Utrolig krevende situasjon med 11åring.

[AnonymBruker]

Hei. 
I desperat fortvilelse prøver jeg her, selvom jeg mest sannsynlig blir halshugd før jeg rekker å si ordet stemor. 
Jeg har vært bonusmor i 4 år til ei på 11. Nå sliter hun voldsomt med å snakke med oss, en endring som har kommet nesten over natta. Vi har kunne snakket om alt før. Men hun sier at «hun hater å prate om ting». Og ikke det at vi snakker alt ihjel, men det dukket opp noe veldig urovekkende som vi var nødt å ta tak i, og jenta låste seg helt. Mor er ikke inn i bildet.  Vi har snakket med helsesøster og kontaktet legen for henvisning til bup. 
Jenta er potte sur hele tiden, og alt vi sier og gjør blir vridd i en retning som gjør oss til verdens verste mennesker. 
Hun er under 12 og får ikke ha snap/tik tok ( vi har prøvd, men hun blei kontaktet av en voksen mann og vi slettet tvert). 
De få gangene hun er hos mor, så får hun lov til alt, men mor er ikke skikket - og ønsker heller ikke å være fulltidsmamma. Noe jenta selv er inneforstått med at er til det beste. 
 

vi forstår at det er mye som kan forårsake oppførselen, men den er uholdbar for meg og far. Det er rett og slett fiendtlig. Og ventetid til BUP er 7 mnd, imellomtida prater hun litt med helsesøster, men blir ikke bedre. 
 

Vi er helt rådløse og utslitte. Jeg blir fordi jenta tåler ikke at flere voksenpersoner forlater, og fordi jeg bryr meg om henne og vil hun vel - men det er ufattelig tungt for meg og far. 
 

Jeg spør om det er noen som har tips/råd til hvordan vi skal håndtere dette. Vi har prøvd å gi henne rom (da bryr vi oss ikke), vi har prøvd å prate, (da bryr vi oss for mye)  vi har prøvd å gjøre hyggelige ting,(gleden er ekstremt! kortvarig) vi har prøvd å ikke gjøre noe, (da er vi late). 
 

Jeg har store problemer med dette, men ønsker å stå i det for å hjelpe jenta, for det er jo åpenbart noe hun trenger. Men vi blir så sliten av å aldri være gode nok. 
 

Føler vi ikke bare kan skylde på puberteten, men er det håp om at den spiller ekstra rolle i dette? 
 

 

Anonymkode: aadb5...340

[AnonymBruker]

Ingen grunn til å "halshugge" deg - tvert om, du stiller jo opp for jenta, er glad i henne og forsøker å finne løsninger som kan gjøre at hun får det bedre ❤️

Kan det være hun har blitt (ev. også blir) utsatt for noe vanskelig, som har forårsaket endringen i væremåte? Det at den endringen oppstod så plutselig kan tyde på det. Du antyder at noe har oppstått plutselig, og med en så alvorlig adferdsendring som har oppstått så plutselig så ville jeg om ikke annet ha forsøkt å purre på henvisningen for å komme raskere til. Om det hjelper er en annen sak, men verdt et forsøk, for ofte kan det være små tekstforskjeller fra legens side som bestemmer hvor raskt man får tilbud om hjelp.

Hvis dere har muligheten til det økonomisk, kan det være hjelp å få fra en privat psykolog? Eller kanskje kommunen har noen lavterskeltilbud som kan være positive for henne?

Nå er ikke dette en barnevernssak, men kanskje type cos-kurs (heter vel noe annet for barn på hennes alder) som ofte arrangeres gjennom bv eller familievernkontor (?), kunne gitt dere noen teknikker å møte henne på som kan hjelpe?

Kanskje skolen/lærer kan gi noe informasjon som kan kaste mer lys over hvorfor hun har endret seg så plutselig, eller hva hun responderer positivt på på skolen og som dere kanskje kan forsøke hjemme også?

Om dere har et familiemedlem som hun liker og går godt overens med, kanskje den personen en overgang kan fungere som en slags "støttekontakt" for henne, finne på ting sammen med henne, kanskje få henne til å åpne seg litt?

Jeg vet ikke, kaster bare ut ideer, men kan jo være dere har forsøkt mye av det.

Jeg håper dere får hjelp snart, og at dere greier å ta vare på hverandre alle sammen i de utfordringene dere står i nå ❤️

Anonymkode: 0e2e6...b1a

[AnonymBruker]

God sjanse for at puberteten spiller en stor rolle i dette..

Anonymkode: dca31...15d

[AnonymBruker]

Det virker som om dere får vurdering av henne på hvordan dere opptrer..?? 

Har dere sagt dette til henne? Spurt hvorfor hun er så sur, hva som plager henne og at dere er bekymret? Hva sier hun da? 

Har hun noen interesser hun kan dyrke? Min datter hadde det vanskelig da og begynte hos sangpedagog. Hun ville synge, og det ble et prosjekt. 

Jeg opplever at den alderen er en brytningstid. Hvordan er det med venner osv? 

Anonymkode: 4f618...496

[Amistad]

det er nesten som jeg har lyst å skrive velkommen til puberteten, og slik skal det bli de neste to tre årene.

Noe spesielt her som gjør at du ikke kan pinne det på dette?

