Hvordan finner man kjærligheten i dag?

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som en ensom sjel i et hav av likegyldighet. Etter å ha mistet min samboer og sønn i den hjerteskjærende bilulykken. Det er nå 10 år siden. Jeg har forsøkt å bygge opp livet mitt igjen. Å finne en ny kjæreste virker imidlertid som å lete etter en nål i en høystakk.

Datingapper, tilsynelatende designet for å koble folk sammen, har blitt mine digitale ørkener. Jeg har sveipet til høyre, lest profiler, og sendt meldinger som om livet mitt avhang av det. Men svarene, de har vært sjeldne som regndråper i en ørkenstorm. Ingen gidder å engasjere seg, ingen ser ut til å bry seg om den smerten jeg har båret på mine skuldre.

Jeg er ikke ute etter korte, meningsløse forbindelser. One night stands er ikke min greie, og å drikke meg vekk fra virkeligheten er langt fra en løsning. Jeg vil ha noe mer, noe dypt og meningsfullt. Jeg ønsker en forhold som kan være et lys i mørket jeg har vandret gjennom.

Men hva gjør man når selv på digitale plattformer virker det som om man er usynlig? Hvordan finner man kjærlighet når selv de som leter, overser deg som om du var en oversett bok på en hylle?

Det føles som om jeg er fanget i et konstant rop om hjelp som ingen hører. Jeg er ikke en person som ber om mye, bare en sjanse til å elske og bli elsket igjen. Men verden fortsetter å svare med stillhet og likegyldighet, og frustrasjonen bygger seg opp som en uventet storm som truer med å feie bort alt håp.

Så hva i all verden gjør man?

Anonymkode: 31fae...17a

[AnonymBruker]

Du er som et åpent sår som skriker etter omsorg og terapi, ikke en kjæreste.. 

Anonymkode: 326c2...ea6

[AnonymBruker]

Finnes mange singelgrupper på Facebook og singelarrangementer rundt om kring. Men jeg tror det er best å møte noen uplanlagt mens man gjør noe man liker, f eks på keramikk kurs eller turgrupper hvor man tilfeldigvis finner tonen med noen 

Anonymkode: ec6cf...999

[AnonymBruker]

Det du ber om her er faktisk veldig mye! 

Å skulle være lyset i mørket for noen som har mistet alt er utrolig skummelt! 

Jeg forstår din ensomhet og frustrasjon! Du har lidd ett enormt tap og det virker for meg som du skulle snakket med en psykolog om ensomheten som spiser deg opp. Dette er ikke noe for KG tror jeg. 

Anonymkode: ccaf8...991

[AnonymBruker]

Du må ikke finne på å dra ei stakkars sjel inn i dette tankespinnet ditt. Du må ha psykiatrihjelp først.

Anonymkode: 8dad2...36e

[Serafin]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Finnes mange singelgrupper på Facebook og singelarrangementer rundt om kring. Men jeg tror det er best å møte noen uplanlagt mens man gjør noe man liker, f eks på keramikk kurs eller turgrupper hvor man tilfeldigvis finner tonen med noen 

Anonymkode: ec6cf...999

Å nei. Ikke gjør det. Dont shit where you eat.

[AnonymBruker]

Serafin skrev (18 minutter siden):

Å nei. Ikke gjør det. Dont shit where you eat.

Personlig betyr det å finne kjærligheten mer for meg en et keramikk kurs, eller tur grupper 😄 Så anbefaler ts å finne sosiale måter å møte menn. Vi trenger å møte folk for å falle for dem. 

Anonymkode: 7af0d...347

[AnonymBruker]

Ut fra det du skriver, ts, så får jeg inntrykk av at du - når du kontakter noen på et datingsted - forteller i første melding om de du mistet? Hvis du skriver der noenlunde likt som du gjør her, så er nok grunnen til at mange ikke engasjerer seg fordi du fremdeles synes å bære din smerte utenpå huden. Om det stemmer, det vet jeg ikke, men det er det inntrykket du gir i måten du skriver på. Og om det stemmer at du gir potensielle dater samme inntrykk, så er det ganske naturlig at ikke mange svarer deg. For det gir inntrykk av at du ikke har bearbeidet ulykken og det store tapet i stor nok grad til at du er klar for et nytt forhold.

