Hvordan få møtt barnets følelser riktig?

[AnonymBruker]

Rådvill med tanke på å møte barnets følelser.

Barnet vil ikke ha samvær med far, barnet er 6 år gammel og sist barnet sa det ikke ville til far så sa jeg at det måtte tørre å si ifra selv. Barnet tok motet til seg og sa i fra, var så stolt av å ha turt å si ifra. men så kommer problemet…. Jeg kan ikke støtte det barnet sier fordi det da blir sett på som samværssabotasje. Det endte med at barnet dro selvom det ikke ville, far hadde ingen planer om å la barnet slippe. Stod i døra og ventet på at barnet skulle bli overtalt. Far prøvde å overtale med alt mulig uten at barnet beit på, var kun pga jeg pushet for å høres ut som jeg ikke støttet barnet at det valgte å reise dit.

Nå igjen sier barnet at det ikke vil til far, jeg sa som sist at da må barnet si ifra selv (ettersom det må komme derifra). Da fikk jeg til svar fra barnet at jeg ikke støttet sist så det hjalp ikke å si ifra. 

hva tenker dere? 

vi har vært hos Bv og fvk flere ganger, men det er ingen hjelp å få da de tar fars parti med at han har rett til samvær og at jeg utelukkende skal oppfordre til det. 
Har inntrykk av at barnet syns det er greit der, men så og si hver gang vil det ikke dit. Vil heller være hjemme. Far bor et stykke unna og barnet liker ikke den lange reiseveien, liker ikke huset faren har flyttet til da barnet trivdes bedre på den gamle plassen noe barnet fortalte meg her om dagen og har sagt før også. 

Jeg har selvfølgelig ikke lagt ut om alt angående hvordan far var i vårt forhold til disse, men sagt en del. Uansett så bryr de seg ikke om fortid, kun nåtid og samvær mellom far og barn. Og det skal ikke skje på barnets premisser, kun fars. 
Det har alltid vært sånn at jeg har måttet tilpasse meg fars jobb, planer og diverse. Det har aldri handlet om barnets beste for hans del, kun om at han har rettigheter til å ha barnet. Utenom det så vil han hjelpe til minst mulig. Jeg skal ta alt av fridager som ikke er røde dager fordi han ikke kan eller vil be/kreve fri fra jobb. Jeg derimot mister masse inntekt fordi jeg er den som alltid må stille opp på fridager, mens far helst tar røde dager hvor han har fri fra jobb. Sommerferien vil far helst ha barnet kun en uke. Resten av året er det kun helger fordi han ikke kan be om fri i høstferie og diverse. 
vi har stått i diskusjon lenge nå å jeg er så sliten og lei. 

Anonymkode: f390b...09d

[AnonymBruker]

Hvorfor blir ikke barn hørt? Må oppleves som et overgrep å bli tvunget vekk fra mamma til et sted du ikke vil være. Gang på gang.

Anonymkode: 46cf2...14a

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke rollen du har tatt i dette? Hvorfor er det så dumt at du driver med «samværssabotasje»? Hvis barnet ikke vil så vil det ikke, da er det en grunn til det. Da mener jeg at det er din jobb å finne ut hvorfor barnet ikke vil, og å støtte barnet i dette. 

Jeg står i samme situasjon selv, og jeg har selvfølgelig stått sammen med barnet i at det ikke vil på samvær. Jeg sier til både far og alle andre instanser at når barnet ikke vil på samvær så må vi selvfølgelig finne andre løsninger. Det betyr ikke at man driver med samværssabotasje, det betyr at man kjemper for barnet sitt og finner løsninger som alle kan leve med. I vårt tilfelle så har løsningen vært at barnet i en prøveperiode har mer dagsamvær og færre overnattinger. Du må stå stødig i at barnet ikke vil, argumentere på vegne av barnet ditt, og finne løsninger sammen med far. Det er ikke barnets ansvar å løse dette for dere. 

