gå fra kona...men

[Gjest Gjest]

Hei,

Jeg synes kona, etter at vi fikk vårt første barn sammen for 1.5 år siden, har blitt så sur å grinete og tenker bare på seg selv. Greit, hun er sliten å bla bla bla men det er da vel jeg også!? Tenker aldri kvinner på at menn også kan bli sliten?

De få gangene hun gidder ha sex (sikkert fordi det har gått mange nok uker til at hun orker å late som hun vil ha sex) så bare ligger hun der.. jeg slikker å diller å daller etter beste evne slik jeg vet hun liker det (i allefall før, og jeg har spurt, og hun vil det sånn). Hun har helt sluttet å gjøre de tingene for meg som jeg liker. Hun sier aldri "jeg elsker deg" lengere, hun tar aldri på meg, hun ser knapt på meg os snakker knapt med meg. Jeg har spurt om hva som er galt, om det er noe med meg.. da får jeg det vanlige "jeg er bare så lei, og sliten. er lei av alt" ..

Egentlig tror jeg hun er utro, siden hun ikke kan svare for seg.

Kanskje dumt å tro men det er nå sånn.. Hun er absoutt ikke slik hun var før.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette.. bare tenkte at jeg skulle gjøre det. Online psykolog eller noe hehe.

[Gjest Gjesta]

Nå er jeg singel og barnløs da, så jeg har vel egentlig ikke så mye vettugt å komme med... Men hva med å snakke med henne?

Er det ikke slik at damer kan være litt "utenfor" ganske lenge etter en fødsel?

[Gjest Gjest]

Så vondt å høre at forholdet deres har blitt slik. Jeg vil råde deg til å snakke med henne. Jeg vet fra erfaring at det ikke alltid er så lett,men skal du kunne få svar på hva som egentlig skjer med mellom dere så må dere kommunisere. Fortell henne hvordan du føler det og spør henne rett ut om hva hun selv mener hun gjør for at du faktisk skal fortsette å være sammen med henne. Men du må være forberedt på at hun kanskje vil "anklage" deg for ikke å gjøre nok for å få forholdet til å fungere også.

Snakk med henne,men ikke "gå til angrep" på henne.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg synes absolutt du bør gjøre det klart hva du føler.

Det å ha fått barn er ingen unnskyldning i seg selv til å la kjæresteforholdet gå ad undas! Jeg har selv født tre barn, vært sliten, usexy og lei- men jeg har da forstått såpass at om jeg skal ha et godt forhold til min kjære så må man anstrenge seg litt!

Mulig dette provoserer, men det er faktisk sånn det er. Skal man holde på noens oppmerksomhet må man gidde å gjøre noe for det. Å være gift på papiret holder ikke lenge hvis man nedprioriterer forholdet...

Det blir bare gjetning fra min side, men jeg tviler på at hun er utro. Hun er antagelig for sliten og lei til det. MEN det er ikke sikkert hun skjønner hvor stor belastning dette er for deg. Det bør du si tydelig ifra om, for det ender med at DU er utro... (Har sett den varianten før....)

[Gjest allium]

Det blir bare gjetning fra min side, men jeg tviler på at hun er utro. Hun er antagelig for sliten og lei til det. MEN det er ikke sikkert hun skjønner hvor stor belastning dette er for deg. Det bør du si tydelig ifra om, for det ender med at DU er utro...   (Har sett den varianten før....)

←

Dette var vel ikke ironi?

Jeg er forøvrig enig. Hun høres deprimert ut.

[Gjest Gjest]

Tror helt sikkert ikke hun er utro. Høres ut som hun er inne i en dyp depresjon. Det er veldig mange som blir deprimert etter en fødsel. Det er så mye som skjer med kroppen og et helt nytt liv. Plutselig har man ansvar for et lite barn. Det beste ville nok å få bestilt en time til legen. Få snakket om hva som plager henne og kanskje begynne på medisiner.

Det er viktig at du ikke maser og presser henne til noe hun ikke har lyst til.

Som det med sex f.eks. Da blir ting bare verre. Skjønner at det ikke er så lett for deg heller. Ikke så lett å forstå at man kan forandre seg sånn etter en fødsel.

Vær tålmodig,så ordner det seg nok for dere etterhvert.

[Gjest Gjest]

"Vær tålmodig" synes jeg er et dårlig råd.

MED MINDRE hun virkelig er deprimert. Da er det en annen sak, som du må ta hensyn til.

