Finne sammen igjen etter brudd når man har småbarn?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og min mann har vært gift i 8 år. Jeg har hatt en traumatisk oppvekst som har medført at jeg dårlig håndterer stress ( lite søvn pga. småbarn/nye jobber osv) og følelsesreguleringer. For noen måneder siden ville mannen gå fordi han ikke orket mer. Han opplever at han er blitt stresset av det og har fått dårlig selvbilde. Jeg ble så sjokkert og i dyp kjærlighetssorg da jeg innså hvor vondt han hadde hatt det. Siden han sa at han ville forlate meg så innså jeg hva  min bakgrunn har gjort med min atferd mot min mann og jeg jobbet jeg aktivt med psykolog for å endre dette og jobbe med meg selv samt å lære om hva som skal til for å praktisere et sunt og godt forhold. Det har jeg i stor grad allerede klart og mannen sier ta vi har et helt annet forhold nå enn for bare noen måneder siden. Han sitter likevel igjen med de vonde følelsene. Vi har ikke separert oss enda, men skal begynne i parterapi og ønsker å finne sammen men jeg vet ikke helt hvordan han kan bli mindre stresset med meg. Jeg er redd den eneste måten det kan skje på er om vi separerer oss og avslutter alt. Det er han som ønsker å gå i terapi sammen for å forstå hverandre bedre og se om vi kan finne sammen. I tillegg gjør vi noe hyggelig en dag i uken. VI har to små barn sammen og det gjør så vondt å tenke på at det hele var min feil..

Håper noen kan fortelle om noen solskinnshistorier. Vær så snill å ikke være hard mot meg. Jeg har allerede vært det med meg selv og grått i flere måneder.

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

Jeg synes dere gjør dette på riktig måte. Fortsett med parterapi og fortsett å jobbe med deg selv og gjøre hyggelige ting sammen. At han ikke skal bli stresset av deg er noe ham må kjenne på av seg selv over tid. Du kan ikke si til ham at du ikke skal skape stress, han må selv merke at som tiden går så forsvinner den følelsen av seg selv fordi dere har blitt flinkere til å samhandle og fordi du jobber med deg selv. Ta tiden til hjelp og fortsett å jobbe for forholdet. Siden dere fortsatt bor sammen og siden dere går i parterapi er det tydelig at dere begge ønsker en framtid sammen. Dere drar i samme retning og det er bra. Lykke til, ønsker deg og dere alt godt.

Anonymkode: 513bb...1e2

[AnonymBruker]

Takk for svar🙏🏼

Vi har siste måneden byttet på å bo i en leid leilighet( barna bor i huset).... Jeg er redd vi sklir fra hverandre pga det..

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

Husk at dette ikke er bare din feil. Mannen din hadde og har ansvar for å si ifra når noe ikke er riktig for han. At situasjonen har gått så langt er ikke bare på grunn av deg, men også på grunn av at han ikke sa ifra tidligere.

Så håper jeg det ordner seg. Siden han ønsker terapi er det absolutt mulig.

Anonymkode: a45f3...96b

[AnonymBruker]

Vi har klart dette. Det tar lang tid å komme over følelsene. Men det er absolutt mulig å bygge det opp igjen. Høres ut som dere er på riktig vei. Ha et lenger perspektiv. Ha rom og forståelse for hverandre. For egentid. Forståelse for at det ikke er personlig. Jobben er så absolutt verdt det.

Anonymkode: c4f78...d48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vi har klart dette. Det tar lang tid å komme over følelsene. Men det er absolutt mulig å bygge det opp igjen. Høres ut som dere er på riktig vei. Ha et lenger perspektiv. Ha rom og forståelse for hverandre. For egentid. Forståelse for at det ikke er personlig. Jobben er så absolutt verdt det.

Anonymkode: c4f78...d48

Takk for svar!

Vil du dele litt om hva som bakgrunnen for bruddet deres, var dere separert og hvor lenge, hadde dere barn og hvordan klarte dere å komme sammen igjen?

Jeg kjenner det som en berg og dalbane inni meg der jeg av og til får skikkelig angst og andre ganger klarer meg ok..vanskelig å leve i en sånn usikkerhet, men vil veldig gjerne høre historiene til dere som fikk det til❤️

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Husk at dette ikke er bare din feil. Mannen din hadde og har ansvar for å si ifra når noe ikke er riktig for han. At situasjonen har gått så langt er ikke bare på grunn av deg, men også på grunn av at han ikke sa ifra tidligere.

