Datter på 14 vil flytte til pappen sin, og jeg kjenner det river i hjerterota. Hva følte du i samme situasjon?

[AnonymBruker]

Nå har det kommet for en dag at min kjære datter vil flytte til faren sin. Hun har alltid bodd 50% hos begge. Det gjør veldig vondt, og det er uunngåelig å tenke på at jeg er mislykket og har gjort feil. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle nå. Følte at vi hadde et godt forhold.

Hva gjorde du i samme situasjon?

Anonymkode: 98d65...962

[AnonymBruker]

Å flytte ofte er sikkert slitsomt. Sa hun ikke en eneste grunn til at hun vil flytte? 

Anonymkode: 13e4f...5ce

[AnonymBruker]

Jeg tror dessverre at du må la henne flytte, ellers driver du henne bare vekk fra deg. 

Sørge for at hun kommer annenhver helg? 

Anonymkode: f916a...e7e

[Carrot]

Jeg tenker la henne få prøve, fortsett å være deg og å være der for henne ❤️ du har ikke sviktet når hun føler seg trygg nok på deg til å ta opp dette, tvert imot har du lykkes i å skape en relasjon der vanskelige ting kan settes på agendaen! 

[AnonymBruker]

Det er vel oftest gode grunner for dette, noe må hun ha sagt om hvorfor? Jeg valgte flytte til pappa som 13 åring, men det var pga mye konflikter mellom oss 

Anonymkode: a8d0a...1ef

[AnonymBruker]

Jeg kommer ikke til å nekte henne noe, jeg lurer ikke på hva jeg skal gjøre på den måten. Hun må få lov til å bestemme det selv.

Problemet mitt er at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre selv, hva jeg skal si og sånt. Det hadde vært godt å høre fra noen i samme situasjon.

Anonymkode: 98d65...962

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nå har det kommet for en dag at min kjære datter vil flytte til faren sin. Hun har alltid bodd 50% hos begge. Det gjør veldig vondt, og det er uunngåelig å tenke på at jeg er mislykket og har gjort feil. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle nå. Følte at vi hadde et godt forhold.

Hva gjorde du i samme situasjon?

Anonymkode: 98d65...962

Jeg er nå 40 år og ønsket som 14 åring å flytte til min far. Jeg ble ikke hørt. 
Det var ikke uten grunn at jeg ønsket å flytte. Jeg måtte til og med ha byttet skole. Jeg tror at dette ville ha vært bedre for meg, og mener at min mor sto i veien utelukkende fordi hun var mest opptatt av seg selv og sine behov. Og at hun tapte ansikt når jeg ønsket å flytte fra henne. 

Barn/ungdom på 14 år burde få si noe om sitte eget liv og egne forhold. Jeg ville lyttet til henne. I det minste avtale at man kunne prøve for en periode, men at hun kommer hjem til deg annenhver helg. 
 

 

Anonymkode: c5e54...ccd

[AnonymBruker]

Hadde min datter ønsket dette, ville jeg latt henne prøve det - uavhengig av hvordan det føltes for meg. 

Men jeg ville opprettholdt en viss mengde samvær som avtales. Det hadde også vært en avtale at flyttingen er en midlertidig prøveordning som skal evalueres av foreldre og barn på et fastsatt tidspunkt - 3 mnd kansje? 

Anonymkode: 3685b...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kommer ikke til å nekte henne noe, jeg lurer ikke på hva jeg skal gjøre på den måten. Hun må få lov til å bestemme det selv.

Problemet mitt er at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre selv, hva jeg skal si og sånt. Det hadde vært godt å høre fra noen i samme situasjon.

Anonymkode: 98d65...962

Det jeg trengte å høre var:

Jeg ønsker selvfølgelig helst å ha deg hjem her også, fordi jeg er veldig glad i deg og jeg kommer til å savne deg masse. Men jeg forstår at du ønsker å bo til pappa og det respekterer jeg. Hvis du ombestemmer deg så vit at du er velkommen hjem når som helst. Du kan ringe meg, sende melding eller bare møte opp på døra, uansett så er jeg her for deg, alltid. ❤️

Anonymkode: c5e54...ccd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kommer ikke til å nekte henne noe, jeg lurer ikke på hva jeg skal gjøre på den måten. Hun må få lov til å bestemme det selv.

