Utblåsning ang barn med utfordringer

[AnonymBruker]

Føler bare det kan være litt terapi for meg å få ut dette et sted uten å belaste mine nærmeste noe mer. Forstår om ingen leser dette fordi det sikkert blir langt, og forstår om jeg kanskje får negative tilbakemeldinger eller ingen tilbakemeldinger i det hele tatt. 
 

Jeg er mamma til et nydelig barn som går i barnehage, og som har store utfordringer. Det er igang med utredning for adhd og innen autismespekter uten å gå noe særlig inn på det. Ting tar tid og jeg føler ikke jeg får noe hjelp enda.
Alt er vanskelig, vi kan ikke få besøk fordi det blir helt krise. Vi kan ikke dra noe sted fordi de store følelsesutbruddene blir helt ekstreme når vi er ute blant folk, og jeg blir dømt opp og ned. Når jeg skriver ekstremt mener jeg ekstremt. Jeg får virkelig gjennomgå, det er biting og slåing pga store følelsesutbrudd barnet ikke klarer å kontrollere. Barnet fungerer dårlig sosialt og vi kan heller ikke bli med på forestillinger i barnehage eller noenting.

Jeg møter barnet på følelsene, jeg gjør alt jeg kan for barnet mitt, jeg følger rutiner og går sjeldent ut av rutinene fordi det blir enda mer ekstremt da, jeg setter grenser og står på mitt, lar barnet være sint men prøver å stoppe volden uten at det alltid går. Jeg forventer veldig mye av meg selv og dømmer meg selv hele tiden. Igår og idag har jeg blitt sint, sint på barnet da jeg ble bitt til det blødde fordi jeg la lekene til barnet feil og ikke forstod hva barnet mente. Jeg har grått i hele kveld pga dette, jeg har så dårlig samvittighet og føler meg som verdens værste mamma. Jeg er bare så sliten, det er noe hele tiden og jeg føler meg så isolert og alene i dette. (Jeg er alene om omsorgen) 

Å gråte hver kveld, føle man feiler, ha dårlig samvittighet hele tiden.. jeg har det bare vondt og jeg blir kjempe deprimert. Mange instanser er jo inne uten at det hjelper stort foreløpig, jeg sier det er vanskelig men jeg får bare beskjed om at jeg gjør en god jobb og oppsøker hjelp til barnet overalt, gjør det jeg skal. Men jeg føler jeg er helt mislykket. Jeg er redd for fremtiden, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. barnet mitt betyr ALT for meg, men dette er så vanskelig. Er det noen som kanskje har gått gjennom det samme, kan det bli bedre? Jeg leser bare om at det blir verre når de blir skolebarn, og jeg kan ikke forestille meg at det er mulig at det kan bli verre. Og at jeg ble sint igår og idag gjør meg så skuffet over meg selv, jeg føler meg som det værste mennesket på jord.. fordi jeg vet barnet ikke kan noe for det. Så føler jeg meg fæl som misunner de med barn som kan gå ut døren, kan finne på ting, kan ha besøk, kan dra på julemarked uten et h*****! Rett og slett sjalusi.. Jeg ville ikke byttet bort barnet mitt mot noe, men dette er virkelig vanskelig. Sliter med sorg pga alt det her

Anonymkode: 07579...927

[MarianneE]

Klem til deg ❤️

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt at dette er tøft å stå i! Har du tatt kontakt med barnevernet? Kanskje de kan hjelpe med kurs eller avlastning? ❤️ 

Anonymkode: 04358...d2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg skjønner veldig godt at dette er tøft å stå i! Har du tatt kontakt med barnevernet? Kanskje de kan hjelpe med kurs eller avlastning? ❤️ 

Anonymkode: 04358...d2f

Jeg har heldigvis mye familie og barnet har besteforeldre som stiller opp ved behov ❤️

