Barn som ikke føler vi er glad i det

[AnonymBruker]

Hei, dette er vemodig å sette ord på, men jeg vet ikke mine arme råd..

Har to barn, ett i barnehagealder og ett i skolealder. Det største barnet har ved flere anledninger sagt at det ikke føler vi foreldrene er glade i det, og at vi bare ønsker å være med det minste barnet.

Vi foreldrene finner på noe sammen med største hver kveld etter minste er i seng, samt noe koselig sammen hver helg. Vi er også sammen med barna på gulvet og bygger lego og klosser sammen, men da er det jo begge barna. Vi prøver også å dele oss litt slik at vi har ett barn hver og bytter på så alle får egentid med mamma/pappa, da alt fra gåtur, kino, basseng, spill, utelek, kafé og lignende.

Men i hverdagen blir det mye hverdag med middag, lekser, fritidsaktivitet, kveldsmat, stell og legging. Dagene blir spist opp, men som sagt gjør vi noe med barnet hver kveld før det skal legge seg.

Men igjen i dag ble barnet lei seg og sa at mamma ikke liker det, for mamma er så streng og vil aldri gjøre noe.. Skal sies jeg er mye alene med barna da far er mye bortreist gjennom jobben.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det er så vondt å høre når jeg føler jeg står på, og barnet føler det stikk motsatte. Barnet har sagt flere ganger at jeg er den beste mammaen og at det er glad i meg, men det har blitt oftere og oftere at det kommer slike kommentarer om at det ikke føler seg viktig o.l.

Er det noen som har gode råd? Vi har vært på cos kurs og snakket oss nærmest ihjel om alt mulig..

Anonymkode: 73704...cd6

[Sofakona]

Kan det være at du oppfører deg anderledes mer den minste..uten at du/ dere tenker over det? Vi har en på 5 år 11 år og vi ser ofte at selv om vi ikke vil kan det ofte skje at vi prater litt forskjellig til de..eller at det blir litt forskjell behandling. 

[AnonymBruker]

Mange barn har sjalue perioder og kan da føle på sånne følelser. Hvis dere vet med sikkerhet at dere er gode foreldre og fordeler tiden godt mellom barna ig gir begge oppmerksomhet så må dere være klar over at det eldste barnet kan bruke dette som manipulasjon fordi det får ekstra oppmerksomhet når det sier sånt.

Det kan også være at dere faktisk er snillere med yngste, i tonefall, stemmeleie osv. Sånt plukker barn opp.

Dere får uansett fortsette å si at dere er like glad i begge barna.

Anonymkode: fecaa...010

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (9 minutter siden):

Kan det være at du oppfører deg anderledes mer den minste..uten at du/ dere tenker over det? Vi har en på 5 år 11 år og vi ser ofte at selv om vi ikke vil kan det ofte skje at vi prater litt forskjellig til de..eller at det blir litt forskjell behandling. 

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Mange barn har sjalue perioder og kan da føle på sånne følelser. Hvis dere vet med sikkerhet at dere er gode foreldre og fordeler tiden godt mellom barna ig gir begge oppmerksomhet så må dere være klar over at det eldste barnet kan bruke dette som manipulasjon fordi det får ekstra oppmerksomhet når det sier sånt.

Det kan også være at dere faktisk er snillere med yngste, i tonefall, stemmeleie osv. Sånt plukker barn opp.

Dere får uansett fortsette å si at dere er like glad i begge barna.

Anonymkode: fecaa...010

Kjente på dette tidligere. Tok meg i å være irritert om største sølte, mens jeg var mer forståelsesfull når minste sølte. Så etter det har skjerpet jeg meg og føler jeg er lik mot begge.

Tror kanskje litt av problemet er at jeg sier en del nei til største. Nei til skjerm/spilling, nei til å gjøre noe sammen fordi middagslaging etc, nei til å herje inne, nei til bråk (slossing med leker i stua). Barnet sier alltid at mamma er så streng, men ikke pappa. Ikke så rart når mamman er den som faktisk er hjemme..

Anonymkode: 73704...cd6

[Vera Vinge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Kjente på dette tidligere. Tok meg i å være irritert om største sølte, mens jeg var mer forståelsesfull når minste sølte. Så etter det har skjerpet jeg meg og føler jeg er lik mot begge.

