Er dette starten på slutten?

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært et par i over fem år nå. Vi har alltid vært stødige sammen og stått sammen i tykt og tynt. Det siste halve året har vi kranglet mer enn hva vi samlet har gjort de siste fem årene.

Bakteppe: Jeg har to barn fra tidligere av, jeg og barna flyttet dit samboer bodde og vi har nå dette året flyttet ytterligere 100 mil unna bostedet vårt pga en svært betent situasjon med barnas far. For at andre ikke skal dømme oss: far har i følge sakkyndig ikke omsorgskompetanse på noen områder og jeg har de siste åtte årene herjet inn og ut av rettssystemet pga far. Det har vært vanvittig!

Da jeg og samboer tok valget om å bli sammen og flytte sammen så var det fordi vi ønsket en felles fremtid, noe som også innebar at familien skulle økes. Det var også grunnen til at jeg flyttet til han, fordi jobben hans var en time unna og vi ønsket ikke en familiehverdag med pendling. I løpet av disse årene har samboer sagt nei til flere barn pga at mine barn har vært i behov for ekstra oppfølging pga deres far, og fordi påkjenningene av å måtte forholde oss til barnas far har vært så massive at vi ikke sett det forenelig med å få flere barn. Vi er i midten av 30 årene.

 

Status i dag;

Vi har flyttet til nytt sted, samboer sier fremdeles at han ikke ønsker flere barn fordi han blant annet er fornøyd med de to som han er stepappa til. Jeg må påpeke at han er en vanvittig flott pappa. Han har også tilføyd i sine argumenter at han mener at vi ikke er kompatible til å være foreldre sammen fordi han må hele tiden innfinne seg med løsninger som han ikke er enig med (på bekostning av hva han mener er rett). Eksempel her er skjermtid, han mener jeg gir etter for mye og han er den kjipe som sier nei. Jeg prøver å si at jeg i de fleste tilfeller forsøker å dempe situasjoner og eventuelt megle for at barna ikke skal få dårligere opplevelser med han som stefar (fordi han er veldig tydelig i oppdragerrollen). Det hører her med at far har snakket negativt om stefar siden dag en ovenfor barna og det preger de veldig i grensesettinger hvor stefar er «den kjipeste ever, skulle ønske du aldri kom inn i livet vårt… osv». Jeg har dermed forsøkt å stå i midten som en megler og opplever nå at samboer ikke vil ha barn med meg fordi vi er for ulike i grensettinger.

Ironien er at vi allerede har et familieliv, han sier implisitt at det ikke fungerer. Han mener vi ikke fungerer sammen som foreldre for eventuelt flere barn på bakgrunn av dette.

Han har heller ikke fridd til meg selv om han vet hvor viktig det er for meg, det gir meg en trygghet. 

 

Summen er at jeg sitter igjen med dette:

• Jeger ikke hans store livs kjærlighet slik han er min
• Jeg er ikke god nok som mamma i hans øyne
• Jeg har flyttet etter han, flyttet fra de jeg har hatt rundt meg til hans familie, jeg har alltid vært opptatt av hva han ønsker. Men han er ikke opptatt av hva jeg ønsker, og klarer ikke å gi meg en grunnleggende trygghet.
• Jeg tror ikke samboer er sammen med meg fordi han vil, men fordi han føler han MÅ etter alt jeg har gjort for han.

 

Jeg trenger hjelp til å sortere i tankene. Dette er for meg en livskrise og jeg vurderer nå sterkt å gå selv om vi har flyttet 100 mil unna min familie. Jeg har tildels veldig store krise tanker som at «dette takler jeg ikke». Jeg har ingen i umiddelbar nærhet men jeg vet ikke om jeg klarer å leve sammen med en som tenker det sånn om meg, en som faktisk ikke setter meg høyere. Han ønsker at vi bare skal ha det bra og fortsette slik vi har gjort. Som type liker han ikke å snakke, og det siste halve året dersom det har vært noen uenigheter så er det alltid jeg som må komme til han. Samboer er en fantastisk flott og raus mann. Jeg mener oppriktig at jeg aldri kunne møtt en som er bedre enn han. Så dette bare river meg i stykker. Jeg vet han har forbedringspotensial når det kommer til kommunikasjon, men igjen så har jeg ikke vært vant med at vi har hatt det så trøblete som vi har hatt det siste halve året etter flytting.

