Tenårig, blir så sliten og lei meg

[AnonymBruker]

Har en gutt på fjorten som sliter meg ut for tiden. Det er så mange kamper! Får han det ikke som han vil blir han sint og sur og furten, og jeg og lillesøster føler vi går på nåler. Han er frisk, har det bra på skolen og har mange og gode venner, så det er neppe noe i veien utover at han er tenåring. Det er bare masse følelser og vilje som skal ut. 

Han kan bli sint av å bli spurt om å gå ut med søpla. I går var lillesøster "grusom" selv om hun bare satt fredelig i stua, og han begynte å terge enormt mens vi så på serie. Da jeg ba ham holde opp, hørte han ikke etter, og jeg og lillesøster flyttet oss til et annet rom. Da ble han kjempefornærmet og ville ikke snakke med meg resten av kvelden. 

I morges var han blid igjen til han sa at han hadde vondt i magen. Jeg sa at han måtte forsøke å gå på skolen likevel, men heller gå hjem hvis han føler seg dårlig. (Det har skjedd tre ganger før denne høsten at han sier han er syk, for så å være pigg og blid når han får være hjemme.) Da kommer det "Du er en dårlig mor", "Jeg elsker deg ikke" og "Jeg vet ikke om jeg vil komme hjem". 

Jeg har jo hørt om andre tenåringer som er sånn, men jeg er altså så sliten av å bo i en konfliktsone. Han er mye høyere enn meg og er liksom så MYE når han er sint. Jeg burde sikkert la det prelle av og sette det på tenåringskontoen, men innimellom begynner jeg å grine fordi jeg er sliten. Kvelden kommer, etter jobb, handling, middag, rydding og aktiviteter, og pang! så er det noe. 

Det er jo selvsagt ikke sånn hele tiden, og når han ikke har sammenbruddene sine er han verdens herligste type. Innimellom aner jeg konturene av en sjarmerende og hyggelig ung mann! Men det skjer for ofte at det er slitsomt, og jeg lurer på om jeg er for svak til å takle dette her ordentlig. 

Måtte bare få det ut.

Anonymkode: a702d...e0d

[Lorieen]

Helt normalt. Hold ut. Tenåringer er pyton store deler av tida, men mye ramler på plass rundt 16. 

[AnonymBruker]

Jeg har også en tenåringsgutt som til tider kan oppføre seg ganske frekt. Tar ikke beskjeder, hisser seg opp for bagateller. Han kan si ting som; hater deg, du gjør aldri noe for meg....dette er faktisk noe jeg ikke finner meg i. Det får konsekvenser. Som feks om vi skulle noe hyggelig, blir de planene avlyst. Og han er også nødt å si unnskyld og mene det. Det virker som det hjelper litt etter litt. Regner med vi må ha litt takhøyde for noe, da det skjer mye i en ung kropp og sinnet. Det viktigste for meg er at han vokser opp til å bli en høflig mann som respekterer alle rundt seg. 

Anonymkode: a2240...c6e

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (1 time siden):

Helt normalt. Hold ut. Tenåringer er pyton store deler av tida, men mye ramler på plass rundt 16. 

Takk for det! Det hjelper å bli minnet på det.

Anonymkode: a702d...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også en tenåringsgutt som til tider kan oppføre seg ganske frekt. Tar ikke beskjeder, hisser seg opp for bagateller. Han kan si ting som; hater deg, du gjør aldri noe for meg....dette er faktisk noe jeg ikke finner meg i. Det får konsekvenser. Som feks om vi skulle noe hyggelig, blir de planene avlyst. Og han er også nødt å si unnskyld og mene det. Det virker som det hjelper litt etter litt. Regner med vi må ha litt takhøyde for noe, da det skjer mye i en ung kropp og sinnet. Det viktigste for meg er at han vokser opp til å bli en høflig mann som respekterer alle rundt seg. 

Anonymkode: a2240...c6e

Det får også konsekvenser her. Jeg skulle bare ønske jeg selv kunne være roligere rundt det. At jeg ikke ble så såret som jeg blir, og kunne føle meg tryggere som voksen.

Anonymkode: a702d...e0d

[AnonymBruker]

Det er et fenomen at gutter skal tåle alt. Generelt er det mange gutter som bærer vonde ting inni seg. De vil ikke risikere å bli sett på som en svak person så holder ting for seg selv. 

De blir målt og vurdert på alle arenaer og opplever svært mye press. Kan det være at noe er ugreit på skolen? Så spiller han det ut hjemme. 

