Jeg er så trist for at et vennskap brått har tatt slutt og jeg sliter med å takle dette

[AnonymBruker]

Jeg er helt rådvill. Jeg har trykket meg gjennom omtrent hele internett på jakt etter noen å skrive med. Jeg klarer ikke ringe en slik hjelpetelefon, mest fordi dette ikke er alvorlig nok, men også fordi jeg bare gråter og gråter. Jeg føler meg helt idiot. Må anonymisere for å ikke bli gjenkjent. 

Greia er at jeg er deprimert. Fryktelig ensom. De siste årene har vært tunge. Det har hjulpet mye for meg å stå i jobb, og jeg har jobbet veldig mye. Dessverre fikk jeg en knekk i sommer, og jeg trives ikke like godt lenger i jobben min. Men jeg står i det likevel. Jobben min har slitt meg litt ut det siste halvåret, men det har gått greit, jeg har ikke møtt veggen. 

For noen måneder siden ble jeg kjent med en person. Denne personen ga meg mye oppmerksomhet og vi hadde en felles hobby vi gjorde sammen. Hver eneste dag. Jeg så frem til dette, jeg gledet meg til hver dag. Jeg hadde noe å komme hjem til og noe jeg syns det var verdt å miste nattesøvn for. Det er lenge siden jeg har vært så glad, og hatt en så fin virkelighetsflukt. 

Nå har det tatt slutt. Jeg aner ikke hvorfor. Vedkommende ser ut til å ha fått andre interesser med andre venner. Vedkommende snakker ikke med meg lenger. 

Jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg går ut ifra at vedkommende gikk lei av meg. Jeg har en historikk med at vennskap tar slutt eller at jeg blir holdt utenfor. Dette spesielt i barndommen og oppveksten. Det er ganske sårt å både snakke og skrive om, men jeg ble ofte stengt ute og holdt utenfor. Noen kunne være vennen min en stund og plutselig var de borte. Jeg har aldri fått svar på hvorfor. 

Etter at dette vennskapet tok slutt for et par uker siden, strever jeg voldsomt i hverdagen. Jeg gråter så vanvittig mye. Jeg er så lei meg. Jeg har gått gjennom kjærlighetssorg før, og det kjennes nesten ut som det. Jeg likte vedkommende utrolig godt og hadde det så fint med hen, men så tok det slutt. 

Jeg sitter igjen og tenker hva burde jeg gjort annerledes, hvor gikk det galt, jeg overtenker det noe så voldsomt og det er uendelig smertefullt. Jeg bruker mesteparten av fritiden min på å dvele ved dette og gråte. Jeg kan ikke snakke med vedkommende om dette, vi hadde ikke "den typen vennskap". 

Om noen der ute har gode råd til hvordan jeg kan takle dette så hadde jeg satt uendelig pris på det. Jeg er så sliten og lei meg for dette, jeg vil bare slutte å tenke på det, men uansett hva jeg gjør så faller tankene tilbake på det. Jeg prøver å avlede meg selv, men jeg får det ikke til. Jeg bare gråter og gråter. 

Jeg vil være evig takknemlig for svar. 

Anonymkode: c6101...be5

[AnonymBruker]

Går du til noen form for behandling? Det kan virke som at du kan ha behov for både akutt hjelp, men også ner langvarig hjelp, mtp det du forteller. 

Jeg har ingen tips til deg, men jeg håper det blir bedre etterhvert❤️

Anonymkode: 7b0e0...c23

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det handlet om deg? 

Jeg kjenner noen voksne som stadig får intense vennskap. Mye mer intense og dype enn vanlige vennskap. Og de varer bare en stund. 

Hun ene tror jeg har borderline personlighetsforstyrrelse.. Alt er litt enten eller. 

Anonymkode: 36a4a...a32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Går du til noen form for behandling? Det kan virke som at du kan ha behov for både akutt hjelp, men også ner langvarig hjelp, mtp det du forteller. 