Kan noen hjelpe meg å tenke? 

Anonymkode: a1b49...9f7

[AnonymBruker]

Kan du fikse teksten så den ikke fyller hele skjermen min? Orker ikke lese en og en bokstav i et så langt innlegg.

Anonymkode: 51390...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kan du fikse teksten så den ikke fyller hele skjermen min? Orker ikke lese en og en bokstav i et så langt innlegg.

Anonymkode: 51390...1a4

For meg er teksten helt vanlig, så skjønner ikke helt?

Anonymkode: a1b49...9f7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan du fikse teksten så den ikke fyller hele skjermen min? Orker ikke lese en og en bokstav i et så langt innlegg.

Anonymkode: 51390...1a4

For meg er også denne teksten god. Dersom du leser på mobil kan du kanskje minske skriften så ikke en og en bokstav kommer på skjermen ?

Anonymkode: f5c28...025

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

For meg er teksten helt vanlig, så skjønner ikke helt?

Anonymkode: a1b49...9f7

 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kan du fikse teksten så den ikke fyller hele skjermen min? Orker ikke lese en og en bokstav i et så langt innlegg.

Anonymkode: 51390...1a4

Teksten er skrevet med mye større skriftstørrelse enn hva som er standard her inne (tipper den er 18-20) og det blir tungvint å lese. Kommentarene er normale, så det er HI som er endret til større størrelse. 

Anonymkode: 23ad9...c45

[Leonora8]

For å svare deg på det ingen andre har klart her før meg; sett utenfra bør du gå fra han. Ser ikke ut til at dere ønsker de samme tingene, og det vil kun skape konflikt og vonde følelser i fremtiden

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Leonora8 said:

For å svare deg på det ingen andre har klart her før meg; sett utenfra bør du gå fra han. Ser ikke ut til at dere ønsker de samme tingene, og det vil kun skape konflikt og vonde følelser i fremtiden

Hvorfor? Pga den punktlisten som kun er ting TS føler?

Snakk sammen. Har du spurt om noe av dette rett ut, eller er det synsing?

Det å sette grenser mtp skjerm er bare sunt, foreldre er alt for opptatt i det å bli likt av barna. Dere er foreldre, ikke bestevenner. 

Anonymkode: dded4...1c0

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært et par i over fem år nå. Vi har alltid vært stødige sammen og stått sammen i tykt og tynt. Det siste halve året har vi kranglet mer enn hva vi samlet har gjort de siste fem årene.

Bakteppe: Jeg har to barn fra tidligere av, jeg og barna flyttet dit samboer bodde og vi har nå dette året flyttet ytterligere 100 mil unna bostedet vårt pga en svært betent situasjon med barnas far. For at andre ikke skal dømme oss: far har i følge sakkyndig ikke omsorgskompetanse på noen områder og jeg har de siste åtte årene herjet inn og ut av rettssystemet pga far. Det har vært vanvittig!

Da jeg og samboer tok valget om å bli sammen og flytte sammen så var det fordi vi ønsket en felles fremtid, noe som også innebar at familien skulle økes. Det var også grunnen til at jeg flyttet til han, fordi jobben hans var en time unna og vi ønsket ikke en familiehverdag med pendling. I løpet av disse årene har samboer sagt nei til flere barn pga at mine barn har vært i behov for ekstra oppfølging pga deres far, og fordi påkjenningene av å måtte forholde oss til barnas far har vært så massive at vi ikke sett det forenelig med å få flere barn. Vi er i midten av 30 årene.

 

Status i dag;

Vi har flyttet til nytt sted, samboer sier fremdeles at han ikke ønsker flere barn fordi han blant annet er fornøyd med de to som han er stepappa til. Jeg må påpeke at han er en vanvittig flott pappa. Han har også tilføyd i sine argumenter at han mener at vi ikke er kompatible til å være foreldre sammen fordi han må hele tiden innfinne seg med løsninger som han ikke er enig med (på bekostning av hva han mener er rett). Eksempel her er skjermtid, han mener jeg gir etter for mye og han er den kjipe som sier nei. Jeg prøver å si at jeg i de fleste tilfeller forsøker å dempe situasjoner og eventuelt megle for at barna ikke skal få dårligere opplevelser med han som stefar (fordi han er veldig tydelig i oppdragerrollen). Det hører her med at far har snakket negativt om stefar siden dag en ovenfor barna og det preger de veldig i grensesettinger hvor stefar er «den kjipeste ever, skulle ønske du aldri kom inn i livet vårt… osv». Jeg har dermed forsøkt å stå i midten som en megler og opplever nå at samboer ikke vil ha barn med meg fordi vi er for ulike i grensettinger.