Så håper jeg det ordner seg. Siden han ønsker terapi er det absolutt mulig.

Anonymkode: a45f3...96b

Ja, jeg har nevnt det til han. Han er så angstpreget og stresset nå at han er er blitt ganske selvsentrert i denne fasen så jeg vet ikke om han er "mottakelig" for å se sitt bidrag til endring... det må jo til også og jeg håper terapeuten kan hjelpe han å se det. 

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2023 den 15.26):

Husk at dette ikke er bare din feil. Mannen din hadde og har ansvar for å si ifra når noe ikke er riktig for han. At situasjonen har gått så langt er ikke bare på grunn av deg, men også på grunn av at han ikke sa ifra tidligere.

Så håper jeg det ordner seg. Siden han ønsker terapi er det absolutt mulig.

Anonymkode: a45f3...96b

Ja, jeg har nevnt det til han. Han er så angstpreget og stresset nå at han er er blitt ganske selvsentrert i denne fasen så jeg vet ikke om han er "mottakelig" for å se sitt bidrag til endring... det må jo til også og jeg håper terapeuten kan hjelpe han å se det. 

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

Ts her.

Ser det siste svaret ble sendt to ganger:(

Er det noen flere som har klart dette og som vil dele?  🙏🏼

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

Vi var separert, men fant sammen igjen.

Det virker som du gjør mye riktig. Du tar ansvar for dine utfordringer, og det er veldig bra! Selvsagt kunne han også ha handlet annerledes, men jeg tror ikke at det er din rolle å påpeke det i den situasjonen dere er i nå. Forsøk å overlate det til terapeuten, eller tenk at han må sette ord på den delen selv. Det er så fryktelig lett å gå i selvforsvar hvis man føler seg angrepet, og det er en spiral dere for all del må unngå! Si heller unnskyld en gang for mye enn å gå i forsvar. 

Kan dere finne på noe hyggelig sammen? Alt fra en hyggelig kaffekopp til ordentlig date teller! 

Nå i vårt nye forhold takker vi hverandre mye oftere enn vi gjorde før. Selv om det for eksempel ikke er en stor jobb å vaske matboksene, så føles det godt å bli satt pris på. Sånne små gode drypp i hverdagen.

 

Anonymkode: 1a4ce...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi var separert, men fant sammen igjen.

Det virker som du gjør mye riktig. Du tar ansvar for dine utfordringer, og det er veldig bra! Selvsagt kunne han også ha handlet annerledes, men jeg tror ikke at det er din rolle å påpeke det i den situasjonen dere er i nå. Forsøk å overlate det til terapeuten, eller tenk at han må sette ord på den delen selv. Det er så fryktelig lett å gå i selvforsvar hvis man føler seg angrepet, og det er en spiral dere for all del må unngå! Si heller unnskyld en gang for mye enn å gå i forsvar. 

Kan dere finne på noe hyggelig sammen? Alt fra en hyggelig kaffekopp til ordentlig date teller! 

Nå i vårt nye forhold takker vi hverandre mye oftere enn vi gjorde før. Selv om det for eksempel ikke er en stor jobb å vaske matboksene, så føles det godt å bli satt pris på. Sånne små gode drypp i hverdagen.

 

Anonymkode: 1a4ce...8e4

Takk for at du deler❤️

Hva gjorde at dere kom sammen igjen? hvor lenge bodde dere fra hverandre?

-TS

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

Dytter denne litt...😔

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

TS her.

Nå har det gått snart 2 måneder og jeg begynner å miste motet. Jeg er usikker på om han virkelig ønsker å finne sammen eller om han kun ønsker et pent brudd (han har før sagt at det er fint å gå til parterapi uansett om man kommer sammen eller ei). I januar prøvde vi å ha 4 dager i uken hvor vi endte har hatt familietid og egentid til oss. Men når jeg tok opp temaet om å bo mer sammen så steilet han helt og sa at jeg satte oss tilbake når jeg maste om det og at han ble stresset av det. Det skal sies at han også lider av en kronisk sykdom som han sliter mye med daglig. Jeg får dårlig samvittighet og går på eggeskall hver gang fordi jeg lever i limbo og temaet "å bo sammen igjen" er et "ikke-tema" her. Føler også at parterapi gjør ting verre fordi vi hver gang etter timen er med frakoblet enn før timen..

