Har jeg en diagnose eller er jeg bare mislykket

[AnonymBruker]

Forhold 1: Tok til takke med den første gutten  som ville ha et seriøst forhold. Var aldri forelsket i han og han helt åpenbart ikke forelsket i meg heller. Behandlet meg dårlig. en gang vi var ute sammen prøvde han seg på ei annen jente og spurte om hun ville være med han hjem. Da hun spurte om han ikke var sammen med meg sa han nei. Jeg ble flau og skamfull, men gikk ikke fra han. Jeg var 19 år, kjørte noen mil i helgen for å være sammen med han, han dro ofte ut med kompiser og de skulle alltid på utesteder hvor jeg ikke kom inn, så jeg endte med å ligge alene hele natten og vente. Vel hjemme skrøt han av at han hadde snakket med den og den fine dama som ville ha han.

Vi var sammen i tolv år og fikk et barn sammen før jeg gikk fra han!!!!! Prøvde flere ganger men ble værende da han gråt, truet med selvmord osv. 

Forhold nr 2: var kald og varm om hverandre, men flyttet inn  til meg etterhvert. Utro jevnlig. Økonomisk mareritt. Jeg lånte han penger (nesten to hundre tusen) som jeg aldri fikk tilbake. Hadde en avtale om å betale en viss sum hver på hus og mat, men han hadde aldri penger og bodde mer eller mindre gratis (med gratis kost også) hos meg i ti år. Hadde lyst til å slå opp flere ganger i året i ti år før jeg sprakk. Grunnen til at jeg ikke gjorde det var nok at jeg var redd for at han skulle slite uten meg og pengene mine. 

Jeg har en god venninne fra barndommen. Jeg har en familie som er støttende og som er glad i meg. Foreldrene mine vet ikke hva godt de kan gjøre for meg. Men jeg snakker aldri med dem om vanskelige ting. Aldri nevnt utroskapen eller at jeg har blitt utnyttet økonomisk for noen. Klarer ikke snakke om noe som er skikkelig kjipt for min egen del. Later som om ting går bra, så lenge det går. Og når noen ser at det ikke er bra blir jeg stum. Lar ingen slippe inn. Føler mye på skam. 

Føler meg underlegen de aller fleste på privaten. Føler meg dummere enn de fleste enda jeg rasjonelt vet at jeg ikke er dum. 

Hater oppmerksomhet. Vil helst ikke være i fokus. Så ekstremt at jeg helst ikke går ut på fremsiden av huset når naboen er ute. Å måke snø eller klippe hekken når de ser meg feks, føler at de ser, at jeg gjør noe dumt osv.. Så dette gjør jeg helst når bilen deres er borte, og kommer de hjem mens jeg holder på går jeg inn til de i det minste har gått inn i huset sitt. 

 På jobben er jeg nesten et annet menneske. Har en fin jobb og tjener godt. Har det meste av mitt sosiale nettverk på jobb. Er god venn med kolleger, vi har det gøy på og føler meg kompetent og flink her. Ikke redd for å snakke høyt og bruse med fjærene på jobben, føler meg heller ikke underlegen. Når jeg møter fremmede i jobbsammenheng er jeg noen ganger litt stillere, men ikke unormalt. Føler meg mest som meg selv på jobb. Snakker ikke med dem om de vondeste tingene heller. 

Trenger jeg terapi? 

Er singel nå, har vært det lenge og kan ikke tenke meg en mann igjen, har det mye bedre uten. Men jeg skulle gjerne hatt mer tro på meg selv, ikke følt på så mye skam, tørre å åpne meg om vanskelige ting osv. 

 

Anonymkode: 17458...8b1

[AnonymBruker]

Det du skriver om at du hater oppmerksomhet og ikke vil bli sett av naboen (med mer) får meg til å tenke på sosial angst. Det kunne gitt mening med tanke på at du sier du er et annet menneske på jobb, da det er en litt annen rolle enn å bare være deg selv.

Hvis du har råd til å gå i terapi, så kan du jo bare gjøre det. Det vil neppe skade (selv om det kan være litt tøft, særlig i starten).

Anonymkode: 36239...5f6

[Grüner]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det du skriver om at du hater oppmerksomhet og ikke vil bli sett av naboen (med mer) får meg til å tenke på sosial angst. Det kunne gitt mening med tanke på at du sier du er et annet menneske på jobb, da det er en litt annen rolle enn å bare være deg selv.

