Han har barn fra før, kan det funke?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har alltid sakt at jeg kommer aldri til å finne på å bli sammen med noen som har barn fra før, men nå har jeg altså klart å blitt veldig forelsket og vi har holdt på i noen måneder. Han har snakket om at han vil jeg skal møte sønnen hans snart, men jeg vil jo vær veldig sikker på at dette er noe jeg faktisk vil før det skjer. Det har fått tankene mine til å spinne de siste dagene. Moren til barnet hans er alkoholiker og ikke i bildet, som vil si at sønnen blir 100% vårt ansvar. Her er ting som jeg har tenkt mye på som bekymrer meg:

Jeg har alltid vært veldig økonomisk av meg (noen ville kalt det gjerrig). Jeg er snart ferdig med medisinstudiet, og når jeg er ferdig vil jeg tjene betydelig mer en han. Han sier at det er hans sønn og det er han som skal dekke alle hans kostnader, men det vil jo da kanskje si at han kommer til å slite med å få det til å gå rundt, mens jeg sitter igjen med mange tusen til overs hver måned. Det kan bli dårlig stemning? I tillegg, når vi senere kanskje gifter oss og får felles økonomi så har det jo ikke noe som helst å si at han har betalt for sønnen tidligere. Så In The end så blir jo jeg å betale for livets opphold for hans sønn uansett.

Jeg har også alltid tenkt at jeg skal gjøre som mine foreldre gjor for meg: spare 1000 kr i mnd på høyrentekonto som barna skal få når de blir 18. Skal jeg liksom gjør det samme for hans barn? Og når skal jeg starte med det liksom? Jeg har ikke økonomi til det nå, og sønnen hans er allerede 6 år. Han kommer til å få mye mindre enn mine egne unger.

Er usikker på hvordan ting kommer til å bli når jeg skal få mitt første barn. Han har jo vært gjennom det før, kanskje kommer han til å ta mye kontroll? At han tenker at han vet best hvordan ting burde gjøres fordi han har gjort det før, og at jeg ikke får prøvd meg frem? Eller at mens jeg «gleder meg» til våkenetter og alt som hører med kommer han til å vær negativ og si sann «du kommer til å hate det» og «det er jævlig», og ta fra meg gleden på en måte.

Kommer jeg til å klare å elske hans sønn like høyt som mine egne barn?

Vi kommer ikke til å få noe kjæreste-ferier eller «leve livet» som man vanligvis har mulighet til før man får barn. 2 uker på et bamse-hotell i syden er liksom ikke drømme-ferien som første ferietur sammen med kjæresten…

Jeg har så mange spørsmål og tanker som sikkert ingen kan svare på, men noen som har noen erfaringer å dele som kan hjelpe meg å sortere tankene litt? Noen ganger frister det veldig å bare løpe andre veien, men har blitt så glad i fyren…

Anonymkode: 92eab...0cf

[Amossa]

Ja visst kan det funke.  Og ja, livet med barn setter begrensninger.  Det blir flere hensyn å ta enn du er vant til og har sett for deg.  "Bamsehotell" i syden er neppe drømmen, men man må svelge noen kameler i noen år.  Leser at barnet hans er 6 år.  Det er en fantastisk fin alder å bli kjent med ham.  

Kommunikasjon er viktig i alle forhold, men spesielt i forhold der exer og barn er involvert.  Hvis kjæresten din kan kommunisere, så går det fint.  

Det kan hende at du vil bli mer glad i egne barn enn i bonusbarnet ditt.  Men vi mennesker er ikke bare følelsesstyrt, men har også et moralsk- og rettferdighetskompass.  Bruk det kompasset.  

[Fjellmannover190]

Om dette skal fungere, må du tenke at du skal all inn og få et bonusbarn! Du nå nok være innstilt på å bli en del av bonusfamilien, og her har du alle muligheter til å dele og få mye kjærlighet. 

For min del synes det er kjempespennende å møte min nye partner sin familie, og er innstilt på at barna skal føle samme kjærlighet fra sin bonusfar som om jeg var en vanlig far!

