Kommet dit at jeg er usikker på om jeg hadde blitt i forholdet om det ikke var for barna…

[AnonymBruker]

Han er fortsatt en av mine beste venner. Jeg er utrolig glad i han og det er egentlig ikke noe som er veldig feil i forholdet vårt. Vi krangler sjeldent og har det fint i hverdagen. Allikevel har jeg kjent på at jeg er lei, eller at jeg ønsker meg noe annet… selvom vi har sex og alt det der så føler jeg liksom ikke at jeg har en «kjæreste» lenger. De følelsene er blitt litt borte.. skjønner ikke helt hvordan det har blitt sånn, det er jo mulig jeg bare har blitt en annen med åra? Vi ble sammen da jeg var 20 og nå er jeg nesten 40. Jeg tror ikke jeg ville gått fra han, både fordi jeg er glad i han og også fordi barna ville blitt fryktelig lei seg. Men jeg tar megselv i å fantasere om egen leilighet og andre menn. Hater meg selv litt for det. Andre som har opplevd det samme? 

Anonymkode: 1f656...d53

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at barna blir lei seg? Siden du har det ok der, så kan du bare bruke livet ditt til dette videre. Halve norge «bor sammen for barnas skyld»  og noen våkner som pensjonister, og livet er nesten over. Du bestemmer selv hva du vil med livet. Jeg tok grep i mitt liv. Barna ble ikke lei seg i det heletatt. Jeg har det fantastisk (er singel på 5 året) og jeg og barna har det utrolig gøy sammen. Men jeg var smart, skilte meg da barna var små. Jeg har tre stk.

Anonymkode: 1cf2a...26a

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han er fortsatt en av mine beste venner. Jeg er utrolig glad i han og det er egentlig ikke noe som er veldig feil i forholdet vårt. Vi krangler sjeldent og har det fint i hverdagen. Allikevel har jeg kjent på at jeg er lei, eller at jeg ønsker meg noe annet… selvom vi har sex og alt det der så føler jeg liksom ikke at jeg har en «kjæreste» lenger. De følelsene er blitt litt borte.. skjønner ikke helt hvordan det har blitt sånn, det er jo mulig jeg bare har blitt en annen med åra? Vi ble sammen da jeg var 20 og nå er jeg nesten 40. Jeg tror ikke jeg ville gått fra han, både fordi jeg er glad i han og også fordi barna ville blitt fryktelig lei seg. Men jeg tar megselv i å fantasere om egen leilighet og andre menn. Hater meg selv litt for det. Andre som har opplevd det samme? 

Anonymkode: 1f656...d53

Du trenger kanskje ny impulser i hverdagen? 
Bytt jobb, reis på ferie (med ei venninne) ta opp en ny hobby, meld deg på et dansekurs, ta en videreutdanning? 
Hverdagen er ikke særlig spennende uansett hvem man har som partner, og kjærligheten drukner gjerne litt i alt annet, og man glemmer å prioritere hverandre. 
Nye impulser gir nytt å snakke om. Kanskje han også kunne gjort noe nytt?

[AnonymBruker]

Du har mye mer enn det mange har. Et langvarig forhold med en mann som kjenner deg, en som er en god venn, stabilitet og delt historie. Jeg forslår at du både verdsetter det du har og at du prater med mannen din om at dere sammen trenger noen nye impulser. 

Anonymkode: 2cfb5...b53

[AnonymBruker]

Delvis. Saman frå eg var 20 og er snart 40 år. Vi har ikkje sex og gjer aldri kjæraste ting. Vi er veldig gode venner. Vi er veldig glade i kvarandre. 

Det er ingenting gale i forholdet. Eg fantaserer ikkje om å dra. Kjøpte meg dildo...haha.... 

Livet er bare jobb, barn og husarbeid. Det er ikkje noko rom for oss som kjærastar i logistikken. Planen er å ta det opp igjen når minste er litt større. 

Når det ikkje er noko store problemer tenkje eg vi heller må arbeida med forholdet. 

Anonymkode: 61d25...d0e