Hvis du har råd til å gå i terapi, så kan du jo bare gjøre det. Det vil neppe skade (selv om det kan være litt tøft, særlig i starten).

Anonymkode: 36239...5f6

Jeg synes dette høres ut som noe annet enn sosial angst.

[AnonymBruker]

Jeg tenker litt som de over, at du har utviklet en form for angst. Men jeg tror du har det pga. du i forhold har opplevd nedpsyking og egentlig traumer.

Hvis du går i terapi lenge nok til å åpne deg om dette, så tror jeg du kan få det godt også privat. Du har veldig gode sjanser for det, for du fungerer så godt i jobb og du har også et støttende nettverk med gode relasjoner rundt deg (familie, venninne).

Så søk hjelp. Om ikke annet, så se på det slik at hvis du ikke gjør noe med dette, så lar du på en måte både mann 1 og 2 få fortsette å ødelegge livet ditt. Ikke gi dem den makten over ditt liv nå som du faktisk er kvitt dem begge to! Om du får bearbeidet det du har opplevd så tror jeg du både får det godt privat, og også at du vil tiltrekke deg gode menn etterhvert, menn som er snille, til å stole på og som vil deg vel, menn som er lojale og som viser både respekt og omtanke og kjærlighet.

Anonymkode: f11a3...6cd

[Grüner]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Forhold 1: Tok til takke med den første gutten  som ville ha et seriøst forhold. Var aldri forelsket i han og han helt åpenbart ikke forelsket i meg heller. Behandlet meg dårlig. en gang vi var ute sammen prøvde han seg på ei annen jente og spurte om hun ville være med han hjem. Da hun spurte om han ikke var sammen med meg sa han nei. Jeg ble flau og skamfull, men gikk ikke fra han. Jeg var 19 år, kjørte noen mil i helgen for å være sammen med han, han dro ofte ut med kompiser og de skulle alltid på utesteder hvor jeg ikke kom inn, så jeg endte med å ligge alene hele natten og vente. Vel hjemme skrøt han av at han hadde snakket med den og den fine dama som ville ha han.

Vi var sammen i tolv år og fikk et barn sammen før jeg gikk fra han!!!!! Prøvde flere ganger men ble værende da han gråt, truet med selvmord osv. 

Forhold nr 2: var kald og varm om hverandre, men flyttet inn  til meg etterhvert. Utro jevnlig. Økonomisk mareritt. Jeg lånte han penger (nesten to hundre tusen) som jeg aldri fikk tilbake. Hadde en avtale om å betale en viss sum hver på hus og mat, men han hadde aldri penger og bodde mer eller mindre gratis (med gratis kost også) hos meg i ti år. Hadde lyst til å slå opp flere ganger i året i ti år før jeg sprakk. Grunnen til at jeg ikke gjorde det var nok at jeg var redd for at han skulle slite uten meg og pengene mine. 

Jeg har en god venninne fra barndommen. Jeg har en familie som er støttende og som er glad i meg. Foreldrene mine vet ikke hva godt de kan gjøre for meg. Men jeg snakker aldri med dem om vanskelige ting. Aldri nevnt utroskapen eller at jeg har blitt utnyttet økonomisk for noen. Klarer ikke snakke om noe som er skikkelig kjipt for min egen del. Later som om ting går bra, så lenge det går. Og når noen ser at det ikke er bra blir jeg stum. Lar ingen slippe inn. Føler mye på skam. 

Føler meg underlegen de aller fleste på privaten. Føler meg dummere enn de fleste enda jeg rasjonelt vet at jeg ikke er dum. 

Hater oppmerksomhet. Vil helst ikke være i fokus. Så ekstremt at jeg helst ikke går ut på fremsiden av huset når naboen er ute. Å måke snø eller klippe hekken når de ser meg feks, føler at de ser, at jeg gjør noe dumt osv.. Så dette gjør jeg helst når bilen deres er borte, og kommer de hjem mens jeg holder på går jeg inn til de i det minste har gått inn i huset sitt. 

