Energien går ut av meg så fort mannen kommer hjem

[AnonymBruker]

Når ikke mannen min er rundt meg/hjemme har jeg energi. Er kreativ, finner på ting, spiser sunt osv. Selv om barna er hjemme. 

Med engang mannen kommer hjem føles det ut som energien min går ut. Kreativiteten forsvinner. Vil helst ligge i sofaen, sove eller slappe av. Føles ut som kroppen og hodet er tungt - helt uten energi. Alt føles ut som et ork. 

De siste ukene har mannen jobbet mye overtid. Jeg har hatt energi, overskudd, vært ganske stabil med humøret, hatt flere prosjekter etc. Med en gang helgen kommer og han er hjemme, blir jeg helt fjern igjen. Orker ingenting og ikke lyst til noe. Jeg blir noen ganger med på f.eks en tur eller finne på noe, men koser meg ikke akkurat og vil bare hjem. 

Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn. Noen tanker? 

 

Anonymkode: 3485e...691

[AnonymBruker]

har det alltid vært sånn? Eller er det et fenomen som har oppstått nylig? 

Anonymkode: 482f7...6f7

[Ulven]

Jeg tenker det er kroppen og psyken som prøver å fortelle deg noe. 

[Melus]

Ulven skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker det er kroppen og psyken som prøver å fortelle deg noe. 

Det tror jeg også. 

[AnonymBruker]

Kan bare snakke for meg selv her, og jeg følte det sånn de 4 siste årene jeg var gift! 💔

 

 

Anonymkode: 15a1d...1c8

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det i flere år før jeg tok til vettet og ble singel. Kjente på lettelse når han ble sen på jobb og irritasjon når han kom tidlig hjem. Da er det noe som ikke stemmer. 

Nå koser jeg meg hver dag, alene. 

Anonymkode: 6d085...ddf

[AnonymBruker]

Og det var rett og slett kroppen min som prøvde å si fra… 

Anonymkode: 15a1d...1c8

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også, hatt det i noen år nå. Vi har vært gift i over 20 år. Jeg har egentlig aldri tenkt over årsaken, men tenkt at det er godt å slappe av sammen med han. Men hvis jeg kjenner på den egentlige følelsen så er det noe annet. Når han ikke er hjemme så føler jeg meg fri (selv om vi har barn), jeg kan gjøre det jeg vil og trenger ikke å hverken ta hensyn til han eller egoet hans. Slipper å irritere meg over han gjør jeg også. Jeg elsker at han jobber sent. Det er jo ikke bra, jeg skjønner det nå. 

Anonymkode: 60f11...552

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

har det alltid vært sånn? Eller er det et fenomen som har oppstått nylig? 

Anonymkode: 482f7...6f7

Det har blitt sånn gradvis 😬 

Ts

Anonymkode: 3485e...691

[AnonymBruker]

Høres ikke akkurat ut som du liker ham. 

Anonymkode: 24285...90d

[AnonymBruker]

Ulven skrev (14 minutter siden):

Jeg tenker det er kroppen og psyken som prøver å fortelle deg noe. 

Ja, men vet ikke helt hva. Og tror ikke det handler kun om han. Jeg kan bli sånn rundt andre også. 

Det er flere i familien hans som er energityver uten helt å klare å sette fingeren på hvordan. Mannen min sier det samme 😂

Bare de står ved siden av meg kan jeg tappes helt for energi. Akkurat som de suger energi ut av meg uten å gjøre noe 😬 Mannen min er ikke så ille. Men det er noe med dem som jeg ikke helt klarer å skjønne, eller noe jeg reagerer på. Samtidig kan jeg trives godt i selskapet deres også. Kanskje det er noe med meg? 

Ts

Anonymkode: 3485e...691

[AnonymBruker]

Sånn var de siste årene i mitt ekteskap og. Han sugde livsgleden ut av meg. 

Anonymkode: b1bc2...7c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Høres ikke akkurat ut som du liker ham. 