Problemet mitt er at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre selv, hva jeg skal si og sånt. Det hadde vært godt å høre fra noen i samme situasjon.

Anonymkode: 98d65...962

Det er vel ikke så mye du kan si eller gjøre annet enn å ta denne situasjonen dag for dag - eventuelt arbeide med det som gjør at ønsket om flytting har oppstått - om det er noe du råder over og har mulighet til. 

Utover det så er det dag for dag. 

Anonymkode: 3685b...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde min datter ønsket dette, ville jeg latt henne prøve det - uavhengig av hvordan det føltes for meg. 

Men jeg ville opprettholdt en viss mengde samvær som avtales. Det hadde også vært en avtale at flyttingen er en midlertidig prøveordning som skal evalueres av foreldre og barn på et fastsatt tidspunkt - 3 mnd kansje? 

Anonymkode: 3685b...3a7

Enig! 

Anonymkode: c5e54...ccd

[AnonymBruker]

Sønnen min ville flytte til far for et par år siden. Pga fars jobbsituasjon passet det ikke helt å være der på heltid den gangen, så vi skulle vente. Men kjenner meg igjen i hvor vondt det var å høre, og selv om jeg var forståelsesfull og rolig med sønnen min så gråt jeg som gal når han ikke var tilstede. 

Når jeg spurte han igjen et halvt år senere om han fortsatt kunne tenke seg å bo hos pappa så var han helt himmelfallen og ville ikke.... Men ja, hadde han sagt han ville så måtte jeg jo la han prøve. Og satset på at han ombestemte seg for å være ærlig. 

 

Anonymkode: 83520...6c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det jeg trengte å høre var:

Jeg ønsker selvfølgelig helst å ha deg hjem her også, fordi jeg er veldig glad i deg og jeg kommer til å savne deg masse. Men jeg forstår at du ønsker å bo til pappa og det respekterer jeg. Hvis du ombestemmer deg så vit at du er velkommen hjem når som helst. Du kan ringe meg, sende melding eller bare møte opp på døra, uansett så er jeg her for deg, alltid. ❤️

Anonymkode: c5e54...ccd

Dette!

Og avtal en prøvetid, feks fram til påske.

Anonymkode: 21028...521

[AnonymBruker]

Den største feilen her er at du får dette til å handle om deg. Tenk om du ikke har gjort noe feil, men at det ligger hos henne.
Da er det ganske selvopptatt av deg å snu blikket innover.

Hva er årsaken hun har oppgitt om hvorfor vil hun flytte til pappaen sin? Har du andre barn, er det roligere hos han, eller kortere vei til skolen, eller en syk hund hun føler hun må ta vare på? Er det kjipt å bo to steder og du vil klare deg bedre alene enn han? Eller må hun ta ansvar for dine følelser hvis hun er ute om kveldene og du er alene? Barn velger ofte utfra grunner som kan være vanskelig å forstå, men de er lojale. 

i mitt tilfelle ville barnet flytte mer til meg fordi selve flyttingen var slitsom. Da vi byttet dag for bytte, og kjøpte inn mer av det hun trenger begge steder (parfyme, gymsko, boblebukse, toastjern, kul høyttaler til rommet) ville hun bo begge steder likevel. 

Anonymkode: 49ce7...e53

[Nymerïa]

Nei, TS, dette betyr ikke at du har mislyktes eller gjort noe feil. Det kan var masse grunner til at hun vil dette som ikke handler om deg i det hele tatt.

Det første jeg ville ha gjort var å prøve å få til en avtale om at dette gjelder fra neste skoleår. Hun er såpass ung ennå at jeg ville i hvert fall ha prøv å opprettholde dette samværet et halvår til for å følge med mest mulig på hva som foregår i livet hennes.

Det andre jeg ville ha gjort var å minne meg på at det trenger ikke å forbli slik for all framtid selv om hun vil bo hos far nå. Kanskje har hun utfordringer om to år som gjør at hun trenger deg igjen.