Ironien er at vi allerede har et familieliv, han sier implisitt at det ikke fungerer. Han mener vi ikke fungerer sammen som foreldre for eventuelt flere barn på bakgrunn av dette.

Han har heller ikke fridd til meg selv om han vet hvor viktig det er for meg, det gir meg en trygghet. 

 

Summen er at jeg sitter igjen med dette:

Jeger ikke hans store livs kjærlighet slik han er min

Jeg er ikke god nok som mamma i hans øyne

Jeg har flyttet etter han, flyttet fra de jeg har hatt rundt meg til hans familie, jeg har alltid vært opptatt av hva han ønsker. Men han er ikke opptatt av hva jeg ønsker, og klarer ikke å gi meg en grunnleggende trygghet.

Jeg tror ikke samboer er sammen med meg fordi han vil, men fordi han føler han MÅ etter alt jeg har gjort for han.

 

Jeg trenger hjelp til å sortere i tankene. Dette er for meg en livskrise og jeg vurderer nå sterkt å gå selv om vi har flyttet 100 mil unna min familie. Jeg har tildels veldig store krise tanker som at «dette takler jeg ikke». Jeg har ingen i umiddelbar nærhet men jeg vet ikke om jeg klarer å leve sammen med en som tenker det sånn om meg, en som faktisk ikke setter meg høyere. Han ønsker at vi bare skal ha det bra og fortsette slik vi har gjort. Som type liker han ikke å snakke, og det siste halve året dersom det har vært noen uenigheter så er det alltid jeg som må komme til han. Samboer er en fantastisk flott og raus mann. Jeg mener oppriktig at jeg aldri kunne møtt en som er bedre enn han. Så dette bare river meg i stykker. Jeg vet han har forbedringspotensial når det kommer til kommunikasjon, men igjen så har jeg ikke vært vant med at vi har hatt det så trøblete som vi har hatt det siste halve året etter flytting.

Kan noen hjelpe meg å tenke? 

Anonymkode: a1b49...9f7

 

Nå er teksten i normal størrelse. 

Anonymkode: 23526...677

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor du absolutt må ha barn med ham. Han synes det holder med dine to. Hvorfor synes ikke du det?

Anonymkode: 38b4e...d97

[Leonora8]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hvorfor? Pga den punktlisten som kun er ting TS føler?

Snakk sammen. Har du spurt om noe av dette rett ut, eller er det synsing?

Det å sette grenser mtp skjerm er bare sunt, foreldre er alt for opptatt i det å bli likt av barna. Dere er foreldre, ikke bestevenner. 

Anonymkode: dded4...1c0

Hvorfor? Fordi det var slik jeg følte det ut i fra denne teksten. 
 

Hvorfor ser du deg nødvendig å sitere meg? TS ber om råd og jeg gav henne råd ut i fra mitt perspektiv, så kan du gi ts råd ut i fra ditt perspektiv. 
 

Om du og jeg er uenige i hva vi syns er riktige å gjøre her er irrelevant. 

[AnonymBruker]

Jeg tolker det dithen at du trenger (svært forpliktende) ytre faktorer som trygger deg. Noe som betyr du enten er utrygg på deg selv, dere som par, eller begge deler. Da er ikke dette liv laga eller den rette mannen for deg.

Barn og ekteskap som det ikke er gjensidig begeistring for er i hovedsak desperat forsøk på å forsikre seg noe eller forsøke å holde på noe som ikke er sterkt nok. 

Kjæresten min er fantastisk. Jeg gleder meg til å flytte sammen med han, men hvis ikke han vil være samboere så må vi gå fra hverandre, av den enkle grunn at vi ikke vil det samme. 

