Ingen som ønsker å treffe meg

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp flyttet tilbake til hjembyen etter å ha bodd borte noen år. Flere venner har sagt de savner meg mens jeg var borte og at vi må treffes etc etc. men etter at jeg kom tilbake har jeg knapt nok truffet noen. Typen min inviteres ut stadig vekk og henger alltid med folk. De gangene jeg har truffet folk har det vært meg som har initiert og har da tilpasset til det de hadde tid til. En times lunsj her og der. Jeg skjønner at livet går videre, men jeg føler at jeg ikke har venner lenger. I tillegg er typen stadig ute mens jeg blir sittende hjemme alene, så jeg føler at heller ikke han har lyst til å tilbringe tid med meg. Jeg føler rett og slett at jeg begynner å bli deprimert. Jeg føler meg som en taper. Jeg er den som sitter hjemme alene mens alle andre er ute og lever livet. Jeg føler at jeg burde blitt der jeg var. Men jeg trodde virkelig på de som «savnet meg så mye». Burde jeg konfrontere disse vennene? 

Anonymkode: 27fbd...52c

[AnonymBruker]

Jeg flyttet også hjem etter mange år borte. Opplevde noe av det samme som deg.

Jeg innså at årene borte fra hverandre har endret oss alle sammen. Jeg er ikke den samme som flyttet bort, jeg har endret meg mye. Og mens jeg har vært borte har de også endret seg. Vi har hatt veldig ulike livserfaringer, og dette har gjort at selv om vi alltid har barndommens og ungdommens vennskap og kjennskap til hverandre i minne, så er vi ikke helt der at vi passer like godt sammen lenger.

Jeg har en venninne hvor nærheten fremdeles er like god som den alltid har vært, men vi har likevel såpass ulike liv at det faktisk ikke er ofte vi møtes.

Løsningen min ble å innse og akseptere at sånn er det, at det ikke er noe galt med hverken meg eller de andre, men at vi rett og slett har blitt litt mer forskjellige som voksne enn vi var tidligere. På en måte er det en slags sorg, men samtidig er det jo faktisk venner som jeg ikke har hatt et nært forhold til i alle årene borte, så greide jeg meg fint da, så greier jeg meg fint nå med en sjeldnere og kanskje litt mer overfladisk kontakt nå. Jeg velger å ta det positive som er de sjeldne gangene vi møtes, uten å legge noe negativt i at vi ikke møtes ellers.

Og ikke minst - jeg fant ut at fordi jeg faktisk har endret meg, så må jeg selv finne meg nye venner på hjemstedet mitt. Jeg innså at det er noe som ikke er gjort over natten, så jeg satte meg som mål at jeg i løpet av et par-tre år skal ha bygd ut - i det minste begynnelsen på - et nytt nettverk. Nå har det gått tre år, tror jeg, siden jeg innså dette, og nå begynner jeg å få flere nye bekjente, hvor noen er mer som venner. Jeg måtte velge å være bevisst i møte med andre, ta initiativ til å snakke med andre, og ikke minst også velge å bevege meg på nye arenaer, skaffe meg nye interesser eller ta opp gamle. Nå har jeg fått flere sosiale bein å stå på, så selv om jeg ikke har noen veldig nære nye venner enda, så er det flere som kan bli nære, og et par er godt på vei til å bli gode venner. Jeg har gått bevisst inn for å oppsøke arenaer som jeg før ikke oppsøkte, jeg har begynt med noe frivillig arbeid, jeg har skaffet meg ny hobby, jeg går på gratis konserter og får med meg mye musikk som jeg før aldri ville hørt på - og også flere nye bekjente der som jeg oppdager at jeg har en del tilfelles med.

Tror ikke det har noen hensikt å konfrontere noen, ts. Fokuser heller på at du nå må gjøre en større innsats selv for å skaffe deg et nytt og større nettverk. For meg har det tatt tid, men det har vært veldig givende. Av og til tøft og ensomt, for man kan lett føle på ensomhet når det virker som om "alle" har masse venner og man selv føler man ikke har det. Men er du aktiv selv, snakker med folk, tar initiativ, blir aktiv på andre områder, så vil du etterhvert få flere bekjente, som så kanskje utvikler seg til venner etterhvert.

Anonymkode: 7d754...2e7

[AnonymBruker]

IKKE konfronter noen, det fremstår negativt, bittert, og da blir du i hvert fall aldri invitert. 
 

Dersom dere har det gøy/koselig sammen, og fortsatt er på bølgelengde, så fortsetter du å ta initiativ  Slik er det for alle som flytter bort, det tar tid for folk å venne seg til at du er tilbake igjen, og finne plass i en hverdag som for mange i dagens samfunn kan være ganske hektisk. Ellers støtter jeg å også finne nye venner, enten via jobb, studier, hobbyer eller interesser. Du må ta litt initiativ, ingen får venner av å sitte i sofaen og sture. 

Anonymkode: c7b05...f19

[AnonymBruker]

Menn er mye mer lojal sånn sett seg i mellom. Prøv å alliere deg med partnere til de i vennegjengen til mannen din. Om du ikke var en av de som vokste opp med guttevenner? Da forstår jeg de, ingen vil være trøstepremie for dama som dro ut å fant seg en annen mann.

Anonymkode: 4abca...4c3

[exictence]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 Flere venner har sagt de savner meg mens jeg var borte og at vi må treffes etc etc. men etter at jeg kom tilbake har jeg knapt nok truffet noen.

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

Typen min inviteres ut stadig vekk og henger alltid med folk.

Han vil sikkert at du skal være med også? Vil du ikke være med dem?

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

De gangene jeg har truffet folk har det vært meg som har initiert og har da tilpasset til det de hadde tid til. En times lunsj her og der.

Hyggelig av deg. Det setter de sikkert pris på. Fortsett med det så lenge de svarer ja. Når de blir med på ditt initiativ, betyr det nok at de synes det er fint. Noen er bare ikke så god på det å ta initiativ. Dagene går fort med sine rutiner. Man kan tenke at man har lyst, men så bare går tiden.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 Jeg føler meg som en taper. Jeg er den som sitter hjemme alene mens alle andre er ute og lever livet. Jeg føler at jeg burde blitt der jeg var. Men jeg trodde virkelig på de som «savnet meg så mye». Burde jeg konfrontere disse vennene? 

Anonymkode: 27fbd...52c

Jeg tror neppe det stemmer at de andre lever livet ute. Jeg tror nok at de savnet deg mye da du var ute. Virker som de er glade for at du tar noen initiativ for treff, og så lever de lenge på det.

Jeg ville ikke ha konfrontert dem. I så tilfelle hadde jeg sagt: Det er så koselig å være sammen med dere. Jeg gledet meg sånn til å se mer av dere og komme hjem. Håper det blir (enda) oftere.

[AnonymBruker]

Du har nettopp flyttet tilbake og allerede hatt flere lunsjer med gamle venner så jeg syns ikke det er lite eller noe som indikerer at du ikke har venner akuratt

Anonymkode: 9ac97...86c

[AnonymBruker]

Du må selv gjøre en innsats for å bli "fast inventar" blant vennene igjen. De er jo vant til du bor et annet sted. 

 

Anonymkode: 92290...47d