Tror kanskje litt av problemet er at jeg sier en del nei til største. Nei til skjerm/spilling, nei til å gjøre noe sammen fordi middagslaging etc, nei til å herje inne, nei til bråk (slossing med leker i stua). Barnet sier alltid at mamma er så streng, men ikke pappa. Ikke så rart når mamman er den som faktisk er hjemme..

Anonymkode: 73704...cd6

Det kan jo også bare være en måte han har lært seg å uttrykke misnøye med grenser på. Kanskje ser han at du lytter og kjenner på dårlig samvittighet når han sier dette også. Jeg syns ellers det høres ut som han får ganske mye alenetid, særlig mtp at du også er en del alene med barna. Mine barn har stort sett lagt seg samtidig og gjort mye sammen, og ikke hatt dette aktive fokuset på alenetid med hvert barn. Det er så klart fint når det skjer, men hverdagen vår går ikke rundt om det også er noe vi skal være opptatt av på det jevne. Så, uten at jeg kjenner hele deres situasjon, er jeg ikke så sikker på at mer alenetid er løsningen her. Ikke er det sikkert dere skal gjøre noe drastisk heller. Alle barn kan føle på sjalusi i blant, og vi foreldre kan i en del tilfeller være vel opptatt av å løse dette og fjerne ubehaget. Framfor å snakke med barna, lytte og snakke om at det også er en del av livet å være sjalu av og til. 

Men så klart man kan prøve å være bevisst hvordan man snakker til barna, at det ene ikke bare blir møtt med forståelse og de andre med oppgitthet eller utålmodighet. Det er nok mange som kan føle at man er litt mer utålmodig med den eldste og forventer mer. Så det kan man prøve å unngå. Men perfekt blir det ikke, og det tror jeg heller ikke er nødvendig.

[AnonymBruker]

Er det mulig at du er mer introvert enn du tror? Gir du barnet masse klemmer, sier med ord hver dag hvor glad du er i det, og lar barnet være nær deg når det føler seg utrygt for eksempel om natten?

Anonymkode: 15f1a...2e4

[AnonymBruker]

Jeg vlle forsøkt å vise kjærlighet med ord og med nærhet i tillegg til tid og aktiviteter sammen som dere allerede gjør. 

At du er strengere mot en på 11 enn en på 5 er forståelig, men jeg husker at jeg følte på mye av det samme da jeg var i samme alder og hadde et søsken som var en del yngre. Men man må jo bare forklare og minne den eldste på hva den får lov til som yngste ikke får lov til. Og minne om at det er litt høyere krav til en på 11. Og kanskje si at det blir de samme kravene til søskenet når det blir like gammel. En på 11 kan forstå dette. 

Jeg følte også alltid på at de var snillere med yngste, at hen fikk lov til ting som jeg måtte mase lenge om og fikk lov tidligere. 

Anonymkode: f36e9...ab2

[jabx]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men igjen i dag ble barnet lei seg og sa at mamma ikke liker det, for mamma er så streng og vil aldri gjøre noe.. Skal sies jeg er mye alene med barna da far er mye bortreist gjennom jobben.

Er du streng da? Hvordan håndterer du konflikter?

[Gjest Anonymus Notarius]

Vera Vinge skrev (1 time siden):

Det kan jo også bare være en måte han har lært seg å uttrykke misnøye med grenser på. Kanskje ser han at du lytter og kjenner på dårlig samvittighet når han sier dette også. Jeg syns ellers det høres ut som han får ganske mye alenetid, særlig mtp at du også er en del alene med barna. Mine barn har stort sett lagt seg samtidig og gjort mye sammen, og ikke hatt dette aktive fokuset på alenetid med hvert barn. Det er så klart fint når det skjer, men hverdagen vår går ikke rundt om det også er noe vi skal være opptatt av på det jevne. Så, uten at jeg kjenner hele deres situasjon, er jeg ikke så sikker på at mer alenetid er løsningen her. Ikke er det sikkert dere skal gjøre noe drastisk heller. Alle barn kan føle på sjalusi i blant, og vi foreldre kan i en del tilfeller være vel opptatt av å løse dette og fjerne ubehaget. Framfor å snakke med barna, lytte og snakke om at det også er en del av livet å være sjalu av og til. 

Men så klart man kan prøve å være bevisst hvordan man snakker til barna, at det ene ikke bare blir møtt med forståelse og de andre med oppgitthet eller utålmodighet. Det er nok mange som kan føle at man er litt mer utålmodig med den eldste og forventer mer. Så det kan man prøve å unngå. Men perfekt blir det ikke, og det tror jeg heller ikke er nødvendig.

