriktig slik selv, og følte meg derfor aldri fattig. Følte heller aldri skam. Jeg var tvert imot stolt over hva jeg klarte. 

Jeg har møtt på mennesker som har betydelig rommeligere økonomi enn det, men som føler på skam og utilstrekkelighet,  i den grad at de opplever seg fattige på en måte som utgjør et problem for dem og for deres eventuelle barn. Kanskje vi kan snakke om to typer fattigdom egentlig. En faktisk, hvor man strever økonomisk med å klare det primære som bolig, mat og adekvat bekledning, og så en mer type sosial fattigdom, der man klarer det primære greit, men hvor man føler seg skamfull og utilstrekkelig økonomisk i forhold til sine omgivelser/omgangskrets? Det første kan nok isåfall tallfestes enklere enn det siste, og det siste er i realiteten en svært flytende og individ- avhengig følelse. Jeg har møtt mennesker som føler på slik sosial fattigdom selv om de har hus, bil, fast jobb og råd til ferie hvert år, fordi de sammenligner seg og sine muligheter med mennesker jeg vil definere som velstående. Sosialøkonomisk skam og følelser av utilstrekkelighet er noe som ikke nødvendigvis er et problem for folk som faktisk er fattige, om de er skamløse, men kan være noe folk som ikke egentlig er fattige føler på og strever med, om de føler på skam. Litt merkelig egentlig, men dette er sikkert opphavet til mye av uenigheter rundt hva fattigdom er, og når man er fattig. 

Dette er så godt sagt. Jeg har også opplevd utlandet. Men da jeg fikk barn måtte jeg ta ansvar. Jeg prioriterte et hjem for barnet. Vi hadde ikke godteri eller cola. Vi drikker vann den dag i dag. Datteren er voksen i dag, og hun drikker fortsatt vann. Hun opplever, kjenner på vannet. Vann er det viktiske. Hun bryr seg ikke om godteri. Joda, hun elsket søtsaker. Hun fikk ikke dette i oppveksten. Der var ikke penger til søtsaker.  Hun fikk søtsaker hver lørdag. Å være fattig er ikke bare surt. Joda, jeg kunne ikke kjøpe alt hva datteren ønsket. Jeg kunne ikke betale strømregning. Jeg kunne ikke betale forsikring. Jeg hadde rett og slett for lite inntekt. 

[AnonymBruker]

De tiltakene du nevner er allerede tilbud men de fungerer ikke i praksis. 

Hva hjelper bostøtte når de da trekker samme sum i navstønaden,  hva hjelper gratis aktiviteter når man ikke har råd til månedskort for å komme seg til og fra, gratis tannbehandling for fattige kjemper Rødt for, så gi din stemme dit om du virkelig mener det du skriver. Men gavekort på klær som ingen andre vil kjøpe, ærlig talt, er det bedre for fattige å skille seg enda mere ut og gå rundt i striesekker? 

Den oppfattelsen din om at fattige sløser penger på røyk og tull er faktisk ikke representativ for fattige. Blir som å si at alle rike sløser penger på kokain 

Anonymkode: 6976c...f3b

[AnonymBruker]

Syns det var fryktelig av AP og si noe sånt,  

Er ikke bare å gå til nav. Mange syns det er skamfullt og ikke ha penger til mat også må de i tillegg brette ut kontoutskrifter og dokumentere hvorfor de ikke har penger. 

Da er det lettere å ty til matutlevering, som ikke spør. 

AP da klarer å gjøre det enda mer skamfullt å stå i matkø

Burde vært kjeppjagd ut av regjering

 

Anonymkode: 49c34...e25

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (36 minutter siden):

Tror fattigdom også har noe å gjøre med hvilen økonomi man har i forhold til dem man omgås, og på sett og vis hvordan man takler dette også, i forhold til å føle seg mindreverdig eller ikke. Jeg har reist rundt i verden og sett mye av det jeg virkelig ville kalle fattigdom  uten at det nødvendigvis har medført at disse menneskene følte seg skikkelig fattige, fordi de levde med mennesker i akkurat samme situasjon rundt seg, og vektla derfor ofte mer hvordan de var heldige og hva de hadde enn at de var fattige/hva de ikke hadde. Det var ingen skam, det var en normal situasjon liksom. 