Anonymkode: 30a5f...9ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvorfor blir ikke barn hørt? Må oppleves som et overgrep å bli tvunget vekk fra mamma til et sted du ikke vil være. Gang på gang.

Anonymkode: 46cf2...14a

Far vil ikke høre på barnet og tror det er jeg som prøver å holde barnet borte fra far og samboeren. Noe som ikke er tilfelle. Barnet har aldri vært trygg på å si ifra til far, det var nettopp derfor barnet var stolt av å ha turt å si ifra. 
Jeg kommer ingen vei med Bv eller Fvk, far innblandet advokat for å true meg. Kom med masse uriktige opplysninger for å svekke min troverdighet. Fikk det til å høres ut som jeg var sjalu pga fars nye samboer, noe jeg ikke er 😄 Syns mer synd på denne samboeren som etterhvert forhåpentligvis finner ut av hvordan far er. 
ts

Anonymkode: f390b...09d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Far vil ikke høre på barnet og tror det er jeg som prøver å holde barnet borte fra far og samboeren. Noe som ikke er tilfelle. Barnet har aldri vært trygg på å si ifra til far, det var nettopp derfor barnet var stolt av å ha turt å si ifra. 
Jeg kommer ingen vei med Bv eller Fvk, far innblandet advokat for å true meg. Kom med masse uriktige opplysninger for å svekke min troverdighet. Fikk det til å høres ut som jeg var sjalu pga fars nye samboer, noe jeg ikke er 😄 Syns mer synd på denne samboeren som etterhvert forhåpentligvis finner ut av hvordan far er. 
ts

Anonymkode: f390b...09d

Om du klarer å legge bort dine følelser overfor din eks - hvordan er han egentlig som far? Hva er grunnen til at barnet ikke ønsker samvær? Utenom reisevei.

Anonymkode: 705f3...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg skjønner ikke rollen du har tatt i dette? Hvorfor er det så dumt at du driver med «samværssabotasje»? Hvis barnet ikke vil så vil det ikke, da er det en grunn til det. Da mener jeg at det er din jobb å finne ut hvorfor barnet ikke vil, og å støtte barnet i dette. 

Jeg står i samme situasjon selv, og jeg har selvfølgelig stått sammen med barnet i at det ikke vil på samvær. Jeg sier til både far og alle andre instanser at når barnet ikke vil på samvær så må vi selvfølgelig finne andre løsninger. Det betyr ikke at man driver med samværssabotasje, det betyr at man kjemper for barnet sitt og finner løsninger som alle kan leve med. I vårt tilfelle så har løsningen vært at barnet i en prøveperiode har mer dagsamvær og færre overnattinger. Du må stå stødig i at barnet ikke vil, argumentere på vegne av barnet ditt, og finne løsninger sammen med far. Det er ikke barnets ansvar å løse dette for dere. 

Anonymkode: 30a5f...9ca

Har stått i dette i ett år nå og virkelig kjempet uten å ha kommet noen vei. Barnet blir ikke tatt hensyn til. 
Tror de eneste grunnene til at barnet ikke vil er fordi det er her barnets base er, hele nettverket til barnet og i tillegg interesser som spilling med venner. Barnet har ikke tilgang til denne spillkonsollen hos far og kan ikke ta den med da barnet deler denne med søsken her hjemme. 
Jeg har inntrykk av at barnet har det ok hos far, men kjeder seg og heller vil være hjemme. Gikk flere måneder uten å se far fordi far ikke gadd å møte barnet om det ikke skulle overnatte. Barnet spurte ikke en eneste gang etter far på alle disse månedene, samtidig vet jeg at barnet er glad i far også. Barnet har bare rett og slett ikke et stort behov for å være hos far eller med far. Virker som det holder å bare se han innimellom. Virker også som barnet syns det er styr å måtte reise dit så ofte som annenhver helg. 
ts

Anonymkode: f390b...09d

[exictence]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

.

 var kun pga jeg pushet for å høres ut som jeg ikke støttet barnet at det valgte å reise dit.