Veldig godt svar.

Jeg synes det høres ut som om dere har kommet inn i en ond sirkel der barnet har funnet ut (ikke nødvendigvis bevisst) at jo mer han sutrer, jo mer tid og oppmerksomhet får han fra dere foreldre.

Det er store individuelle forskjeller mellom hvor mye oppmerksomhet og bekreftelse barn (og voksne for den saks skyld) ønsker seg. At noen ønsker mye bekreftelse, betyr ikke nødvendigvis at å gi vedkommende så mye oppmerksomhet som mulig det beste for ham/henne. Kanskje er det beste å fokusere på ting som gjør ham/henne tryggere i seg selv.

[AnonymBruker]

Med din største og din minste er det en del grensesetting og regler som blir mer aktuell for den eldste fremfor den minste. Forventningene til den eldste ligger høyere, enn hva de gjør for den yngste. 
 

Tenker det er viktig å ta en samtale med ditt eldste barn om hvorfor han/henne føler det sånn, og om det da er at «du er strengere mot meg enn mot lillesøster/lillebror» så kan det forklares med at lillebror/lillesøster er yngre, forstår mindre og derfor har mer behov for veiledning i ting som eldste allerede har fått veiledning i, og vet - men som eldste for eksempel trosser eller overser. Eldste er mer mottakelig for et «Nei!», mens yngste kanskje trenger et «Nei, du må ikke gjøre sånn, du kan heller gjøre det her istedenfor». 

Også kan jeg selv huske hvor lite som skulle til for at mamma eller pappa ble en skurk i mine øyne, hvor jeg gjerne mente den ene var bedre enn den andre fordi vi nettopp hadde hatt en «konfrontasjon». 
 

Du vet jo selv at du er like glad i begge barna dine, du vet hva du gjør for dem i hverdagen og at du tilbringer kvalitetstid med begge - så det er jo ikke sånn at du faktisk er mindre glad i eldste. Barna dine har to ulike utgangspunkt❤️ 

Anonymkode: e74c8...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det mulig at du er mer introvert enn du tror? Gir du barnet masse klemmer, sier med ord hver dag hvor glad du er i det, og lar barnet være nær deg når det føler seg utrygt for eksempel om natten?

Anonymkode: 15f1a...2e4

Gir mye klemmer, barnet får sitte i armkroken hvis vi ser på tv sammen, alltid klem før skolen og før barnet legger seg. I helgene kommer gjerne barnet opp i senga og koser litt før vi står opp. Sier jeg er glad i barnet, og kommer med fine ord helt ut av det blå innimellom som f.eks at jeg er heldig som er mamman din, du er en helt fantastisk *navn*, etc. Føler jeg og barnet har det ganske greit egentlig, og barnet forteller og spør meg om alt mellom himmel og jord.

jabx skrev (33 minutter siden):

Er du streng da? Hvordan håndterer du konflikter?

Er streng når jeg må, men jeg forholder meg som regel rolig. Men helt ærlig, så blir det helt stopp noen ganger. Som i dag når barnet kom med en hel regle med at mamma bare bestemmer over alle i huset, at mamma bare er streng og ikke vil gi oppmerksomhet til noen i huset og ja, jeg husker ikke alt. Uansett hva jeg kom med underveis, bare gikk rett ut og sa at «javel, da får du føle det slik. Nå skal vi spise middag, så akkurat nå er jeg ferdig».

Det har vært slike kommentarer fra barnet nesten hver dag i det siste. Og fra egen oppvekst har jeg erfaring med at når slike utsagn kom, sa man bare at barna skulle slutte med det tullet og ferdig med saken. Så inni meg har jeg mest lyst til å bare strengt si at nå slutter du, for det der er bare tull, men jeg gjør det jo ikke..

Anonymus Notarius skrev (39 minutter siden):

Veldig godt svar.

Jeg synes det høres ut som om dere har kommet inn i en ond sirkel der barnet har funnet ut (ikke nødvendigvis bevisst) at jo mer han sutrer, jo mer tid og oppmerksomhet får han fra dere foreldre.

Det er store individuelle forskjeller mellom hvor mye oppmerksomhet og bekreftelse barn (og voksne for den saks skyld) ønsker seg. At noen ønsker mye bekreftelse, betyr ikke nødvendigvis at å gi vedkommende så mye oppmerksomhet som mulig det beste for ham/henne. Kanskje er det beste å fokusere på ting som gjør ham/henne tryggere i seg selv.