Så jeg spør meg selv hvorfor han gidder å gå til terapi når han hver gang blir så stresset og opprørt etter hver time? Han opplever det som så negativt å bo mer sammen (sier at han ikke "klarer det" ) når vi hele tiden har hatt det som mål? (Å se om vi kan finne sammen). Det er grunnen til at jeg lurer på om han bare gjør dette for å beholde husfreden og at det sakte skal dabbe av og vi sklir fra hverandre..Det hjelper heller ikke at han her om dagen svarte " jeg vet ikke" på spørsmålet om han elsket meg..han sa at han "trodde at han kunne det".

Det siste jeg foreslo var hvertfall å gå til parterapi sjeldnere, men at vi fortsetter å møtes og skape gode erfaringene sammen..Litt usikker på om det gjør at vi "utsetter" å ta opp problemene og dermed å komme sammen, men jeg føler at det å ta opp problemer når ting er så ustabilt er risikabelt..

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2023 den 11.31):

Hei!

Jeg og min mann har vært gift i 8 år. Jeg har hatt en traumatisk oppvekst som har medført at jeg dårlig håndterer stress ( lite søvn pga. småbarn/nye jobber osv) og følelsesreguleringer. For noen måneder siden ville mannen gå fordi han ikke orket mer. Han opplever at han er blitt stresset av det og har fått dårlig selvbilde. Jeg ble så sjokkert og i dyp kjærlighetssorg da jeg innså hvor vondt han hadde hatt det. Siden han sa at han ville forlate meg så innså jeg hva  min bakgrunn har gjort med min atferd mot min mann og jeg jobbet jeg aktivt med psykolog for å endre dette og jobbe med meg selv samt å lære om hva som skal til for å praktisere et sunt og godt forhold. Det har jeg i stor grad allerede klart og mannen sier ta vi har et helt annet forhold nå enn for bare noen måneder siden. Han sitter likevel igjen med de vonde følelsene. Vi har ikke separert oss enda, men skal begynne i parterapi og ønsker å finne sammen men jeg vet ikke helt hvordan han kan bli mindre stresset med meg. Jeg er redd den eneste måten det kan skje på er om vi separerer oss og avslutter alt. Det er han som ønsker å gå i terapi sammen for å forstå hverandre bedre og se om vi kan finne sammen. I tillegg gjør vi noe hyggelig en dag i uken. VI har to små barn sammen og det gjør så vondt å tenke på at det hele var min feil..

Håper noen kan fortelle om noen solskinnshistorier. Vær så snill å ikke være hard mot meg. Jeg har allerede vært det med meg selv og grått i flere måneder.

Anonymkode: e218d...7cc

Vi har gjort dette de siste årene. 

Min samboer hadde det som deg og la alt det tunge på meg, det ble slutt. Vi måtte gå til hver vår psykolog, han for sine traumer og jeg for mine opplevelser med han. 

Han har fått diagnoser og hjelp, i snart et år har ham gått til psykolog og gruppeterapi. Vi fant sammen igjen, men det er fortsatt tunge dager. 

Samboer får hjelp til de aller fleste tingene han syns er utfordrene nå, før var det jeg som måtte ta tak i alt. Jeg måtte vente et helt år, være alene et helt år før jeg kunne begynne å tenke på at det kunne bli oss igjen. 

Anonymkode: 1659f...767

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2023 den 15.17):

Takk for svar🙏🏼

Vi har siste måneden byttet på å bo i en leid leilighet( barna bor i huset).... Jeg er redd vi sklir fra hverandre pga det..

Anonymkode: e218d...7cc

Å niholde på han vil føre han lengre vekk. Å gi han rom så kan han finne veien tilbake når han er klar. 

Anonymkode: 1659f...767

[tvertimot]

Ikke alle forhold er sunne å være i, det dere hadde har åpenbart vært en belastning, men jeg ser ingen grunn til at det ikke skal skulle kunne endres. At du har tatt grep for å endre problemene og har oppsøkt psykolog og tatt tak i mye, det er positivt. At han legger merke til det og vil at dere skal gå i terapi er også positivt...