Jeg ønsker på sikt å gifte meg, helst med min fantastiske kjæreste. Hvis ikke han ønsker det så må vi gå fra hverandre siden vi ikke ønsker det samme.

Jeg kunne også tenke meg flere barn, spesielt å få felles barn, fordi kjæresten min er både et fantastisk menneske og en flott pappa. Han vil mest sannsynlig ikke ha flere barn og jeg har dermed måtte gått noen runder med meg selv for å finne ut hvor viktig det er for meg. Jeg har landet på at å dele hverdagen og fremtiden min med kjæresten er viktigst, og jeg får være glad for de mine/dine barna vi allerede har. Om det var veldig viktig å få flere barn hadde jeg måtte gå fra han og finne noen som vil det samme.

Som du kanskje skjønner så mener jeg du har ansvar for deg selv, ditt liv, dine ønsker og behov. Finn noen som møter deg på de tingene, med glede. 

Samboeren din er sikkert en flott fyr, men ikke den riktige for deg. 

Jeg forstår det er sårt når man har investert mye tid og følelser og til og med flyttet langt, men dere vil forskjellige ting her i livet. Da ercdette feil livspartner for deg. Og kanskje du er feil for han også?

Anonymkode: 08d34...a81

[AnonymBruker]

Har han svart på hvorfor han ikke ønsker «egne» barn? Hvis han genuint mener at dine barn er nok «familie» for ham og at han derfor ikke ønsker flere barn er det innenfor. Dersom han ikke ønsker barn med deg grunnet at dere er uenige om oppdragelse er dette en god grunn til å slå opp. 

Man har begrensede år hvor man kan få barn og jeg syns han må finne ut om han ønsker biologiske barn eller ikke. Ønsker han ikke barn med deg må han begynne å lete etter noen andre å få det med. 

Anonymkode: add2f...299

[AnonymBruker]

 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Summen er at jeg sitter igjen med dette:

• Jeger ikke hans store livs kjærlighet slik han er min
• Jeg er ikke god nok som mamma i hans øyne
• Jeg har flyttet etter han, flyttet fra de jeg har hatt rundt meg til hans familie, jeg har alltid vært opptatt av hva han ønsker. Men han er ikke opptatt av hva jeg ønsker, og klarer ikke å gi meg en grunnleggende trygghet.
• Jeg tror ikke samboer er sammen med meg fordi han vil, men fordi han føler han MÅ etter alt jeg har gjort for han.

I og med du ikke får en grunnleggende trygghet fra han, er det faktisk best å avslutte. Du bør absolutt ikke få barn eller gifte deeg med en som ikke gir deg tryggheten du føler du trenger.

Alt det andre er helt unødvendig å liste opp.

Anonymkode: 48126...7ee

[ennivk]

Trenger du felles barn og giftemål for å forsikre deg at du er hans livs kjærlighet og at dere er bundet sammen for evig? Barn og giftemål gir egentlig ingen trygghetet og kontroll på fremtiden. 

Kommunen har mest sannsynlig tilbud om kurs i grensesetting pg følelser som du kan ta, slik at dere blir mer like i oppdragelsen og du også tør å sette grenser og tåler dine barns negative følelser. 

[AnonymBruker]

Hva er det han ikke gir deg som du ønsker? Hvilken trygghet er det du ikke får fra ham?

Det jeg reagerer på er at du ikke ser at han har gjort enormt i dette, støttet deg og dine barn enormt i prosessene du har hatt med barnas far.

Han har tatt opp ting ved din barneoppdragelse som han føler han ville gjort annerledes med egne barn, men ingenting av det du skriver tyder på at du er villig til å diskutere det en gang. Han har tatt opp at han mener at dine barn får bruke veldig mye mer tid på skjerm enn hva han mener er forsvarlig for barn - mens dette er et tema som for deg er helt urimelig, tydeligvis.

