Utbrent og sykemelding

[AnonymBruker]

Jeg er delvis sykemeldt pga utbrenthet. Har ingen energi, gråter lett, ingenting gir meg glede, ingen motivasjon. Ja, listen kunne fortsatt. Jeg gråt hos legen, og hun ville bare gi meg 50% fordi det er viktig å være i jobb. Jeg har aldri vært sykemeldt før. Er dette vanlig ved utbrenthet? 

Anonymkode: 4058d...8c2

[AnonymBruker]

Jeg fikk 100% sykemelding i 4 uker. Hadde da "holdt ut" i 5 måneder i fullstendig kaos.

Anonymkode: c5ee6...cfd

[AnonymBruker]

Ingen fasit på det.

Anonymkode: c8c5d...3ff

[AnonymBruker]

Det er sikkert forskjellig fra person til person. Jeg har vært 100% sykemeldt i 3 mnd nå pga utbrent, men jeg er autist og har en del andre psykiske utfordringer i tillegg da.

Anonymkode: 3fb4f...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er delvis sykemeldt pga utbrenthet. Har ingen energi, gråter lett, ingenting gir meg glede, ingen motivasjon. Ja, listen kunne fortsatt. Jeg gråt hos legen, og hun ville bare gi meg 50% fordi det er viktig å være i jobb. Jeg har aldri vært sykemeldt før. Er dette vanlig ved utbrenthet? 

Anonymkode: 4058d...8c2

Det er ganske vanlig fordi ved 100% sykmelding er det en risiko for inaktivitet som kan forverre symptomene. 

Anonymkode: e2b61...dc7

[AnonymBruker]

Jeg var 100% på og av sykemeldt i et helt år. Men jeg var virkelig helt utbrent. Tok meg tid å akseptere at jeg måtte være sykemeldt for å bli frisk,  så på den måten tok det meg enda lengre tid. Bedre å akseptere det, være 100% noen uker / måneder til du lander og har energi til å forstå hva som foregår med deg selv. Hva du må jobbe med for å ikke havne der igjen.

Anonymkode: 0f637...ff8

[AnonymBruker]

Jeg var 100% sykemeldt først, men legen har rett i at det ofte (ikke alltid) er lurt å komme ganske fort tilbake NOE i jobb, men gjerne med tilpassede oppgaver eller eventuelt bare sitte der i lunsjen og prate uten at noen stiller krav til deg. Men jeg begynte med 20% jobb fordelt på to dager, og det er jo ganske stor forskjell på det og 50% med en gang...

Legen min var ikke i tvil om at jeg skulle være fullt sykemeldt i starten, men hun var også ganske sikker på at jeg burde noe tilbake etter ikke så lenge (husker ikke hvor lenge det var, men 6 uker kanskje?)

Brukte lang tid på å trappe opp, en måned kanskje pr 20%....

Anonymkode: bb740...e68

[AnonymBruker]

Jeg var 50% sykemeldt først, men det var det som virkelig kjørte meg i grøften. Måtte gjøre samme mengde jobb på mindre tid (arbeidsgiver som mente dette gikk bra). 

Anonymkode: 6c733...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg er delvis sykemeldt pga utbrenthet. Har ingen energi, gråter lett, ingenting gir meg glede, ingen motivasjon. Ja, listen kunne fortsatt. Jeg gråt hos legen, og hun ville bare gi meg 50% fordi det er viktig å være i jobb. Jeg har aldri vært sykemeldt før. Er dette vanlig ved utbrenthet? 

Anonymkode: 4058d...8c2

Det er ikke gitt at å ikke jobbe i det hele gir mening, ts.

Er det arbeidet som sliter deg ut? Eller er det fritiden din? Er det noe eksternt du ikke får gjort noe med, som kan være godt å komme på jobb og «slippe fra»? 

Du og legen snakket jo ikke bare om at du er sliten. Du beskrev trolig hvordan dette fortonte seg - rent praktisk og konkret? Dere snakket om hva - om noe - som gir deg glede og energi, og hva som tapper deg for energi. Dere snakket om arbeidssituasjonen din, livssituasjonen din og om du selv har en formening om veien ut av dette.

Siden du ikke skriver hva som har utløst utbrentheten er det umulig for oss å vite om sykemelding kan hjelpe noe som helst. Er du utslitt feks fordi din mor har demens og du er hennes hovedomsorgsperson og hun ringer deg 35 ganger om dagen og glemmer hvem hun er og hvem du er og kommunen har en venteliste på 6 måneder? Eller fordi du har 4 barn med diagnoser og er alene om omsorgen? Eller fordi du lever i et forhold preget av konflikt? Eller fordi du lever alene med en jobb som ikke gir mestring og stresser med å finne en partner og få barn? Eller fordi jobben din er kaos og preget av trusler og stress? Jobb er bare en av mange faktorer som kan slite oss ut. Privatlivet vårt er ofte vesentlig mer utmattende enn noen jobb.