[sjokoladeelskeren]

Det kan funke, men det krever at du vil at det skal funke. Det krever at du inngår noen kompromisser som du kanskje ikke har så lyst til, men det er helt nødvendig. Du må gi barnet like mye kjærlighet som du kommer til å gi til dine egne barn.

[AnonymBruker]

Selvsagt kan det funke.. Opp til deg å bestemme om du vil prøve eller ikke.. Men én uten barn betyr ikke at det ville fungert bedre 😅

Anonymkode: 8859c...eff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei!

Jeg har alltid sakt at jeg kommer aldri til å finne på å bli sammen med noen som har barn fra før, men nå har jeg altså klart å blitt veldig forelsket og vi har holdt på i noen måneder. Han har snakket om at han vil jeg skal møte sønnen hans snart, men jeg vil jo vær veldig sikker på at dette er noe jeg faktisk vil før det skjer. Det har fått tankene mine til å spinne de siste dagene. Moren til barnet hans er alkoholiker og ikke i bildet, som vil si at sønnen blir 100% vårt ansvar. Her er ting som jeg har tenkt mye på som bekymrer meg:

Jeg har alltid vært veldig økonomisk av meg (noen ville kalt det gjerrig). Jeg er snart ferdig med medisinstudiet, og når jeg er ferdig vil jeg tjene betydelig mer en han. Han sier at det er hans sønn og det er han som skal dekke alle hans kostnader, men det vil jo da kanskje si at han kommer til å slite med å få det til å gå rundt, mens jeg sitter igjen med mange tusen til overs hver måned. Det kan bli dårlig stemning? I tillegg, når vi senere kanskje gifter oss og får felles økonomi så har det jo ikke noe som helst å si at han har betalt for sønnen tidligere. Så In The end så blir jo jeg å betale for livets opphold for hans sønn uansett.

Jeg har også alltid tenkt at jeg skal gjøre som mine foreldre gjor for meg: spare 1000 kr i mnd på høyrentekonto som barna skal få når de blir 18. Skal jeg liksom gjør det samme for hans barn? Og når skal jeg starte med det liksom? Jeg har ikke økonomi til det nå, og sønnen hans er allerede 6 år. Han kommer til å få mye mindre enn mine egne unger.

Er usikker på hvordan ting kommer til å bli når jeg skal få mitt første barn. Han har jo vært gjennom det før, kanskje kommer han til å ta mye kontroll? At han tenker at han vet best hvordan ting burde gjøres fordi han har gjort det før, og at jeg ikke får prøvd meg frem? Eller at mens jeg «gleder meg» til våkenetter og alt som hører med kommer han til å vær negativ og si sann «du kommer til å hate det» og «det er jævlig», og ta fra meg gleden på en måte.

Kommer jeg til å klare å elske hans sønn like høyt som mine egne barn?

Vi kommer ikke til å få noe kjæreste-ferier eller «leve livet» som man vanligvis har mulighet til før man får barn. 2 uker på et bamse-hotell i syden er liksom ikke drømme-ferien som første ferietur sammen med kjæresten…

Jeg har så mange spørsmål og tanker som sikkert ingen kan svare på, men noen som har noen erfaringer å dele som kan hjelpe meg å sortere tankene litt? Noen ganger frister det veldig å bare løpe andre veien, men har blitt så glad i fyren…

Anonymkode: 92eab...0cf

For deg vil dette ALDRI funke 

Jeg hører at du aldri vil kunne oppdra et barn 100% som ikke er ditt. Husk han har barnet 100%.

La mannen og gutten finne seg ei som vil gå all in,gjerne ei annen med barn så får gutten en lekevenn.

 

Du bør bo alene og gni på penga. Slippe du bekymre deg. Tenker det er ditt valg. Hadde selv aldri flytta inn med kjæresten min,jeg orker ikke andres barn 100%. Noe annet med Helge samvær osv...

Anonymkode: d9909...821

[AnonymBruker]

Tviler på at det vil funke for deg dessverre. Nå baserer jeg det kun på de tingene du fokuserer på i HI.

