Utmattet sliten

[AnonymBruker]

Når er grensen nådd for hvis sliten man kan bli? Hører om de som møter veggen og skjønner ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke har møtt den? 

Jeg har barn og er alene så og si hele tiden med de. Mann som jobber borte og er derfor lite tilstede. Jeg gjør 95% av alt rundt og med barna og hus og alt annet i grunn. Ene barnet har flere diagnoser som er ekstra belastning og konstant en bekymring. Krever også mye tilrettelegging i hverdagen. 

Barna er 8 og 6 nå. Jeg har sovet gjennomsnittlig 4 timer de siste 8 årene og er så trøtt.. 

Jeg har en jobb som jeg ikke brenner for. Har byttet jobber og utdannet meg på nytt ved siden av jobb og barn (men ikke truffet riktig). Har ikke energi lenger til å bytte jobb nå. Har svært dårlig hukommelse. Glemmer hva jeg snakker med folk om mens jeg snakker med de. Alt føles grått og jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke bryte ut i gråt eller bli sint for småting. 

Husker ikke sist jeg faktisk lo. Noen dager klarer jeg ikke engang å ta på meg ett smil blant andre. Alt er slitsomt. 

Får beskjed fra mennesker rundt om at jeg må roe ned. Ser ikke hvordan. Prøver de dagene mannen er hjemme å være litt med venner, men det er i grunn mer dårlig samvittighet og tvang som driver meg enn lyst.

Jeg vet ikke lenger hva jeg vil annet enn å kunne ta en tablett å sove til jeg ble uthvilt. Hvordan holder dere andre ut? Og hva skjer om man går til lege? Jeg føler meg jo ikke syk. 

Anonymkode: 19e8c...5ae

[AnonymBruker]

Ingen som vet? 

Anonymkode: 19e8c...5ae

[AnonymBruker]

Du må begynne å prioritere deg selv!!! Det er eneste løsningen.
 

Har mannen din god inntekt? Hvis ja, så kanskje kunne du få redusere din stilling og at han betaler deg lønn og pensjon tilsvarende det du reduserer? Dette bør han gå med på siden han er så mye borte. Barn er er fellesprosjekt og ikke ditt alene.

Den ekstra tiden må du i første omgang prioritere på søvn og egentid!! Komme deg til hektene. 

Et alternativ er selvsagt sm, men du må uansett begynne å prioritere deg selv❤️

Anonymkode: adbe1...e90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Når er grensen nådd for hvis sliten man kan bli? Hører om de som møter veggen og skjønner ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke har møtt den? 

Jeg har barn og er alene så og si hele tiden med de. Mann som jobber borte og er derfor lite tilstede. Jeg gjør 95% av alt rundt og med barna og hus og alt annet i grunn. Ene barnet har flere diagnoser som er ekstra belastning og konstant en bekymring. Krever også mye tilrettelegging i hverdagen. 

Barna er 8 og 6 nå. Jeg har sovet gjennomsnittlig 4 timer de siste 8 årene og er så trøtt.. 

Jeg har en jobb som jeg ikke brenner for. Har byttet jobber og utdannet meg på nytt ved siden av jobb og barn (men ikke truffet riktig). Har ikke energi lenger til å bytte jobb nå. Har svært dårlig hukommelse. Glemmer hva jeg snakker med folk om mens jeg snakker med de. Alt føles grått og jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke bryte ut i gråt eller bli sint for småting. 

Husker ikke sist jeg faktisk lo. Noen dager klarer jeg ikke engang å ta på meg ett smil blant andre. Alt er slitsomt. 

Får beskjed fra mennesker rundt om at jeg må roe ned. Ser ikke hvordan. Prøver de dagene mannen er hjemme å være litt med venner, men det er i grunn mer dårlig samvittighet og tvang som driver meg enn lyst.

Jeg vet ikke lenger hva jeg vil annet enn å kunne ta en tablett å sove til jeg ble uthvilt. Hvordan holder dere andre ut? Og hva skjer om man går til lege? Jeg føler meg jo ikke syk. 

Anonymkode: 19e8c...5ae

Høres ut for meg som du er utbrent. Slik startet det for meg også, gråt på vei til jobb for visste ikke hvordan jeg skulle overkomme dagen. Var helt følelsesløs ovenfor kollegaer, hadde nulltoleranse for å høre om andres problemer orket ikke bli kjent med nye kollegaer. For noen er eneste løsningen å sykemelde seg helt el delvis før man møter veggen totalt -for å få ting på avstand, ro og etterhvert klare sortere hvor man kan endre tungenes tilstand. Det å slite med hukommelse og nedstemthet er jo en fysisk reaksjon på stress så du er godt på vei til å møte veggen.

Anonymkode: 6f6de...4da

[Skriblerinna]

Jeg vil også si du nok er millimeter unna veggen. Om du ikke alt egentlig har nådd den bare at du tøyer strikken enda litt til på pur adrenalin. Du MÅ faktisk roe ned. Det er ikke til å spøke med, det å være utbrent. Jo lenger du drar det nå, dess lenger tid og verre vil det føles å komme seg. Du må ha sykemelding NÅ 

[AnonymBruker]

Du må sykemelde deg. Du må hente deg inn. Du må sove. 4 timer søvn er farlig. Du er også farlig i trafikken. Dette er ikke bra.