Det tredje jeg ville ha gjort var å planlegge å leve mitt liv til det fulleste når hun flytter til far slik at hun ser deg som et helt menneske, ikke en stakkarslig mor som har det helt forferdelig uten henne. For hvis hun ser på deg som et stakkarslig menneske så tror jeg faktisk det kan bli vanskeligere for dere å ha et godt forhold.

Jeg skjønner at dette er vanskelig. Det eneste jeg kan si er å gjøre det beste ut av denne situasjonen du ikke har valgt.

[AnonymBruker]

Jeg var den datteren da jeg selv var 14-15. Ville flytte til pappa etter å ha bodd mest hos mamma først. Mamma hadde ikke gjort noen ting galt, heller ikke pappa for den saks skyld. Det handlet mest om at han bodde i leilighet midt i sentrum mens mamma bodde i barndomshjemmet mitt i en typisk forstad. Det var dermed nytt og spennende for en tenåring og komme seg litt mer «ut». Jeg var også interessert i å begynne på en vgs i sentrum og dermed mer praktisk.

Mamma løste det veldig godt ved hun aldri gjorde noe nummer ut av det. Når man er blitt så stor er man gammel nok til å velge selv og jeg kunne fort blitt bitter hvis hun hadde nektet meg. Evt at jeg skulle gå rundt med dårlig samvittighet for å ikke bo hos henne. Det syns jeg 14-åringen din skal slippe, for hun har ikke valgt at dere skal skille dere. 

Jeg har fortsatt som voksen med egne barn dårlig samvittighet i ulike settinger. Som feks at jeg «skuffer» den forelderen som ikke får feire julaften med barnebarna osv. 

Det er sikkert gode grunner for at dere ble skilt, men det å være skilsmissebarn går aldri «over». Selv om skilsmissen er relativt «lykkelig» for alle parter vil det sikkert stadig dukke opp flere problemstillinger. Og da må du huske at det var dere voksnes valg ikke hennes.

Vær der for datteren din, men la henne få ta valg for livet sitt uten at det skal handle om deg. Du kan være en god mor selv om hun ikke bor hos deg. Sørg for kvalitetstid når dere først er sammen og at hun vet at du er der for henne og støtter henne uansett hvilke valg hun tar for seg selv.

Selv om jeg som mor skjønner det gjør vondt for deg også ❤️ Lykke til!

 

Anonymkode: 882b8...bd2

[AnonymBruker]

Ikke ta det personlig! Uten at jeg kjenner deg/dere så kan jeg si at det høyst sannsynlig ikke er personlig. 

Jeg selv valgte å flytte til pappa da jeg var 14. Jeg forstod egentlig ikke hvordan dette må ha vært for mamma før jeg ble mor selv.  Men det var ikke personlig i det hele tatt mot mamma. Det var to grunner til at jeg flyttet den gangen, den ene var at jeg syntes enormt synd på pappa og trodde han var veldig ensom. Den andre grunnen var at han var mye borte og jeg da hadde mye frihet. 

Anonymkode: 0378c...8ce

[AnonymBruker]

Jeg spurte hvorfor når min 12 åring ville det samme. Fikk noen svar selfølgelig, men følte likevel at det ikke var det helt riktige å gjøre. Sa som sant var at du får velge selv. Jeg ønsker at du bor her og tror det er best i lengden, men du får selfølgelig prøve om du vil og det er alltid lov å ombestemme seg. Hun flyttet til far og flyttet hjem igjen etter vel et halvår. 

Anonymkode: 93f59...efe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det jeg trengte å høre var:

Jeg ønsker selvfølgelig helst å ha deg hjem her også, fordi jeg er veldig glad i deg og jeg kommer til å savne deg masse. Men jeg forstår at du ønsker å bo til pappa og det respekterer jeg. Hvis du ombestemmer deg så vit at du er velkommen hjem når som helst. Du kan ringe meg, sende melding eller bare møte opp på døra, uansett så er jeg her for deg, alltid. ❤️

Anonymkode: c5e54...ccd

Tusen takk, dette skal jeg ta med meg i samtalen.

Og jeg kommer ikke til å skylle over henne med hvor lei meg jeg er, det er mine personlige følelser. Til nå har jeg bare sagt at det bestemmer hun helt selv.

Anonymkode: 98d65...962