Jeg tror veldig mange har forståelse for det forferdelige sjokket, traumet og sorgen du har opplevd. Og jeg tror veldig mange også har stor medfølelse for det tapet du har lidd.

Jeg har forståelse for at du også ønsker å snakke om dette. Men samtidig så gir du dessverre også det inntrykket av at du egentlig ikke er kommet langt nok i bearbeidelsen til å ville se en ny potensiell partner for det den er og det den har opplevd, men mer at den personen blir en erstatning for den du mistet. Igjen, det er inntrykket du gir slik du skriver, ikke sikkert det du mener eller føler. Men når du gir det inntrykket så gir du heller ikke inntrykk av oppriktig interesse for den ene du synes er spesiell. Du sier du har skrevet meldinger som om livet ditt var avhengig av det... men hvis du har sendt meldinger til veldig mange damer - hvor mange av de mange er det du har følt har vært helt spesiell, så spesiell at den personen kunne være en potensiell livspartner for deg? Og har du i meldinger til en slik helt spesiell person også vist at du er interessert i akkurat den personen, hva den har opplevd i livet, hvilke interesser personen har, har du vært virkelig nysgjerrig på den ene, og vist det med å virkelig vise at du har forstått det personen skrev om seg selv og virkelig sett hva den vil formidle med bildene sin? Eller har du sendt meldinger til veldig mange i håp om å få napp hos en av dem?

Jeg var på date med en en gang som hadde mistet sin partner og sitt barn på forferdelig tragisk måte. Daten var noen år etterpå. Personen brukte mer enn to timer på å kun snakke om sin partner og barn og hvor fantastisk forholdet var, at ingen kom til å erstatte partneren, detaljer om det forferdelige som hadde skjedd, at ingen noen gang kunne forstå den kjærligheten personen hadde tapt og hvor ekstremt savnet var etter å bli elsket å få elske var. Vel, jeg brukte godt over to timer for å gi personen en sjanse, men innså til slutt at jeg ble brukt som terapeut, at jeg som potensiell partner aldri hadde vært interessant. Du, ts, virker å være mye på samme sted som den jeg var på date med. Og stemmer det, da har hverken du eller dater noen sjanse for å utvikle et forhold, fordi du ikke er klar.

Jeg anbefaler at du tar med det du har skrevet i tråden her til en psykolog og så tar en runde der, for om mitt inntrykk av det du skriver stemmer, så skyver du nå potensielle partnere effektivt bort fra deg. Om det er fordi du enda ikke har bearbeidet nok (sorg kan gå i faser, og ikke bearbeidede faser kan komme tilbake og sabottere for deg), eller om de er fordi du ubevisst kanskje ikke har tro på at noen kan gi deg det gode forholdet du en gang mistet, det vet jeg ikke. Men måten du uttrykker deg på i hovedinnlegget gir inntrykk av at du skyver eller skremmer bort potensielle partnere.

Søk hjelp, ts, vis det du har skrevet her, så tror jeg du vil komme mye nærmere en ny partner hvor du og partneren gjensidig kan gjøre hverandre lykkelige igjen ❤️

Anonymkode: a17f9...c4a

[Fjellmannover190]

Usikker på om du er mann eller kvinne, uten at det gjør noe.

Om den såre og sterkt prega personligheten lyser gjennom i profilen, så er det et sterkt rødt flagg. Ingen vil starte med dette, men om interessen er der så vil de fleste takle litt baggasje! Men de må vite at du takler den!

[AnonymBruker]

Du sørger fortsatt ts og det er lov. Du tror du er klar for kjærligheten, men det får jeg ikke inntrykk av. Bruk tiden til å lege dine sår og hvis du virkelig ønsker å gå videre det er da ting kommer til å skje. 

