Ulykkelige barn

[AnonymBruker]

Er det flere med barn i alderen 10 til 17, der barna er ulykkelige? Mine synes livet er trist og kjedelig, og de har liten tro på at fremtiden skal bli noe bedre. 

De har venner, interesser de kan holde på med og de er normalt skoleflinke, men de kjenner på at det er noe som mangler. 

Er dette bare en del av det å være menneske, og at tunge tanker også må ut? Har dere barn som sliter innimellom fordi de synes det er pyton å leve? 

Har det med samfunnet og verden å gjøre? Krig, naturkatastrofer og mye vold? Internet? Eller det kan være at jeg svikter et sted..

Skjer det noe med deres barn óg, at de kjenner på en slags tomhet eller at det er meningsløst? 

Anonymkode: c9615...59e

[Snedig]

Jeg kjente på sånne tanker som barn. Selv om jeg hadde det fint sett utenfra. Hadde nok noen milde depresjoner i barndommen uten å være klar over det.

Men ikke sjangs at jeg hadde fortalt om disse tankene til foreldrene mine. Så Jeg tenker at det er jo utrolig fint at din tør å åpne seg til deg, da gjør du jo noe riktig 🙂

[AnonymBruker]

Det er veldig normalt med en del eksistensiell angst hos tenåringer.

Anonymkode: 7a991...77a

[AnonymBruker]

Bor dere i by eller landlig? Har inntrykk av at ungdom og barn føler seg tommere når de bor i storby

Anonymkode: 31de9...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Bor dere i by eller landlig? Har inntrykk av at ungdom og barn føler seg tommere når de bor i storby

Anonymkode: 31de9...57e

Føler omvendt, derfor er det mer utbredt med dop og alkohol på bygda.

Anonymkode: 838eb...ce0

[AnonymBruker]

Snedig skrev (10 timer siden):

Jeg kjente på sånne tanker som barn. Selv om jeg hadde det fint sett utenfra. Hadde nok noen milde depresjoner i barndommen uten å være klar over det.

Men ikke sjangs at jeg hadde fortalt om disse tankene til foreldrene mine. Så Jeg tenker at det er jo utrolig fint at din tør å åpne seg til deg, da gjør du jo noe riktig 🙂

Kan huske at jeg hadde det sånn selv også, men hørte aldri om andre som syntes det var tungt. Vi snakket aldri sammen på den måten som barn. 

Men når egne barn uttrykker sorg pga at de opplever livet meningsløst og håpløst , så blir jeg redd for at de skal bli deprimerte, slite på skolen osv, altså katastrofetenkning. 

Men hvis det er flere som har barn som opplever sånne dager, så kanskje det er normalt, og at det bare går over? At de bare trenger å få snakke om det?

Anonymkode: c9615...59e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det flere med barn i alderen 10 til 17, der barna er ulykkelige? Mine synes livet er trist og kjedelig, og de har liten tro på at fremtiden skal bli noe bedre. 

De har venner, interesser de kan holde på med og de er normalt skoleflinke, men de kjenner på at det er noe som mangler. 

Er dette bare en del av det å være menneske, og at tunge tanker også må ut? Har dere barn som sliter innimellom fordi de synes det er pyton å leve? 

Har det med samfunnet og verden å gjøre? Krig, naturkatastrofer og mye vold? Internet? Eller det kan være at jeg svikter et sted..

Skjer det noe med deres barn óg, at de kjenner på en slags tomhet eller at det er meningsløst? 

Anonymkode: c9615...59e

Dette er mobilavhengige barn. Livet er ikke like gøy fordi de får ikke like mye dopamin i den virkelige verden. Det er dopamin-abstinensene som gir det virkelige livet en slags meningsløshet.

Anonymkode: 6f43b...9ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er mobilavhengige barn. Livet er ikke like gøy fordi de får ikke like mye dopamin i den virkelige verden. Det er dopamin-abstinensene som gir det virkelige livet en slags meningsløshet.

Anonymkode: 6f43b...9ad

Jeg har lurt på samme, om det kan ha en  sammenheng.

Anonymkode: c9615...59e

[AnonymBruker]

Da jeg var ca 14, var jeg dypt deprimert men det var egentlig ikke annet grunn enn hormonelt. Altså, at det ikke var noe grunn i livet mitt. Heldigvis var det noe som min mor kjente seg igjen i og kjente igjen. Og hun sa det rett til meg, at dette du føler nå, er bare hormonelt, du må bare holde ut, det blir bedre. Mamma hadde rett. For min del ble musikken redningen. 

men, om det er ikke hormonelt men basert på angst, pga barnet tar inn til seg alle nyheter, da er det bare en redning. Du må introdusere ungen til Hans Rosling og Steven Pinker. 😎

 

Anonymkode: c06d1...87e

[fru Alving]

Det er ganske normalt med tunge tanker og bekymringer hos tenåringer og kanskje særlig hos de som er over snittet intelligente. Mennesker som er litt sånn Happy go lucky, bekymrer seg ofte ikke like mye over ting.

