Føler meg ikke inkludert eller sett i følelser lengere

[AnonymBruker]

Hei, vil starte med å si at vår historie strekker seg over 2år, å jeg føler vi står på stedet hvil. Vi startet bra å klarte å bygge en grunnmur som etter uheldige situasjoner fra begge parter ble revet ned. 
men nå snart 2år etter har vi fortsatt "en greie" 

begynner å bli ganske slitsomt. Vi er begge enige om at den grunnmuren må på plass og at vi må skape tillit til hverandre. Vi elsker hverandre så det burde vell ikke være et problem?

vell, det virker lettere sagt enn gjort. Vi lever i et såkalt avstandsforhold. Selvom vi bare bor bare et par timer unna hverandre, så ser vi hverandre lite. Jeg jobber turnus å er mye borte. Når jeg er hjemme så virker det som vi kun treffer hverandre etter en krangel. 
hun har sitt hun plages med og jeg har mitt. Men vi har hverandre tilsynelatende. Greia er at hun er mye ute på byen straks muligheten byr seg. Jeg hører aldri noe fra henne når hun er ute, føler meg ikke inkludert på noen måter. Heller ikke i ukedagene selvom vi prater med hverandre endel på telefon når vi er alene.

kan sende henne mld/snap uten at hun svarer noe som helst. Men hun ser/leser det jeg skriver. Det er ikke det at jeg har et kontrollbehov, men mtp hva som har skjedd mellom oss tidligere så er jeg veldig usikker. Ikke vet jeg hvor hun er, hvem hun er med eller hva hun gjør. Å hun vet hvor usikker jeg er og føler bare at hun ikke ser mine følelser. Jeg sier at jeg er urolig mtp ting som har skjedd før. At jeg føler jeg blir en fremmed for henne å at hun ikke inkluderer meg på noen måter, at hun hemmeligholder livet sitt så mye hun klarer. F.eks en helg for en stund tilbake fikk hun overraskelsestur til en plass i Norge, de skulle på hyttetur. Å det er helt greit, dagene gikk å vi hadde litt kontakt, men ikke mye. Så ene dagen fikk jeg snap av henne at hun lå i senga. Så jo at det var en hotellseng hun lå i, men bildet var tatt såpass nært at man ser ikke omgivelsene. Men skjønte hun var på hotell. Eller jeg skjønte det senere, for vi kranglet senere på kvelden/natta over melding å da skrev hun noe også avsluttet hun med "hilsen fra", også en by hun plutselig var i. Da var hun ikke på hyttetur lengere men hadde dratt på tur med venninna til en by å de skulle i bursdag der. Altså det er helt greit at hun drar bort, men Hun med viten og vilje unngår å fortelle meg noe som helst. Hun vil ikke at jeg skal vite noe. Å de gangene jeg prøver å prate med henne om det, så får jeg tilbake at jeg bare ødelegger dagen hennes, hun blir sur å vil ikke snakke. 

Tidligere ting som har skjedd mellom oss er da utroskap hvis jeg kan kalle det for det? Vi var ikke ilag, men vi hadde en greie om dere skjønner? Derfor finnes det ikke tillit til hverandre lengere. 
Så jeg prøver å ta opp det som plager meg, det jeg føler og kjenner meg usikker på. Nør jeg blir usikker og redd så gjør hun ingenting for å berolige meg, men virker som det blir værre.

Men kommer meg altså ingen vei. Føler jeg blir stengt ute helt. Hun vil ikke avskrive meg, å det virker som hun syns jeg er god å ha når hun føler for det. Jeg aner inne hva eller hvordan hun tenker. Hun sier hun elsker meg å at hun aldri har følt noe som hun føler for meg. Virker som hun gjør alt for å ha meg gående på gress. Hun har alltid et svar på alt. Både hun og jeg lover bot og bedring men det skjer ikke noe. Å det er alltid jeg som ber om unnskyldning å strekker ut en hånd om det er min feil eller ikke.

Jeg prøver å si at det koster ikke mange kalorier å bare sende meg en melding å si hun blir opptatt en stund fordi hun skal det ene eller det andre å at vi kan prates senere. Men hun gjør ikke det engang. Så føler jeg er litt for "på" av og til når jeg ikke får noen respons. 
Aner ikke hva jeg kan si eller gjøre for å få henne til å skjønne? Eller er det meg det er noe galt med? For hun får meg til å føle at det er jeg som er problemet. Hun har ikke vært slik hele tiden

Anonymkode: 62551...290

[AnonymBruker]

Høres jo ut som dere ikke bør være kjærester, fordi dere er mer venner. Og pga kjæreste greia blir dere uvenner pga manglende tilitt.

Mulig du bør ta opp at dere ikke fungerer som kjærester og mulig bør gå over til å være venner om det er et alternativ. 

At dere bor 2 timer fra hverandre og har hatt et forhold i to år, uten å vurdere forholdet videre til samboersksp, kaller jeg et dødfødt forhold som ikke kommer noe sted

Anonymkode: ceafe...ce8

[exictence]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Høres jo ut som dere ikke bør være kjærester, fordi dere er mer venner. Og pga kjæreste greia blir dere uvenner pga manglende tilitt.

Mulig du bør ta opp at dere ikke fungerer som kjærester og mulig bør gå over til å være venner om det er et alternativ. 

Anonymkode: ceafe...ce8

Kanskje dette er det beste?

Synes det er rart av henne og ikke ville fortelle til sin kjæreste hvor hun drar. Det synes jeg er en naturlig å ville gjøre. Hr du spurt om hvorfor hun ikke selv ønsker å gjøre det?