Jeg har selv levd som fattig på den måten at jeg måtte snu på hver krone, alltid var bekymret for uventede utgifter, brukte veldig mye tid og krefter på å få til ting billig/gratis og å få inn noen ekstra kroner for å holde oss flytende økonomisk, og måtte avstå å gå til tannlege og å kjøpe meg nye sko selv om jeg trengte det for eksempel. Jeg følte meg likevel aldri fattig, og det handler nok veldig mye om at jeg har type skamløs personlighet, i tillegg til personlighet der jeg ganske automatisk vekter det positive mest. "Er vi fattige mamma?" fikk jeg spørsmål om fra mine barn, husker jeg, og jeg svarte "Nei absolutt ikke! Vi er ganske rike faktisk. Vi har egen bolig, vi spiser oss alltid mette, vi har alt vi trenger og vi har kjærlighet og trygghet. Det vil si at vi er rikere enn de fleste i verden. " Jeg tenkte oppriktig slik selv, og følte meg derfor aldri fattig. Følte heller aldri skam. Jeg var tvert imot stolt over hva jeg klarte. 

Jeg har møtt på mennesker som har betydelig rommeligere økonomi enn det, men som føler på skam og utilstrekkelighet,  i den grad at de opplever seg fattige på en måte som utgjør et problem for dem og for deres eventuelle barn. Kanskje vi kan snakke om to typer fattigdom egentlig. En faktisk, hvor man strever økonomisk med å klare det primære som bolig, mat og adekvat bekledning, og så en mer type sosial fattigdom, der man klarer det primære greit, men hvor man føler seg skamfull og utilstrekkelig økonomisk i forhold til sine omgivelser/omgangskrets? Det første kan nok isåfall tallfestes enklere enn det siste, og det siste er i realiteten en svært flytende og individ- avhengig følelse. Jeg har møtt mennesker som føler på slik sosial fattigdom selv om de har hus, bil, fast jobb og råd til ferie hvert år, fordi de sammenligner seg og sine muligheter med mennesker jeg vil definere som velstående. Sosialøkonomisk skam og følelser av utilstrekkelighet er noe som ikke nødvendigvis er et problem for folk som faktisk er fattige, om de er skamløse, men kan være noe folk som ikke egentlig er fattige føler på og strever med, om de føler på skam. Litt merkelig egentlig, men dette er sikkert opphavet til mye av uenigheter rundt hva fattigdom er, og når man er fattig. 

godt sagt. Jeg vokste opp med foreldre uten utdanning og sikkert lave lønninger, og jeg vokste opp på gård. Boligen var absolutt ikke flott og oppusset, men jeg husker jeg satt der på det lille kjøkkenet med skranglete dører og tenkte at vi var rik. Husker ikke helt følelsen av hvorfor, men jeg hadde jo alt jeg hadde og naturen var veldig flott rundt meg alle årstider, med frukttrær og store grønne marker som vi eide. Jeg hadde og også masse klær, frøys ikke, og veldig stor familie på mamma sin side. Det føltes veldig rikt ut når det var mange på besøk og det var kaker og god mat, feks.

Nå som jeg er voksen har jeg egen dog liten bolig og helt gjennomsnittlig lønn, men føler meg rik når jeg stapper nyvaska håndduker i skapet. 🤣 Når det er flust av det jeg og barnet trenger, så føler jeg meg rik. Eller om jeg står med en neve plommer i hånda som jeg har plukka ute. 

Fattigdom for meg er nok det å slite med bekymringer for å kunne ha nok til det aller mest nødvendigste. Som f.eks å lure på hvordan i alle dager man skal greie regningene som kommer inn neste uke når lønna ikke kommer før om 3 uker. Ensomhet og å være mye alene føles også fattig ut. 