Anonymkode: b2dc8...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er et fenomen at gutter skal tåle alt. Generelt er det mange gutter som bærer vonde ting inni seg. De vil ikke risikere å bli sett på som en svak person så holder ting for seg selv. 

De blir målt og vurdert på alle arenaer og opplever svært mye press. Kan det være at noe er ugreit på skolen? Så spiller han det ut hjemme. 

Anonymkode: b2dc8...18c

Jeg tror det går helt fint på skolen. Han sier det, lærerne sier det. 

Jeg har alltid oppfordret ham til å lytte til følelsene sine og snakke om det han tenker på. Jeg er mer redd for at jeg har tillatt for mye når jeg ser denne oppførselen.

Anonymkode: a702d...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Da kommer det "Du er en dårlig mor", "Jeg elsker deg ikke" og "Jeg vet ikke om jeg vil komme hjem". 

«Vi kan godt snakke sammen om at du er misfornøyd med min avgjørelse, men når du sier slikt er du bare slem. Du kan godt si til meg at du synes jeg er for streng, men da må du bruke et ordentlig språk.» 

Anonymkode: bba05...7ce

[AnonymBruker]

Jeg tenker av og til tilbake på da jeg selv var tenåring og det hormonelle kaoset resulterte i at jeg kun klarte å identifisere at jeg hatet min mor, uten å kunne si det til henne. Hun drev med psykisk og fysisk mishandling så følelsen var absolutt berettiget og jeg skulle ønske jeg hadde klart å si til henne at jeg hatet henne når hun utsatte mine søsken og meg for vold, men konsekvensene av det hadde blitt verre for meg.

Sinnet må ut, følelsene må settes navn på, og med mine barn merker jeg når de er i dette følelsesmessige hormonkaoset og forteller dem at dette er så normalt og sunt som det kan være. Jeg sier at jeg forstår at de kan kjenne på et kaos og at det kan kjennes ut som de hater meg, og det er helt greit. Det tåler jeg godt. Jeg forteller dem at de følelsene ikke er farlige, hverken for dem eller meg. Det går over når det blir tatt på alvor. -og det kommer tilbake i andre former, men stå stødig i deg selv som mamma. Og fortell barna og ungdommene at du er glad i dem og tåler dem som sinte også. 

Anonymkode: 773a3...5bc

[AnonymBruker]

Hvor er faren i dette? Tenåringer trenger både kjærlighet og skikkelige grenser.

Anonymkode: 86a19...9bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tenker av og til tilbake på da jeg selv var tenåring og det hormonelle kaoset resulterte i at jeg kun klarte å identifisere at jeg hatet min mor, uten å kunne si det til henne. Hun drev med psykisk og fysisk mishandling så følelsen var absolutt berettiget og jeg skulle ønske jeg hadde klart å si til henne at jeg hatet henne når hun utsatte mine søsken og meg for vold, men konsekvensene av det hadde blitt verre for meg.

Sinnet må ut, følelsene må settes navn på, og med mine barn merker jeg når de er i dette følelsesmessige hormonkaoset og forteller dem at dette er så normalt og sunt som det kan være. Jeg sier at jeg forstår at de kan kjenne på et kaos og at det kan kjennes ut som de hater meg, og det er helt greit. Det tåler jeg godt. Jeg forteller dem at de følelsene ikke er farlige, hverken for dem eller meg. Det går over når det blir tatt på alvor. -og det kommer tilbake i andre former, men stå stødig i deg selv som mamma. Og fortell barna og ungdommene at du er glad i dem og tåler dem som sinte også. 

Anonymkode: 773a3...5bc

Jeg er helt enig med deg i alt du skriver.

Jeg tåler sinneutbrudd godt generelt. Men sånn som sønnen min holder på har jeg problemer med. I dag har han låst seg inne på rommet sitt fra han kom hjem klokka to. Han svarer ikke på noe jeg sier og åpner ikke døra annet enn når han skal på do. Og årsaken er altså at han måtte gå på skolen. Lillesøster gråt da hun la seg fordi hun synes det er ekkelt.

Det siste jeg sa før han gikk på skolen (mot sin vilje) er at jeg elsker ham og gleder meg til å se ham igjen.

Anonymkode: a702d...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvor er faren i dette? Tenåringer trenger både kjærlighet og skikkelige grenser.

Anonymkode: 86a19...9bc

Vi er skilt. Han opponerer langt mindre mot ham.