Anonymkode: 20cde...8f0

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg føler meg som en ensom sjel i et hav av likegyldighet. Etter å ha mistet min samboer og sønn i den hjerteskjærende bilulykken. Det er nå 10 år siden. Jeg har forsøkt å bygge opp livet mitt igjen. Å finne en ny kjæreste virker imidlertid som å lete etter en nål i en høystakk.

Datingapper, tilsynelatende designet for å koble folk sammen, har blitt mine digitale ørkener. Jeg har sveipet til høyre, lest profiler, og sendt meldinger som om livet mitt avhang av det. Men svarene, de har vært sjeldne som regndråper i en ørkenstorm. Ingen gidder å engasjere seg, ingen ser ut til å bry seg om den smerten jeg har båret på mine skuldre.

Jeg er ikke ute etter korte, meningsløse forbindelser. One night stands er ikke min greie, og å drikke meg vekk fra virkeligheten er langt fra en løsning. Jeg vil ha noe mer, noe dypt og meningsfullt. Jeg ønsker en forhold som kan være et lys i mørket jeg har vandret gjennom.

Men hva gjør man når selv på digitale plattformer virker det som om man er usynlig? Hvordan finner man kjærlighet når selv de som leter, overser deg som om du var en oversett bok på en hylle?

Det føles som om jeg er fanget i et konstant rop om hjelp som ingen hører. Jeg er ikke en person som ber om mye, bare en sjanse til å elske og bli elsket igjen. Men verden fortsetter å svare med stillhet og likegyldighet, og frustrasjonen bygger seg opp som en uventet storm som truer med å feie bort alt håp.

Så hva i all verden gjør man?

Anonymkode: 31fae...17a

Først av alt kondolerer. Jeg har vært single i 15 år. Ikke lett hele tiden der men siste 5 åra.

Og ja jeg tror det er vanskelig å finne kjæreste. Alt er kaldt og kynisk stort sett

fleste ser etter kun sex, gifte opptatte er på single folk hele tiden,  Eller så er det bare ikke gnist.

En fordel er å ha kommet helt over den forferdelige opplevelsen du har hatt og klarer å leve greit videre. Trur det blir tungt for fremtidig partner og skulle forholde seg til  hvis du fortsatt sørger mye og veldig opptatt av det som skjedde. 
 

Men lykke til så masse.

Klem

[AnonymBruker]

Alle tror selv at de ikke ber om mye, men ofte ser de veldig på hva de ønsker og mindre på hva de selv kan tilby. 

Hvorfor skal noen velge akkurat deg? Hva kan du tilby dem som gir følelsen av å selv finne et lys i desember?

Du sier du har prøvd å bygge opp livets ditt, betyr det at hverdagen din fungerer og at alt er på plass uttatt en kjæreste? Eller er det mye som ikke fungerer og du ønsker ihvertfall en kjæreste? 

Anonymkode: e1e6b...a35

[AnonymBruker]

TS:

Hvis du er ny her så har jeg lyst til å nyansere litt. Du må være klar over at på KG blir du møtt med mye iskald kynisme fra egoistiske og bitre mennesker som skyver sin egen bitterhet over på andre.

Ekkokammeret går stort sett i : "Dump ham/hun. Han/hun er ikke interessert (eller er rødt flagg)" og "Rydd opp i skitten din før du plager andre med dating".  I de fleste tilfeller er dette ren gaslighting og råttenskap fra folk du ikke kjenner og som ikke vil deg ditt beste. De vil bare at flere skal se verden gjennom samme linse som dem selv.

Jeg er enig, allikevel, at en psykolog er en god ide hvis ikke du har brukt psykolog allerede. Dette for å bearbeide dine tanker og ha en kanal. En livscoach kan gjøre samme jobben og er litt billigere. Men la en ting være sagt: en psykolog vil ikke kurere deg for noe som helst, ei heller fjerne ting som tross alt er realiteter. Den vil hjelpe deg med å akseptere deg selv og lære deg å takle tankene og følelsene bedre. Dette har ingenting med parforhold og dating å gjøre men kun deg selv.