Jeg har ingen tips til deg, men jeg håper det blir bedre etterhvert❤️

Anonymkode: 7b0e0...c23

Jeg går til psykolog, og var der for bare et par dager siden. Så jeg får langvarig hjelp. Det er ikke fare for liv og helse for meg nå, jeg vet hvor presset legevakten og psykiatrien er på helg, så jeg ønsker ikke noe sånt. Men tusen takk. ❤️ 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ikke sikkert det handlet om deg? 

Jeg kjenner noen voksne som stadig får intense vennskap. Mye mer intense og dype enn vanlige vennskap. Og de varer bare en stund. 

Hun ene tror jeg har borderline personlighetsforstyrrelse.. Alt er litt enten eller. 

Anonymkode: 36a4a...a32

Det er ikke sikkert. Men det er fryktelig tungt likevel. Jeg klarer ikke slippe tanken på at jeg er problemet. Jeg har hatt lyst til å sende hen melding flere ganger, men jeg tror ikke hen bryr seg overhodet og jeg vil da bare gjøre meg selv til latter. Jeg har også dårlig erfaring med å vise sårbarhet, og dette er fryktelig sårbart for meg. Det gjør utrolig, utrolig vondt. 

Men det hjalp fryktelig mye bare å få svar her fra dere. Noen leser det jeg skriver og gir respons, det er jeg glad for. 

Anonymkode: c6101...be5

[Hannah80]

Dette hørtes veldig vondt ut, ts. Har bare lyst å gi deg en klem❤️

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er vondt for deg, det blir jo som en form for kjærlighetssorg. Det er veldig mange grunner for at vennskap tar slutt, på samme måte som kjærlighetsforhold tar slutt. Flott at du går til psykolog, og får hjelp derfra. Etterhvert er du kanskje klar for å nøste opp i hvorfor vennskapsforhold ender på denne måten også?

Anonymkode: c9175...e08

[AnonymBruker]

jeg forstår hva du mener. Jeg er også et slikt håpløst tilfelle. Klarer ikke å holde på folk. Skulle gjerne har noen nær meg, men når det skjer får jeg panikk og kutter ut. Så kanskje litt annen vinkel fra meg akkuart nå enn fra deg. Men jeg skjønner hva du mener. 

Det er vel ikke annet å gjøre enn å fortsette å delta på ting man liker. For pokker - jordkloden eksloderer av mennesker! Må da finnes noen som er like merkelig som meg der ute som jeg kan slå meg sammen med, tenker jeg! Det gjelder deg også

Anonymkode: 9689f...4aa

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er en stor sannsynlighet for at du ikke er problemet. Kanskje var dette en litt av og på-person som flakker videre fra det ene til det andre.

Jeg har kommet fram til at hvis folk ikke tar det opp med meg hvis de har et problem med meg, så gidder jeg ikke bruke energi på å spekulere på hvorfor. Jeg har rett og slett ikke nok energi å avse til folk som ikke en gang kan si til meg at de mener jeg har gjort noe galt.

Jeg har opplevd skikkelig problematiske ting de siste årene. Ting som jeg ikke kommer meg unna. Folk som forsvinner uten en lyd er noe jeg ikke har nok rom til å bekymre meg for.

Anonymkode: d0643...730

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (På 2.12.2023 den 21.22):

Jeg sitter igjen og tenker hva burde jeg gjort annerledes, hvor gikk det galt, jeg overtenker det noe så voldsomt og det er uendelig smertefullt. Jeg bruker mesteparten av fritiden min på å dvele ved dette og gråte. Jeg kan ikke snakke med vedkommende om dette, vi hadde ikke "den typen vennskap". 

Du har startet med en selvransakelse siden du har blitt avvist. Det er en ganske vanlig ting å gjøre. Men det må du prøve å unngå. For spoiler alert: Du kommer garantert til å finne x-antall faktorer ved deg selv som gjør at du blir seende skyldig ut. Dette gjelder alle, for ingen er perfekt, og der er alltid ting man kunne gjort annerledes. 