Men jeg har sett (ikke ironisk ment) forhold gå i oppløsning av mangel på intimitet og interesse...

Så vær oppriktig, og tydelig, med henne hvis du føler dette er viktig for deg. Bare da kan du med god samvittighet si at du har prøvd.

[Gjest Gjest]

Kan du ikke bare pakke sakene og gå uten og si noe. Det er ikke være det var det jeg gjorde.

[Leo]

Det jeg som kvinne godt kan forstå er at et lite barn "stjeler" det behovet man har for kroppskontakt. Alt for mange kvinner er imdlertid oppdratt til at menn er følelsesløse vesener som ikke har behov for bekreftelse og kjærlighet.

Jeg tviler også på at hun er utro, men dere må snakke sammen og hvis du tar din del av barnestellet, kan du forlange at hun også vier samlivet oppmerksomhet.

Ellers er vel det du beskriver ganske typisk og sannsynligvis noe man må leve med etter å ha fått barn. I et langt samliv er det bare en kort periode og det går sannsynligvis over.

Det beste dere kan gjøre akkurat nå er kanskje å prøve å få barnefri en helg og snakke ordentlig sammen. Ikke reis på en fancy weekendtur med store forventninger, men bli hjemme eller ta inn på et hotell i nærområdet. Opplagte ting egentlig, men spis godt, drikk god vin og konsentrer dere om hverandre.

[Gjest Gjest]

Synes du å være tålmodig et et dårlig råd? Klart han må være det. Ellers føler hun seg presset og da blir ting bare verre.

Du virker lite hensynsfull gitt.

[Gjest Betty Boop]

Tror Leo har rett jeg. At dere virkelig trenger en helg alene på hytta f.eks. Peis, vin og ro til å prate.

[Gjest Gjest]

Dette høres ut som meg for et par år siden.........

Det skulle være min lykkeligste tid, men ble den vondeste......og det hadde ikke noe med min mann å gjøre!!!!!

Desverre så var min mann av samme oppfatning som deg og hans holdning til meg gjorde hele situasjonen verre. Jeg følte meg utilstrekkelig og ubrukelig og jeg VISSTE at han ikke var lykkelig med meg og langt fra fornøyd med livet vårt. Dette var nesten ikke til å bære og jeg lurte til og med på å gå fra ham for å spare ham fra å gjøre det mot meg!!!!!!!!!

Jeg gikk langt om lenge til legen og det ble mitt gjennombrudd. Han sa at jeg virket deprimert og at følelsene mine var veldig vanlig!! ENDELIG en som forstod meg. Hverdagen begynte å gå mye bedre og ca 6 mnd etter dette følte jeg at jeg hadde fått livet mitt tilbake.

Mitt råd til deg er å prate ordentlig med din kjære, si at du føler hun har det vanskelig for tiden og at du vil hjelpe henne å få det bedre. Be henne prøve å sette ord på hva hun føler og hvis ikke hun klarer det så be henne om å gå til legen. Det er veldig mange som sliter med de samme problemene som dere.

Men heldigvis klarte vi oss gjennom denne fasen og vi føler begge at forholdet er sterkere etter krisen. Vi er lykkelige og har fått enda et barn.

Lykke til, jeg vet det er vanskelig for deg også men jeg tror ikke du får det bedre før hun får det.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for mange fornuftige svar så langt. Godt å høre at det kan være andre årsaker til dette enn bare _meg_.

Skal se om jeg får henne til å snakke ut, jeg klarer ikke dette så veldig mye lengere.

[Gjest Gjest]

Forstår selvfølgelig deg også,men det er j kona de det er mest synd på nå da. Så ta deg av henne,så går det nok bra for dere.

[Gjest Gjest]

Slik jeg ser det er det største problemet i slike klassiske situasjoner (ja, dette er en tyopisk situasjon mellom mann/kvinne), er at menn som regel holder "alt" inne i seg, og når det først kommer ut en setning oppfattes den annerledes hos kvinnen enn hva mannen har tenkte seg.

Min erfaring er at menn (ja da, det er lov å generalisere) har gjort seg opp en meing og et "fasitsvar" og laget seg en sannhet, og denne versjonen er en helt annen enn kvinnens.

Den største feilen menn gjør her, slik jeg ser det, er at de ikke evner å lufte ut hva de tenker direkte med sin kvinne. Menn ser ut til å være redd for å snakke ut om ting og svært konfliktsky. Det virker som om de ikke forstår at når man har "fått det ut" in the open, så er det mye lettere å deale med det.

