Er denne relasjonn verdt å beholde?😌

[AnonymBruker]

Jeg har vennine som jeg har hatt i ca to år. Vi studerer samme fag, og har mye til felles. Jeg har likt henne godt, men begynner nå å få litt andre tanker. Jeg må enten lære meg en teknikk for å distansere meg, eller «fjerne» henne, noe som er vanskelig siden vi kun er halveis i utdanningen😌 Jeg er mye syk, og strever veldig med smerter, søvnmangel og bivirkninger av sterke medisiner. I tillegg har jeg en liten deltidsstilling som krever mye reisetid og energi. Så dagene er ikke enkle. Har hatt en del kollapser, men er ikke en person som gir opp heller. Hun er 32 og jeg er 41 år. 
Jeg blir så lei av selvsentreringen hennes, og en offerrolle hun selv har satt seg i.

Hun forventer evig chatting gjennom dagen, alt etter som det passer henne. Mine behov eksisterer ikke, og hun blir veldig passiv aggressiv når jeg sier det ikke passer. Jeg har uansett en syk forelder jeg heller bruker tid på enn å være hennes mentale søppelbøtte.

For det er nettopp det jeg er. Jeg blir sint på meg selv som ikke klarer å «forsvare» meg, samtidig som jeg ikke har mer energi til overs. Hun trenger psykolog(jeg også, men har ikke tid og energi😆).

Er jeg oversensitiv? Hun har problemer som ikke ødelegger livet, men selvsagt er det problemer. Mener ikke å redusere hennes issues. Men hun kunne jo begynt med å ta litt ansvar; søke hjelp, kutte vekk stressmoment. Hun lager 1000 avtaler her og der, for så å bli utmattet og avlyse typ 15 min før. Alt skal være på hennes premisser. Hun har to andre venner som jeg vet om.

Jeg får bare symptomlindrende behandling, og det finnes ingen kur for min sykdom(som jeg ikke vil diskutere). Studerer kun 25%, og må kanskje ta opphold 1-2 semester for å fokuserer på helsen. Bør jeg kutte ut slike mennesker jeg har mye til felles med, en del glede av-men likevel kjennes for tappende?😞Min samboer forlot meg for 4 mnd siden uten at det var noe å syte over…😌hennes ord.

Anonymkode: abb49...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har vennine som jeg har hatt i ca to år. Vi studerer samme fag, og har mye til felles. Jeg har likt henne godt, men begynner nå å få litt andre tanker. Jeg må enten lære meg en teknikk for å distansere meg, eller «fjerne» henne, noe som er vanskelig siden vi kun er halveis i utdanningen😌 Jeg er mye syk, og strever veldig med smerter, søvnmangel og bivirkninger av sterke medisiner. I tillegg har jeg en liten deltidsstilling som krever mye reisetid og energi. Så dagene er ikke enkle. Har hatt en del kollapser, men er ikke en person som gir opp heller. Hun er 32 og jeg er 41 år. 
Jeg blir så lei av selvsentreringen hennes, og en offerrolle hun selv har satt seg i.

Hun forventer evig chatting gjennom dagen, alt etter som det passer henne. Mine behov eksisterer ikke, og hun blir veldig passiv aggressiv når jeg sier det ikke passer. Jeg har uansett en syk forelder jeg heller bruker tid på enn å være hennes mentale søppelbøtte.

For det er nettopp det jeg er. Jeg blir sint på meg selv som ikke klarer å «forsvare» meg, samtidig som jeg ikke har mer energi til overs. Hun trenger psykolog(jeg også, men har ikke tid og energi😆).

Er jeg oversensitiv? Hun har problemer som ikke ødelegger livet, men selvsagt er det problemer. Mener ikke å redusere hennes issues. Men hun kunne jo begynt med å ta litt ansvar; søke hjelp, kutte vekk stressmoment. Hun lager 1000 avtaler her og der, for så å bli utmattet og avlyse typ 15 min før. Alt skal være på hennes premisser. Hun har to andre venner som jeg vet om.

Jeg får bare symptomlindrende behandling, og det finnes ingen kur for min sykdom(som jeg ikke vil diskutere). Studerer kun 25%, og må kanskje ta opphold 1-2 semester for å fokuserer på helsen. Bør jeg kutte ut slike mennesker jeg har mye til felles med, en del glede av-men likevel kjennes for tappende?😞Min samboer forlot meg for 4 mnd siden uten at det var noe å syte over…😌hennes ord.

Anonymkode: abb49...246

Ja, alt som tapper deg må du fjerne deg fra, spesielt når du er så syk dom du er, bare si du orker ikke å chatte,du har ikke energi til det, og si sorry for det,hva lider du av ? 

Anonymkode: ddfca...b90

[exictence]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Bør jeg kutte ut slike mennesker jeg har mye til felles med, en del glede av-men likevel kjennes for tappende?😞Min samboer forlot meg for 4 mnd siden uten at det var noe å syte over…😌hennes ord.

Anonymkode: abb49...246

Du må kjenne etter om det er best for deg å kutte henne helt ut. Da må du gjøre det. Si til henne at du trenger fred for deg selv.

Jeg hadde trolig ikke kuttet henne helt ut, men sagt klart til henne at jeg ikke følte for å chatte med henne gjennom hele dagene. At jeg satte pris på å ha henne som venninne, men kjenner  at jeg ikke har overskudd til å ha veldig ofte kontakt.

[AnonymBruker]

Vennskap skal være noe positivt og gjensidig. Høres ut som begge deler mangler her, og du har alt å tape på å fortsette vennskapet.

