Alvorlig sykt familiemedlem og overinvolvering fra andre

[AnonymBruker]

Jeg har plutselig fått akutt og dramatisk sykdom i familien. Et par venner bryr seg veldig, skal vi si i overkant mye. Det er fint med støtte i en usikker og turbulent tid, men jeg synes det er voldsomt å få spørsmål hver eneste dag med "hvordan går det?", "noe nytt?", osv.  For å være helt ærlig synes jeg det bikker over fra å være bare genuin støtte interesse til være å få tilfredstilt egen nysgjerrighet dag for dag. nå har det gått noen uker og jeg er lei. Og det virkelig ikke noe nytt og revolusjonerende å fortelle fra sykehuset hver dag heller.  Samtidig blir det krise hvis jeg lar være å svare, men jeg har full jobb ved siden av og trenger helt fri fra alt, ikke minst mobilen iblant. Men neida, da blir de redde for at det er noe med MEG, fordi jeg ikke svarer (les: jeg må da roe angsten deres fordi de ikke får tilfredsstilt sin oppdateringstrang i løpet av en dag). Det  er altså informasjon om et familiemedlem som de ikke kjenner veldig godt, men har hørt mye om gjennom meg i flere år. 

Dette høres kanskje stygt ut for noen, men jeg er litt frustrert nå. Men igjen - jeg er takknemlig for støtte i en vanskelig tid. Er dette noe som høres kjent ut for andre, noen som skjønner greia her?

Anonymkode: d635d...651

[mereo]

Da får du si at du ønsker ro rundt situasjonen og at du selv tar kontakt om du føler for det.

[AnonymBruker]

mereo skrev (1 minutt siden):

Da får du si at du ønsker ro rundt situasjonen og at du selv tar kontakt om du føler for det.

Det er et åpenbart råd. Jeg ønsker å høre andres erfaringer rundt dette. 

Anonymkode: d635d...651

[AnonymBruker]

Jeg sa forresten fra til hun ene. Hun klarte å holde seg en hel dag. 

Anonymkode: d635d...651

[AnonymBruker]

Jeg har vært det alvorlig syke familiemedlemmet, og jeg ble enormt skuffet og følte meg utlevert og invadert da jeg fikk vite hvor mye som var blitt fortalt om meg til folk som egentlig ikke hadde noe med det å gjøre. Plutselig visste mennesker jeg knapt hadde hørt om nærmest alt om hva jeg hadde gjennomgått.

Så det kunne du kanskje fokusert på når du tar det opp med dem? At det blir feil å utlevere et menneske i en svært sårbar situasjon.

Anonymkode: aa663...498

[AnonymBruker]

Er du sikker på at det ikke bare er klønete omsorg? evt egen kjedsomhet. Jeg er kronisk syk og får jevnlig(flere ganger i uka) mld fra veninne om hvordan det går. Det er jo lite nytt å melde, og ofte bare lyver jeg fordi det føles så klagete å si sannheten🫣Men det kommet fra et godt sted, så jeg bare biter det i meg. Men ble veldig frustrert en gang jeg var utilgjengelig, og hun freaka ut etter 1,5(!) time. Da ble jeg temmelig klaustrofobisk og lurte på hva greia var🥴Jeg er ikke dødelig syk.

Anonymkode: 46cca...1d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har vært det alvorlig syke familiemedlemmet, og jeg ble enormt skuffet og følte meg utlevert og invadert da jeg fikk vite hvor mye som var blitt fortalt om meg til folk som egentlig ikke hadde noe med det å gjøre. Plutselig visste mennesker jeg knapt hadde hørt om nærmest alt om hva jeg hadde gjennomgått.

Så det kunne du kanskje fokusert på når du tar det opp med dem? At det blir feil å utlevere et menneske i en svært sårbar situasjon.

Anonymkode: aa663...498

Takk, det er et innmari viktig poeng faktisk. 

