Funnet ut at jeg ikke vil ha venninner

[AnonymBruker]

Noen fler som har funnet ut med åra at dere ikke vil ha venninner eller venner? At det er bedre uten?

Anonymkode: dc4fc...a8b

[AnonymBruker]

Ja. Til sist fant jeg ut at dette gidder jeg ikke mer og trakk meg ut. Noen ble sure. Mange baksnakket, men jeg har det bedre nå. 

Anonymkode: b5721...aec

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å ikke ha venner i en alder av 36 år pga at jeg opplevde mobbing og trakassering fra de jeg trodde var mine venner i mange år. Jeg føler meg så mye bedre uten og elsker mitt eget selskap. Kan fint snakke med folk jeg treffer, men de blir ikke mine venner. 

Anonymkode: d90b7...219

[AnonymBruker]

Et godt råd - tenk deg godt om.

Folk som trekker seg tilbake ender dessverre ikke sjeldent opp som byoriginalen eller den rare, gamle damen med kattene som ungene er redd for; langvarig ensomhet kan føre til at man begynner å leve i en litt alternativ virkelighet der man ser på seg selv som normal og verden er unormal, mens i alle andres øyne er det omvendt.

Anonymkode: 44c15...f3c

[AnonymBruker]

Jeg hadde venner før, men med årene har det blitt færre og færre. Vil kanskje ha det sånn, men det er rart å tenke på, siden jeg har vært på begge sider.

Anonymkode: c5632...fb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Et godt råd - tenk deg godt om.

Folk som trekker seg tilbake ender dessverre ikke sjeldent opp som byoriginalen eller den rare, gamle damen med kattene som ungene er redd for; langvarig ensomhet kan føre til at man begynner å leve i en litt alternativ virkelighet der man ser på seg selv som normal og verden er unormal, mens i alle andres øyne er det omvendt.

Anonymkode: 44c15...f3c

Det er nok din oppfatning.

Man kan jo ha et sosialt liv, men trenger ikke å føle seg nær noen venner.

Jeg føler meg nær familie, og familie venner. Og er ganske tilfreds med det. Betyr ikke at man tenker man er den normale, og verden er unormal. 

Ser bare mer at jeg passer inn i den verden her på min måte og jeg aksepterer alle likevel på sin måte.

Når jeg hadde venner følte jeg meg mer unormal, og det er jo ikke akkurat bra det heller. Så handler om å finne sin egen balanse.

Anonymkode: dc4fc...a8b

[AnonymBruker]

Jeg er ganske introvert, så ja

Anonymkode: 2e27e...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Et godt råd - tenk deg godt om.

Folk som trekker seg tilbake ender dessverre ikke sjeldent opp som byoriginalen eller den rare, gamle damen med kattene som ungene er redd for; langvarig ensomhet kan føre til at man begynner å leve i en litt alternativ virkelighet der man ser på seg selv som normal og verden er unormal, mens i alle andres øyne er det omvendt.

Anonymkode: 44c15...f3c

Takk for rådet.

Men jeg tenker langt i fra det du sier. Betyr ikke at man mister kontakt helt med omverden pga det. Jeg trekker meg heller ikke tilbake for jeg er ganske sosial av meg. Men jeg ønsker ingen nær relasjon til venninner da ingenting har kommet godt ut av det. Ja jeg har nok vært uheldig og kan finne meg andre venner, men jeg ønsker ikke det. Og det er fint det også ❤️

- Ts

Anonymkode: dc4fc...a8b

[Sinsiew]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Et godt råd - tenk deg godt om.

Folk som trekker seg tilbake ender dessverre ikke sjeldent opp som byoriginalen eller den rare, gamle damen med kattene som ungene er redd for; langvarig ensomhet kan føre til at man begynner å leve i en litt alternativ virkelighet der man ser på seg selv som normal og verden er unormal, mens i alle andres øyne er det omvendt.

Anonymkode: 44c15...f3c

Gjør det egentlig noe?

Ulykkelig som "normal med venner"

Eller lykkelig alene. 

 

Vet hva jeg hadde valgt. Driter da i hva andre måtte tenke og mene om meg. 

[AnonymBruker]

Jeg har et par venner, men det kjennes ikke ut som ekte venner. Er usikker på om de hadde dukket opp i begravelsen min om det kræsjet med noe annet🥴Helt ærlig har det vært mye drama og styr med veninner, og for å passe min egen skjøre mentale helse så har jeg trukket meg mye unna. Ble mobbet og utfryst gjennom hele skoletiden, og klarte ikke å oppnå gode vennskap. Ting endrer seg i voksen alder, og jeg opplever at andre liker meg godt i starten, da jeg egentlig er ganske utadvendt. Men virkeligheten slår til og det blir alltid noe krøll. Hygge nå og da veier ikke opp for det negative. I tillegg er jeg kronisk syk, så da blir jeg ofte droppet uansett😌