Anonymkode: 24285...90d

Helt ærlig, nei, ikke alt. Familielivet, forholdet, livet.... Har blitt så tungt, komplisert og vanskelig. 

Ts

Anonymkode: 3485e...691

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, men vet ikke helt hva. Og tror ikke det handler kun om han. Jeg kan bli sånn rundt andre også. 

Det er flere i familien hans som er energityver uten helt å klare å sette fingeren på hvordan. Mannen min sier det samme 😂

Bare de står ved siden av meg kan jeg tappes helt for energi. Akkurat som de suger energi ut av meg uten å gjøre noe 😬 Mannen min er ikke så ille. Men det er noe med dem som jeg ikke helt klarer å skjønne, eller noe jeg reagerer på. Samtidig kan jeg trives godt i selskapet deres også. Kanskje det er noe med meg? 

Ts

Anonymkode: 3485e...691

Er du introvert og de veldig ekstoverte? 

Anonymkode: b1bc2...7c1

[AnonymBruker]

Nå skvatt jeg…..dette er akkurat slik som jeg har det! Jeg har så mye energi når samboer er bortreist, alt jeg orker da👌🏼 Har tenkt at det er meg som er lat, og at jeg bare må ta meg sammen😬

Anonymkode: 41922...03b

[AnonymBruker]

Jeg har det slik i perioder angående min kjære. Her betyr det overhodet ikke at jeg ikke har de rette følelser, eller at jeg ønsker meg ut av samlivet, men det handler om at han er så utrolig intens, enten positivt (når han er i godt humør) eller negativt (furten og kommer med sårede stikk om jeg trekker meg litt mentalt unna). Han har absolutt ingen behov for alenetid, og jeg har det. De korte stunder han er borte fra huset og jeg får være alene strekker ikke til for meg. 

Får jeg tilstrekkelig med alenetid er ikke dette noen utfordring, men i perioder jeg ikke får tilstrekkelig pause fra ham til å drive på med mine egne ting kommer vi fort inn i en negativ spiral. Jeg trekker meg litt inn i meg selv for å mentalt stenge ham ute litt, han reagerer negativt på det og blir mer intens, jeg trekker meg enda mer bort mentalt, og slik fortsetter det med å utvikle seg negativt, til jeg føler han tapper meg for all energi og han føler seg såret over at jeg ikke vil være med ham. 

Vi har hatt utallige samtaler om dette, men han forstår rett og slett ikke mitt behov for alenetid, og når han allerede har begynt å savne at jeg er skikkelig mentalt tilstede ønsker/trenger han at jeg tilbringer tid sammen med ham, virkelig mentalt tilstede, mens jeg mer og mer desperat trenger tid helt borte fra ham. Så da begynner han å planlegge ting vi kan gjøre sammen for å virkelig kose oss sammen, mens jeg vil reise bort. Ene må da aksepterer å ikke få sitt behov dekket før vi kan få ting i god balanse igjen. 

Anonymkode: c62e4...473

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har det slik i perioder angående min kjære. Her betyr det overhodet ikke at jeg ikke har de rette følelser, eller at jeg ønsker meg ut av samlivet, men det handler om at han er så utrolig intens, enten positivt (når han er i godt humør) eller negativt (furten og kommer med sårede stikk om jeg trekker meg litt mentalt unna). Han har absolutt ingen behov for alenetid, og jeg har det. De korte stunder han er borte fra huset og jeg får være alene strekker ikke til for meg. 

Får jeg tilstrekkelig med alenetid er ikke dette noen utfordring, men i perioder jeg ikke får tilstrekkelig pause fra ham til å drive på med mine egne ting kommer vi fort inn i en negativ spiral. Jeg trekker meg litt inn i meg selv for å mentalt stenge ham ute litt, han reagerer negativt på det og blir mer intens, jeg trekker meg enda mer bort mentalt, og slik fortsetter det med å utvikle seg negativt, til jeg føler han tapper meg for all energi og han føler seg såret over at jeg ikke vil være med ham. 