Anonymkode: 1eacc...873

[AnonymBruker]

Det er jo uansett ikke aktuelt nå, for det første har dere ikke kjent hverandre lenge og så skal du kanskje ut i turnustjeneste etterhvert og må flytte. Barnet vil være mye større innen dette er aktuelt og dere har fått god tid til å bli kjent før det i det hele tatt er aktuelt å flytte sammen.

De 1000kr i måneden er en helt merkelig ting å tenke på når det er så mye annet som skal på plass først.

Anonymkode: 447d4...716

[AnonymBruker]

TS, i ditt tilfelle er svaret nei og det er helt ok. Det finnes mange menn der ute som ikke har barn. 

Anonymkode: 370bc...cf3

[AnonymBruker]

Det er noe som skurrer i denne historien. Den virker ikke skrevet av noen med over seks i snitt fra vgs. Uansett, jeg tror ikke en hel familiepakke er det rette for ts. Finnes det ingen barnløse studiekamerater? Har du ikke møtt noen single uten barn i din praksis? 
Kjæresten bør finne en likesinnet og det er ikke ts. 

Anonymkode: b6d5d...a41

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Det som jeg anser for å være det største «røde flagget» er at barnet har en ustabil mor som har meldt seg ut. Hva hvis hun kommer tilbake og vil ha samvær med barnet? Et ustabilt foreldre kan bidra til stor relasjonsskade på barnet, noe som vil også påvirke andre pårørende. 

Anonymkode: 5b96e...3dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvor gammelt er barnet? Det som jeg anser for å være det største «røde flagget» er at barnet har en ustabil mor som har meldt seg ut. Hva hvis hun kommer tilbake og vil ha samvær med barnet? Et ustabilt foreldre kan bidra til stor relasjonsskade på barnet, noe som vil også påvirke andre pårørende. 

Anonymkode: 5b96e...3dd

Nei, det største røde flagget er TS sin holdning.

Anonymkode: 1eacc...873

[AnonymBruker]

Nope. Vær fri til å flytte etter jobben og finn deg en mer stabil barnløs mann etterhvert. Men for all del, dere kan ha det gøy nå det er bare ikke noe du bør satse på.

Anonymkode: d0a1a...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nei, det største røde flagget er TS sin holdning.

Anonymkode: 1eacc...873

Muligens, men dette er allikevel det HUN (som potensiell stemor) bør tenke over, ikke hvordan det vil se ut i kroner og øre.

Anonymkode: 5b96e...3dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Nei, det største røde flagget er TS sin holdning.

Anonymkode: 1eacc...873

Hvordan? 

Anonymkode: 370bc...cf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan? 

Anonymkode: 370bc...cf3

Les HI. TS er ikke moden for et slikt forhold. Det er «meg, meg, meg». Redd for at noen av hennes penger skal bli brukt på stebarn, redd for å ikke kunne dra på kjæresteferie osv. «To uker på et bamsehotell er liksom ikke drømmen».  Altså, hvis det er det du bekymrer deg for så har du ingen sjanse til å lykkes med et slikt forhold.

Anonymkode: 1eacc...873

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei!

Jeg har alltid sakt at jeg kommer aldri til å finne på å bli sammen med noen som har barn fra før, men nå har jeg altså klart å blitt veldig forelsket og vi har holdt på i noen måneder. Han har snakket om at han vil jeg skal møte sønnen hans snart, men jeg vil jo vær veldig sikker på at dette er noe jeg faktisk vil før det skjer. Det har fått tankene mine til å spinne de siste dagene. Moren til barnet hans er alkoholiker og ikke i bildet, som vil si at sønnen blir 100% vårt ansvar. Her er ting som jeg har tenkt mye på som bekymrer meg:

Jeg har alltid vært veldig økonomisk av meg (noen ville kalt det gjerrig). Jeg er snart ferdig med medisinstudiet, og når jeg er ferdig vil jeg tjene betydelig mer en han. Han sier at det er hans sønn og det er han som skal dekke alle hans kostnader, men det vil jo da kanskje si at han kommer til å slite med å få det til å gå rundt, mens jeg sitter igjen med mange tusen til overs hver måned. Det kan bli dårlig stemning? I tillegg, når vi senere kanskje gifter oss og får felles økonomi så har det jo ikke noe som helst å si at han har betalt for sønnen tidligere. Så In The end så blir jo jeg å betale for livets opphold for hans sønn uansett.