Greia med denne selvransakelsen er at den lager deg til syndebukk og offer, og det fører deg rett til bunn mentalt. Du blir lite verdt i dine egne øyne, du blir "ubrukelig", "ingen kan være glad i deg" osv. Det er ofte slik konklusjonene blir. 

Men dette er ikke sant i det hele tatt. Selvransakelsen du holder på med er gjerne falsk. Det er en destruktiv spiral du selv har skapt som ofte ikke har rot i virkeligheten.

Selvransakelsen har heller ingenting konstruktivt ved seg. Den vil ikke føre deg tilbake til vennen din, og du sitter ikke igjen med noe annet positivt ved det. Du vil heller ikke bli et "nytt og bedre menneske" av det, tvert imot!

Så slutt med det. Seriøst. Skjedd har skjedd, og grunnene til hvorfor det har skjedd har du ikke tilgang til. Så ikke skap grunner du ikke vet om for å legge skyld på deg selv.

For alt du vet trenger ikke dette handle om deg i det hele tatt. Det kan godt hende du er superflott, men at vedkommende hadde andre behov, eventuelt at vennskapet ble "feil" for den andre. Så det er utrolig dumt å gjøre seg selv til syndebukk når man ikke er det, og særlig om man faktisk er et superbra menneske. 

Uansett. La det ligge. Tenk på alt du skal eller ikke skal gjøre, istedenfor hva du har eller ikke har gjort. Du må løfte deg selv, foran å bryte deg ned. Du må rette opp ryggen, peke haka mot taket og se framover. La ting som har skjedd og ting utenfor din kontroll ligge. Vit at fremtiden vil by på mange fine muligheter. Både bekjentskap, nye nettverk og nære venner. Du vil møte folk som digger deg for den du er. Så gled deg til det. Bygg deg opp til det. Og forbered deg på det. Uansett om det går 1 uke, 1 måned eller 1 år, så vil det være verdt å vente på. Imellomtiden må du prøve å kose deg med deg selv i ventetiden. Det er da ikke så halvgalt om du ellers bare har det bra med deg selv.

Bruk tiden på å ta vare på deg selv istedenfor å bryte deg selv ned, og vit at det vil bli bra, TS!

Endret 3. desember 2023 av Bombasi

[AnonymBruker]

Jeg jobber i en hjelpelinje og vil bare si at denne type problematikk er noe av det vi får mest av, så du skal ikke være redd for å ta kontakt. Om det er til hjelp, er en annen sak... 

Jeg skjønner veldig godt at dette er vondt, og vil gjerne sende deg en klem❤️

Anonymkode: 9df6d...9f4

[AnonymBruker]

Så kjipt ts. Jeg vil råde deg til en annen innfallsvinkel enn mange andre som jeg selv brukte mens jeg gikk i terapi. Jeg valgte å tro at jeg var hovedproblemet (jeg var jo fellesnevneren i alle vennerelasjonene), og tipset jeg fikk var faktisk sosial mengdetrening. Jeg begynte å gå på arenaer hvor jeg traff nye folk, men uten noe stort håp om varig vennskap. Jeg lærte meg å ta litt mer plass, være meg selv og balansere hvor mye/ lite info som er akseptabel å dele. Jeg brukte arenaer som Hey girl, treningsgrupper, andre hobbygrupper o.l. De vennene jeg hadde fra før spurte jeg om jeg hadde noen uvaner jeg kunne forbedre. Dette hjalp faktisk masse, og selv om det var sinnsykt vanskelig og ukomfortabelt så har jeg så mange gode relasjoner i dag bare 4 år etter jeg startet med dette. 