Som flere har sagt så er det en fare for at du bruker daten som terapeut, i mangel på en reell terapeut. Det vil i så fall skape problemer.  Husk at daten kan ha tunge ting i sitt liv han/hun også.

En parterapeut vil nok være en god guide til hvordan du best kan fungere i et parforhold. Selv før du har inngått et. Lære deg litt kjøreregler og hvordan kommunisere osv. 

Før du får for mange giftige tanker i hodet om at du ikke fortjener et parforhold før du har "ryddet opp" i ting. Du fortjener kjærlighet her og nå!  Du er god nok her og nå! Men du bør få litt klarhet i eget hode om hvordan du best skal forholde deg til en partner for å få et best mulig forhold som varer.

Men vær ikke i tvil: du er den du er, du har den historikken du har og det kommer ikke til å endre seg og det har ingenting å si om din verdi. Noen vil passe for deg. Men i dagens kyniske samfunn er de vanskelige å finne. Du vil sannsynligvis trenge å bli kjent med folk og ta det sakte. Det fungerer best med folk du treffer i virkeligheten og ikke på nett. 

Mange damer her på KG er sterke i sine meninger om at man skal være fri for bagasje og fri for alt mulig, egentlig, før man kan date. Dette er fordi de er for selvopptatte til å orke å forholde seg til andres liv, men bare er opptatt av hva de skal motta i et forhold selv. Ta disse bitre menneskene med en stor porsjon salt. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: d559f...7d4

[KallePils]

Dude… total medfølelse, helt forferdelig at du har opplevd noe sånt.

Ut fra det du skriver om å bare bli oversett på dating-apper må jeg anta at du er mann. Og for menn som blir oversett må jo dagens datingmarked fremstå som et endeløst mørke.

Så dette er det første du må gjøre noe med.

Finn deg en god psykolog og en litt brutal dating-coach. Start jobben med deg selv. Og ikke tenk at du må finne deg noe "lys i mørket" med pupper for at livet skal bli bra.

For slike har forlengst gått ut av produksjon.

Og det finnes et godt liv å leve der du holder relasjoner med kvinner "lette og ledige".

[EvigSingel]

Jeg har prøvd alt og bestemte meg tidligere i år for at jeg skulle forbli singel. Jeg har for mange dårlige erfaringer med menn og jeg synes ingen av de jeg har møtt har hatt det jeg trenger for å ville investere igjen. Datingappene gjorde meg også utslitt og jeg følte meg veldig som deg. Så jeg droppet alt og bestemte meg for å nyte singel livet istedenfor. Jeg registrerte meg her inne for å snakke med andre om det å være singel og så var det noen som skrev om Matchmaking. Det var løsningen for meg. Trygghet om hvem jeg møter, noen som støtter meg i prosessen og som hjelper meg ta tak i meg selv. En tjedjepart som kjenner oss begge slik at jeg slipper å tenke og tro.  Jeg dater nå en fyr som er helt annerledes enn noen av de jeg har vært sammen med tidligere og det går veldig bra. 

[snusmumrikke]

Føler med deg i tapet ditt, det høreshjerteskjærende ut å miste både partner og barn, og jeg kan ikke en gang forestille meg hvor vondt det må være. Som mange andre har nevnt, kan det være klokt å prate med en psykolog om hvordan du har det, for det høres veldig smertefullt ut, håpløshet er noe av det verste å kjenne på, så den må du finne en måte å ikke komme i klørene på. Jeg har en historikk lastet med alvorlige traumer, og de vil aldri gå bort, men det er måter å leve med bagasjen uten å lide under den. En partner kan ikke erstatte en terapeut, når sårene er så dype som det du beskriver. 