 På jobben er jeg nesten et annet menneske. Har en fin jobb og tjener godt. Har det meste av mitt sosiale nettverk på jobb. Er god venn med kolleger, vi har det gøy på og føler meg kompetent og flink her. Ikke redd for å snakke høyt og bruse med fjærene på jobben, føler meg heller ikke underlegen. Når jeg møter fremmede i jobbsammenheng er jeg noen ganger litt stillere, men ikke unormalt. Føler meg mest som meg selv på jobb. Snakker ikke med dem om de vondeste tingene heller. 

Trenger jeg terapi? 

Er singel nå, har vært det lenge og kan ikke tenke meg en mann igjen, har det mye bedre uten. Men jeg skulle gjerne hatt mer tro på meg selv, ikke følt på så mye skam, tørre å åpne meg om vanskelige ting osv. 

 

Anonymkode: 17458...8b1

Ut fra det du skriver, høres det ut som du sliter så pass mye med sosiale relasjoner at du trenger terapi. Muligens engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Du er på ingen måte mislykket. Du er et reflekterende menneske. Det er sjelden vare. 
Ikke alle med puls har evnen til å tenke så langt eller å reflektere som du viser her.

Tror kanskje at du har det litt vondt.
Både med deg selv og med livsvalg, at du har skuffet deg selv og er for hard mot deg selv. Og så tror du at alle andre dømmer deg eller «vet» hvor liten du føler deg, og der starter følelsen av angst og ønsket om å ikke ha for mange andre mennesker rundt seg. Der starter selvisoleringen og smertene. 

Ikke minst så kjenner jeg meg mye igjen i det du skriver selv. Veldig. 
Jeg gikk til psykolog en stund, hadde et voldelig forhold bak meg og en dårlig barndom i ryggsekken med omsorgssvikt og overgrep…..så ble det liksom feil…for meg da. For jeg var ikke deprimert, men bar på sorg, jeg hadde ikke sosial angst, men hadde ikke et massivt behov for å være omringet av masse ukjente mennesker som snakket i et bankende kjør…jeg hadde få og tidvis ingen støttespillere som spilte meg god. Jeg var en people-pleaser og tenkte for mye, passet aldri helt inn i hverken diagnoser eller påståtte angst-former.
 

Jeg var bare utrygg og hadde ikke et sted hvor jeg virkelig følte meg trygg, sett eller «hjemme».
Og det er en egen smerte og lengsel, det å aldri få skikkelig tilhørighet og det å skamme seg over at man ikke helt fikser dette livet da, eller det å føle seg utrygg på seg selv og «ikke god nok»…

Men så er det også himla normalt å føle seg slik… jeg tror du må prøve å sette mer grenser for folk rundt deg; både kjente og ukjente, lære deg å elske deg selv som det bra mennesket du er, gi litt mer faen og sortere ut forstyrrelser fra livet ditt, prioritere sunne valg mentalt oftere. 

Du skylder ikke hele verden å være perfekt, eller å fikse alt eller alle følelser her i livet. Det gjør ingen. 
Det betyr ikke at du feiler noe, du har bare hatt for mye tid til å sable deg selv ned og til å lære deg selv at det du føler ikke er av verdi.❤️

Håper du finner litt ro i å vite at du ikke er alene og at du føler deg bedre med tanken på at du overhodet ikke behøver å ha en diagnose for å ikke passe inn i dagens norm om hva som er «normalt».❤️

Vi har alle våre redsler, funksjoner og arr. Absolutt alle av oss. 

Anonymkode: eff2b...c11

[AnonymBruker]

Grüner skrev (2 minutter siden):

Ut fra det du skriver, høres det ut som du sliter så pass mye med sosiale relasjoner at du trenger terapi. Muligens engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Engstelig unnvikende som fungerer såpass bra på jobb og med kollegaer? Som beskriver at hun føler seg kompetent og flink og "bruser med fjærene"? Hun har godt forhold til familien sin og barndomsvenninnen. Nei, det passer bare ikke, det kan du glemme. TS fungerer alt for godt både i hverdagen og sosialt til å ha noen personlighetsforstyrrelse.

Med EUPF har man gjennomgående problemer fra ungdomsalder. To av tre kommmer aldri ut i jobb fordi det er for vanskelig å i det hele tatt fullføre videregående. EUPF kjennetegnes av enorm selvforakt og frykt for avvisning. TS har ikke noen frykt for avvisning, hun er redd for at naboene skal se henne og tenke at det hun gjør er dumt. = Sosial angst.