Anonymkode: a702d...e0d

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk ikke akseptert å bli snakket sånn til. Heller ikke annen oppførsel som går utover søsteren hans. Han må lære seg å respektere damer, eller så synes jeg han kan flytte til far!

Anonymkode: f8254...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg hadde faktisk ikke akseptert å bli snakket sånn til. Heller ikke annen oppførsel som går utover søsteren hans. Han må lære seg å respektere damer, eller så synes jeg han kan flytte til far!

Anonymkode: f8254...e0d

Jeg synes ikke det er riktig. Barna i en kjernefamilie ville aldri fått en sånn trussel, og skilsmissebarn har jo også oftere utfordringer.

Anonymkode: a702d...e0d

[AnonymBruker]

Vanskelig med tenåringer. Jeg har bare jenter, og det har vært ille nok..men jeg har aldri hatt noen som er høyere enn meg, hvis dere forstår. Selv om det er vanskelig og det har gått en kule varmt, så har jeg følt trygghet i meg selv.

En psykolog som min sinte datter gikk til ga meg rådet: Vær et fyrtårn. Stå støtt i der urolige vannet og pek vei. Ikke reager når utbrudd kommer, men etterpå. Snakk om det som skjedde og hvilken oppførsel du forventer, og måter å reagere på. 

Det at han ikke spiller seg ut mot faren sier jo noe om at han kan holde mer hushelvete med deg. Noen vil si at han er tryggere. Jeg tenker vel det er en grense der og. Bli enig om hvordan dere skal ha det, snakke sammen og lytt.

Anonymkode: 80a2c...e04

[AnonymBruker]

Det er slitsomt med tenåringer.
De har ofte masse følelser de ikke helt forstår selv, og heller ikke klarer å sette ord på. Og så kommer det ut som frustrasjon, sinne, magevondt og annet... Og utbrudd de egentlig ikke mener.

Du må bare stå i det. Vise at du tåler også de stygge utbruddene og de dårlige sidene.
Samtidig må du tørre å ta praten. Kanskje ikke der og da, men etterpå, når ting har roet seg litt.

Tenk på at du nå har et barn som er på vei til å bli voksen. En som skal finne ut hvem han er. Som skal lære å håndtere verden uten din hjelp. Og som skal teste dine grenser og løsrive seg.

Jeg har god erfaring med å snakke med mine tenåringer som om de er "rasjonelle voksne", selv om de ikke alltid oppfører seg som det.
Når de har gjort noe jeg ikke liker, så snakker vi om det etterpå. Om hva jeg opplevde som feil. Vi har dialog om hvordan vi (sammen) kan løse en tilsvarende situasjon på en bedre måte en annen gang. Og tenåringene får bli hørt og være med og foreslå løsninger.
De får ansvar og frihet ut fra hva de viser seg verdige å få.
De blir behandlet som så voksne som deres oppførsel viser at de er.
Samtidig er jeg tydelig på at det fortsatt er meg som er den voksne, og som bestemmer. Men jeg er mye mer åpen for argumenter og innspill enn det jeg var da de var yngre.

Og så går det heldigvis over. Vi har en som akkurat har startet på tenåringsutfordringene. Men også en som har passert 16 og kommet ut av det igjen som en voksen og reflektert versjon av seg selv.
Så det går gjerne over like brått som det starter.

Det viktigste er jo det du gjør, nemlig at du viser at selv om han er "slem" og sier stygge ting, så slutter du ikke å være glad i han.
Men det er selvfølgelig fortsatt mulig å irettesette dem når de sier unødvendig stygge ting, selv om de har blitt store.
Min erfaring er altså at det ofte er greit å be dem forsvare HVORFOR de sier slike ting, og fortelle hva det får deg/lillesøster til å føle. Det tar ofte litt "piffen" av det å si stygge ting. At det møtes av forsøk på forståelse fremfor sinne.