Vi har hatt utallige samtaler om dette, men han forstår rett og slett ikke mitt behov for alenetid, og når han allerede har begynt å savne at jeg er skikkelig mentalt tilstede ønsker/trenger han at jeg tilbringer tid sammen med ham, virkelig mentalt tilstede, mens jeg mer og mer desperat trenger tid helt borte fra ham. Så da begynner han å planlegge ting vi kan gjøre sammen for å virkelig kose oss sammen, mens jeg vil reise bort. Ene må da aksepterer å ikke få sitt behov dekket før vi kan få ting i god balanse igjen. 

Anonymkode: c62e4...473

Kjenner meg noe igjen i dette. 

Når vi er sammen klarer han liksom ikke helt å dekke mine behov heller. Selv om vi har pratet om det. Og når jeg trekker meg unna, blir han mer intens. Jeg har ikke så store behov heller. 

I tillegg føler jeg han er umettelig når det kommer til sine behov. Jeg kan aldri dekke hans behov. Gir jeg litt, suger han til seg mer. Litt som man ikke har så lyst å spørre skravlekråker spørsmål, for da fortsetter de bare og man kommer aldri til. 

Jeg har også behov for mer alenetid i forholdet enn han. Det var jeg tydelig på i starten at det er sunt med alene tid, sunt med tid fra hverandre, sunt å være med andre etc. På et tidspunkt var han borte hele tiden og aldri hjemme. Alt falt på meg og jeg gikk på veggen. Dette var nok den tiden i forholdet da mye ble "ødelagt" og ting aldri ble det samme igjen. Vi klarer liksom aldri å finne balansen og går på tåhev begge to tror jeg

 Ts

 

Anonymkode: 3485e...691

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kjenner meg noe igjen i dette. 

Når vi er sammen klarer han liksom ikke helt å dekke mine behov heller. Selv om vi har pratet om det. Og når jeg trekker meg unna, blir han mer intens. Jeg har ikke så store behov heller. 

I tillegg føler jeg han er umettelig når det kommer til sine behov. Jeg kan aldri dekke hans behov. Gir jeg litt, suger han til seg mer. Litt som man ikke har så lyst å spørre skravlekråker spørsmål, for da fortsetter de bare og man kommer aldri til. 

Jeg har også behov for mer alenetid i forholdet enn han. Det var jeg tydelig på i starten at det er sunt med alene tid, sunt med tid fra hverandre, sunt å være med andre etc. På et tidspunkt var han borte hele tiden og aldri hjemme. Alt falt på meg og jeg gikk på veggen. Dette var nok den tiden i forholdet da mye ble "ødelagt" og ting aldri ble det samme igjen. Vi klarer liksom aldri å finne balansen og går på tåhev begge to tror jeg

 Ts

 

Anonymkode: 3485e...691

Ja det er mye samme situasjon som her. Den balansen har alltid vært vanskelig å finne her også, og også her var mannen en lang periode så mye borte at alt falt på meg, og jeg ble utslitt. Fikk ikke alenetid da heller, for vi har to barn, og når han var her "spiste han meg opp". Nå når han er lite borte spiser han meg liksom opp hele tiden. 

