Hjelp... Jeg blir syk av barnefar

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Jeg var sammen med en mann 6 måneder som tok slutt på grunn av konflikter og psykisk vold. Jeg oppdaget at jeg var gravid etter bruddet, valgte å beholde barnet og flyttet hjem 4 timer unna barnefar. Jeg isolerte meg i tre år etter denne relasjonen og måtte jobbe mye med meg selv. Jeg gikk også igjennom et svangerskap alene som var en tøff reise å bære alene.

Barnet ser far 1-2 helger (hans ønske) i måneden med og uten tilsyn. Barnet har aldri overnattet hos far da hen har en diagnose. Problemet er at barnefar fortsatt skaper konflikter og bedriver med psykisk vold. Han kaller meg ting, ofte foran barnet, sier ting om meg som ikke er sant, kritiserer meg, rakker ned på meg og kommenterer ting han mener er feil med meg eller mitt hjem. Han mener også at han en bedre foreldre enn meg (han har ikke foreldreansvar) og at barnet bør være mer borte fra meg, selv om barnet ikke vil. Barnefar liker ikke meg kun fordi jeg er meg.

Barnefar er også veldig autoritær og narsissistisk i møte med barnet. Det er veldig lite varme og kjærlighet. Barnet søker seg alltid til meg og det har nå gått 5 år. Likevel mener far at hans måte å være på er den beste og rette måten, selv om nyere forskning viser at dette er svært uheldig for et barn. Og jeg snakker av egne erfaringer også, da jeg ble kritisert og latterliggjort i min barndom av mine foreldre, som har blitt min indre stemme og har gjort at jeg er veldig usikker og ubesluttsom som voksen. Jeg søker blant annet bekreftelse på mange områder. Bare det å velge en tannkrem kan ta lang tid for meg. Barnefar rakker også ned på andre mennesker i samfunnet og kaller en gruppe menneske søppel og dyr. Han banner også mye.  Jeg har bedt han slutte med slikt språk foran barnet, men han respekterer meg ikke. Jeg har også sagt at all kommunikasjon om meg/barnet skal skje skriftlig. 

Før begynte jeg alltid å gråte i dialog med barnefar, men nå våger jeg å sette litt grenser og stå opp for meg selv. Men så fort samværet er over, så blir jeg først sint, så lei meg, og så begynner jeg å tvile på meg. Om han kanskje har rett siden han er eldre enn meg... Så blir jeg helt utslitt og må sove hele dagen. Jeg klarer ikke jobbe dager etter.

Hva gjør jeg med denne situasjonen? Når en barnefar ikke lytter til meg, bryr seg eller respekterer meg? 

Anonymkode: a8c17...315

[AnonymBruker]

Du tok et valg med å beholde et barn, selv om du viste at faren ikke er snill. Du må forholde deg til han i mange år fremover. 

 

Anonymkode: 332eb...573

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Jeg var sammen med en mann 6 måneder som tok slutt på grunn av konflikter og psykisk vold. Jeg oppdaget at jeg var gravid etter bruddet, valgte å beholde barnet og flyttet hjem 4 timer unna barnefar. Jeg isolerte meg i tre år etter denne relasjonen og måtte jobbe mye med meg selv. Jeg gikk også igjennom et svangerskap alene som var en tøff reise å bære alene.

Barnet ser far 1-2 helger (hans ønske) i måneden med og uten tilsyn. Barnet har aldri overnattet hos far da hen har en diagnose. Problemet er at barnefar fortsatt skaper konflikter og bedriver med psykisk vold. Han kaller meg ting, ofte foran barnet, sier ting om meg som ikke er sant, kritiserer meg, rakker ned på meg og kommenterer ting han mener er feil med meg eller mitt hjem. Han mener også at han en bedre foreldre enn meg (han har ikke foreldreansvar) og at barnet bør være mer borte fra meg, selv om barnet ikke vil. Barnefar liker ikke meg kun fordi jeg er meg.

