Hvorfor man skiller seg og er utro

[AnonymBruker]

Jeg har nylig gått gjennom en skilsmisse. Jeg gjorde den store feilen om at jeg fant meg noen andre først. Jeg har lenge gått med seksuelle savn som jeg ikke en gang har turt å åpne meg opp for ordentlig med min tidligere mann fordi han så tidlig avviste når jeg forsiktig ymtet frempå med mine behov. Men jeg skammet meg for dem og tidde derfor stilt. Dersom vi har forsøkt å dele porno vi liker eller bilder vi liker er mine alltid langt med ekstreme enn hans. For meg er nok innholdet mindre viktig, men lysten og behovet for å utforske er enormt stort. Vi hadde elles hatt et ok sexliv og jeg får orgasmer. Så da skal man jo i teorien ikke skille seg. I alle fall ikke om man har barn.

Men jeg har tenkt mye på dette. Særlig i min tidligere ferd på andre nettsider hvor jeg ser hvor mange menn som er i forhold de ikke trives i og søker noe mer. Jeg opplever at de har genuine behov, ikke bare lyster som er oversett. For min del handler behovet mitt om å bli akseptert for den jeg er. Å bli likt for den jeg er. Jeg opplever det litt på samme vis som menn som har valgt å gå til fordel for å åpne opp for en homofil legning, eller de som seint i livet velger å skifte kjønn osv. Det er gjerne akseptert, man skjønner godt at de kanskje med årene åpnet opp for noe de før har fortrengt og alle er enige i at en ikke kan fortsette et liv hvor en går på akkord med seg selv, hvor man ikke kan være den man er. 

Likevel skal man altså, som kvinne ikke kunne gå fra et ellers noen lunde ok samliv. Man kan ikke skille seg bare for sex, da må man vente til barna er store i alle fall. Leve i sexløse forhold til man kanksje er for gammel til å finne det man ønsker seg. Jeg undrer meg om hvorfor dette skal være annerledes i en heterofil relasjon hvor man har ulike behov. Da blir man ansett som storforlangende om man trenger noe annet enn den man er sammen med. Man skal begrave lystene, godta at man ikke får alt her i livet og være fornøyd med det man har. 

For min del møtte jeg en mann som umiddelbart forsto og elsket meg,  for den jeg er. Hele meg. Det er en enorm befrielse å vite at uansett hva jeg sier eller gjør så aksepterer han meg som jeg er. Mye av det handler om det seksuelle, men også det emosjonelle. Og etter å ha møtt ham hvor jeg har turt å sette behovene mine fri så ser jeg jo at jeg har mange sider jeg alltid har vært alene i. Sider jeg alltid har skjult, ikke en gang turt å være ærlig om ovenfor meg selv. Og jeg tror dette gjelder veldig mange par der ute. De forsøker å finne en aksept for hvem de er, noen som tåler dem. Jeg tror ikke alle bare er ute etter å få i både i pose og sekk, jeg tror mange er på let etter noen som aksepterer dem. 

Hvorfor er det akseptert at en mann som etter hvert innser at han er homofil skiller seg fordi det ødelegger ham å leve på akkord med seg selv og den han er. Men det er ikke akseptert at jeg som heterofil kvinne gjør det samme. Jeg skal være glad for det jeg har, og legge vekk meg selv. Det handler ikke bare om sex. Det handler om å ikke være akseptert for den man er, de lystene man har. Når man har kjent så lite på aksept at man har begravd den man er også ovenfor seg selv, når man har kjent på skam for den man er og de tingene man ønsker. Hvorfor er dette annerledes? 

I alle tråder her, hvor noen lufter denne typen tanker så får man beskjed om at man ikke splitter en familie av denne typen vansker. Men hvor lenge skal man begrave seg selv og kjenne på skam for den man er? Jeg tror dette er grunnen til at mange er utro, for man skal jo ikke skille seg bare for seksuelle behov som ikke er møtt. Men det handler jo om noe annet enn det - det handler om å kjenne seg akseptert og elsket slik man er, uten skam. Jeg tror dette gjelder særlig for menn. Jeg som kvinne aksepteres mer, en mann som forlater din kvinne så lenge hun er en god mor osv møtes jo av enda mer holdninger om at han bare er en skitten gris. 