Anonymkode: d635d...651

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er du sikker på at det ikke bare er klønete omsorg? evt egen kjedsomhet. Jeg er kronisk syk og får jevnlig(flere ganger i uka) mld fra veninne om hvordan det går. Det er jo lite nytt å melde, og ofte bare lyver jeg fordi det føles så klagete å si sannheten🫣Men det kommet fra et godt sted, så jeg bare biter det i meg. Men ble veldig frustrert en gang jeg var utilgjengelig, og hun freaka ut etter 1,5(!) time. Da ble jeg temmelig klaustrofobisk og lurte på hva greia var🥴Jeg er ikke dødelig syk.

Anonymkode: 46cca...1d4

Du kan godt kalle det klønete omsorg, men jeg står ved de forklaringene på det jeg kommer med likevel.  Og det kommer både fra et godt, men også et egoistisk/nysgjerrig sted når det blir så voldsomt. 

Anonymkode: d635d...651

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

jeg må da roe angsten deres fordi de ikke får tilfredsstilt sin oppdateringstrang i løpet av en dag

Jeg har en person i omgivelsene som er slik. Hvis det skjer noe med noen i familien min så ringer hun og legger ut som hvor redd hun er, hvor lite hun har fått sovet og at jeg MÅ holde henne oppdatert. Det ender opp med å handle om henne og hennes behov for omsorg, selv om jeg står nærmere den som er syk enn hun gjør. Det nytter ikke å si noe for i hennes hode handler dette om at hun bryr seg og hun blir dødelig fornærmet hvis jeg sier noe om at hun gjør saken verre for meg.

Min løsning er å ikke fortelle henne noe som helst hvis jeg kan unngå det. Men jeg skjønner at det ikke er et alternativ for deg når det er kjent at noen er på sykehuset.

Anonymkode: 384f1...03d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har en person i omgivelsene som er slik. Hvis det skjer noe med noen i familien min så ringer hun og legger ut som hvor redd hun er, hvor lite hun har fått sovet og at jeg MÅ holde henne oppdatert. Det ender opp med å handle om henne og hennes behov for omsorg, selv om jeg står nærmere den som er syk enn hun gjør. Det nytter ikke å si noe for i hennes hode handler dette om at hun bryr seg og hun blir dødelig fornærmet hvis jeg sier noe om at hun gjør saken verre for meg.

Min løsning er å ikke fortelle henne noe som helst hvis jeg kan unngå det. Men jeg skjønner at det ikke er et alternativ for deg når det er kjent at noen er på sykehuset.

Anonymkode: 384f1...03d

Ja, det blir samme greia. Vi får liksom ansvaret for å roe ned deres angst oppi det hele.

Som om det skulle være noen grunn til å være bekymret for MEG? Det er ikke jeg som er syk. Jeg er bare frustert, sliten og lei meg. Fortsetter det, får jeg bare være hard og si hun får ta ansvar for egen angst og heller ikke kan forvente å høre noe hver dag. Det ironiske var at da jeg selv var syk i fjor, avbrøt hun meg hver jævla gang jeg sa noe om hvordan jeg hadde det. Og da jeg var nyoperert på sykehuset ringte hun meg, da fikk jeg snakke om meg selv i to minutter før hun avbrøt og snakket i vei om alt annet i 25 min før hun la på. Det hjelper ikke på tålmodigheten nå, kan du si.

Anonymkode: d635d...651

[AnonymBruker]

Opplevde nylig det samme. Min svigermor ble alvorlig syk og var på sykehus. Jeg fortalte om dette til min mor - noe som førte til at min mor ringte meg nesten hver dag i over to uker for å høre om det "var noe nytt?" 

Det gikk fra å være fin omsorg til å bli plagsomt. Jeg forsøkte å si at det er ingen endringer fra dag til dag, men det hjalp lite.

Anonymkode: e7109...b23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det blir samme greia. Vi får liksom ansvaret for å roe ned deres angst oppi det hele.