Det er andre her på forumet jeg har mistenkt å ha EUPF, men her ser jeg det ikke.

Anonymkode: 36239...5f6

[AnonymBruker]

Ikke sikkert du har noen spesiell diagnose, men du kan likevel ha behov for å snakke med noen, sortere tanker og få hjelp til å bryte ut av destruktive mønster. Du kan jo starte med å kontakte et lavterskeltilbud der du bor, og ta det derfra. Om de mener at dine utfordringer er så store at de ikke kan hjelpe deg, går du til legen din og ber om psykolog.

Anonymkode: 67ad8...70c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Engstelig unnvikende som fungerer såpass bra på jobb og med kollegaer? Som beskriver at hun føler seg kompetent og flink og "bruser med fjærene"? Hun har godt forhold til familien sin og barndomsvenninnen. Nei, det passer bare ikke, det kan du glemme. TS fungerer alt for godt både i hverdagen og sosialt til å ha noen personlighetsforstyrrelse.

Med EUPF har man gjennomgående problemer fra ungdomsalder. To av tre kommmer aldri ut i jobb fordi det er for vanskelig å i det hele tatt fullføre videregående. EUPF kjennetegnes av enorm selvforakt og frykt for avvisning. TS har ikke noen frykt for avvisning, hun er redd for at naboene skal se henne og tenke at det hun gjør er dumt. = Sosial angst.

Det er andre her på forumet jeg har mistenkt å ha EUPF, men her ser jeg det ikke.

Anonymkode: 36239...5f6

Hei, anonym c11 fra et svar tidligere oppe i tråden her. Synes det er skremmende at man skal sette naturlige og vonde reaksjoner utifra vonde livserfaringer i bås og ikke minst å drive på med og diagnostisere folk over nettet… Var litt av grunnen til at jeg skrev et såpass langt innlegg i utgangspunktet til ts. 

I stedet for å kalle alt av følelser og tanker for en diagnose, kan man ikke heller bare være rausere med hverandre, støtte hverandre mer og forstå når noen har det vanskelig og normalisere det å føle? 

Prøver ikke å være ekkel her mot deg og det du skriver og er ikke uenig utifra kriteriene her, men det hjelper ikke et medmenneske å få en diagnose. Det gir en hvilepute som kan ende opp som et handicap man aldri hadde i utgangspunktet. Livet er tøft. Det er skikkelig tøft og det skjer fæle ting man ikke har komtroll over for alle mennesker ila livet. En diagnose gjør det ikke bedre, det gir deg ikke selvfølelsen tilbake og det gir deg ikke håpet eller makten over eget liv tilbake. 
 

Å godta at man sliter på enkelte områder i livet og å da akseptere det som er rimelig å akseptere, samtidig som man gror tykkere hud/bevisst jobber med ting i fht områder man er sårbar på og som ikke alltid helt forstår, men må forholde seg til derimot, det gjør at ting blir bedre raskere og at man faktisk føler seg bedre inni sjela. 

Å prate med utenforstående er svært verdifullt, vi trenger alle å lufte hodet og tankene våre.

Man kan synse og mene mye, men å diagnostisere alle normative følelser som man sitter med av fremmede som kun vet brøkdeler; som de kompliserte individene vi er med våre egne erfaringer og følelser; det hjelper ingen.
Det er en falsk krykke. Og det løser heller ingenting på sikt. 

TS; jeg heier på deg. Ikke vær så hard mot deg selv.❤️

 

Anonymkode: eff2b...c11

[LadeJarl]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Forhold 1: Tok til takke med den første gutten  som ville ha et seriøst forhold. Var aldri forelsket i han og han helt åpenbart ikke forelsket i meg heller. Behandlet meg dårlig. en gang vi var ute sammen prøvde han seg på ei annen jente og spurte om hun ville være med han hjem. Da hun spurte om han ikke var sammen med meg sa han nei. Jeg ble flau og skamfull, men gikk ikke fra han. Jeg var 19 år, kjørte noen mil i helgen for å være sammen med han, han dro ofte ut med kompiser og de skulle alltid på utesteder hvor jeg ikke kom inn, så jeg endte med å ligge alene hele natten og vente. Vel hjemme skrøt han av at han hadde snakket med den og den fine dama som ville ha han.