Jeg ønsker bare at barnet får hjelp, men pr. nå går ting veldig tregt selvom det er åpenbart for alle instansene at diagnosene er tilstede! Og i mellomtiden er det så utrolig tøft å stå i.. den dårlige samvittigheten når jeg har blitt sint nå er den værste faktisk. selvom jeg ikke har rørt barnet føler jeg jo nesten jeg har skadet barnet psykisk ved å bli sint. Jeg pleier å klare beherske meg selv, men noen ganger blir jeg også sliten og lei av å bli slått og at det er noe hele tiden.. jeg har en støttende kjæreste gjennom nesten 2 år, men vi bor ikke sammen fordi jeg må la det gå lang tid og jeg setter barnet mitt først. Og jeg er redd han skal løpe fordi det blir for vanskelig å være med oss. Men barnet mitt er selvfølgelig prioritet nr 1 

Anonymkode: 07579...927

[AnonymBruker]

Høres ut som min sønn på den alderen, du må kartlegge hvorfor og når han får meltdown, det er noe som trigger det.

 

Anonymkode: 561e6...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har heldigvis mye familie og barnet har besteforeldre som stiller opp ved behov ❤️

Jeg ønsker bare at barnet får hjelp, men pr. nå går ting veldig tregt selvom det er åpenbart for alle instansene at diagnosene er tilstede! Og i mellomtiden er det så utrolig tøft å stå i.. den dårlige samvittigheten når jeg har blitt sint nå er den værste faktisk. selvom jeg ikke har rørt barnet føler jeg jo nesten jeg har skadet barnet psykisk ved å bli sint. Jeg pleier å klare beherske meg selv, men noen ganger blir jeg også sliten og lei av å bli slått og at det er noe hele tiden.. jeg har en støttende kjæreste gjennom nesten 2 år, men vi bor ikke sammen fordi jeg må la det gå lang tid og jeg setter barnet mitt først. Og jeg er redd han skal løpe fordi det blir for vanskelig å være med oss. Men barnet mitt er selvfølgelig prioritet nr 1 

Anonymkode: 07579...927

Du skal aldri godta og bli slått, men jeg trenger mer informasjon for å kunne veilede.

 

Anonymkode: 561e6...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har heldigvis mye familie og barnet har besteforeldre som stiller opp ved behov ❤️

Jeg ønsker bare at barnet får hjelp, men pr. nå går ting veldig tregt selvom det er åpenbart for alle instansene at diagnosene er tilstede! Og i mellomtiden er det så utrolig tøft å stå i.. den dårlige samvittigheten når jeg har blitt sint nå er den værste faktisk. selvom jeg ikke har rørt barnet føler jeg jo nesten jeg har skadet barnet psykisk ved å bli sint. Jeg pleier å klare beherske meg selv, men noen ganger blir jeg også sliten og lei av å bli slått og at det er noe hele tiden.. jeg har en støttende kjæreste gjennom nesten 2 år, men vi bor ikke sammen fordi jeg må la det gå lang tid og jeg setter barnet mitt først. Og jeg er redd han skal løpe fordi det blir for vanskelig å være med oss. Men barnet mitt er selvfølgelig prioritet nr 1 

Anonymkode: 07579...927

Du er veldig tøff! Og det er helt naturlig å bli sint på barn. De aller fleste barn har foreldre som er sinte og upedagogiske i blant. Det er heldigvis ikke noe farlig, så lenge det ikke er normen. 

Jeg har selv jobbet mye som støttekontakt i BV, og blitt kjent med utrolig mange fine familier. Er absolutt ingenting galt med omsorgsevnen eller stabiliteten i familien, men de har behov for litt ekstra støtte og hjelp. Det er jo noe man kan vurdere på sikt om man føler på at avlastning en dag eller noen timer kan lette på trykket, og dempe sinnet ❤️ 

Anonymkode: 04358...d2f

[AnonymBruker]

Julemarked og ute blant folk er uansett triggere, tenk deg selv hvordan det er og bli bombandert med intrykk du ikke klarer å sile ut og det er ingen som forstår deg, du må hjelpe han å takle det.

I tillegg må du begynne med små sosiale historier på hverdagssituasjoner / eller situasjoner som er vanskelige, du må være steinhard på vold uansett hvilke diagnose, drive sinnemestring og ha direkte konsekvenser på uønsket adferd.

Du må ha faste rutiner, lag en dagtavle med bilder- lær bort mestringstrategier visuelt.