Anonymkode: eff8d...e59

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Men for meg kan kanskje dette virke som en bagatell? For her i huset har vi en 17 åring som lar foreldrene få gjennomgå, både ift utseende og det som er. Eksempelvis ikke rart du har gått opp i vekt, har du på øyenskygge? "Det var stygt" Du har blitt skalla, og tynn (til far) Mye er dårlig og dritt, middagen er vond og for sunn, huset er stygt, er en syk og dårlig  så er vi ikke syke vi bare tror det, kommenterer at vi er fattige og har ikke penger bare fordi vi ikke har råd til absolutt alt, hater til tider sitt søsken, mye krangling og konflikter, stjeler og tar ting fra andre innad i fam (godteri etc) Rommet hens ser ikke ut, søler og griser ut sengen m.m. Dursjer ikke før jeg har mast meg i hjel. Og lista går videre 😅 Men det skal sies at det er en og flere diagnoser her, But anyway..   Men diagnose eller ei, jeg kan bli forbanna og setter tenåringen kraftig på plass. Og da får jeg også høre "tåler du ikke det" Det er tøft til tider å ha en liten "tyrann" i huset. Det skal sies at hen er en engel blant andre.. 

Anonymkode: fea41...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Har en gutt på fjorten som sliter meg ut for tiden. Det er så mange kamper! Får han det ikke som han vil blir han sint og sur og furten, og jeg og lillesøster føler vi går på nåler. Han er frisk, har det bra på skolen og har mange og gode venner, så det er neppe noe i veien utover at han er tenåring. Det er bare masse følelser og vilje som skal ut. 

Han kan bli sint av å bli spurt om å gå ut med søpla. I går var lillesøster "grusom" selv om hun bare satt fredelig i stua, og han begynte å terge enormt mens vi så på serie. Da jeg ba ham holde opp, hørte han ikke etter, og jeg og lillesøster flyttet oss til et annet rom. Da ble han kjempefornærmet og ville ikke snakke med meg resten av kvelden. 

I morges var han blid igjen til han sa at han hadde vondt i magen. Jeg sa at han måtte forsøke å gå på skolen likevel, men heller gå hjem hvis han føler seg dårlig. (Det har skjedd tre ganger før denne høsten at han sier han er syk, for så å være pigg og blid når han får være hjemme.) Da kommer det "Du er en dårlig mor", "Jeg elsker deg ikke" og "Jeg vet ikke om jeg vil komme hjem". 

Jeg har jo hørt om andre tenåringer som er sånn, men jeg er altså så sliten av å bo i en konfliktsone. Han er mye høyere enn meg og er liksom så MYE når han er sint. Jeg burde sikkert la det prelle av og sette det på tenåringskontoen, men innimellom begynner jeg å grine fordi jeg er sliten. Kvelden kommer, etter jobb, handling, middag, rydding og aktiviteter, og pang! så er det noe. 

Det er jo selvsagt ikke sånn hele tiden, og når han ikke har sammenbruddene sine er han verdens herligste type. Innimellom aner jeg konturene av en sjarmerende og hyggelig ung mann! Men det skjer for ofte at det er slitsomt, og jeg lurer på om jeg er for svak til å takle dette her ordentlig. 

Måtte bare få det ut.

Anonymkode: a702d...e0d

Vår sønn var også slik. Vi oppdrog ham selvfølgelig, men lot mange kamper være fordi han forsuret familien. I ettertid fikk han adhd diagnose som 20-åring. Etter mange år er han nå ferdig med master. Har bikket 30. Verdens fineste! Vi snakker nå mye om oppveksten og han er tydelig på at vi ikke gav ham de konsekvensene han burde fått i tenårene når han oppførte seg dritt. Hersketeknikkene og lignende som han slapp unna med, sparket ham nemlig hardt den dagen han måtte stilles til ansvar. Det ble tøft for ham å få tirader av voksenkjeft fra arbeidsgiver og lærere. Forholdet til søsken ble også anstrengt grunnet hans fysiske størrelse og truende adferd. Han var mye frustrert fordi rammene ikke var klare nok. 
Han trengte regulering i mye større grad av oss som foreldre enn det vi gav ham. Det kunne gjort inngangen til voksenlivet litt enklere. Tydelige konsekvenser og avtaler hadde blitt en bedre regulering for ham og forberedelse på hva samfunnet ellers krever. Adhd var bare et apropos og ikke vinn eller forsvinn for hans del.  

Anonymkode: c080b...a7f

[Amistad]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Lillesøster gråt da hun la seg fordi hun synes det er ekkelt.

Jeg hadde tenkt å skrive, stå på ! dette klarer du. Det er tenåringsfasen, den går snart over. Selv om snart kan virke veldig lenge. 

men du må ordne litt opp her, for sånn kan ikke lillesøster ha det. 

❤️

[AnonymBruker]

Det er helt greit at man som forelder må stå i det å må tåle det. Det betyr ikke at man må akseptere det. Det går en grense. Og den grensa er der selv om man er tenåring. 

Anonymkode: 02168...b5e