Vi var sammen i tolv år og fikk et barn sammen før jeg gikk fra han!!!!! Prøvde flere ganger men ble værende da han gråt, truet med selvmord osv. 

Forhold nr 2: var kald og varm om hverandre, men flyttet inn  til meg etterhvert. Utro jevnlig. Økonomisk mareritt. Jeg lånte han penger (nesten to hundre tusen) som jeg aldri fikk tilbake. Hadde en avtale om å betale en viss sum hver på hus og mat, men han hadde aldri penger og bodde mer eller mindre gratis (med gratis kost også) hos meg i ti år. Hadde lyst til å slå opp flere ganger i året i ti år før jeg sprakk. Grunnen til at jeg ikke gjorde det var nok at jeg var redd for at han skulle slite uten meg og pengene mine. 

Jeg har en god venninne fra barndommen. Jeg har en familie som er støttende og som er glad i meg. Foreldrene mine vet ikke hva godt de kan gjøre for meg. Men jeg snakker aldri med dem om vanskelige ting. Aldri nevnt utroskapen eller at jeg har blitt utnyttet økonomisk for noen. Klarer ikke snakke om noe som er skikkelig kjipt for min egen del. Later som om ting går bra, så lenge det går. Og når noen ser at det ikke er bra blir jeg stum. Lar ingen slippe inn. Føler mye på skam. 

Føler meg underlegen de aller fleste på privaten. Føler meg dummere enn de fleste enda jeg rasjonelt vet at jeg ikke er dum. 

Hater oppmerksomhet. Vil helst ikke være i fokus. Så ekstremt at jeg helst ikke går ut på fremsiden av huset når naboen er ute. Å måke snø eller klippe hekken når de ser meg feks, føler at de ser, at jeg gjør noe dumt osv.. Så dette gjør jeg helst når bilen deres er borte, og kommer de hjem mens jeg holder på går jeg inn til de i det minste har gått inn i huset sitt. 

 På jobben er jeg nesten et annet menneske. Har en fin jobb og tjener godt. Har det meste av mitt sosiale nettverk på jobb. Er god venn med kolleger, vi har det gøy på og føler meg kompetent og flink her. Ikke redd for å snakke høyt og bruse med fjærene på jobben, føler meg heller ikke underlegen. Når jeg møter fremmede i jobbsammenheng er jeg noen ganger litt stillere, men ikke unormalt. Føler meg mest som meg selv på jobb. Snakker ikke med dem om de vondeste tingene heller. 

Trenger jeg terapi? 

Er singel nå, har vært det lenge og kan ikke tenke meg en mann igjen, har det mye bedre uten. Men jeg skulle gjerne hatt mer tro på meg selv, ikke følt på så mye skam, tørre å åpne meg om vanskelige ting osv. 

 

Anonymkode: 17458...8b1

🙈..Vet ikke om jeg skal le eller gråte..

Har du en diagnose?... Nei da ville du visst om det..Burde du fått en diagnose? Tviler jeg på..

Er du mislykket? Kan ingen heller svare på utenom muligens du selv fordi for å vite om livet ditt er mislykket må du vite meningen med livet ...noe jeg tviler på at du gjør..

Jeg tror du bare mangler trygghet i deg selv, trolig noe som skjedde mens du var barn og du ikke husker...Du er opplagt et reflektert menneske ..omtenksom og snill....bare ikke mot deg selv..

Du kan slutte å skjemmes over deg selv nå og isteden fokusere på å bli din egen beste venn..og hold deg unna folk som bare vil utnytte deg.

Du har faktisk ingen verden ting å skjemmes over, burde skjemmes de som misbrukte snillheten din istedet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Hei, anonym c11 fra et svar tidligere oppe i tråden her. Synes det er skremmende at man skal sette naturlige og vonde reaksjoner utifra vonde livserfaringer i bås og ikke minst å drive på med og diagnostisere folk over nettet… Var litt av grunnen til at jeg skrev et såpass langt innlegg i utgangspunktet til ts. 

I stedet for å kalle alt av følelser og tanker for en diagnose, kan man ikke heller bare være rausere med hverandre, støtte hverandre mer og forstå når noen har det vanskelig og normalisere det å føle? 