Barnefar er også veldig autoritær og narsissistisk i møte med barnet. Det er veldig lite varme og kjærlighet. Barnet søker seg alltid til meg og det har nå gått 5 år. Likevel mener far at hans måte å være på er den beste og rette måten, selv om nyere forskning viser at dette er svært uheldig for et barn. Og jeg snakker av egne erfaringer også, da jeg ble kritisert og latterliggjort i min barndom av mine foreldre, som har blitt min indre stemme og har gjort at jeg er veldig usikker og ubesluttsom som voksen. Jeg søker blant annet bekreftelse på mange områder. Bare det å velge en tannkrem kan ta lang tid for meg. Barnefar rakker også ned på andre mennesker i samfunnet og kaller en gruppe menneske søppel og dyr. Han banner også mye.  Jeg har bedt han slutte med slikt språk foran barnet, men han respekterer meg ikke. Jeg har også sagt at all kommunikasjon om meg/barnet skal skje skriftlig. 

Før begynte jeg alltid å gråte i dialog med barnefar, men nå våger jeg å sette litt grenser og stå opp for meg selv. Men så fort samværet er over, så blir jeg først sint, så lei meg, og så begynner jeg å tvile på meg. Om han kanskje har rett siden han er eldre enn meg... Så blir jeg helt utslitt og må sove hele dagen. Jeg klarer ikke jobbe dager etter.

Hva gjør jeg med denne situasjonen? Når en barnefar ikke lytter til meg, bryr seg eller respekterer meg? 

Anonymkode: a8c17...315

Du har gjort alt riktig her så du har ingenting å se ned å deg selv. 

Jeg syntes du bør vudere å ha en dialog med BV , noe jeg antar du allerde har pga du nevner tilsyn.

Jeg tenker du klokekelig best kommer videre iht å be om råd til hvordan dere skal kunne bedre samværet hos far, siden barnet tar skade av at han snakker stygt om deg til barnet.  Og at det ikke hjelper at du snakker med han. Det kan medføre oppfølging og rådgivning fra de til han.  Oh at det ikke er noe tema at han skal ha barnet mer, så lenge han holder på med dette, og psykisk skade barnet tar av det

Anonymkode: 74e02...e1c

[Kvinne87Rogaland]

Man kan ikke endre andre, man kan bare endre sin egen reaksjon på hva andre gjør.

Her stiller du litt dårlig siden dine foreldre gav deg et dårlig utgangspunkt. Jeg synes det står respekt av at du klarte å gå fra denne mannen og flytte vekk. Kudos til deg for det! Det er ekstremt vanskelig å komme ut av forhold med kontrollerende narsisister, så der har du vært sterk. Og det er veldig bra at du har begynt å sette grenser og stå opp for deg og barnet ditt.

Det er helt klart at det er du som gjør ting riktig her, men jeg vet at det er lett å begynne å tvile i møte med slike menn som er så "sikre" på at du tar feil og han er perfekt.

Du kan ikke endre han, men du må jobbe med den "skaden" dine foreldre har påført deg. Du må bli stødigere i deg selv, jobbe med selvtilliten og bygge deg opp til å klare å stå i konfrontasjonene med denne mannen. Du er dessverre nødt til å samarbeide med han på grunn av barnet, men det er mulig å bygge seg opp til det punktet at alt bulshit han kommer med bare preller av.

Også må du også prøve å bygge opp barnets selvtillit, slik at det også klarer å tåle farens påvirkning. Kansje en terapeut hadde hjulpet? Du kan trøste deg med at når barnet blir litt eldre så kan det velge samværet i større grad. Også vil forhåpentligvis barnet også se hvordan faren egentlig er etter hvert. Selv om det ofte er vanskelig for de, da de er av natur svært lojale til sine foreldre. Du må bare trygge barnet hele tiden og være en bauta av trygghet og fornuft. 

 

[AnonymBruker]

Kan du finne en person du stoler på til å være med på samværet? Sannsynligvis vil far oppføre seg bedre hvis det er noen han ikke er vant med å bølle med til stede. Gjerne et par.

Som du sier selv er det ikke bra for barnet heller å se far holde på slik.

Anonymkode: bc9b5...ce2

[Blåjojo]

Du kan ta kontakt med familievernkontoret og høre hva de anbefaler. 

Jeg ser også på det som at du gjør ting rett her, og du har absolutt mer i deg enn du tror! Å komme seg ut av et sånt forhold er ikke enkelt.