Ja jo, det ligger kanskje noe i det, men vi har alltid hatt så mye tid med barnet. Det er ikke noe vi har startet med fordi barnet har etterspurt det. Jeg var mye syk under graviditet og barseltid med yngste, så jeg var nærmest ikke sammen med største i den tiden, og det var da jeg ble frisk at vi skjerpet inn på tid sammen/alene med barnet.

Anonymkode: 73704...cd6

[AnonymBruker]

Hva med å invitere til sånt prat på sengekanten og hjelp barnet med å skrive de ned i en dagbok, det kan hende det vil ha hjelp med formuleringen. Og så begynner du å sette grenser for mas om dette og referer til dagboken. Hjelp barnet med å skape rutiner for å skrive ned tankene sine, spesielt siden det er så gjentagende. 

Se om du ser en endring og pass på at du fremdeles inviterer til samtaler selv om ting roer seg så du kan jobbe litt forebyggende. 

Anonymkode: 0cba8...e92

[Gjest Hoia]

Det eldste barnet har vært minst selv og er det ikke nå. Så barnet har mistet rollen som minst samtidig som dere selvfølgelig bruker mer tid på den minste, det er en forandring. Bare forklare det og lage en hyggelig plan for hva bare dere kan gjøre sammen uten den lille, samtidig som dere lærer den eldste å vise omsorg for den minste, uten at den eldste blir overlatt til seg selv resten av tiden, som en som stort sett klarer seg selv. Den yngste vil jo uansett ikke reagere på at dere bruker litt ekstra tid på den eldste inntil det går seg til.

[AnonymBruker]

Hjelper ikke hvor mye materielt og praktisk dere gjør for barna om dere ikke er 100% tilstede emosjonelt når barnet trenger det. Jeg hadde foreldre som måtte ta seg av syk lillesøsken og gjorde sitt beste, ordnet så jeg kom meg på skole og hobby, hadde alt jeg trengte. Men da jeg trengte noen å snakke med om følelser og hvordan jeg hadde det var de opptatt emosjonelt med å uroe seg over lillesøsken. Antar det er noe lignende i deres familie. Hjelper ikke spørre en gang i blandt om åssen dagen på skolen var når barnet ikke føler seg sett og ivaretatt emosjonelt i det daglige 

Anonymkode: 8f073...3cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hjelper ikke hvor mye materielt og praktisk dere gjør for barna om dere ikke er 100% tilstede emosjonelt når barnet trenger det. Jeg hadde foreldre som måtte ta seg av syk lillesøsken og gjorde sitt beste, ordnet så jeg kom meg på skole og hobby, hadde alt jeg trengte. Men da jeg trengte noen å snakke med om følelser og hvordan jeg hadde det var de opptatt emosjonelt med å uroe seg over lillesøsken. Antar det er noe lignende i deres familie. Hjelper ikke spørre en gang i blandt om åssen dagen på skolen var når barnet ikke føler seg sett og ivaretatt emosjonelt i det daglige 

Anonymkode: 8f073...3cc

Kjipt å høre det var slik hos deg, men det er ikke slik hos oss. Vi spør hver morgen hvordan barnet har sovet, hvordag det har gått på skolen hver middag/eventuelt når barnet kommer hjem, og hvordan dagen har vært når det skal legge seg. Og det er bare det vanlige, det er myyye ellers alt etter hva som skjer. 

 

Hoia skrev (12 minutter siden):

Det eldste barnet har vært minst selv og er det ikke nå. Så barnet har mistet rollen som minst samtidig som dere selvfølgelig bruker mer tid på den minste, det er en forandring. Bare forklare det og lage en hyggelig plan for hva bare dere kan gjøre sammen uten den lille, samtidig som dere lærer den eldste å vise omsorg for den minste, uten at den eldste blir overlatt til seg selv resten av tiden, som en som stort sett klarer seg selv. Den yngste vil jo uansett ikke reagere på at dere bruker litt ekstra tid på den eldste inntil det går seg til.

Som sagt gjør vi endel uten yngste, men det er begrenset hvor mye en klarer å putte inn i hverdagen. Det største barnet er omsorgsfull ovenfor minste, og vi har flere ganger også gjentatt at det er okei at minste gråter litt mens vi har full oppmerksomhet på største. 