Mange av de tingene her kan derfor ikke løses med «fri fra jobb». En del av dem vil faktisk drastisk forverre seg med å trappe ned jobben, fordi du da forventes trappe opp rollen som støttespiller privat.

Uansett vet vi - med 100% sikkerhet - at inaktivitet vil forverre utmattelse. Det samme vil å ignorere egne grenser for energi,
Men om legen etter innledende samtale ikke har valgt å sykemelde deg er det trolig med bakgrunn i enten en frykt for at du da inaktiviseres, eller en frykt for at du da utsettes for økt mentalt eller fysisk press fra ditt privatliv.

For utbrenthet er ikke en jobb-ting.  Voksne med kronisk syke barn, partnere eller foreldre går også i bakken. Og må da ta en pause fra det som brenner dem ut. Uansett hvor «umulig» det fremstår.

Anonymkode: 706f8...639

[AnonymBruker]

Leger kan være merkelige. Men husk at du skal følges opp videre, neste gang du har legetime og skal diskutere sykemelding videre, så vær ærlig på hvordan det har gått. Er det for mye, så vær ærlig og si at det ikke fungerer. Da har du iallfall prøvd. Selv om legen ønsker at du skal være 50% i jobb først, så er ikke det fasit for veien videre.

Første gangen jeg ble sykemeldt i august så opplevde jeg litt det samme som deg. Jeg begynte å bli utbrent pga. lite søvn og en del andre ting samtidig, oppbluss av autoimmun sykdom og en skade jeg hadde hatt siden februar. Har kontorjobb og klarte til tross for skaden å jobbe 100%, men begynte å bli skikkelig sliten. Jeg ventet på operasjon.

Jeg sa, jeg er så sliten, hva kan jeg gjøre med det og at jeg ikke sover? Skaden var veldig utslagsgivende for søvnen. Det begynte å bli kritisk. Jeg var på gråten. Jeg måtte lirke det ut av legen at jeg ønsket sykemelding, han sa vi kan prøve, men det vil jo ikke nødvendig hjelpe på søvnen din, jeg sa nei, men det vil iallfall gjøre hverdagen litt lettere. Så gav han meg resept på sovemedisin jeg kunne prøve også. Jeg følte han veldig ekstremt tilbakeholden med sykemeldingen da, og foreslo kun 40% sykemelding. Jeg følte det var alt for lite med tanke på forestående operasjon, men gikk med på det. Dette ble jeg i noen uker frem til operasjon. Det gikk greit, men jeg var fortsatt sliten, søvnen var fortsatt ganske dårlig. Så var det operasjon og jeg ble først sykemeldt 100% en uke av operasjonslegen, også ble jeg 100% sykemeldt i 2 nye uker av legen, men siste uken så prøvde jeg meg å jobbe 2 dager ala noen 2 timer for å teste litt hvordan det gikk å jobbe.

Ved videre oppfølging hos legen ønsket jeg å begynne å jobbe litt igjen, jeg foreslo 40% til å starte opp med. Da var han plutselig veldig forståelsesfull og sa jeg bare måtte si i fra om det ble for mye, så skulle vi heller justere ned. Siden behandlingen fortsatt ikke er ferdig og jeg venter på å få komme til på sykehuset, så er jeg fortsatt ikke helt frisk fra skaden.  Vi fant ut 40% fungerte greit for meg, da jeg blir fort sliten av å jobbe noen få timer hver dag og slet en del med konsentrasjonen etter operasjonen. Så ved neste korsvei så videreførte vi det i en måned før ny oppfølging.

På slutten av denne sykemeldingsperioden begynte jeg endelig å føle meg mye mer konsentrert på jobb og klar i hodet de timene jeg jobbet (utrolig nok så opplevde jeg å ikke fungere i hodet etter operasjonen selv om skaden er fysisk). Derfor tenkte jeg at jeg endelig var klar for å øke på til 60%. Jeg foreslo å øke selv til legen, men han var noe skeptisk til å øke så mye, og sa det var dumt å øke for mye når man endelig begynte på føle seg bedre, og at det var fort å overvurdere seg selv. Så da ble det 50%.