Men, ikke overtenk og tråkk deg selv ned. Bare se på det som et forbedringsprosjekt. Alle mennesker kan forbedre seg på ulike arenaer i livet ❤️

Anonymkode: 733d4...607

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så kjipt ts. Jeg vil råde deg til en annen innfallsvinkel enn mange andre som jeg selv brukte mens jeg gikk i terapi. Jeg valgte å tro at jeg var hovedproblemet (jeg var jo fellesnevneren i alle vennerelasjonene), og tipset jeg fikk var faktisk sosial mengdetrening. Jeg begynte å gå på arenaer hvor jeg traff nye folk, men uten noe stort håp om varig vennskap. Jeg lærte meg å ta litt mer plass, være meg selv og balansere hvor mye/ lite info som er akseptabel å dele. Jeg brukte arenaer som Hey girl, treningsgrupper, andre hobbygrupper o.l. De vennene jeg hadde fra før spurte jeg om jeg hadde noen uvaner jeg kunne forbedre. Dette hjalp faktisk masse, og selv om det var sinnsykt vanskelig og ukomfortabelt så har jeg så mange gode relasjoner i dag bare 4 år etter jeg startet med dette. 

Men, ikke overtenk og tråkk deg selv ned. Bare se på det som et forbedringsprosjekt. Alle mennesker kan forbedre seg på ulike arenaer i livet ❤️

Anonymkode: 733d4...607

Vil nevne at mange av de nye nære relasjonene mine ikke kommer fra de arenaene hvor jeg gjorde mengdetrening. Det ble ofte engangsmøter er små perioder. Ikke se på det som feiling, det er bare øvelse for å møte de du faktisk har god kjemi med senere. 

Anonymkode: 733d4...607

[Daria]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Så kjipt ts. Jeg vil råde deg til en annen innfallsvinkel enn mange andre som jeg selv brukte mens jeg gikk i terapi. Jeg valgte å tro at jeg var hovedproblemet (jeg var jo fellesnevneren i alle vennerelasjonene), og tipset jeg fikk var faktisk sosial mengdetrening. Jeg begynte å gå på arenaer hvor jeg traff nye folk, men uten noe stort håp om varig vennskap. Jeg lærte meg å ta litt mer plass, være meg selv og balansere hvor mye/ lite info som er akseptabel å dele. Jeg brukte arenaer som Hey girl, treningsgrupper, andre hobbygrupper o.l. De vennene jeg hadde fra før spurte jeg om jeg hadde noen uvaner jeg kunne forbedre. Dette hjalp faktisk masse, og selv om det var sinnsykt vanskelig og ukomfortabelt så har jeg så mange gode relasjoner i dag bare 4 år etter jeg startet med dette. 

Men, ikke overtenk og tråkk deg selv ned. Bare se på det som et forbedringsprosjekt. Alle mennesker kan forbedre seg på ulike arenaer i livet ❤️

Anonymkode: 733d4...607

Jeg vil støtte denne. Jeg har også en bakgrunn med en del utestengelse og utenforskap og vennskap som forsvant, kombinerte med at jeg var et sjenert barn som trivdes i eget selskap og valgte å trekke meg unna andre. -Da mangler du jo rett og slett erfaring fra en del sosiale situasjoner, påpekte psykologen, og det var et litt aha-øyeblikk. For det handler jo på et vis om meg - ikke at det er noe galt med meg som person, men at det er ferdigheter jeg ikke har tilegnet meg i samme grad som mange andre, og ferdigheter kan trenes på. 

[AnonymBruker]

Siden dere gjorde dette sammen hver dag, og du gledet deg til å komme hjem for å gjøre det, var det kanskje en form for gaming/spill e l på nett? Eller noe annet nettbasert? I så fall håper jeg at du kan finne noen andre å kommunisere med. Det er millioner av folk på nett!

Anonymkode: 2bdfb...8c7

[AnonymBruker]

Tenkte også at det handler om gaming. Hvis det er det, så tenker jeg at det like gjerne er konseptet du liker, som personen. Har nemlig vært i samme situasjon. Det er koselig å komme hjem, logge på, og kunne være sosial og le med noen uten å forlate huset. 
Hvis det er gaming, da, så anbefaler jeg deg å finne flere likesinnede. Det er flere grupper på Facebook for de ulike spillene. 