Synes heller ikke at jeg har urimelige behov, og jeg slipper heller ikke til liksom. Det er mer som han visker meg ut med hvor intens han er. Jeg har sikkert hørt hele hans livshistorie flere hundre ganger, og han forteller den gjerne igjen. Han stiller derimot ingen spørsmål angående min livshistorie, tanker og følelser, med mindre det er for å bekrefte ham. Det han har hørt om mitt liv før ham er ting som har kommet frem under samtaler med andre, og han kobler rett og slett ut og er temmelig lite interessert dersom han ikke står i sentrum. Jeg føler meg mer oppladet sosialt og sett som person på tre timers samvær med en venninne enn jeg gjør en uke sammen med ham, hvor inderlig han enn ønsker å være sammen med meg, og hvor opptatt han er av at vi "skal kose oss sammen ". Det er uansett hans behov for meg dette har fokus på. At jeg skal lytte, kose med og være tilstede for ham. Jeg føler meg ofte mer som en rekvisitt i hans liv enn som en person som blir sett og hørt for hvem jeg er som person. Han er også sjalu på en måte på alt som tar min oppmerksomhet bort fra ham, om det er interesser jeg har og holder på med eller at jeg reiser bort/er med venninner istedenfor. Han nekter meg aldri dette, men henger liksom med hodet litt over at jeg heller ønsker/trenger det enn å være med ham, og da blir det til at jeg tar (for mye) hensyn til det, selv om han uttaler at det er greit, og iallefall prøver å mene det. Ja jeg tror han mener det også, men samtidig klarer han jo ikke å forstå det, og personlig mener han at gir meg veldig mye oppmerksomhet for hvem jeg er som person, fordi det er akkurat meg han ønsker å tilbringe tid sammen med. Han klarer nok ikke å se at det samværet har et evig fokus på ham og hans person. "Så deilig det er å sitte og snakke slik sammen om alt!" kan han gi uttrykk for når han har pratet non- stop om seg selv i tre timer, og jeg knapt har fått gitt uttrykk for noe. Annet enn å bekrefte ham ved å lytte og respondere på det han tenker, mener og har opplevd. Hvor er jeg i dette? Jeg blir jo uvesentlig. Taus. Bare til service for ham. 

Får jeg tilstrekkelig tid borte fra ham også, både alenetid og sosialt med mennesker som lytter like mye som de prater, så fungerer også vi, men uten dette er han som en energityv, helt uten å mene det. Jeg får verken tilstrekkelig sosialt input eller output da. Jeg viskes liksom ut. Min personlighet, mine interesser, mine tanker, følelser og behov blir kvalt av hans intensitet, og går dette langt nok blir jeg irrasjonell. Som da vi begge to var på besøk hos en venninne av meg og hun ga uttrykk til meg om at hun (singel og litt ensom) var misunnelig på vårt forhold, og at jeg har en sjarmerende mann som alltid ønsker å være sammen med meg. "Du kan jo beholde ham litt. Det hadde vært deilig!" tenkte jeg da. Og videre "Nei nå tenker du ikke rasjonelt. Tenk om de falt for hverandre. Da hadde du sikkert blitt sjalu. Du er jo egentlig veldig glad i ham." og likevel satt jeg med en følelse av at det hadde ikke vært så ille likevel. Sjalusi går jo over, livet går videre, og det hadde ikke vært så galt at det ikke var godt for noe, men at hun stakkars hadde fått mer enn hva hun egentlig ønsker seg. Man kan vel kalle dette en slags desperasjon etter å få... luft! 😅

Jeg elsker ham virkelig, selv om det sikkert ikke høres slik ut, jeg blir bare så irrasjonell og desperat når jeg ikke får mine behov for alenetid eller å virkelig være gjensidig sosial (at interesse for hva den andre har på hjertet går begge veier) dekket. 

Anonymkode: c62e4...473

[AnonymBruker]

Separation is imminent

 

Anonymkode: b570c...093

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Når ikke mannen min er rundt meg/hjemme har jeg energi. Er kreativ, finner på ting, spiser sunt osv. Selv om barna er hjemme. 

Med engang mannen kommer hjem føles det ut som energien min går ut. Kreativiteten forsvinner. Vil helst ligge i sofaen, sove eller slappe av. Føles ut som kroppen og hodet er tungt - helt uten energi. Alt føles ut som et ork. 

De siste ukene har mannen jobbet mye overtid. Jeg har hatt energi, overskudd, vært ganske stabil med humøret, hatt flere prosjekter etc. Med en gang helgen kommer og han er hjemme, blir jeg helt fjern igjen. Orker ingenting og ikke lyst til noe. Jeg blir noen ganger med på f.eks en tur eller finne på noe, men koser meg ikke akkurat og vil bare hjem. 

Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn. Noen tanker? 

 

Anonymkode: 3485e...691

Du er ikke syk da? 

Minner meg om noe rart jeg leste om "boyfriend air" en gang. At vi får dårligere hud og hår av å ha en mann med oss. 

Anonymkode: c0fc0...ea2