Jeg har også alltid tenkt at jeg skal gjøre som mine foreldre gjor for meg: spare 1000 kr i mnd på høyrentekonto som barna skal få når de blir 18. Skal jeg liksom gjør det samme for hans barn? Og når skal jeg starte med det liksom? Jeg har ikke økonomi til det nå, og sønnen hans er allerede 6 år. Han kommer til å få mye mindre enn mine egne unger.

Er usikker på hvordan ting kommer til å bli når jeg skal få mitt første barn. Han har jo vært gjennom det før, kanskje kommer han til å ta mye kontroll? At han tenker at han vet best hvordan ting burde gjøres fordi han har gjort det før, og at jeg ikke får prøvd meg frem? Eller at mens jeg «gleder meg» til våkenetter og alt som hører med kommer han til å vær negativ og si sann «du kommer til å hate det» og «det er jævlig», og ta fra meg gleden på en måte.

Kommer jeg til å klare å elske hans sønn like høyt som mine egne barn?

Vi kommer ikke til å få noe kjæreste-ferier eller «leve livet» som man vanligvis har mulighet til før man får barn. 2 uker på et bamse-hotell i syden er liksom ikke drømme-ferien som første ferietur sammen med kjæresten…

Jeg har så mange spørsmål og tanker som sikkert ingen kan svare på, men noen som har noen erfaringer å dele som kan hjelpe meg å sortere tankene litt? Noen ganger frister det veldig å bare løpe andre veien, men har blitt så glad i fyren…

Anonymkode: 92eab...0cf

Det kommer ikke til å funke for dere det høres og merkes på deg. Finn deg en uten barn det vil matche deg bedre

Anonymkode: f50ac...5c8

[AnonymBruker]

Det kommer ikke til å funke. 

For at det skal funke så må du ønske å gå inn med hud og hår. Og det gjør du ikke. 

Gutten kommer til å bli et irritasjonsmoment for deg. Og å måtte bruke penger på gutten kommet også til å gnage på deg. Gi det 5 år og du ender opp med å avsky ungen pga mye irritasjon som har bygd seg opp. 

Dette fortjener først og fremst ikke denne gutten. Han fortjener å bo sammen med noen som elsker han og som ønsker å ta vare på han og inkludere han. Og det gjør ikke du.

Best hadde det nok vært om faren hans fant seg en ufrivillig barnløs kvinne som ikke kunne få barn.

Og du fortjener heller ikke å skulle gå så mye på akkord med deg selv og dine følelser som dette scenarioet blir. 

Anonymkode: e16f4...1c1

[SPOCA]

Nei, for deg vil det ikke fungere. Ditt fokus er rett og slett ikke der at det vil fungere. Du er mer opptatt av penger, bamsehotell og alt annet, enn det faktum at du er heldig å bli stemor/bonusmamma. Skal du være det, mener jeg man skal gå inn 100%. Og det er for barnets del, barnet fortjener en god voksenperson i livet sitt som elsker det og som ikke sutrer over bamsehotell.

Det er helt greit at du tenker sånn, men vær ærlig om det. Det er helt greit at du har andre prioriteringer, men da bør du avslutte dette nå, så slipper dere alle å bli skuffa.

Jeg er selv stemor til et barn med spesielle behov. Det er alt eller ingenting, og jeg valgte alt. Vi har barnet 50/50, og selvfølgelig er det slitsomt og utfordrende, men jeg elsker barnet som det er mitt eget. Mine penger er våre penger, så jeg handler mat til barnet eller f.eks kjøper klær til barnet. Det er aldri et spørsmål, men det er også fordi det er innstillingen min. Stesønnen min er det beste som har skjedd meg, og det er slik han fortjener å bli behandlet.

[Edie]

Ryddet for avsporinger.

Edie, adm.