Du skrev: "Jeg er ikke en person som ber om mye, bare en sjanse til å elske og bli elsket igjen. "

Dette du beskriver er MYE, i min verden, og noe jeg vet mange strever med å oppleve i voksen alder, særlig om de har gått gjennom en del og ikke tar lett på ting lenger. 

Måten du kommuniserer på forteller meg at du vil ha færre å velge mellom, fordi du bruker begrep og vendinger som mange ikke klarer å relatere til. Men, vi skriver ofte på en litt annen måte enn vi snakker,  så vil tro du blir mer poetisk og skildrende når du sitter ved tastaturet, enn ansikt til ansikt. Mulig jeg tar feil, men om det stemmer ville jeg satset på å møte folk raskt om du matcher via apper/nett, og ikke være for malende, utleverende og dramatisk i en eventuell profil. Ikke for å skjule den siden av deg, men fordi den kanskje ikke er like relevant i dag til dag-interaksjoner, som når du åpner hjertet ditt i ro og fred foran skjermen, eller i en fortrolig stund når du har blitt mer kjent med daten din. 

Kjærlighet tar tid å utvikle med fremmede mennesker, i første omgang handler det om å like noen, og jeg sier ikke at du skal late som du er en du ikke er, men kanskje hente frem sider i deg selv som er enklere for andre å relatere til i starten av et bekjentskap. Mange mennesker viser ikke de mer sårbare og dypere sidene i seg selv før de er mer trygge, og kan rygge i møte med de som blottlegger sjela ved første møte. Sånn sett kan du risikere å skremme bort mennesker som ellers kunne møtt deg i dine emosjonelle behov, men som  trenger mer tid enn du gir de. Min erfaring er ikke at folk er kalde og grunne, så om det er din generelle oppfatning, må du se litt nærmere på ditt eget bidrag i møte med folk. 

Om du snakker som du skriver, er den likegyldigheten du beskriver antagelig et uttrykk for helt andre følelser enn du tror. Det kan være følelsen av utilstrekkelighet, usikkerhet eller ubehag. Vi mennesker liker de som ligner oss selv, og språk kan trekke mennesker mot oss eller skyve de bort, uten at de selv helt vet hvorfor. Det handler om det vi kaller rapport, at vi føler oss  "på nett" med den vi prater/skriver med, såkalt "god kjemi". Vi forstår hverandre, relaterer og praten flyter lett og uanstrengt.

Om vi har en måte å uttrykke på som er helt annerledes enn de vi kommuniserer med, så oppstår det ingen rapport eller flyt i dialogen, og det føles ofte kleint, ukomfortabelt eller vanskelig å forholde seg til. Særlig for de som i utgangspunktet er sensitive og litt usikre på seg selv, men som på ingen måte er overfladiske eller kalde. Om folk virker likegyldige, kan det være at de ikke aner hva de skal si, eller rett og slett ikke forstår det du sier. Enten må du finne deg mennesker som er mer like deg i måten å kommunisere på, eller så må du tilpasse språket i større grad ut fra setting og nivået på relasjonen, ellers kan det bli vanskelig å oppleve samtaler som gode og bekreftende. . 

Jeg er evig romantiker og håper alle som søker det skal finne sine beslektede sjeler å vandre inn i evigheten med, så ønsker deg lykke til på ferden, og håper du finner kjærligheten du søker. ❤️ 


 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

TS:

Hvis du er ny her så har jeg lyst til å nyansere litt. Du må være klar over at på KG blir du møtt med mye iskald kynisme fra egoistiske og bitre mennesker som skyver sin egen bitterhet over på andre.

Ekkokammeret går stort sett i : "Dump ham/hun. Han/hun er ikke interessert (eller er rødt flagg)" og "Rydd opp i skitten din før du plager andre med dating".  I de fleste tilfeller er dette ren gaslighting og råttenskap fra folk du ikke kjenner og som ikke vil deg ditt beste. De vil bare at flere skal se verden gjennom samme linse som dem selv.