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei. 
I desperat fortvilelse prøver jeg her, selvom jeg mest sannsynlig blir halshugd før jeg rekker å si ordet stemor. 
Jeg har vært bonusmor i 4 år til ei på 11. Nå sliter hun voldsomt med å snakke med oss, en endring som har kommet nesten over natta. Vi har kunne snakket om alt før. Men hun sier at «hun hater å prate om ting». Og ikke det at vi snakker alt ihjel, men det dukket opp noe veldig urovekkende som vi var nødt å ta tak i, og jenta låste seg helt. Mor er ikke inn i bildet.  Vi har snakket med helsesøster og kontaktet legen for henvisning til bup. 
Jenta er potte sur hele tiden, og alt vi sier og gjør blir vridd i en retning som gjør oss til verdens verste mennesker. 
Hun er under 12 og får ikke ha snap/tik tok ( vi har prøvd, men hun blei kontaktet av en voksen mann og vi slettet tvert). 
De få gangene hun er hos mor, så får hun lov til alt, men mor er ikke skikket - og ønsker heller ikke å være fulltidsmamma. Noe jenta selv er inneforstått med at er til det beste. 
 

vi forstår at det er mye som kan forårsake oppførselen, men den er uholdbar for meg og far. Det er rett og slett fiendtlig. Og ventetid til BUP er 7 mnd, imellomtida prater hun litt med helsesøster, men blir ikke bedre. 
 

Vi er helt rådløse og utslitte. Jeg blir fordi jenta tåler ikke at flere voksenpersoner forlater, og fordi jeg bryr meg om henne og vil hun vel - men det er ufattelig tungt for meg og far. 
 

Jeg spør om det er noen som har tips/råd til hvordan vi skal håndtere dette. Vi har prøvd å gi henne rom (da bryr vi oss ikke), vi har prøvd å prate, (da bryr vi oss for mye)  vi har prøvd å gjøre hyggelige ting,(gleden er ekstremt! kortvarig) vi har prøvd å ikke gjøre noe, (da er vi late). 
 

Jeg har store problemer med dette, men ønsker å stå i det for å hjelpe jenta, for det er jo åpenbart noe hun trenger. Men vi blir så sliten av å aldri være gode nok. 
 

Føler vi ikke bare kan skylde på puberteten, men er det håp om at den spiller ekstra rolle i dette? 
 

 

Anonymkode: aadb5...340

For å være litt kjip, så høres det ut som om hun er på vei inn i puberteten. Dette er veldig vanlig oppførsel, spesielt for jenter. Og ja, det slår nærmest ned over natten. Det har jeg hørt flere si. 

Jeg vil være forsiktig med å sykliggjøre henne - som det høres ut som dere gjør. Hun er ikke gal, merkelig eller rar, men en tenåring som trenger rolige og ordentlig omsorgspersoner i livet sitt. 

Anbefaler dere en time hos helsesøster på skolen. Der kan dere få veiledning og råd for å få hjelp med å takle barn i puberteten. 

 

Anonymkode: acfbb...dc8

[AnonymBruker]

Har dere fått tildelt time på bup eller bare rett til hjelp innen xx dato? Det kan jo hende dere får komme inn tidligere. 
 

Jeg vet det er sjukt tungt, men man må nesten bare velge å stå i det, velge å tåle at de er sure og slitne og ikke vil noe og aldri er fornøyde for ei stund. Bare være der.

Pubertet spiller nok en stor rolle her. Har hun tilleggsutfordringer/diagnoser som kan påvirkes av hormonelle endringer? Verdt å tenke på.

Anonymkode: 90e75...a91

[AnonymBruker]

Tenker pubertet, og kanskje tanker om relasjon med mor har kommet mer frem. Sorg kanskje. Skap trygge rammer rundt henne, og gjør hyggelige ting. Hun vet hun kan komme til dere, men ikke press dere på. Nydelig å høre at du er ei god bonus mamma 

Anonymkode: f273f...d5d

[AnonymBruker]

Du kan jo sjekke ut barnas plattform, og se om det kunne ha vært noe for dere?

Anonymkode: 9860b...d27

[AnonymBruker]

Tipper dette er en blanding av pubertet og lite kontakt med mor. Plutselig går det opp for henne at hun er annerledes og det er vanskelig.

Jeg hadde gått til privat psykolog mens en ventet på bup. Noen barneforsikringer dekker det.

Anonymkode: 8513c...94a

[AnonymBruker]

Kan det være at hun er i en konflikt med noen andre jenter i klassen? Eller at hun har gjort noe hun angrer på? (send bilde av seg selv til noen, eller kysset en hun ikke egentlig ville).

Ellers så høres det ut som om jenta er på god vei inn i puberteten. Noen lukker seg helt, og foreldre er irriterende bare de puster feil.

Anonymkode: 2729a...2e1

[AnonymBruker]

Muligens svært lite «korrekt» råd, men hva med å ikke gi henne all verdens oppmerksomhet? La henne kjenne på at hvis hun oppfører seg kjipt, så slutter dere å bry dere. 

Anonymkode: d0e30...192

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Muligens svært lite «korrekt» råd, men hva med å ikke gi henne all verdens oppmerksomhet? La henne kjenne på at hvis hun oppfører seg kjipt, så slutter dere å bry dere. 

Anonymkode: d0e30...192

Shit, håper du oppdrar barn. Ta fra barna trygghet og kjærlighet, fordi de ikke oppfører seg "korrekt" ifølge deg ? 

[AnonymBruker]

Klare grenser og tydelig kjærlighet. Dere bestemmer. Overse en del, bli enige om hva som må gi konsekvenser. Kan hun ha vært utsatt for overgrep?

Anonymkode: 14aaa...bd0

[AnonymBruker]

Jessic_a skrev (3 timer siden):

Shit, håper du oppdrar barn. Ta fra barna trygghet og kjærlighet, fordi de ikke oppfører seg "korrekt" ifølge deg ? 

Håper alle ser at denne jenta ikke oppfører seg korrekt. 

Anonymkode: 85642...0e2