 

Anonymkode: f390b...09d

I hvert fall ikke gjør dette.

Når far prøver å overtale så trenger ikke du å si noe som helst.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om du klarer å legge bort dine følelser overfor din eks - hvordan er han egentlig som far? Hva er grunnen til at barnet ikke ønsker samvær? Utenom reisevei.

Anonymkode: 705f3...a18

Barnet kan gå hele dager uten mat, men blir proppet med godterier. Far hentet barnet her tidlig om morgenen så barnet hadde ikke spist enda da barnet gjerne venter med frokost til det har vært våken en liten stund først. Jeg sa da i fra om dette til far. På kvelden leverte han barnet igjen og informerte om at barnet ikke hadde spist noe/fått tilbud om mat i løpet av dagen. Men godteripose hadde barnet med seg.

Far og samboer tar ikke barnet med seg til fars familie, kun samboers venner. Tror barnet gjerne vil være mer med fars familie, det hadde i hvertfall vært mer normalt. Far har en kjempe hyggelig familie så det er ikke noe galt med familien, det er heller far som er et problem og blir uvenn med hele slekta si gang på gang. Barnet vet ikke hvem bestefaren på den siden er engang. Han vet ikke relasjonen til noen på fars side. Hva onkler og tanter heter eller hvem de er, kusiner og fettere også.

Da barnet var liten og far passet barnet mens jeg var på jobb fikk heller ikke barnet mat, drikke, ny bleie før langt på dag. Alltid vært bekymret for om han ser barnets behov da jeg vet hvor slapp far var da vi bodde sammen. 

Grunnen til at barnet ikke ønsker samvær er blant annet spilling med venner, søsken her hjemme, venner som kommer på besøk i helger, fritidsaktiviteter og at det er dette som føles som hjemme for barnet. Er mange grunner, men ikke lett å fange alle grunnene. Barnet er veldig opp og ned på om det vil til far eller ikke.

ts

Anonymkode: f390b...09d

[AnonymBruker]

exictence skrev (10 minutter siden):

I hvert fall ikke gjør dette.

Når far prøver å overtale så trenger ikke du å si noe som helst.

Takk, føler jeg MÅ støtte oppunder at barnet skal til far fordi jeg har fått beskjed om det av Bv og fvk. Men jeg syns det blir så feil. Hadde så vondt i hele kroppen etter å ha sendt barnet avgårde den dagen. Satt å gråt fordi jeg kjente at det var så feil å ikke støtte barnet sitt! Jeg ville jo helst bare si til far at barnet vil ikke da får vi heller prøve neste gang. 
redd barnet ikke tør å si ifra flere ganger pga det ikke følte seg hørt.

men er det greit å ikke si noe som helst? Barnet gikk bare inn i stuen igjen og ville egentlig ikke snakke mer med far. Mens far satt like herlig i gangen å ventet på å få med seg barnet. Ble bare kleint fordi ingen sa noe og far satt der med håp om å få overtalt barnet med det ene og det andre. Hvor barnet bare avviste far på alt. 
 

ts

Anonymkode: f390b...09d

[exictence]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

men er det greit å ikke si noe som helst? 

Anonymkode: f390b...09d

Jeg synes det. Du svarer selvfølgelig kort og gjerne smilende og kjærlig hvis far eller barnet spør deg om noe. 

[AnonymBruker]

exictence skrev (5 minutter siden):

Jeg synes det. Du svarer selvfølgelig kort og gjerne smilende og kjærlig hvis far eller barnet spør deg om noe. 

