Er det andre enn meg som blir trist når man er på besøk hjemme?

[AnonymBruker]

Jeg er student og har i år flyttet til ny by borte for familien min. Jeg trives ganske godt og har til og med rukket å få en del venner der borte.
Jeg har dratt hjem på besøk noen ganger etter jeg flyttet, fordi jeg har kje t på en del hjemlengsel. Og er hjemme hos familien nå. Føles veldig rart å kun være på besøk her, og at jeg ikke bor her. Alt er liksom helt likt som før. 
Det som er dumt, og merkelig er at hver gang jeg kommer hjem på besøk, går under med en nesten konstant trist følelse. Vet ikke om det kanskje er at jeg savner det som var? Eller kanskje blir jeg veldig nostalgisk? Kommer jo aldri til å bo her hjemme sammen med foreldrene mine og søsteren min igjen. 
Følelsen er verst de siste dagen før jeg skal dra tilbake til studiebyen.
Dagen jeg reiser tilbake er alltid skikkelig trist, og det føles nesten som jeg sørger. 
Likevel er alt fint når jeg våkner opp dagen etter. Forstår ikke hvorfor det er slik.

Finnes det andre som kjenner seg igjen?❤️

Anonymkode: 56d69...fda

[AnonymBruker]

Har det helt likt

Anonymkode: a0626...e29

[AnonymBruker]

Det som kan hjelpe er å tenke at du bor i studiebyen for å skaffe deg en utdannelse som du skal leve av. At hjemmet ditt er hjemme, selv om du er student. 

Anonymkode: 65982...414

[AnonymBruker]

Har det helt likt. Nå er jeg 32 og bor i en annen by enn familien. Hver gang jeg reiser til hjembyen min blir jeg lei meg, og jeg blir lei meg av å være med familien min. 
 

Veldig rart, og ganske plagsomt. 
 

Jeg jobber med dette i terapi. 

Anonymkode: 7b0c4...bc8

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik da jeg studerte, og da jeg bodde alene på en annen kant av landet pga. en jobb jeg ikke trivdes så godt i (på studiet og studiestedet trivdes jeg veldig godt). Det endret seg etter at jeg møtte samboeren min, og enda mer etter at vi fikk barn. Jeg kan synes at det er litt vemodig å reise hjem fordi jeg bor langt unna familie og venner, og savner dem, men tristheten, og følelsen av at det er rart å være på besøk i det som var hjemmet mitt, er helt borte. 

Anonymkode: 1329d...8d7

[AnonymBruker]

Ja, jeg har også hatt det sånn. Jeg har trodd jeg har vært helt alene om dette fenomenet helt inntil jeg leste denne tråden. Ble igrunn litt glad for at jeg ikke er alene om å føle dette. Jeg flyttet hjemmefra og utenbys tidlig tyveårene. Og fikk en slags sorg/vemod-reaksjon hver gang jeg skulle hjem til hjembyen, og ogs til barndomshjemmet mitt der mine foreldre fortsatt bodde. Måtte skikkelig kjempe for å holde tårene tilbake. Trodde det på en måte var noe galt med meg. Jeg er nå i førtiårene, har flyttet tilbake til hjembyen, barndomshjemmet er solgt da den ene foreldren min gikk bort, den gjenlevende orket ikke hus og hage alene. Nå bor jeg jo her i denne byen igjen, og kjenner ingenting til disse følelsene mer. Lurer på om de vil komme tilbake hvis jeg flytter utenbys igjen.

Anonymkode: 931f0...ff3

[AnonymBruker]

Definitivt. Bor bare 40 min unna, så er der innimellom, men blir trist. For meg handler det mye om å se at foreldrene mine blir gamle (midten av 70-årene), og å tenke på at en dag blir jeg alene med ansvaret for huset deres. Tenker mye på arv og at alt stopper med meg og at tiden går for fort. Mistet søsken veldig brutalt for noen år siden, så jeg tenker også ekstra mye på det når jeg ser foreldrene mine.

Anonymkode: 948f8...cd4

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn. Jeg trivdes på studiet og fikk nye venner, men det var en stor overgang for meg å flytte hjemmefra. Å bo tett med andre i kollektiv var ikke noe for meg, og hele det første året lengtet jeg ofte hjem. Da jeg møtte mannen min på tredje året forsvant hjemlengselen, jeg ble tryggere og fikk det mye bedre. Det kan også ha noe sammenheng med alderen min. Jeg var jo bare 18,5 da jeg flyttet. 

Anonymkode: 681f1...483