Anonymkode: 23026...5f8

[AnonymBruker]

Denne relasjonen høres ut som har vært veldig intens da, når dere har gjort hobbyen sammen hver dag over en lengre periode.

Er det gaming?

Tenker det er helt naturlig at det etterhvert blir mindre tett kontakt, uten at vennskapet nødvendigvis er brutt.

Kanskje personen rett og slett har lyst til å spille et annet spill (om vi gjetter rett her), eller har lyst til å spille litt/gjøre hobby  sammen med noen andre venner/bekjente litt.

Det vil være helt vanlig og naturlig, at relasjoner basert rundt en hobby variere i hvor mye kontakt en har, etterhvert som tiden går.

Hovedproblemet høres ut til å være at du har blitt så emosjonelt avhengig av denne andre personen.

Det må gå an å se den andre personen være på, uten at det må bety at dere skal ha kontakt eller spille (igjen, gjetter) hver dag.

Gi det tid

Og let etter andre folk å få kontakt med.

Det er sunt både for seg selv og relasjonene en har, at en omgåes flere mennesker.

 

Anonymkode: e4d31...545

[AnonymBruker]

Hei. Sånn umiddelbart høres du litt ut som en jeg kjenner. Som får en ny venn også blir det mye og lite tid til annet. Vedkommende vil ikke at ting skal ta slutt og det blir hver dag hele dagen. Og veldig skuffet om det ikke blir noe en dag.

Kjenner også til flere sånn. Og so. Har rett og slett blitt så sure og fornermet når jeg har sagt fra at det er noen dager jeg ikke vil ha besøk, fordi jeg må andre ting. 

Vil du beholde et vennskap, så begrebs tiden dere er sammen pr dag og pr uke

Det kan bli rett og slett mer enn man klarer

Anonymkode: 733ba...bca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

jeg forstår hva du mener. Jeg er også et slikt håpløst tilfelle. Klarer ikke å holde på folk. Skulle gjerne har noen nær meg, men når det skjer får jeg panikk og kutter ut. Så kanskje litt annen vinkel fra meg akkuart nå enn fra deg. Men jeg skjønner hva du mener. 

Det er vel ikke annet å gjøre enn å fortsette å delta på ting man liker. For pokker - jordkloden eksloderer av mennesker! Må da finnes noen som er like merkelig som meg der ute som jeg kan slå meg sammen med, tenker jeg! Det gjelder deg også

Anonymkode: 9689f...4aa

Jeg er ikke ts, men har opplevd noe lignende nylig. Kan jeg spørre deg hvorfor du ikke greier å holde på venner? Jeg ble lei av å ‘mase’ på vennen min, så jeg ga opp til slutt. Det var alltid jeg som tok initiativ.

Anonymkode: 68116...093

[BobbySocks]

Daria skrev (23 timer siden):

Jeg vil støtte denne. Jeg har også en bakgrunn med en del utestengelse og utenforskap og vennskap som forsvant, kombinerte med at jeg var et sjenert barn som trivdes i eget selskap og valgte å trekke meg unna andre. -Da mangler du jo rett og slett erfaring fra en del sosiale situasjoner, påpekte psykologen, og det var et litt aha-øyeblikk. For det handler jo på et vis om meg - ikke at det er noe galt med meg som person, men at det er ferdigheter jeg ikke har tilegnet meg i samme grad som mange andre, og ferdigheter kan trenes på. 

Dette er viktig. Jeg var og et utestengt barn som ble et litt snålt voksent merkelig sosialt vesen. Så da måtte jeg øve. Være lydhør for tilbakemeldinger, obs på andres reaksjoner på min oppførsel etc. Og det har gått seg til! Man tenker kanskje at sosial omgang er noe medfødt, men det er egenskap man må lære seg på lik linje som å kjøre bil. 

Jeg har fortsatt noen humper i veien, noen ganger er jeg for mye og andre ganger for lite, men nå klarer jeg som oftest og korrigere meg inn. Eller så gjør jeg det så enkelt som at jeg kommenterer det høyt så kan vi alle le av det. Merkelig som folk aksepterer at man er sosialt klønete om man bare sier det høyt. 