 

Jeg har ikke noe spørsmål her egentlig. Jeg bare syntes det er påfallende hvordan vi aksepterer noen behov for å leve ut den man er og sin seksualitet (homofil, transkjønnet. Alle forstår at det går på psyken løs å skulle skjule hvem man er og gå på akkord med seg selv da) mens det forventes at andre skal begrave de samme behovebe, leve med manglende aksept av seg selv og gjerne også en skam på toppen av det. Fordi man skiller seg ikke "bare for sex". Nei, man gjør ikke det. Men man skiller seg kanskje fordi det er vond å ikke aksepteres for den man er

Anonymkode: 50b7a...74a

[AnonymBruker]

Jeg er enig i mye av det du skriver, men jeg mener at hvis man er i et forhold hvor ens behov ikke blir dekt og hvor man sammen ikke klarer å finne en løsning, så står man fritt til å gå. Ingen skal leve på akkord med seg selv. Jeg tenker det nesten er viktigere å forlate forholdet hvis det er barn inne i bildet, for barna får med seg mer enn vi tror. De ser om mamma eller pappa ikke har det godt eller om de lever i et kjærlighetsløst forhold. Så kommer jo spørsmålet om hvor viktige disse behovene er for en. For meg er det å bli tilfredsstilt seksuelt og å få være meg selv til det fulle under sex vesentlig i et forhold. Jeg ville dog ikke blitt i et forhold som mangler dette lenge nok til å få barn med vedkommende. Og ja, jeg har vært med samme mann i 15 år og vi har flere barn. Jeg vet at sexlivet kan endre seg når man får barn, men det ts skildrer her er jo forskjeller man har som partnere fra start. Det handler ikke bare om tidsklemma og ulik sexlyst. Det handler om hvordan man er som seksuelle vesen i den relasjonen.

Jeg klarer heller ikke å forstå hvordan dette leder til utroskap. Man må velge hvilke behov som er viktigst hvis det ikke er mulighet til å få dekt alle behov i situasjonen man er i, også ta et valg ut fra det. Velger man behovet for en samlet familie, så må man akspetere manglende seksuell tilfredsstillelse med mindre man kan åpne forholdet på en redelig måte. Er det å få leve ut sitt seksuelle jeg til det fulle det viktigste så må man gå. Utroskap er aldri løsningen. 

Anonymkode: b2df1...0d1

[AnonymBruker]

Sex er ingen menneskerett

Anonymkode: 75237...755

[AnonymBruker]

Hvor har du det fra at det ikke er akseptert for heterofile kvinner å skille seg fra et forhold der man går på akkord med seg selv? Majoriteten av befolkningen støtter skilsmisse 

Anonymkode: f7502...144

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sex er ingen menneskerett

Anonymkode: 75237...755

Det er ikke en menneskerett med kos, nærhet, omsorg, samarbeid, anerkjennelse, trivsel etc. i et forhold heller, men det betyr ikke at man ikke har det som et krav i en relasjon likevel. Akkurat på lik linje som sex. Sex er en viktig del av forholdet for mange og da står man fritt til å forlate et forhold hvor disse behovene ikke blir dekt. Akkurat som at mange forlater et forhold på grunn av manglende omsorg eller manglende følelse av å bli sett. 

Anonymkode: b2df1...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg er enig i mye av det du skriver, men jeg mener at hvis man er i et forhold hvor ens behov ikke blir dekt og hvor man sammen ikke klarer å finne en løsning, så står man fritt til å gå. Ingen skal leve på akkord med seg selv. Jeg tenker det nesten er viktigere å forlate forholdet hvis det er barn inne i bildet, for barna får med seg mer enn vi tror. De ser om mamma eller pappa ikke har det godt eller om de lever i et kjærlighetsløst forhold. Så kommer jo spørsmålet om hvor viktige disse behovene er for en. For meg er det å bli tilfredsstilt seksuelt og å få være meg selv til det fulle under sex vesentlig i et forhold. Jeg ville dog ikke blitt i et forhold som mangler dette lenge nok til å få barn med vedkommende. Og ja, jeg har vært med samme mann i 15 år og vi har flere barn. Jeg vet at sexlivet kan endre seg når man får barn, men det ts skildrer her er jo forskjeller man har som partnere fra start. Det handler ikke bare om tidsklemma og ulik sexlyst. Det handler om hvordan man er som seksuelle vesen i den relasjonen.

Jeg klarer heller ikke å forstå hvordan dette leder til utroskap. Man må velge hvilke behov som er viktigst hvis det ikke er mulighet til å få dekt alle behov i situasjonen man er i, også ta et valg ut fra det. Velger man behovet for en samlet familie, så må man akspetere manglende seksuell tilfredsstillelse med mindre man kan åpne forholdet på en redelig måte. Er det å få leve ut sitt seksuelle jeg til det fulle det viktigste så må man gå. Utroskap er aldri løsningen. 

Anonymkode: b2df1...0d1

Grunnen til at man ikke skiller seg er jo fordi man kjenner skyld - man bryter ikke opp familien av egoistiske grunner. Veldig mange kjenner på det - at man skal akseptere å være i et forhold og sette til side sine behov fordi det er det man gjør. Man setter barna først. For mange modnes man seksuelt, det er ikke alle som var kjent med disse sidene sine tidlig i et forhold, særlig om man var ung, og man kan tenke at det som er en uskyldig fantasi i starten til slutt blir et stort savn over tid. Og mange opplever at partner mister interessen for en gjennom forholdet også. Dette er selvsagt komplekst, og kan ha mange grunner. 