Anonymkode: dd3c4...916

[AnonymBruker]

Helene skrev (53 minutter siden):

Dette er så godt sagt. Jeg har også opplevd utlandet. Men da jeg fikk barn måtte jeg ta ansvar. Jeg prioriterte et hjem for barnet. Vi hadde ikke godteri eller cola. Vi drikker vann den dag i dag. Datteren er voksen i dag, og hun drikker fortsatt vann. Hun opplever, kjenner på vannet. Vann er det viktiske. Hun bryr seg ikke om godteri. Joda, hun elsket søtsaker. Hun fikk ikke dette i oppveksten. Der var ikke penger til søtsaker.  Hun fikk søtsaker hver lørdag. Å være fattig er ikke bare surt. Joda, jeg kunne ikke kjøpe alt hva datteren ønsket. Jeg kunne ikke betale strømregning. Jeg kunne ikke betale forsikring. Jeg hadde rett og slett for lite inntekt. 

Det er akkurat det, folk har lagt seg til så dyre vaner at jeg skjønner at de ikke har råd til andre ting. Bare en sånn ting som å drikke vann til måltider og velge rimeligere alternativer hjelper mye. Folk er rett og slett ikke vant til å knipe inn der de kan. Jeg så en gang en reportasje på tv om en som hadde fått en eller annen form for mathjelp. Hun smurte seg en skive og dynget på med pålegg. Nå er det neppe kun skinkepakken som velter en husholdnings matbudsjett, men jeg tenker jo at hvis den skiven var symptomatisk for hvordan denne damen håndterer økonomien sin ellers, er det ikke rart at hun trengte å få gratis mat.

Anonymkode: 0e98f...b61

[Pringle]

Det er vanskelig å ta tak i fattigdom når man ikke kan bli enig om hva det er - men det er helt riktig at det finnes absolutt og relativ fattigdom. Og man kan ikke ha et samfunn uten fattigdom så lenge fattigdom defineres som en viss prosent av medianinntekten (korriger meg gjerne om jeg husker eller tenker feil).

Det er også vanskelig når man ikke kan bli enige om hva fattigdom skyldes - men noen har helt klart ikke evner til å få nok penger inn, mens andre ikke har evner til å forvalte pengene de har. Og noen strever med begge deler. 

Og når man tenker om fattige at de bør skylde seg selv, at de må ta tak selv, eller at de ikke kan hjelpe seg selv. Men alt dette er også riktig. 

Jeg synes det har vært fine historier fra folk her som ikke har følt seg fattige selv om de ikke hadde mye å rutte med. Jeg tror faktisk fattigdom for en stor del er en følelse. 

Mye hauses opp i media. Jeg støtte nylig på en annonse for en eller annen giverorganisasjon som fortalte meg at mange norske familier ikke har råd til julemat. Da tenkte jeg (og jeg tenker fremdeles) at dette høres ganske rart ut. Har de råd til mat, bare ikke julemat? Men julematen er jo ofte billigere enn annen mat, og den kommer istedenfor, ikke i tillegg til den vanlige maten.  Men at det er et formidabelt press om å kjøpe flotte gaver og pynte ekstravagant, er det ingen tvil om. Det er vel heller ingen tvil om at dette fører til mye stress, også for dem som har mer enn nok penger. Takknemligheten som jeg leste om her i tråden, er en motvekt vi kan bruke mot det pågående og økende kjøpepresset, som gjør at uansett hvor mye penger som sprøytes inn, holder en andel av befolkningen fattig. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke at folk klarer å være fattig i Norge. Ha en normal jobb og lev sparsommelig så går du i overskudd med god margin hver måned. Barn er dyrt, ja, men det planlegger man for.

Anonymkode: 13de7...147

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg forstår ikke at folk klarer å være fattig i Norge. Ha en normal jobb og lev sparsommelig så går du i overskudd med god margin hver måned. Barn er dyrt, ja, men det planlegger man for.

Anonymkode: 13de7...147

Du forstår ikke at man plutselig kan bli syk, og ikke kunne jobbe lengre? 

Anonymkode: 403e1...1e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg forstår ikke at folk klarer å være fattig i Norge. Ha en normal jobb og lev sparsommelig så går du i overskudd med god margin hver måned. Barn er dyrt, ja, men det planlegger man for.

Anonymkode: 13de7...147

Ja men så blir gjerne ikke livet som man hadde tenkt heller og kan ta uventede vendinger. 

Mange som deg som ikke evner å forstå, godt du har selvinnsikt hvertfall. 

 

Anonymkode: 49c34...e25

[AnonymBruker]

husk at mange bruker kredittkort da

Anonymkode: c6e14...045