Anonymkode: 561e6...8ee

[AnonymBruker]

Dette ER tøft å stå i! Alle de følelsene du beskriver høres fullstendig naturlige ut. Og de samme følelsene vil gi dårlig samvittighet, selv om det egentlig ikke er grunn til det. Utredning tar dessverre ofte lang tid, men når den er ferdig vil du antakelig få muligheten til å søke mer målrettet hjelp til barnet og til deg selv, samt søke om avlastning dersom du er i behov av det. 

Mye kan forebygges når du vet mer om hvordan barnets hjerne fungerer, hvordan det tar imot og prosseserer informasjon, evnen til å lære nye ting og evnen til å generalisere. Samt også barnets evne til mentalisering. 

Det med rutiner høres jo utrolig viktig ut, at overganger kan gå så smooth som mulig. Og kanskje er det bedre uten besøk og å finne på alt mulig, frem til du vet mer. 

Klem til deg, jeg håper du får svar og hjelp fremover ❤️

Anonymkode: e5c23...b5e

[AnonymBruker]

Håpet om hjelp er skummel, for det kommer ingen å fikser ditt barn eller redder deg ut av denne situasjonen. Be om psykologhjelp for deg selv slik at du kan raskere akseptere situasjonen og få hjelp til å se at du er mer enn god nok. Søk om avlastning, kurs via kommunen og søk støtte hos andre foreldre i samme situasjon. 

Anonymkode: 48ca9...576

[Carrot]

Når du skriver insanser går jeg ut fra at det er snakk om BUP bla a og at siden du skriver det jobbes med utredning osv så har også medisnering vært diskutert? Hvis ikke syns jeg du skal be om at det vurderes, ikke fordi det i seg selv er en rask løsning men fordi det kan gi barnet (og deg) et pusterom i en hverdag som akkurat nå er overveldende for dere begge to ❤️ og så tenker jeg vel at som en fantastisk mamma kan det kanskje være hjelp å få i støttegrupper der du bor for andre i lignende situasjoner? 
https://autismeforeningen.no/lokallag/

Jeg vet av erfaring at det kan være mye hjelp i å ikke være alene, og selv om du har en fin familie som støtter deg og stiller opp er det andre foreldre som kanskje skjønner deg best? 

Du er en fin mamma, selv når du ikke føler det! Dette innlegget er et vitnesbyrd om det! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Håpet om hjelp er skummel, for det kommer ingen å fikser ditt barn eller redder deg ut av denne situasjonen. Be om psykologhjelp for deg selv slik at du kan raskere akseptere situasjonen og få hjelp til å se at du er mer enn god nok. Søk om avlastning, kurs via kommunen og søk støtte hos andre foreldre i samme situasjon. 

Anonymkode: 48ca9...576

Jeg vet, og jeg vet dette er noe jeg bare må stå i. Men jeg håper jo at noe kan hjelpe barnet mitt etterhvert!
Akkurat nå er jeg bare så sliten og motløs, og samvittigheten min gnager på meg ikveld. Trengte bare å ventilere litt.
Å snakke med foreldre i samme situasjon hørtes faktisk ut som en god idè, skal sjekke litt opp i dette! 

Anonymkode: 07579...927

[AnonymBruker]

Det der er en vanskelig situasjon, skulle trodd det var jeg som skrev det innlegget for 4 år siden… Her ble siste året i barnehagen bedre for vår del. Han var da under utredning for det samme som barnet ditt, men barnehagen jobbet rundt han som han var autist. Det ble også søkt om spes.ped og assistent i barnehagen, noe han fikk. Vi senket kravene hjemme. Vi måtte akseptere situasjonen. Skal sies at nå er han 8 år. Å vi har til stadighet fortsatt utfordringer. Men nå er det lettere å se hva som trigger.. Men butikker, sosiale sammenkomster osv er fortsatt vanskelig. Syns det er sårt å se at han ikke er med på scenen på jule-avslutninger, sommer-fester og andre begivenheter. 
 

Hjelpebehovet og atferden er varierende hele tiden. Noen perioder er bra, noen er ekstreme. Vi har akkuratt hatt noen hinsides tøffe mndr hjemme, men nå virker det som vi er på vei inni en bedre periode. 
 