Når hun ikke gjør det, så tror jeg neppe jeg ville sett på det som at hun hadde nok tillit til meg, og at jeg ville sagt at det vr best vi avsluttet å være kjærester.

Tror ikke du kan si henne noe mer sånn at hun skjønner problemet. Det gjør hun sikkert. Tror heller kanskje at du må sette deg selv i respekt og bare avslutte det. 

 

[AnonymBruker]

Dere passer ikke sammen. 

Anonymkode: 87f92...fdc

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei, vil starte med å si at vår historie strekker seg over 2år, å jeg føler vi står på stedet hvil. Vi startet bra å klarte å bygge en grunnmur som etter uheldige situasjoner fra begge parter ble revet ned. 
men nå snart 2år etter har vi fortsatt "en greie" 

begynner å bli ganske slitsomt. Vi er begge enige om at den grunnmuren må på plass og at vi må skape tillit til hverandre. Vi elsker hverandre så det burde vell ikke være et problem?

vell, det virker lettere sagt enn gjort. Vi lever i et såkalt avstandsforhold. Selvom vi bare bor bare et par timer unna hverandre, så ser vi hverandre lite. Jeg jobber turnus å er mye borte. Når jeg er hjemme så virker det som vi kun treffer hverandre etter en krangel. 
hun har sitt hun plages med og jeg har mitt. Men vi har hverandre tilsynelatende. Greia er at hun er mye ute på byen straks muligheten byr seg. Jeg hører aldri noe fra henne når hun er ute, føler meg ikke inkludert på noen måter. Heller ikke i ukedagene selvom vi prater med hverandre endel på telefon når vi er alene.

kan sende henne mld/snap uten at hun svarer noe som helst. Men hun ser/leser det jeg skriver. Det er ikke det at jeg har et kontrollbehov, men mtp hva som har skjedd mellom oss tidligere så er jeg veldig usikker. Ikke vet jeg hvor hun er, hvem hun er med eller hva hun gjør. Å hun vet hvor usikker jeg er og føler bare at hun ikke ser mine følelser. Jeg sier at jeg er urolig mtp ting som har skjedd før. At jeg føler jeg blir en fremmed for henne å at hun ikke inkluderer meg på noen måter, at hun hemmeligholder livet sitt så mye hun klarer. F.eks en helg for en stund tilbake fikk hun overraskelsestur til en plass i Norge, de skulle på hyttetur. Å det er helt greit, dagene gikk å vi hadde litt kontakt, men ikke mye. Så ene dagen fikk jeg snap av henne at hun lå i senga. Så jo at det var en hotellseng hun lå i, men bildet var tatt såpass nært at man ser ikke omgivelsene. Men skjønte hun var på hotell. Eller jeg skjønte det senere, for vi kranglet senere på kvelden/natta over melding å da skrev hun noe også avsluttet hun med "hilsen fra", også en by hun plutselig var i. Da var hun ikke på hyttetur lengere men hadde dratt på tur med venninna til en by å de skulle i bursdag der. Altså det er helt greit at hun drar bort, men Hun med viten og vilje unngår å fortelle meg noe som helst. Hun vil ikke at jeg skal vite noe. Å de gangene jeg prøver å prate med henne om det, så får jeg tilbake at jeg bare ødelegger dagen hennes, hun blir sur å vil ikke snakke. 

Tidligere ting som har skjedd mellom oss er da utroskap hvis jeg kan kalle det for det? Vi var ikke ilag, men vi hadde en greie om dere skjønner? Derfor finnes det ikke tillit til hverandre lengere. 
Så jeg prøver å ta opp det som plager meg, det jeg føler og kjenner meg usikker på. Nør jeg blir usikker og redd så gjør hun ingenting for å berolige meg, men virker som det blir værre.

Men kommer meg altså ingen vei. Føler jeg blir stengt ute helt. Hun vil ikke avskrive meg, å det virker som hun syns jeg er god å ha når hun føler for det. Jeg aner inne hva eller hvordan hun tenker. Hun sier hun elsker meg å at hun aldri har følt noe som hun føler for meg. Virker som hun gjør alt for å ha meg gående på gress. Hun har alltid et svar på alt. Både hun og jeg lover bot og bedring men det skjer ikke noe. Å det er alltid jeg som ber om unnskyldning å strekker ut en hånd om det er min feil eller ikke.

Jeg prøver å si at det koster ikke mange kalorier å bare sende meg en melding å si hun blir opptatt en stund fordi hun skal det ene eller det andre å at vi kan prates senere. Men hun gjør ikke det engang. Så føler jeg er litt for "på" av og til når jeg ikke får noen respons. 
Aner ikke hva jeg kan si eller gjøre for å få henne til å skjønne? Eller er det meg det er noe galt med? For hun får meg til å føle at det er jeg som er problemet. Hun har ikke vært slik hele tiden

Anonymkode: 62551...290

Du høres ganske slitsom og kontrollerende ut. Er man uten med venner så er man der. Må hun tenke på deg akkurat når hun er med andre? De er da. Så kan du være neste dag når hun er hjemme i ro og mak. En ting av gangen. 

Kjæresten drar på guttetur = håper han koser seg. Han forteller sikkert om alt det morsomme de fant på når han kommer tilbake. 

Ikke; jeg er tilsynsvakten din så gi beskjed på melding eller telefon om hvor lenge du er ute, hvor du er og hvem du er med. Og helst hver gang du forflytter deg. 

Det høres ut som om at hun er lei og at du er i ferd med å jage henne bort.