Anonymkode: f05e3...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg har et par venner, men det kjennes ikke ut som ekte venner. Er usikker på om de hadde dukket opp i begravelsen min om det kræsjet med noe annet🥴Helt ærlig har det vært mye drama og styr med veninner, og for å passe min egen skjøre mentale helse så har jeg trukket meg mye unna. Ble mobbet og utfryst gjennom hele skoletiden, og klarte ikke å oppnå gode vennskap. Ting endrer seg i voksen alder, og jeg opplever at andre liker meg godt i starten, da jeg egentlig er ganske utadvendt. Men virkeligheten slår til og det blir alltid noe krøll. Hygge nå og da veier ikke opp for det negative. I tillegg er jeg kronisk syk, så da blir jeg ofte droppet uansett😌

Anonymkode: f05e3...6a1

Jeg føler folk har så lett for irritere seg over ting uten å ta det opp eller snakke om det. 

Er ganske utadvent selv, og føler ofte at jeg får skikkelig god kontakt i starten. Men så plutselig er det et problem dem har med meg, og i stedet for å ta det opp og la meg vite hva det er slik at jeg kan jobbe med det så blir dem frekke og utestenger meg.

Anonymkode: dc4fc...a8b

[AnonymBruker]

Å ha såkalte "venner" er vel bare for å snakke mest  mulig søppel om hverandre, når denne "vennen" ikke er til stede. Men når enkelte venner er sammen, så snakker mane søppel om andre som IKKE er til stede akkurat da. 

Dette er i alle fall min erfaring, dessverre...           

Anonymkode: 758cb...891

[AnonymBruker]

Er det dem eller du som er problemet? 

Anonymkode: c8d32...126

[AnonymBruker]

Har ei vennine, hun bare sladrer videre alt jeg sier. Er ikke interessert i noen nye.

Anonymkode: 2b97e...11e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Et godt råd - tenk deg godt om.

Folk som trekker seg tilbake ender dessverre ikke sjeldent opp som byoriginalen eller den rare, gamle damen med kattene som ungene er redd for; langvarig ensomhet kan føre til at man begynner å leve i en litt alternativ virkelighet der man ser på seg selv som normal og verden er unormal, mens i alle andres øyne er det omvendt.

Anonymkode: 44c15...f3c

Ja, for selv om man ikke har venninner, så har man automatisk verken barn eller øvrig familie? Interessant ...

Anonymkode: df686...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Å ha såkalte "venner" er vel bare for å snakke mest  mulig søppel om hverandre, når denne "vennen" ikke er til stede. Men når enkelte venner er sammen, så snakker mane søppel om andre som IKKE er til stede akkurat da. 

Dette er i alle fall min erfaring, dessverre...           

Anonymkode: 758cb...891

Samme erfaring her. Jeg trodde jenter ble ferdig med sånt på ungdomsskolen, men nei da. Voksne kjerringer på 30-40 år som sladrer, lager rykter og baksnakker venninna som ikke er til stede, på omgang. Samme tendens på jobb. Voksne mennesker som diskuterer folk på bygda i stygge ordelag. Masse drama og spetakkel, "venninner" som flørter med mannen din, dolker deg i ryggen og lignende. Nei takk.

Anonymkode: df686...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har et par venner, men det kjennes ikke ut som ekte venner. Er usikker på om de hadde dukket opp i begravelsen min om det kræsjet med noe annet🥴Helt ærlig har det vært mye drama og styr med veninner, og for å passe min egen skjøre mentale helse så har jeg trukket meg mye unna. Ble mobbet og utfryst gjennom hele skoletiden, og klarte ikke å oppnå gode vennskap. Ting endrer seg i voksen alder, og jeg opplever at andre liker meg godt i starten, da jeg egentlig er ganske utadvendt. Men virkeligheten slår til og det blir alltid noe krøll. Hygge nå og da veier ikke opp for det negative. I tillegg er jeg kronisk syk, så da blir jeg ofte droppet uansett😌

Anonymkode: f05e3...6a1

Samme erfaring her. Forventer gjerne hjelp og støtte fra meg, men ingen stiller opp når jeg trenger det. Jeg var "kjekk å ha" i vennegjengen. Ei de egentlig ikke likte og så ned på, men som hadde en del ressurser og kunne hjelpe med ting.

Anonymkode: df686...246

[AnonymBruker]

Enig, for mye drama der ute. Og baksnakking.

Anonymkode: bb89c...45f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, for selv om man ikke har venninner, så har man automatisk verken barn eller øvrig familie? Interessant ...

Anonymkode: df686...246

Det er også helt ok å ha ingen. Ikke familie, ikke barn, ikke venninner, hvis man trives sånn 

Anonymkode: ef10e...b89

[AnonymBruker]

Godt å se at det ikke er bare meg. Jeg har sluttet ja, jeg er så lojal, så engasjert og så snill at folk tar det de kan og så begynner de å gjøre meg til en jeg ikke liker etterpå, fordi de er mett selv. Feighet lenge leve. Jeg har takket for meg og har det mye mye bedre! 

😍

Anonymkode: 8d9e5...488