En annen ting er at våre liv i dag ikke er like optimistiske til fremtiden som vi var før. I min egen ungdomstid på 80 tallet var vi mye mer innstilt på at fremtiden gikk fremover om du skjønner. Ting ble bedre, verden åpnet seg, økonomien ble også bedre for de fleste og utdanning og muligheter lå foran oss. Den kalde krigen var slutt og verden så ut til å bli fredeligere og åpnere. De fleste fikk anledning til å reise mer og oppleve det de ønsket seg.

I dag er vi mye mer negative til fremtiden både på grunn av klimaet, økonomisk nedgangstid og de urolighetene som har preget verden i senere år. Det er faktisk noe som preger de som vokser opp i dag. Det å reise er blitt mer skamfullt og kapitalismen er i seg selv et problem.

[AnonymBruker]

Jeg er lærer på ungdomstrinnet, og jeg har merket stor endring etter pandemien. Jeg synes elevene har blitt veldig flate og passive (mener ikke nødvendigvis i undervisningen), og opplever at det er lite de gleder seg til. De deltar på aktiviteter og er flinke til å jobbe med skolen, men det er kun fordi de føler at de må. Tror også det har blitt mye mindre rom for skille seg ut, og kjenner på at løpet er lagt for dem. 
Jeg husker selv at jeg hadde en periode som pre-teen for jeg hadde en slags dommedagsfølelse, men jeg tror jo, som andre påpeker, at sosiale medier forsterker dette. Vi hadde Dagsrevyen som kilde, mens våre barn fort kan ende opp i er svart hull av elendighet på TikTok. Som en venninne sa, vi sammenlignet oss med den kuleste jenta på skolen, mens våre sammenligner seg med internett. Man har jo ikke sjangs, bare å gi opp før man har prøvd. 

De siste årene har jeg begynt å lure på om vi fratar barna muligheten for ungdomsopprør. Ingen av oss er autoritære foreldre, mange av oss har like klær som tenåringen, og lærere blir, dessverre, ofte mer kompis enn autoritetsperson. 

Anonymkode: 350b2...d55

[AnonymBruker]

Det er kjempeskummelt å høre slikt fra barna. Det er viktig at du tåler disse følelsene deres som at det er normalt for det er det. Men tidligere fortalte ikke barn og ungdommer slikt til foreldrene, da ville man blitt avvist. Du skal verken avvise eller fortvile, men tåle følelsene deres og normalisere at livet går opp og ned for oss alle. Prøv å gi dem verktøy som å lære dem fornuftig skjermbruk, søvnrutiner og hvor viktig fysisk aktivitet og sosialt er for helsen vår. Jeg hadde en som fremsto deprimert i pandemien. Selv om jeg sto på alt jeg kunne for at vi skulle holde oss aktive og sånt. Mye har ordnet seg nå, er mer sammen med venner og har funnet en balanse mellom å prestere på skole og ha en god fritid.

Anonymkode: 2d059...261

[AnonymBruker]

Jeg var ulykkelig som barn. Følte at foreldrene mine ikke brydde seg om meg og at jeg bare var til bry hjemme. Følte at jeg ikke hadde de i ryggen og var derfor utrygg på fremtiden. Hadde tanker om at hvordan skal dette gå, hvordan skal jeg klare meg. Mor og far snakket kun til meg og ikke med meg og hadde veldig dårlig selvfølelse. Det jeg savnet var hyggelige samtaler, at de kunne på en tilpasset måte hjelpe meg med samfunnsfag og politikk, og savnet hyggelige opplevelser med de. Hadde venner, men savnet likevel en nær og tillitsfull kontakt med foreldrene mine. Jeg var 10-11 år da jeg for alvor begynte å få disse følelsene, men klarte ikke sette ord på de før jeg ble voksen. 
 

Mitt tips er at kanskje du må være mer sammen med barna dine og prate litt politikk og om samfunnet med de. Og løst og fast om livet, om venner og få de til å føle at de betyr noe. At du er interessert i å høre på hva de sier. Jeg tenker at dette har med mestring å gjøre. Snakk også med læreren om han/hun har noen tips. ❤️

Anonymkode: a97ad...d9e

[AnonymBruker]

Innfør begrenset skjermtid og vær et forbilde for et bra liv! Hva gjør du selv TS, som viser at livet er gøy og lekent?

Anonymkode: 6f43b...9ad

[AnonymBruker]

Jeg har fått så kloke og fine svar her! Det var til hjelp for meg! 

Tusen takk, dere! ❤️

Ts.

Anonymkode: c9615...59e