Jeg er enig, allikevel, at en psykolog er en god ide hvis ikke du har brukt psykolog allerede. Dette for å bearbeide dine tanker og ha en kanal. En livscoach kan gjøre samme jobben og er litt billigere. Men la en ting være sagt: en psykolog vil ikke kurere deg for noe som helst, ei heller fjerne ting som tross alt er realiteter. Den vil hjelpe deg med å akseptere deg selv og lære deg å takle tankene og følelsene bedre. Dette har ingenting med parforhold og dating å gjøre men kun deg selv.

Som flere har sagt så er det en fare for at du bruker daten som terapeut, i mangel på en reell terapeut. Det vil i så fall skape problemer.  Husk at daten kan ha tunge ting i sitt liv han/hun også.

En parterapeut vil nok være en god guide til hvordan du best kan fungere i et parforhold. Selv før du har inngått et. Lære deg litt kjøreregler og hvordan kommunisere osv. 

Før du får for mange giftige tanker i hodet om at du ikke fortjener et parforhold før du har "ryddet opp" i ting. Du fortjener kjærlighet her og nå!  Du er god nok her og nå! Men du bør få litt klarhet i eget hode om hvordan du best skal forholde deg til en partner for å få et best mulig forhold som varer.

Men vær ikke i tvil: du er den du er, du har den historikken du har og det kommer ikke til å endre seg og det har ingenting å si om din verdi. Noen vil passe for deg. Men i dagens kyniske samfunn er de vanskelige å finne. Du vil sannsynligvis trenge å bli kjent med folk og ta det sakte. Det fungerer best med folk du treffer i virkeligheten og ikke på nett. 

Mange damer her på KG er sterke i sine meninger om at man skal være fri for bagasje og fri for alt mulig, egentlig, før man kan date. Dette er fordi de er for selvopptatte til å orke å forholde seg til andres liv, men bare er opptatt av hva de skal motta i et forhold selv. Ta disse bitre menneskene med en stor porsjon salt. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: d559f...7d4

Ts trenger ikke en coach, han trenger en terapeut fornå bearbeide tung baggasje, et forhold løser ikke det. Men ja er enig i at vedkommende er god som han er, men en partner er ikke svaret her, terapi er.  Det er gode psykologer i det offentlige på egenandel og frikort, dette med privatpsykolog er en greie jeg bare ser på kg. 

Anonymkode: 326c2...ea6

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 7.12.2023 den 22.39):

Du er som et åpent sår som skriker etter omsorg og terapi, ikke en kjæreste.. 

Anonymkode: 326c2...ea6

Tenkte på det samme.

Ts, du skriver bla:

AnonymBruker skrev (På 7.12.2023 den 22.37):

 Men svarene, de har vært sjeldne som regndråper i en ørkenstorm. Ingen gidder å engasjere seg, ingen ser ut til å bry seg om den smerten jeg har båret på mine skuldre. 

.............

 

Men hva gjør man når selv på digitale plattformer virker det som om man er usynlig? Hvordan finner man kjærlighet når selv de som leter, overser deg som om du var en oversett bok på en hylle?

Tenker du at andre virkelig  ønsker å engasjere seg i en fremmed på nettet sin smerte?

Når to elsker hverandre vil vi være der for hverandre og dele hverandres smerte. Men i bli kjent fasen, er vi også åpne, men må også kunne være positive og fokusere på hyggelige ting begge to kan like. 

Jeg tror man må prøve å akseptere at sorgen alltid viil være der, men at livet nå og fremover må handle om andre ting.

Endret 9. desember 2023 av exictence

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.12.2023 den 22.41):

Finnes mange singelgrupper på Facebook og singelarrangementer rundt om kring. Men jeg tror det er best å møte noen uplanlagt mens man gjør noe man liker, f eks på keramikk kurs eller turgrupper hvor man tilfeldigvis finner tonen med noen 

Anonymkode: ec6cf...999

Hvem er det egentlig som går på keramikk kurs, og finnes virkelig det?