Takk. Føler jeg møtte situasjonen helt feil ovenfor barnet og tok fars parti kun for å ikke skape nye diskusjoner.
Vil ha minst mulig diskusjoner og krangler med far og minst mulig kontakt også annet enn hei og hade ved henting og levering. Far har aldri brydd seg om ting som skjer når barnet er her nå vil han plutselig ha info om alt, og fvk at jeg skal begynne med ukentlig rapport til far. Jeg selv syns far heller burde ta initiativ selv. Vi hadde avtale før om at han skulle ringe barnet en gang i uken, dette ble aldri fulgt opp av far. Så barnet hørte aldri fra far annet enn annenhver helg. Jeg er så lei av å være den eneste som må stå på her for at far og barn skal ha et forhold til hverandre. 
ts

Anonymkode: f390b...09d

[AnonymBruker]

Hva med å ha "full" åpenhet med barnet? 

Du støtter barnet i det at han ikke ønsker å være hos far, og at han gjerne må fortelle far dette, og spørre ham om han kan slippe. For dette er ikke opp til deg, og det må du gjerne fortelle sønnen din. Du støtter hans ønske, du forstår følelsene hans rundt dette, og ønsker gjerne å ha ham hjemme - men du har ikke mulighet til å tvinge far til å si ja. Det er også viktig at han vet at far har krav på samvær, og det er ikke noe du kan gjøre med det.

Ettersom far tvinger barnet til å likevel dra, så er det kanskje ekstra viktig at du gir ham noe positivt å glede seg til når han kommer hjem til deg igjen? Å "glede seg til å komme hjem" er mer en sår lengsel enn noe å glede seg til. Du kan si at når han kommer hjem, kan dere lage favorittmaten hans, dra på kino eller spille et spill han synes er gøy. Prøv å gjøre tida hos far positiv, og gi ham noe å glede seg til til når han skal hjem igjen. 

Har dere mulighet til å kommunisere mens han er borte? Facetime eller lignende? Da kan han både se og høre deg, og kanskje kan dere avtale en "nattakos" på den måten. 

Anonymkode: ebece...957

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva med å ha "full" åpenhet med barnet? 

Du støtter barnet i det at han ikke ønsker å være hos far, og at han gjerne må fortelle far dette, og spørre ham om han kan slippe. For dette er ikke opp til deg, og det må du gjerne fortelle sønnen din. Du støtter hans ønske, du forstår følelsene hans rundt dette, og ønsker gjerne å ha ham hjemme - men du har ikke mulighet til å tvinge far til å si ja. Det er også viktig at han vet at far har krav på samvær, og det er ikke noe du kan gjøre med det.

Ettersom far tvinger barnet til å likevel dra, så er det kanskje ekstra viktig at du gir ham noe positivt å glede seg til når han kommer hjem til deg igjen? Å "glede seg til å komme hjem" er mer en sår lengsel enn noe å glede seg til. Du kan si at når han kommer hjem, kan dere lage favorittmaten hans, dra på kino eller spille et spill han synes er gøy. Prøv å gjøre tida hos far positiv, og gi ham noe å glede seg til til når han skal hjem igjen. 

Har dere mulighet til å kommunisere mens han er borte? Facetime eller lignende? Da kan han både se og høre deg, og kanskje kan dere avtale en "nattakos" på den måten. 

Anonymkode: ebece...957

Tusen takk for gode råd ❤️ 

Vi har mulighet til å kommunisere, men den blir fratatt barnet hos far har jeg mistanke om. Barnet ringte nemlig hjem og ba om å bli hentet, etter den gangen har ikke barnet ringt eller hatt med seg kommunikasjonsmuligheten når de er ute på ting, den har også vært «glemt» i bil gjentatte ganger. Enda barnet er glad i å ta kontakt med både meg og andre.

ts

Anonymkode: f390b...09d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for gode råd ❤️ 

Vi har mulighet til å kommunisere, men den blir fratatt barnet hos far har jeg mistanke om. Barnet ringte nemlig hjem og ba om å bli hentet, etter den gangen har ikke barnet ringt eller hatt med seg kommunikasjonsmuligheten når de er ute på ting, den har også vært «glemt» i bil gjentatte ganger. Enda barnet er glad i å ta kontakt med både meg og andre.

ts

Anonymkode: f390b...09d

Det er en ugrei ting  å "glemme" bort den måten han kan kommunisere med deg og andre på. Er dette noe du kan ta opp med far?