Vi er selvsagt alle enige om at utroskap ikke er den ideelle løsningen - men for mange er det så tabu og det leder til så mye følelse av skyld i å skulle være den som bryter opp familien pga egne behov. Det leser man i utallige tråder her inne. Det er utallige tråder om at man må sette barna først, prøve ut alle former for samlivsterapi, at sex ikke er en menneskerett, at man ikke skal skille seg så lenge partneren ikke er voldelig eller slem mot deg fordi man skal sette familien først. Det finnes enormt mange arenaer hvor dette er holdningen. Og vi leer om utallige tråder hvor partner ikke ønsker å skille seg, fordi de mener de må sette barna først og opplever skyld. Veldig mange ei forhold tillater å leve i en birolle og visne bort fordi man tenker at det er det riktige å gjøre. Det riktige er å sette partneren og barna først. For noen blir derfor utroskap en løsning - en mulighet å holde familien samlet samtidig som man ikke visner bort som menneske. 

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvor har du det fra at det ikke er akseptert for heterofile kvinner å skille seg fra et forhold der man går på akkord med seg selv? Majoriteten av befolkningen støtter skilsmisse 

Anonymkode: f7502...144

Det er bare å lese på samlivsforumet over en tid det. Det er veldig mange der som gir beskjed om at man skal sette familien først. Jeg tenker også særlig på menn oppi dette. Menn er sjelden den som tar initiatv til skilsmisse, og jeg tror det handler om at menn anses som en som forlater familien sin i enda større grad enn det en kvinne gjør om han skiller seg. Jeg har det fra reaksjoner jeg hører hos venner og familie på andre som skiller seg. Det snakkes mer om det enn man tror. 

Jeg leser aldri om slike typer problemstillinger når det handler om mennesker som er homofile eller har andre former for legninger. Da er det forståelse for at man ikke skal utslette seg selv. Det er en forskjell her i hvordan samfunnet snakker omkring dette. Eksemplifisert i utallige tråder her inne. 

Anonymkode: 50b7a...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvorfor er det akseptert at en mann som etter hvert innser at han er homofil skiller seg fordi det ødelegger ham å leve på akkord med seg selv og den han er.

Det er akseptert at han går. Det er ikke akseptert at han finner seg en ny før ungene er voksne.

Hvorfor er det så vanskelig å sette barna og barnas lykke foran seg selv og sine egne seksuelle behov?

Anonymkode: 922d3...308

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg leser aldri om slike typer problemstillinger når det handler om mennesker som er homofile eller har andre former for legninger. Da er det forståelse for at man ikke skal utslette seg selv.

For noe tull!

Jeg kjenner både en heterofil mann og en homofil kvinne som har skilt seg, samt en enkemann, som alle har levd enslig og ivaretatt familien helt til barna var store. Først da fant de seg noen.

Om noen, så er det vel helst heterofile kvinner som sliter med å ta ansvar for familien de har satt til verden, og sette ungene foran seg selv, uten å stadig se seg om etter noe nytt og klø der det klør.

Det virker ikke som du har noen reelle erfaringer å vise til, bare dine egne fordommer. 

Anonymkode: 922d3...308

[Artmo3]

. 

Endret 5. desember 2023 av Artmo3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Sex er ingen menneskerett

Anonymkode: 75237...755

Det er ingen relasjoner som er en menneskerett, man er i en relasjon fordi man velger å være det. Og man er fri til å gå når som helst. Ingenting med det som har noe med menneskerettigheter å gjøre.

Anonymkode: dc676...99e

[AnonymBruker]

For meg virker det som du søker mye mer enn bare sex, som du muligens ikke fikk dekket i ekteskapet ditt.

Er ingen feil å skille seg, men er dumt å finne seg noen før man eventuelt har skilt seg.

Og da snakker jeg av egen opplevelse fordi en av foreldrene mine fant seg en annen mens den var i ekteskapet. Det er ikke verdt å såre familien med utroskap. Da er det bedre å såre familien med å velge sin egen vei i livet og heller jobbe med å samarbeide om barna på en harmonisk måte. Er fint å se at foreldrene er glad i hverandre selvom de ikke er romantiske sammen. 

Men resten du snakker om, at det er ikke ok for kvinner å gå fra et ok samliv, kan jo kanskje stemme.

Men er nok måten man velger å gjøre det på også tenker jeg.

Anonymkode: c8a6b...71b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er ingen relasjoner som er en menneskerett, man er i en relasjon fordi man velger å være det. Og man er fri til å gå når som helst. Ingenting med det som har noe med menneskerettigheter å gjøre.

Anonymkode: dc676...99e

Det stemmer ikke. Som barn har man rettigheter. Og man er ikke fri til å gå når som helst. Så som forelder har man helt konkrete plikter overfor barnet sitt.

Barns velferd trumfer voksne menneskers lyst på sex.

Anonymkode: 922d3...308