Mannen din må være hjemme mer for å avlaste. Dere må finne en annen ordning. Mannen din må eventuelt få seg ny jobb, hvor han er mer hjemme. Dere har begge ansvaret for barna. Du skal ikke være alene. Da kan du like gjerne skille deg. Da får du vertfall sovet annehver uke. Mannen din må uansett komme seg hjem til familien. 

Anonymkode: 5c9ba...267

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at det går over og blir bedre snart. Hadde virkelig trengt en sykmelding, men vet ikke hvordan jeg skal forklare legen. Føler meg svak og en sykmelding er uansett en kortvarig plan så skjønner vi må sette en ny plan. Akkurat nå med alt som er å gjøre føler jeg ikke jeg klarer å se noe løsninger. 

Anonymkode: 19e8c...5ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har alltid tenkt at det går over og blir bedre snart. Hadde virkelig trengt en sykmelding, men vet ikke hvordan jeg skal forklare legen. Føler meg svak og en sykmelding er uansett en kortvarig plan så skjønner vi må sette en ny plan. Akkurat nå med alt som er å gjøre føler jeg ikke jeg klarer å se noe løsninger. 

Anonymkode: 19e8c...5ae

Ts forresten 

Anonymkode: 19e8c...5ae

[AnonymBruker]

Ta utgangspunkt i det du har skrevet her og lag et notat som du skriver ut og tar med til fastlegen din.

Når du kommer inn rekker du bare frem notatet og lar fastlegen lese.

Bestill time nå.

Anonymkode: 9e2c6...b0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har alltid tenkt at det går over og blir bedre snart. Hadde virkelig trengt en sykmelding, men vet ikke hvordan jeg skal forklare legen. Føler meg svak og en sykmelding er uansett en kortvarig plan så skjønner vi må sette en ny plan. Akkurat nå med alt som er å gjøre føler jeg ikke jeg klarer å se noe løsninger. 

Anonymkode: 19e8c...5ae

Slik følte jeg det også den dagen jeg skulle til legen med en slik problemstilling. Men alle mine bekymringer om «er det galt nok», «tenk om han tror jeg bare er lat» ble gjort til skamme. Ble møtt på en veldig fin måte, og han forsto alvoret i større grad enn jeg gjorde selv akkurat da. Faktisk. Han har måttet trygge meg på at det er «greit» at jeg ikke jobber akkurat nå gang på gang. At det er slik det må være i min situasjon nå, selv om samfunnet skriker «det er alltid best å være på jobb, iallfall delvis». At det ikke gjelder meg akkurat nå, det hadde bare gjort vondt verre.

Aner ikke hvordan legen din er, men de har som regel sett det før. Få frem eksempler på hvordan du ikke fungerer. Jeg har erfaring med både utbrenthet og depresjon, og vil bare si at for meg lyser dette depresjon lang vei - i tillegg til at du står i en svært vanskelig situasjon i hverdagen. 
 

Du spør hva som skjer om du går til legen. Sannsynligvis er det som skjer at du får hjelp ❤️

Anonymkode: bad0e...647

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har alltid tenkt at det går over og blir bedre snart. Hadde virkelig trengt en sykmelding, men vet ikke hvordan jeg skal forklare legen. Føler meg svak og en sykmelding er uansett en kortvarig plan så skjønner vi må sette en ny plan. Akkurat nå med alt som er å gjøre føler jeg ikke jeg klarer å se noe løsninger. 

Anonymkode: 19e8c...5ae

Du ser ingen løsninger fordi du står midt opp i stresset. Når du får en timeout og alt på avstand er det lettere å se hvor du kan gi slipp. Da er det også lettere for de rundt å ta hensyn til deg, om de vet du sliter såpass at du trenger en sykemelding. Det finnes alltid løsninger. 

Anonymkode: 6f6de...4da

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Slik følte jeg det også den dagen jeg skulle til legen med en slik problemstilling. Men alle mine bekymringer om «er det galt nok», «tenk om han tror jeg bare er lat» ble gjort til skamme. Ble møtt på en veldig fin måte, og han forsto alvoret i større grad enn jeg gjorde selv akkurat da. Faktisk. Han har måttet trygge meg på at det er «greit» at jeg ikke jobber akkurat nå gang på gang. At det er slik det må være i min situasjon nå, selv om samfunnet skriker «det er alltid best å være på jobb, iallfall delvis». At det ikke gjelder meg akkurat nå, det hadde bare gjort vondt verre.

Aner ikke hvordan legen din er, men de har som regel sett det før. Få frem eksempler på hvordan du ikke fungerer. Jeg har erfaring med både utbrenthet og depresjon, og vil bare si at for meg lyser dette depresjon lang vei - i tillegg til at du står i en svært vanskelig situasjon i hverdagen. 
 

Du spør hva som skjer om du går til legen. Sannsynligvis er det som skjer at du får hjelp ❤️

Anonymkode: bad0e...647

Hvor lenge ble du sykmeldt?

Anonymkode: 38127...95b

[Yodas]

Hva sier mannen din til dette?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor lenge ble du sykmeldt?

Anonymkode: 38127...95b

I første omgang to uker, og så var det en måned om gangen videre. Min situasjon utviklet seg på diverse vis, så måtte etterhvert over på AAP. Har hatt noen måneder med delvis jobb et par ganger. Er 3 år siden jeg jobbet fullt.. Men nå får jeg endelig god hjelp (DPS), og ser et lys der fremme. Håpet er å komme i jobb i løpet av våren og fullt i løpet av 2024 🤞

Anonymkode: bad0e...647