Og du sier at barnas far påvirker ungene til å få motvilje mot din samboer (når han setter grenser) - og du går inn som "megler" mellom dine barn og samboer. Men det er jo ikke din samboer som er motstanderen her, det er barnas far. Du og samboer må velge å stå sammen når grenser skal settes, dere må bli enige om hvilke grenser som gjelder i deres hjem. Og så må dere to sammen sette disse grensene for barna, og stå for dem. Når du går inn som "megler" mellom ham og barna, så bidrar du til å degradere ham, du viser barna at hans meninger og grensesetting er noe de ikke trenger å høre på - og du umyndiggjør ham som voksenperson og (ste-)forelder i eget hjem, du fratar ham hans rett til medvirkning. Og når du gjør det, da er det virkelig ikke rart at han ikke ønsker et eget barn inn i dette, som han ikke vil få mulighet til å påvirke til det han mener er bedre for barna.

Slik det er nå bidrar du minst like mye til at ting ikke fungerer, som det han gjør. Det er åpenbart at disse tingene gjør at han ikke føler den tryggheten i deg, som han føler han trenger, og det er også grunnen til at han - som egentlig har ønsket seg barn! - velger å ikke få barn med deg.

 

Og likevel - det du nevner, det er faktisk ikke så store problemer! Om dere får hjelp av en parterapeut til å snakke sammen, kommunisere bedre, bli enige om grenser i hjemmet og for barna og ev. fremtidige barn, og lærer å stå sammen om dette, så tror jeg dere kan både gifte dere og få barn sammen. Men, jeg tror dere må ha hjelp av parterapi for å greie det. Om ikke du og dine barn også har fått profesjonell hjelp mtp. å bearbeide det barnas udugelige far har gjort og gjør for å gjøre dere utrygge, så tror jeg ikke du vil bli trygg nok med noen.

Slik jeg leser det du skriver har du en samboer som virkelig har stått som en solid bauta ved din side i flere år, gjennom utfordringer som ville fått mange andre menn til å stikke av. Han har til og med vært villig til å ofre å få egne barn for din skyld. Slikt gjør ikke en mann som ikke er til å stole, slikt gjør en mann som er til å stole på, en som vil forplikte seg og ta ansvar.

Jeg tror du må se din egen rolle i dette, hvordan du (og barna) fremdeles påvirkes av barna og skaper utrygghet i deg, og hvordan du overkjører din samboer og gjør ham til en umyndig i eget hjem, som ikke får ha noe å si om grensesetting eller oppdragelse av familiens barn. Ser du din egen rolle i dette og dere går i parterapi sammen så tror jeg ikke dette er problemer som stikker veldig dypt i forholdet.

Er du villig til å forplikte deg til parterapi, og ev. også terapi for alt dine barns far har påført deg av traumer? Er din samboer villig til å forplikte seg til parterapi? Er dere villige til å kjempe for forholdet? Er dere begge to villige til dette så tror jeg dette er starten på et langt bedre forhold og en bedre fremtid enn dere har hatt til nå.

Anonymkode: 48489...0c1

[a l'orange]

Etter å ha lest innlegget ditt, tenker jeg bare; Heia heia heia stefar!

Han høres jo ut som det beste i hele verden, både for ungene dine og deg. Om alt der du skriver stemmer, så burde du heller legge om måten du tenker om ting.

Kan i grunn signere hele innlegget over, men hadde lyst til å trekke ut noen stykker;

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det jeg reagerer på er at du ikke ser at han har gjort enormt i dette, støttet deg og dine barn enormt i prosessene du har hatt med barnas far.

Han har tatt opp ting ved din barneoppdragelse som han føler han ville gjort annerledes med egne barn, men ingenting av det du skriver tyder på at du er villig til å diskutere det en gang. Han har tatt opp at han mener at dine barn får bruke veldig mye mer tid på skjerm enn hva han mener er forsvarlig for barn - mens dette er et tema som for deg er helt urimelig, tydeligvis.

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Slik det er nå bidrar du minst like mye til at ting ikke fungerer, som det han gjør. Det er åpenbart at disse tingene gjør at han ikke føler den tryggheten i deg, som han føler han trenger, og det er også grunnen til at han - som egentlig har ønsket seg barn! - velger å ikke få barn med deg.

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Slik jeg leser det du skriver har du en samboer som virkelig har stått som en solid bauta ved din side i flere år, gjennom utfordringer som ville fått mange andre menn til å stikke av. Han har til og med vært villig til å ofre å få egne barn for din skyld. Slikt gjør ikke en mann som ikke er til å stole, slikt gjør en mann som er til å stole på, en som vil forplikte seg og ta ansvar.