Prøver ikke å være ekkel her mot deg og det du skriver og er ikke uenig utifra kriteriene her, men det hjelper ikke et medmenneske å få en diagnose. Det gir en hvilepute som kan ende opp som et handicap man aldri hadde i utgangspunktet. Livet er tøft. Det er skikkelig tøft og det skjer fæle ting man ikke har komtroll over for alle mennesker ila livet. En diagnose gjør det ikke bedre, det gir deg ikke selvfølelsen tilbake og det gir deg ikke håpet eller makten over eget liv tilbake. 
 

Å godta at man sliter på enkelte områder i livet og å da akseptere det som er rimelig å akseptere, samtidig som man gror tykkere hud/bevisst jobber med ting i fht områder man er sårbar på og som ikke alltid helt forstår, men må forholde seg til derimot, det gjør at ting blir bedre raskere og at man faktisk føler seg bedre inni sjela. 

Å prate med utenforstående er svært verdifullt, vi trenger alle å lufte hodet og tankene våre.

Man kan synse og mene mye, men å diagnostisere alle normative følelser som man sitter med av fremmede som kun vet brøkdeler; som de kompliserte individene vi er med våre egne erfaringer og følelser; det hjelper ingen.
Det er en falsk krykke. Og det løser heller ingenting på sikt. 

TS; jeg heier på deg. Ikke vær så hard mot deg selv.❤️

 

Anonymkode: eff2b...c11

Det er litt vanskelig å forstå innlegget ditt, da en del av setningene her ikke gir noen mening og fremstår som tullprat. Du kommer med noen antagelser og påstander om ting jeg aldri har sagt eller ment, kaller meg bla. lite raus, det synes jeg helt ærlig er litt ufint av deg.

Jeg har ikke prøvd å diagnostisere TS, og om jeg så hadde vært lege eller psykiater så er det en umulighet å få diagnose via forum, så det behøver du ikke bli skremt og redd for.

TS spør om hun har diagnose og om hun trenger terapi. Jeg sier da at en ting hun beskriver får meg til å tenke på sosial angst. Er det å gi noen diagnose? Er det feil å svare på direkte spørsmål TS stiller?

Du skriver at det ikke hjelper å få en diagnose, at det er en hvilepute, en "falsk krykke", hva nå enn det skal bety. Det må jeg si meg sterkt uenig i. Diagnose åpner døren for behandling, det å bli friskere og få det bedre. Uten diagnose famler man i blinde.

Anonymkode: 36239...5f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det er litt vanskelig å forstå innlegget ditt, da en del av setningene her ikke gir noen mening og fremstår som tullprat. Du kommer med noen antagelser og påstander om ting jeg aldri har sagt eller ment, kaller meg bla. lite raus, det synes jeg helt ærlig er litt ufint av deg.

Jeg har ikke prøvd å diagnostisere TS, og om jeg så hadde vært lege eller psykiater så er det en umulighet å få diagnose via forum, så det behøver du ikke bli skremt og redd for.

TS spør om hun har diagnose og om hun trenger terapi. Jeg sier da at en ting hun beskriver får meg til å tenke på sosial angst. Er det å gi noen diagnose? Er det feil å svare på direkte spørsmål TS stiller?

Du skriver at det ikke hjelper å få en diagnose, at det er en hvilepute, en "falsk krykke", hva nå enn det skal bety. Det må jeg si meg sterkt uenig i. Diagnose åpner døren for behandling, det å bli friskere og få det bedre. Uten diagnose famler man i blinde.

Anonymkode: 36239...5f6

 Du er da langt mer ufin mot meg enn hva jeg representerte i mine tanker rundt det du skrev tiø deg, så det er nok du som ikke gir helt mening og i tillegg bedriver tullprat. 
 

Jeg kaller deg ingenting, det gjør derimot du andre veien.
Jeg skrev at jeg synes man skal være forsiktig med å fortelle medmennesker i sårbare situasjoner og kriser hva de feiler eller ikke, det er du på ingen måte i posisjon til å gjøre.

Deretter etterlyste jeg mer raushet fra mennesker generelt i forhold til dette med å føle og hva det faktisk er å være et følende menneske kontra slike som deg (nå blir du selv kategorisert basert på ditt uprovoserte og usaklige angrep mot meg. Din diagnose er «kranglefant»).
 