Hvorfor er menn så redde for "dårlig stemning" en periode? Er de ikke tøffe nok til å hanskes med det?

For meg er en "ekte mann" en som tåler at ting ikke er bra en periode og som evner å ta det opp med en gang noe ikke er som "det pleide". Hvorfor er dere ikke flinke til slikt, menn?

[Gjest Gjest]

Tror ikke det er noe gale med dere i det hele tatt. Dette er veldig vanlig og forholdet deres er satt på prøve!!!!

Håper dere kommer dere gjennom det sammen

[Gjest Gjest]

Det kan også være lurt å få sjekket om hun har hormonforstyrrelser, f.eks. så er det ikke uvanlig å utvikle lavt stoffskifte i forbindelse med svangerskap og fødsel. Å diagnostisere mennesker med lavt stoffskifte med depresjon er en av de vanligste feildiagnosene som gjøres. Det kan også være lurt å få sjekket ting som jernmangelanemi. Kansje hadde det vært en lur ide å ta med deg barnet på besøk til dine foreldre en helg så får hun litt fred og ro til å kjenne etter hva som virkelig er problemet. Vil du være hyggelig med henne så kan du jo kjøpe noe godt badeskum eller lignende og stearinlys, en god bok... med oppfordring til å kose seg og pleie seg selv. Ta praten en dag i uken etter at du kommer hjem igjen, og foreslå en tur til legen. En nå skal vi kose oss sammen helg kan fort utvikle seg til en nå forventer jeg sex helg og det tror jeg bare vil gjøre vondt verre. Føler du hun ikke er glad i deg lenger så fortell henne om din redsel, ikke i en hvis ikke du har sex med meg nå så er du ikke glad i meg tone, men fortell oppriktig om dine følelser og at du ønsker å være der sammen med henne gjennom det som er vanskelig, men at hun må være villig til å gjøre noe for å få det bedre.

[Gjest Gjest]

Synes du å være tålmodig et et dårlig råd? Klart han må være det. Ellers føler hun seg presset og da blir ting bare verre.

Du virker lite hensynsfull gitt.

←

Jeg skrev at han selvsagt må være tålmodig hvis det viser seg at hun er reelt deprimert. Da er det klart man må vise hensyn!

Men i alle andre tilfeller; å bare være tålmodig, og vente på at det skal gå over av seg selv, synes jeg faktisk er et dårlig råd. Slik jeg tolker trådstarter er han i ferd med å gå kraftig lei av kona si. Det er vanskelig å holde interessen ved like når hans partner "knapt gidder å snakke med meg lenger". I og med at barnet er 1 1/2 år, har det jo gått en tid, og handlinger som vedvarer over tid danner lett mønster...

Men jeg synes trådstarter har et ansvar for å fortelle kona HVOR lei han er av situasjonen, før han selv helt mister håpet. Det er ikke sikkert hun vet hvor mye dette plager ham- og hvor tynn is forholdet er på. Dette må han sørge for å gjøre FØR han selv har gitt opp forholdet. Hvis du mener at dette er lite hensynsfullt, så beklager jeg det. Jeg synes det er å gi forholdet en sjanse- å la henne vite hva du føler, og åpne for kommunikasjon!

Ved å gjøre dette klart for henne, kan de ihvertfall ta det videre derfra. Og som sagt, hvis det det viser seg at hun sliter med en ordentlig depresjon, må dette selvsagt tas hensyn til...

[Gjest Sukkerert]

Det høres ut som om konen din er depremert. Ut av det du skriver, tror jeg ikke hun er utro.

Forhåpentligvis kommer den kvinnen du falt for, tilbake, når hun får viklet seg ut av depresjonen. Kanskje terapi kunne hjulpet.

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at man blir lei krav og masing om sex.

Har man ikke nok å passe på og tilfredsstille, om ikke man skal måtte tilfredsstille mannens sexlyster i tillegg. Og på toppen av det så blir han sur eller vil bryte dersom hun ikke stiller opp.

Herregud!!

Sex er ikke en plikt, men noe koselig og dele og å vise kjærlighet.

Kosen blir borte dersom det forlanges og settes som krav for å holde sammen.

Alle kan oppleve perioder hvor man rett og slett ikke har lyst eller føler det som et ork. Dette bør alle forhold kunne tåle.

Sex kommer som et pluss når andre ting er i orden.

Selvfølgelig kjenner hun på at du krever dette for å være fornøyd med henne, og selvfølgelig forsvinner også lysten når hun føler presset fra deg.