Jeg vet ikke hvordan forholdet mellom deg og far er. Kan du avtale med far og sønn at dere kun skal ha kontakt f.eks på kvelden før leggetid? På den måten kan han kommunisere med hvem han vil utenom, men deg kun på kvelden? Jeg skjønner at det er sårt for ham (og deg), men kanskje er det eneste og beste muligheten for dere å ha kontakt i det hele tatt, og også for barnet å ha kontakt med andre. Sistnevnte bør ikke bli fratatt ham som "straff" for å snakke med deg. Det er råttent gjort.
Det handler om å gjøre oppholdet hos faren så godt som mulig, og det må vel far forstå? Det er ikke sånn at barnet gleder seg ekstra mye om privilegier blir fratatt og så skylde det på at telefon eller hvordan dere kommuniserer er "glemt" i bilen eller hjemme. Barn er smartere enn vi vet, det er godt mulig han forstår hva far driver med, uten å forstå hvorfor. Det er jo absolutt mulig å finne en mellomting som kan fungere. Inngå kompromiss. Men far må jo være samarbeidsvillig her.
Sånn som det er nå, så blir jo barnet straffa på et vis, for noe han ikke har gjort galt og som han muligens er for liten til å forstå noe som helst av. 

Anonymkode: ebece...957

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er en ugrei ting  å "glemme" bort den måten han kan kommunisere med deg og andre på. Er dette noe du kan ta opp med far?

Jeg vet ikke hvordan forholdet mellom deg og far er. Kan du avtale med far og sønn at dere kun skal ha kontakt f.eks på kvelden før leggetid? På den måten kan han kommunisere med hvem han vil utenom, men deg kun på kvelden? Jeg skjønner at det er sårt for ham (og deg), men kanskje er det eneste og beste muligheten for dere å ha kontakt i det hele tatt, og også for barnet å ha kontakt med andre. Sistnevnte bør ikke bli fratatt ham som "straff" for å snakke med deg. Det er råttent gjort.
Det handler om å gjøre oppholdet hos faren så godt som mulig, og det må vel far forstå? Det er ikke sånn at barnet gleder seg ekstra mye om privilegier blir fratatt og så skylde det på at telefon eller hvordan dere kommuniserer er "glemt" i bilen eller hjemme. Barn er smartere enn vi vet, det er godt mulig han forstår hva far driver med, uten å forstå hvorfor. Det er jo absolutt mulig å finne en mellomting som kan fungere. Inngå kompromiss. Men far må jo være samarbeidsvillig her.
Sånn som det er nå, så blir jo barnet straffa på et vis, for noe han ikke har gjort galt og som han muligens er for liten til å forstå noe som helst av. 