Endret 4. desember 2023 av BobbySocks

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.12.2023 den 21.22):

Jeg er helt rådvill. Jeg har trykket meg gjennom omtrent hele internett på jakt etter noen å skrive med. Jeg klarer ikke ringe en slik hjelpetelefon, mest fordi dette ikke er alvorlig nok, men også fordi jeg bare gråter og gråter. Jeg føler meg helt idiot. Må anonymisere for å ikke bli gjenkjent. 

Greia er at jeg er deprimert. Fryktelig ensom. De siste årene har vært tunge. Det har hjulpet mye for meg å stå i jobb, og jeg har jobbet veldig mye. Dessverre fikk jeg en knekk i sommer, og jeg trives ikke like godt lenger i jobben min. Men jeg står i det likevel. Jobben min har slitt meg litt ut det siste halvåret, men det har gått greit, jeg har ikke møtt veggen. 

For noen måneder siden ble jeg kjent med en person. Denne personen ga meg mye oppmerksomhet og vi hadde en felles hobby vi gjorde sammen. Hver eneste dag. Jeg så frem til dette, jeg gledet meg til hver dag. Jeg hadde noe å komme hjem til og noe jeg syns det var verdt å miste nattesøvn for. Det er lenge siden jeg har vært så glad, og hatt en så fin virkelighetsflukt. 

Nå har det tatt slutt. Jeg aner ikke hvorfor. Vedkommende ser ut til å ha fått andre interesser med andre venner. Vedkommende snakker ikke med meg lenger. 

Jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg går ut ifra at vedkommende gikk lei av meg. Jeg har en historikk med at vennskap tar slutt eller at jeg blir holdt utenfor. Dette spesielt i barndommen og oppveksten. Det er ganske sårt å både snakke og skrive om, men jeg ble ofte stengt ute og holdt utenfor. Noen kunne være vennen min en stund og plutselig var de borte. Jeg har aldri fått svar på hvorfor. 

Etter at dette vennskapet tok slutt for et par uker siden, strever jeg voldsomt i hverdagen. Jeg gråter så vanvittig mye. Jeg er så lei meg. Jeg har gått gjennom kjærlighetssorg før, og det kjennes nesten ut som det. Jeg likte vedkommende utrolig godt og hadde det så fint med hen, men så tok det slutt. 

Jeg sitter igjen og tenker hva burde jeg gjort annerledes, hvor gikk det galt, jeg overtenker det noe så voldsomt og det er uendelig smertefullt. Jeg bruker mesteparten av fritiden min på å dvele ved dette og gråte. Jeg kan ikke snakke med vedkommende om dette, vi hadde ikke "den typen vennskap". 

Om noen der ute har gode råd til hvordan jeg kan takle dette så hadde jeg satt uendelig pris på det. Jeg er så sliten og lei meg for dette, jeg vil bare slutte å tenke på det, men uansett hva jeg gjør så faller tankene tilbake på det. Jeg prøver å avlede meg selv, men jeg får det ikke til. Jeg bare gråter og gråter. 

Jeg vil være evig takknemlig for svar. 

Anonymkode: c6101...be5

Jeg har selv vært i samme situasjon som deg med venner.

Jeg ble så lei meg, men jeg gikk i terapi samtidig så fikk en litt bredere forståelse av hvorfor folk gjør som de gjør.

Så det jeg kan si er at det handler ikke om deg, det har ingenting med deg å gjøre.

Kan si som Tom Holland sier “If you have a problem with me, text me. If you don't have my number then you probably don't know me well enough to have a problem with me.”

Hvis den ikke tar kontakt om dem har et problem med deg, er det ikke du som er problemer enkelt og greit.

Skjønner at dette er vanskelig for deg, men du kommer deg videre. Noen ting skjer for en grunn.

Anonymkode: ab5be...de2