Anonymkode: 06733...31d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2023 den 11.04):

TS:

Hvis du er ny her så har jeg lyst til å nyansere litt. Du må være klar over at på KG blir du møtt med mye iskald kynisme fra egoistiske og bitre mennesker som skyver sin egen bitterhet over på andre.

Ekkokammeret går stort sett i : "Dump ham/hun. Han/hun er ikke interessert (eller er rødt flagg)" og "Rydd opp i skitten din før du plager andre med dating".  I de fleste tilfeller er dette ren gaslighting og råttenskap fra folk du ikke kjenner og som ikke vil deg ditt beste. De vil bare at flere skal se verden gjennom samme linse som dem selv.

Jeg er enig, allikevel, at en psykolog er en god ide hvis ikke du har brukt psykolog allerede. Dette for å bearbeide dine tanker og ha en kanal. En livscoach kan gjøre samme jobben og er litt billigere. Men la en ting være sagt: en psykolog vil ikke kurere deg for noe som helst, ei heller fjerne ting som tross alt er realiteter. Den vil hjelpe deg med å akseptere deg selv og lære deg å takle tankene og følelsene bedre. Dette har ingenting med parforhold og dating å gjøre men kun deg selv.

Som flere har sagt så er det en fare for at du bruker daten som terapeut, i mangel på en reell terapeut. Det vil i så fall skape problemer.  Husk at daten kan ha tunge ting i sitt liv han/hun også.

En parterapeut vil nok være en god guide til hvordan du best kan fungere i et parforhold. Selv før du har inngått et. Lære deg litt kjøreregler og hvordan kommunisere osv. 

Før du får for mange giftige tanker i hodet om at du ikke fortjener et parforhold før du har "ryddet opp" i ting. Du fortjener kjærlighet her og nå!  Du er god nok her og nå! Men du bør få litt klarhet i eget hode om hvordan du best skal forholde deg til en partner for å få et best mulig forhold som varer.

Men vær ikke i tvil: du er den du er, du har den historikken du har og det kommer ikke til å endre seg og det har ingenting å si om din verdi. Noen vil passe for deg. Men i dagens kyniske samfunn er de vanskelige å finne. Du vil sannsynligvis trenge å bli kjent med folk og ta det sakte. Det fungerer best med folk du treffer i virkeligheten og ikke på nett. 

Mange damer her på KG er sterke i sine meninger om at man skal være fri for bagasje og fri for alt mulig, egentlig, før man kan date. Dette er fordi de er for selvopptatte til å orke å forholde seg til andres liv, men bare er opptatt av hva de skal motta i et forhold selv. Ta disse bitre menneskene med en stor porsjon salt. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: d559f...7d4

Når man er på date i en viss alder så krever man ikke at partneren skal være fri for bagasje, for det har de aller fleste i mindre eller større grad, og det er både greit og forventet. Spørsmålet er hvordan man forholder seg til den ovenfor et nytt menneske i livet sitt, et menneske som kanskje vil bli en ny livspartner. Jeg har stor medfølelse for det TS har opplevd, og som nok er blant noe av det tyngste man kan oppleve i livet, det å miste barn og partner, og man fortjener å finne noen som har forståelse og tålmodighet for det. Likevel kan det ikke være sorgen over det som har vært som bør være fokus i et nytt forhold, og det er da man kommer tilbake til spørsmålet om hvordan man forholder seg til det. 

Om TS formulerer seg på samme måte som her, så kan man fremstå som at man først og fremst søker en venn man kan åpne seg for og søke trøst hos, ikke en partner, og det er jo ikke så rart at mange da kanskje opplever dette som for tungt, i alle fall i begynnelsen. Man møter jo et annet menneske som også har sin historie, sine forutsetninger og mest sannsynlig også sin egen bagasje, og som kan ha behov for å dele litt om seg. Hvis man da møter et menneske i veldig stor sorg, kan det bli tungt å forholde seg til, og det er for de fleste ikke den beste starten på noe som kan bli et forhold. 

Anonymkode: 1b513...37a