Det å diagnostisere mennesker man aldri har møtt via internett er ikke ok. Hverken om man fratar eller tildeler andre diagnoser. 
Det kan koste andre mennesker livet, dersom man virkelig ikke har det ok og får beskjeder om at f.eks; «det er ikke ok at du ikke har det ok» , eller at «du feiler det og det, mem ikke det» og det skal man ha i mente. 

 

 

Anonymkode: eff2b...c11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Du er på ingen måte mislykket. Du er et reflekterende menneske. Det er sjelden vare. 
Ikke alle med puls har evnen til å tenke så langt eller å reflektere som du viser her.

Tror kanskje at du har det litt vondt.
Både med deg selv og med livsvalg, at du har skuffet deg selv og er for hard mot deg selv. Og så tror du at alle andre dømmer deg eller «vet» hvor liten du føler deg, og der starter følelsen av angst og ønsket om å ikke ha for mange andre mennesker rundt seg. Der starter selvisoleringen og smertene. 

Ikke minst så kjenner jeg meg mye igjen i det du skriver selv. Veldig. 
Jeg gikk til psykolog en stund, hadde et voldelig forhold bak meg og en dårlig barndom i ryggsekken med omsorgssvikt og overgrep…..så ble det liksom feil…for meg da. For jeg var ikke deprimert, men bar på sorg, jeg hadde ikke sosial angst, men hadde ikke et massivt behov for å være omringet av masse ukjente mennesker som snakket i et bankende kjør…jeg hadde få og tidvis ingen støttespillere som spilte meg god. Jeg var en people-pleaser og tenkte for mye, passet aldri helt inn i hverken diagnoser eller påståtte angst-former.
 

Jeg var bare utrygg og hadde ikke et sted hvor jeg virkelig følte meg trygg, sett eller «hjemme».
Og det er en egen smerte og lengsel, det å aldri få skikkelig tilhørighet og det å skamme seg over at man ikke helt fikser dette livet da, eller det å føle seg utrygg på seg selv og «ikke god nok»…

Men så er det også himla normalt å føle seg slik… jeg tror du må prøve å sette mer grenser for folk rundt deg; både kjente og ukjente, lære deg å elske deg selv som det bra mennesket du er, gi litt mer faen og sortere ut forstyrrelser fra livet ditt, prioritere sunne valg mentalt oftere. 

Du skylder ikke hele verden å være perfekt, eller å fikse alt eller alle følelser her i livet. Det gjør ingen. 
Det betyr ikke at du feiler noe, du har bare hatt for mye tid til å sable deg selv ned og til å lære deg selv at det du føler ikke er av verdi.❤️

Håper du finner litt ro i å vite at du ikke er alene og at du føler deg bedre med tanken på at du overhodet ikke behøver å ha en diagnose for å ikke passe inn i dagens norm om hva som er «normalt».❤️

Vi har alle våre redsler, funksjoner og arr. Absolutt alle av oss. 

Anonymkode: eff2b...c11

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette. Jeg klarte ikke å svare deg før nå, har lest det flere ganger gjennom dagen og gråter hver gang. 

Jeg har det ikke spesielt godt med meg selv nei, og det stemmer nok at jeg er ekstremt skuffet over egne valg og hvordan livet ble. 

Som du skriver i et annet innlegg så tror jeg heller ikke at jeg har sosial angst. Jeg er ikke redd for å slå av en prat med naboen, men jeg er redd for å bli sett når jeg gjør noe, en frykt for å dumme meg ut eller...skam kanskje. Ja, jeg vet faktisk ikke hva det er, og jeg skjønner selv hvor tåplig det høres ut for andre.

Jeg kan godt like å småprate med fremmede mennesker, spesielt eldre. Jeg kan godt ønske velkommen til bords i et selskap med femti gjester og jeg elsker å spille teater (selv om det er noen år siden sist).

Jeg vet ikke helt hva veien blir videre men jeg tror jeg må vurdere terapi i en eller annen form. Hvis noen har forslag til en terapiform så er det veldig velkommen, jeg betaler gjerne for å føle meg bedre etterhvert. 

TS

Anonymkode: 17458...8b1