Altså burde dere forsøke igjen tenker jeg, kanskje vil det være bedre og lettere nå (endringer gjør ting annerledes), eller så går det ikke og da gav dere det i alle fall sjansen. Slik jeg vurderer ditt åpningsinnlegg så ser det ikke helt håpløst ut, så da er jo alt opp til dere...

[AnonymBruker]

Noen nære familiemedlemmer hos meg fant tilbake til hverandre etter noen måneder med separasjon. Barna der var tenåringer da. Grunnen der var mye jobb på den ene og rett og slett at de ikke var der for hverandre i en lang periode hvor stress tok over. De har det kjempefint nå og har fornyet løftene sine også. Dette er vel over 10 år siden. 

Anonymkode: 67a19...b44

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for svar. Jeg er helt rådvill for tiden..

Problemet er at han ikke vil formelt separeres og ønsker å fortsette ukentlig i parterapi. Likevel orker han ikke tanken på å bo mer sammen...jeg vet også at han ikke hadde klart å ha barna annenhver uke pga. sin sykdom, og jeg mistenker at dette kan være årsaken til at han vil "fortsette" hos terapeuten...men jeg vet jo ikke. Han har flere ganger insinuert at det kan ta laaaang tid før vi kan komme sammen igjen..

 

Jeg begynner å lure på om det ikke er bedre å formelt separere seg, for da gir vi ordentlig slipp på hverandre og jeg kan "gå litt videre"...har vel egentlig begynt å tenke sånn allerede jeg planlegger ferie som om jeg er alene mamma nå..

Det virker som at de som finner sammen igjen har hatt en periode med helt "slutt mellom seg" mens vi piner oss gjennom dette...

Hadde dere barn? Hvordan løste dere det i såfall?

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Vi har gjort dette de siste årene. 

Min samboer hadde det som deg og la alt det tunge på meg, det ble slutt. Vi måtte gå til hver vår psykolog, han for sine traumer og jeg for mine opplevelser med han. 

Han har fått diagnoser og hjelp, i snart et år har ham gått til psykolog og gruppeterapi. Vi fant sammen igjen, men det er fortsatt tunge dager. 

Samboer får hjelp til de aller fleste tingene han syns er utfordrene nå, før var det jeg som måtte ta tak i alt. Jeg måtte vente et helt år, være alene et helt år før jeg kunne begynne å tenke på at det kunne bli oss igjen. 

Anonymkode: 1659f...767

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Å niholde på han vil føre han lengre vekk. Å gi han rom så kan han finne veien tilbake når han er klar. 

Anonymkode: 1659f...767

Ts her,

Jeg jeg forstår det. Det er derfor jeg har foreslått at vi separerer oss formelt- men da vil han ikke mer og vil gå til familie og venner fortelle at det er over...Han vil liksom ha rom men likevel holde på dette...?! Kanskje fordi han trenger hjelp med barna og ikke klarer seg alene annehver uke...

Anonymkode: e218d...7cc

[AnonymBruker]

tvertimot skrev (35 minutter siden):

Ikke alle forhold er sunne å være i, det dere hadde har åpenbart vært en belastning, men jeg ser ingen grunn til at det ikke skal skulle kunne endres. At du har tatt grep for å endre problemene og har oppsøkt psykolog og tatt tak i mye, det er positivt. At han legger merke til det og vil at dere skal gå i terapi er også positivt...

Altså burde dere forsøke igjen tenker jeg, kanskje vil det være bedre og lettere nå (endringer gjør ting annerledes), eller så går det ikke og da gav dere det i alle fall sjansen. Slik jeg vurderer ditt åpningsinnlegg så ser det ikke helt håpløst ut, så da er jo alt opp til dere...

Ts her, 

 

Takk for svar. Ja, jeg har foreslått å fortsette å gå til terapi, men at vi kan gå litt sjeldnere...fordi bare blir vonde følelser hver gang vi er der... mens når vi ikke er der så har vi det stort sett fint...tror man bare røsker opp i problemer og sykeliggjør parforholdet når man går dit når vi er så kritisk ustabile som par som nå...Han er også veldig fort aggressiv merker jeg..

Anonymkode: e218d...7cc