Så hos meg så føler jeg legen har gjort en helomvending fra å være tilbakeholden med å gi meg sykemelding, til å være veldig grei og forståelsesfull og oppfordre meg til å si i fra om det er for mye. Det virker som operasjonen gav en helomvending. Mulig det er fordi det er så langvarig og han synest synd på meg, jeg har fått en skikkelig diagnose, jeg vet ikke. 

Så selv om du opplever nå at legen er tilbakeholden, så kan det være det bare er i starten og når legen følger deg opp over tid, vil den få et bedre bilde av helsesituasjonen din. Si ikke bare hvordan du har det på jobb, men hvordan du har det i hverdagen. Sliter du med gjøremål etter arbeid som du normalt sett gjorde før, så si det til legen. For da jobber du nok for mye om du sliter såpass i hverdagen også. 

Husk at arbeidsgiver også skal tilrettelegge. Jeg opplevde når jeg ble sykemeldt først at det ikke ble tilrettelagt nok, jeg hadde for mye oppgaver med tanke på redusert stilling og det stresset meg. Jeg gav beskjed til sjefen at arbeidsoppgavene måtte justeres. Etter operasjonen så har jeg fått styre hva jeg orker å jobbe med stort sett selv, og opplever ikke noe press i forhold til jobben, dette har gjort det lettere for meg å komme tilbake i gradert stilling. Opplever du at arbeidsgiver ikke klarer å tilrettelegge og gjøre jobbhverdagen lettere for deg, så si det til legen! Arbeidsgiver har plikt til det, og når den ikke klarer det så er det grunn til å vurdere full sykemelding.

 

Anonymkode: b1ab2...d63

[AnonymBruker]

Om du har blitt skikkelig utbrent så er det siste man trenger press til å skulle prestere. De som ikke har møtt skikkelig veggen kan ikke vite hva de snakker om. Ikke farlig å være borte fra jobb en stund. Man trenger å få avstand fra stress og press. Få landet før man prøver tiltak mtp tilbake til jobb, først må man bli såpass stabil at man kan fungere nogenlunde hjemme. Tenker du bør snakke med legen din om at du har en plan for å komme tilbake til jobb, men at du trenger tid til å lande den stressa kroppen din i ro og fred, få deg litt mer sterkere fysisk og psykisk. Prøve tiltak hjemme i ro og mak. 

Anonymkode: 6419a...667

[AnonymBruker]

Det kommer vel helt an på grad av utbrenthet og hva som forårsaker det. Selv var jeg 100 % sykemeldt i ett år, men prøvde i perioder på 10 og 20 % jobb før jeg måtte tilbake til 100 % sykmelding. Jeg var ganske alvorlig utbrent da og var sengeliggende i flere uker, sov ikke, klarte nesten ikke å få i meg mat, var totalt utslitt etter en dusj osv. Da sier det seg selv at man ikke kan jobbe. 
Det viktigste du kan gjøre nå er å være ærlig med deg selv og legen om hva du faktisk klarer og ikke hva du mener du burde klare eller ønsker å klare. Det er dessverre ingen fasit, men noe av det viktigste jeg lærte under de årene jeg var utbrent var å stå opp for meg selv og sette tydelige grenser. Du skal gjøre det som er best for DEG! Hva er dine behov nå? Hva gjør deg utbrent? Hvilke tiltak må til for at du skal få det bedre? 
 

Ønsker deg lykke til ❤️

Anonymkode: 70ddf...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Om du har blitt skikkelig utbrent så er det siste man trenger press til å skulle prestere. De som ikke har møtt skikkelig veggen kan ikke vite hva de snakker om. Ikke farlig å være borte fra jobb en stund. Man trenger å få avstand fra stress og press. Få landet før man prøver tiltak mtp tilbake til jobb, først må man bli såpass stabil at man kan fungere nogenlunde hjemme. Tenker du bør snakke med legen din om at du har en plan for å komme tilbake til jobb, men at du trenger tid til å lande den stressa kroppen din i ro og fred, få deg litt mer sterkere fysisk og psykisk. Prøve tiltak hjemme i ro og mak. 

Anonymkode: 6419a...667

Har vært skikkelig utbrent, og for min del hadde det vært farlig å være borte fra jobb for lenge. Det hadde blitt en vond spiral av unnvikelse, uro og engstelse for hvor hardt og tøft det hadde vært å komme tilbake, og så til slutt en selvoppfølgende profeti.

Anonymkode: 8b66b...14d

[AnonymBruker]

Noen trenger helt avstand fra jobb, mens noen kan klare litt. Det er viktig å holde på rutiner og kontakt med jobben.  Men er det for ille må du si fra til legen. Om du ikke klarer å mestre jobben så blir det bare en ekstra belastning 

Anonymkode: f6109...bc1