Anonymkode: 73704...cd6

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kjipt å høre det var slik hos deg, men det er ikke slik hos oss. Vi spør hver morgen hvordan barnet har sovet, hvordag det har gått på skolen hver middag/eventuelt når barnet kommer hjem, og hvordan dagen har vært når det skal legge seg. Og det er bare det vanlige, det er myyye ellers alt etter hva som skjer. 

 

Som sagt gjør vi endel uten yngste, men det er begrenset hvor mye en klarer å putte inn i hverdagen. Det største barnet er omsorgsfull ovenfor minste, og vi har flere ganger også gjentatt at det er okei at minste gråter litt mens vi har full oppmerksomhet på største. 

Anonymkode: 73704...cd6

Det er den største og første forandringen i et barns liv å skifte rolle i en søskenflokk. Det å være minst fører ofte til at en får mer oppmerksomhet, det kan innebære at barnet går med følelser og tanker som det er både flau for å ha, og som barnet ønsker å skjule. Det er positivt at barnet ytrer det. Samtidig som barnet er glad i den minste. Dere kan møte barnet på følelsen, at det er greit å føle det slik en periode, og bygge opp om den eldste, inkludere, men samtidig ivareta. Alle har jo vært del av en søskenflokk, husker dette. 

[Forvirret23]

Barnet har byttet rolle og ser det, barn forteller også hva de føler der og da. Grenser er bra, barn skal også behandles etter alder. Det må du forklare barnet ditt. 
Mitt ene barn er dramatisk av seg å sier gjerne mye vondt for å prøve å "ramme" meg når vi snakker om det etterpå så skjønner ikke barnet helt hvor det kom fra. Det er dere hater meg så inderlig, jeg kunne like gjerne død, tror jeg flytter nå. Altså dette kan komme særlig i forbindelse med grenser av spill og skjerm. 
De har jo ikke helt kontroll enda, men det er jo ikke personlig. Jeg ville jo vært knust om barnet mitt døde, det vet også barnet i fredstid. 
De opplever også forskjellsbehandling i vårt hjem, der kan tenåringen reagere på ar kanskje minste på 8 slipper unna noe som tenåringen ikke gjør. Det er jo bra som jeg sier jeg forventer mer av deg for du er såpass stor, når 8 åringen er like gammel som deg har jeg garantert samme forventningene som jeg har til deg nå.
Det er barnas jobb det å diskutere, teste oss ut å se hvor vi gir etter    

[jabx]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Er streng når jeg må, men jeg forholder meg som regel rolig. Men helt ærlig, så blir det helt stopp noen ganger. Som i dag når barnet kom med en hel regle med at mamma bare bestemmer over alle i huset, at mamma bare er streng og ikke vil gi oppmerksomhet til noen i huset og ja, jeg husker ikke alt. Uansett hva jeg kom med underveis, bare gikk rett ut og sa at «javel, da får du føle det slik. Nå skal vi spise middag, så akkurat nå er jeg ferdig».

Det har vært slike kommentarer fra barnet nesten hver dag i det siste. Og fra egen oppvekst har jeg erfaring med at når slike utsagn kom, sa man bare at barna skulle slutte med det tullet og ferdig med saken. Så inni meg har jeg mest lyst til å bare strengt si at nå slutter du, for det der er bare tull, men jeg gjør det jo ikke..

Har du prøvd å imøtegå barnet også i en slik situasjon? Gi uttrykk for at du skjønner at barnet føler det slik, og at du f.eks. gjerne vil at barnet forteller mer om det. Og så prøver du å legge opp til at bare du og barnet alene har en rolig samtale om det der du prøver å forstå barnets perspektiv?

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg synes det høres ut som om dere er fullstendig "under pisken" på det eldste barnet deres. Hvis du vet at det han sier (om at dere ikke er glad i ham, dere bryr dere ikke osv.) er tull, så sier du det. Når du fortsetter å "krype" for ham, så bekrefter du jo (fra barnets synsvinkel) at det han sier er sant.

Nå har dere jo prøvd en stund å gi enda mer oppmerksomhet, enda mer gode ord, enda mer alenetid, og det fungerer ikke. Da kan det være greit å sette ned foten og prøve en annen strategi.

[AnonymBruker]

Synes ikke det høres ille ut, noen ganger ordlegger barn seg bare på en måte som fremstår veldig dramatisk.

Det er vanlig å klage over at mamma er streng. Det er ikke noe galt i det.

Anonymkode: 9807e...3e7