Som om det skulle være noen grunn til å være bekymret for MEG? Det er ikke jeg som er syk. Jeg er bare frustert, sliten og lei meg. Fortsetter det, får jeg bare være hard og si hun får ta ansvar for egen angst og heller ikke kan forvente å høre noe hver dag. Det ironiske var at da jeg selv var syk i fjor, avbrøt hun meg hver jævla gang jeg sa noe om hvordan jeg hadde det. Og da jeg var nyoperert på sykehuset ringte hun meg, da fikk jeg snakke om meg selv i to minutter før hun avbrøt og snakket i vei om alt annet i 25 min før hun la på. Det hjelper ikke på tålmodigheten nå, kan du si.

Anonymkode: d635d...651

Nei fy fan høres ikke god ut hun der🫣Har selv opplevd mennesker som bruker alle mulige påskudd for å kontakte meg; falsk omsorg som er nyskjerrighet og/eller kjedsomhet. Utrolig slitsomt.

Anonymkode: 46cca...1d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Nei fy fan høres ikke god ut hun der🫣Har selv opplevd mennesker som bruker alle mulige påskudd for å kontakte meg; falsk omsorg som er nyskjerrighet og/eller kjedsomhet. Utrolig slitsomt.

Anonymkode: 46cca...1d4

Mye bra med henne også, men hun er, skal vi si, umusikalsk. 

Anonymkode: d635d...651

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, det blir samme greia. Vi får liksom ansvaret for å roe ned deres angst oppi det hele.

Som om det skulle være noen grunn til å være bekymret for MEG? Det er ikke jeg som er syk. Jeg er bare frustert, sliten og lei meg. Fortsetter det, får jeg bare være hard og si hun får ta ansvar for egen angst og heller ikke kan forvente å høre noe hver dag. Det ironiske var at da jeg selv var syk i fjor, avbrøt hun meg hver jævla gang jeg sa noe om hvordan jeg hadde det. Og da jeg var nyoperert på sykehuset ringte hun meg, da fikk jeg snakke om meg selv i to minutter før hun avbrøt og snakket i vei om alt annet i 25 min før hun la på. Det hjelper ikke på tålmodigheten nå, kan du si.

Anonymkode: d635d...651

 

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har en person i omgivelsene som er slik. Hvis det skjer noe med noen i familien min så ringer hun og legger ut som hvor redd hun er, hvor lite hun har fått sovet og at jeg MÅ holde henne oppdatert. Det ender opp med å handle om henne og hennes behov for omsorg, selv om jeg står nærmere den som er syk enn hun gjør. Det nytter ikke å si noe for i hennes hode handler dette om at hun bryr seg og hun blir dødelig fornærmet hvis jeg sier noe om at hun gjør saken verre for meg.

Min løsning er å ikke fortelle henne noe som helst hvis jeg kan unngå det. Men jeg skjønner at det ikke er et alternativ for deg når det er kjent at noen er på sykehuset.

Anonymkode: 384f1...03d

Men så hold da kjeft!? Begge to. 

Det er et sykt overgrep å utlevere syke, sårbare menneskers privatliv til sladderhanker med nesen alt for langt fremme. Lukk ræva. 

Anonymkode: dc908...800

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Men så hold da kjeft!? Begge to. 

Det er et sykt overgrep å utlevere syke, sårbare menneskers privatliv til sladderhanker med nesen alt for langt fremme. Lukk ræva. 

Anonymkode: dc908...800

Det et til en nær venn. Ikke bekjent eller kollega. 

Anonymkode: d635d...651

[AnonymBruker]

Det høres ut som nysgjerrighet og overdrevet ja, samtidig som de prøver å vise omsorg for deg. Men å melde hver dag kan bli mye. Fint råd lenger opp i tråden om at du trenger litt ro og fred i situasjonen og at du har de nærmeste rundt deg. At du vil ta kontakt om det er noe 

Anonymkode: 93658...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det er et åpenbart råd. Jeg ønsker å høre andres erfaringer rundt dette. 

Anonymkode: d635d...651

Jeg ville forsøkt det likevel. Om de glemmer seg ville jeg gjentatt det samme hver eneste gang. Ikke gitt ny informasjon, bare gjentatt at du trenger å ikke snakke om det.

Anonymkode: f1151...d91