 

Anonymkode: fce97...74f

[AnonymBruker]

Carrot skrev (4 minutter siden):

Når du skriver insanser går jeg ut fra at det er snakk om BUP bla a og at siden du skriver det jobbes med utredning osv så har også medisnering vært diskutert? Hvis ikke syns jeg du skal be om at det vurderes, ikke fordi det i seg selv er en rask løsning men fordi det kan gi barnet (og deg) et pusterom i en hverdag som akkurat nå er overveldende for dere begge to ❤️ og så tenker jeg vel at som en fantastisk mamma kan det kanskje være hjelp å få i støttegrupper der du bor for andre i lignende situasjoner? 
https://autismeforeningen.no/lokallag/

Jeg vet av erfaring at det kan være mye hjelp i å ikke være alene, og selv om du har en fin familie som støtter deg og stiller opp er det andre foreldre som kanskje skjønner deg best? 

Du er en fin mamma, selv når du ikke føler det! Dette innlegget er et vitnesbyrd om det! 

Bup, ppt i barnehagen osv ja ☺️ 
Medisiner er helt klart noe som sikkert kommer opp for diskusjon for å kanskje dempe symptomene, jeg føler bare ting tar litt lang tid (vet jeg må ha litt tålmodighet her, men det er litt vanskelig med all venting må jeg innrømme) 

Å snakke med andre i samme situasjon kan nok hjelpe en del mer fordi de sikkert forstår mye mer enn de rundt meg som ikke har stått i det samme. 
 

Og tusen takk for fine ord ❤️ Var redd jeg skulle bli bitt hodet av her. Jeg er nok bare litt for streng med meg selv! 

 

Anonymkode: 07579...927

[fru Alving]

Synes du skal be om hjelp, dette er en svært krevende situasjon for deg og kanskje kan avlastning være det rette. Kanskje dine foreldre kan være avlastningshjem en gang eller to i måneden?

Det er nok og lurt å få kontakt med andre foreldre som har barn med lignende diagnoser så kan du få støtte fra noen som vet hva du snakker om. Ikke gi opp håpet, det er mye som kanendre seg og med riktig behandling kan helt sikkert barnet fungere lettere i hverdagen.

Og du, vi blir alle sinte på barna våre. Ja jeg vet det ikke er riktig men foreldre er ikke maskiner.

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg i det du står i, her er det også ganske lik situasjon og man føler konstant på dårlig samvittighet eller å ha vondt av barnet sitt. Sinne man kjenner på er også en følelse, det føles feil der og da men det er jo følelsen som kommer når du ønsker forandring. Bra du har nettverk rundt deg og at instansene begynner å komme inn. Man må dessverre smøre seg med mye god tålmodighet mens man venter på hjelp, så bruk avlastning når du føler behovet. Det med blikkene fra folk, det lærer man etterhvert å lukke ut.  Jeg har fått tykkere hud etter noen år, men de første årene var harde. 

Anonymkode: c856d...472

[Molly 4.5 år]

Mange klemmer til deg ❤️

[AnonymBruker]

Føler med deg.

I følge en del autister/foreldre til autister er autisme er en gave... så det er ikke sikkert du blir møtt med så mye forståelse hvis du deler de negative sidene ved autisme.

 

Anonymkode: 0a7ab...9c5

[AnonymBruker]

Sosiale historier og kartlegging av triggere, jeg har stått i det samme og holdt på i åresvis med tidlig intervansjon. Fikk minnimalt med hjelp og støtte, de skyldte på meg.

Hilsen mor til høytf autist, der han nå studerer og har fått lappen.

Anonymkode: 561e6...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sosiale historier og kartlegging av triggere, jeg har stått i det samme og holdt på i åresvis med tidlig intervansjon. Fikk minnimalt med hjelp og støtte, de skyldte på meg.

Hilsen mor til høytf autist, der han nå studerer og har fått lappen.

Anonymkode: 561e6...8ee

"Vokste" han det av seg med årene eller lærte seg å regulere seg da, siden han nå ferdes i trafikken? 

Anonymkode: 2522f...eef