Anonymkode: ebece...957

Far klarer ikke se barnets behov, sånn har det alltid vært. Barnet får ikke lov til å ringe på kvelden vet jeg fra tidligere år hvor barnet da blir vanskelig å legge fordi det vil hjem til meg. Virker som far mener tiden han har med barnet er hans tid og barnet har ikke lov til å ha kontakt med meg da. Far selv har alltid hatt mulighet til å kontakte barnet når som helst hos meg. Prøvde jo å legge opp til at han skulle gjøre dette i samværsavtalen, men ble ikke fulgt opp av far da heller. 
forholdet mellom meg og far var godt frem til han fikk samboer som blander seg i alle avgjørelser. Vi skal skrive ny samværsavtale, far vil ha med forslaget jeg har skrevet hjem så samboeren kan endre på det hun ikke er enig i. Fvk ba oss skrive en hver og så bli enige, ikke at far skulle ta med den jeg har skrevet hjem til samboeren sin. De har heller ikke vært kjærester særlig lenge og samboere ble de dagen de ble kjærester. Fint at hun bryr seg om barnet, men liker virkelig ikke at hun prøver å blande seg i alt. Da hadde det vært bedre at det var jeg og hun som skrev samværsavtalen🙈 Orker ikke opplegget med at kjæresten kommer inn å bestemmer absolutt alt! Påvirker far til å ta valg angående barnet som far aldri har brydd seg om før og heller ikke hadde gjort om det ikke var for kjæresten. Far nekter selvfølgelig på at kjæresten er innblandet, men jeg kjenner far godt etter flere år sammen og merker når han lyver. I tillegg har han forsnakket seg på fvk flere ganger hvor han har sagt vi mener/syns og retter det til jeg mener/syns fordi det er jo egentlig kun han som skal ha noe å mene/syns i dette her. 
Ikke kan jeg ta opp ting med far for da blir han sint, blander inn advokater og diverse. Steller i stand et rent helvete. Han tåler ikke å bli sagt i mot eller at folk er mer oppegående enn han. Slemt å si slikt, men jeg mener virkelig ikke at han er oppegående nok til å oppdra et barn egentlig fordi han ikke ser barns behov og alltid setter seg selv foran barnet. Jeg syns det er fint at far har samboer og håpet er jo at hun er mer oppegående enn han slik at barnet blir oppdratt av noen som har litt mer mellom øra, men hittil har det kun kommet bevis om det motsatte dessverre. 
ts

Anonymkode: f390b...09d

[AnonymBruker]

Har far krav på noen tilrettelegging i forhold til at han har barn? Det er jo mer enn 10 uker ferie/fridager i løpet av ett år, far mener jeg må ta alt over de fem ukene har har rett til, men jeg har jo ikke rett til noe mer enn fem uker jeg heller. Samtidig så påpeker han at jeg har tatt fra han alle sykt barn dager, men han bor jo flere timer unna? Og da vi bodde sammen så benyttet han seg aldri av de fordi han ikke kunne ta seg fri. 
Jeg syns jo egentlig disse ukene jeg må ta fri uten lønn burde betales av far som bidrag for tapt lønn for meg. Har selvfølgelig ikke tatt opp dette med han da jeg vet det klikker for han hvis jeg nevner noe slikt og vet ikke om det er mulig heller, men som alenemor med flere barn så blir det ganske trangt økonomisk når jeg mister så utrolig mye av lønnen fordi jeg heller må ta fri. Han er veldig på at jeg kun er ute etter pengene hans, men nei jeg er ute etter å kunne forsørge barnet hans, noe han ikke forstår. 
Han mener også at jeg prøver å sabotere samværet, men jeg har prøvd å legge opp til mye feriesamvær og alt, men HAN kan ikke ta seg fri. 
ts

Anonymkode: f390b...09d

[AnonymBruker]

Trådstarter, far bedriver jo omsorgssvikt? 
Det er ikke rart barnet ditt ikke vil til faren sin, slik du beskriver han. 
En hel dag uten mat? Nekter han å kontakte deg? 
Har du snakket med fvk om dette?

Anonymkode: 22030...9b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Trådstarter, far bedriver jo omsorgssvikt? 
Det er ikke rart barnet ditt ikke vil til faren sin, slik du beskriver han. 
En hel dag uten mat? Nekter han å kontakte deg? 
Har du snakket med fvk om dette?

Anonymkode: 22030...9b0

Jeg er helt enig i dette, men med fvk og Bv kommer jeg ingen vei for de tar fars parti uansett fordi far har rett på å se barnet. Bv har vært hjemme hos far og så ikke noe kritikkverdig da. Kanskje ikke så rart nå de er der en time og stikker igjen. 
dette med at far ikke gir barnet mat har vært et problem helt siden fødsel. Og jeg har hele veien vært bekymret for om barnet faktisk får mat nok hos far eller om det kan gå hele dager uten å spise. Ts

Anonymkode: f390b...09d