Anonymkode: 7b1f2...af2

[AnonymBruker]

Si at helsen din krever at du ikke kan chatte/prate like mye på fritiden. Du trenger sove/hvile. Ellers kan du ikke studere lenger. Og deretter tar du ikke tlf/svarer i chat. Fordi du «sov». 

Anonymkode: 30db0...660

[AnonymBruker]

Mener ingenting om venninna, men den deltidsstillingen må du droppe. Godt mulig du har krav på økt studiestøtte eller aap fra nav siden du er stk.

Anonymkode: 6ca64...c7a

[Gjest theTitanic]

Kan du begrense chattingen og ignorere at hun blir sur? Den surheten er hennes problem fordi hun er urimelig. Ignorer både den og meldingene, og svar når det passer deg. Er det mas om at hun ikke får svar så kan du bare svare at du var opptatt.  Hun har ikke annet valg enn å tilpasse seg. 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (1 time siden):

Kan du begrense chattingen og ignorere at hun blir sur? Den surheten er hennes problem fordi hun er urimelig. Ignorer både den og meldingene, og svar når det passer deg. Er det mas om at hun ikke får svar så kan du bare svare at du var opptatt.  Hun har ikke annet valg enn å tilpasse seg. 

Prøver dette; fra 1 time til et par dager. Men føler at jeg må svare da noen ting er studierelatert. Når jeg leser på KG så blir jeg usikker på om jeg er på spekteret eller om hun bare er kjip og slitsom. Og det verste er at jeg føler en del kvinner generelt er sånn. Jeg trives aller best sammen med kompisene mine; vi er veldig opptatt av like ting; være seg biler, kryptovaluta eller politikk😌De har aldri på desse 19 årene vi har vært venner blitt så sinnsykt slitsomme. 

Anonymkode: abb49...246

[AnonymBruker]

Det er hverken normalt eller sunt å ha en sånn vennerelasjon som det du beskriver. Ingen av mine venner oppfører seg stygt mot meg, noensinne. De svarer meg når de har tid og jeg svarer dem når jeg har tid, og ingen blir sure enten vi har mye eller lite kontakt. 

Venninnen din høres ikke god ut.

Anonymkode: 82624...bb5

[snusmumrikke]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Prøver dette; fra 1 time til et par dager. Men føler at jeg må svare da noen ting er studierelatert. Når jeg leser på KG så blir jeg usikker på om jeg er på spekteret eller om hun bare er kjip og slitsom. Og det verste er at jeg føler en del kvinner generelt er sånn. Jeg trives aller best sammen med kompisene mine; vi er veldig opptatt av like ting; være seg biler, kryptovaluta eller politikk😌De har aldri på desse 19 årene vi har vært venner blitt så sinnsykt slitsomme. 

Anonymkode: abb49...246

Om du trives best sammen med kompiser, hvorfor holder du på vennskapet med ei som du synes er kjip og slitsom? 
Du kan jo si rett ut at du ønsker om å kommunisere med henne om studierelaterte ting, men ellers føler dere er for forskjellige til å være venner?  Mulig hun blir lei seg eller sur, men utover det ser jeg ikke helt problemstillingen her? 

[AnonymBruker]

snusmumrikke skrev (26 minutter siden):

Om du trives best sammen med kompiser, hvorfor holder du på vennskapet med ei som du synes er kjip og slitsom? 
Du kan jo si rett ut at du ønsker om å kommunisere med henne om studierelaterte ting, men ellers føler dere er for forskjellige til å være venner?  Mulig hun blir lei seg eller sur, men utover det ser jeg ikke helt problemstillingen her? 

Hun er en sårbar person, og jeg ønsker ikke kutte henne ut, men at vi har kontakt immimellom, og gjerne under studietid. Er dritt å ghoste noen for så å måtte samarbeide på gruppe. Og jeg hater henne ikke. Men de periodene hun er «på» er det ekstremt. Jeg lurer på om hun er manisk, for det er helt ekstremt. Hun ringte foreleser en lørdag kveld fordi hun lurte på noe ang lekser. Jeg var med henne, og prøvde å hindre henne i dette.

Anonymkode: abb49...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Prøver dette; fra 1 time til et par dager. Men føler at jeg må svare da noen ting er studierelatert.

Når du setter grenser så må du holde på dem. Hvis du stadig skyver på grensene dine så blir det umulig for de rundt deg å forstå hvor grensene dine går. Sett grensen et sted som du er komfortabel med, og ikke flytt på dem. 
Bestem deg for at du ikke svarer på meldinger fra henne før etter at du er ferdig med middag (eller et annet tidspunkt som passer for deg). Ikke overtal deg selv til å bryte dine egne grenser. 

Anonymkode: 6bd8b...2a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Når du setter grenser så må du holde på dem. Hvis du stadig skyver på grensene dine så blir det umulig for de rundt deg å forstå hvor grensene dine går. Sett grensen et sted som du er komfortabel med, og ikke flytt på dem. 
Bestem deg for at du ikke svarer på meldinger fra henne før etter at du er ferdig med middag (eller et annet tidspunkt som passer for deg). Ikke overtal deg selv til å bryte dine egne grenser. 

Anonymkode: 6bd8b...2a8

Jeg ønsker å gjøre det du sier😌Men ofte svarer jeg og tenker at det holder med et par mld, men så tar det aldri slutt. Men må øve meg på å ikke være tilgjengelig. Problemet er at det skaper stress for meg å ha noe «hengende over meg», om det gir mening. Er vel for godt vandt med at kompisene mine hverken er drama queens eller innpåslitne. Jeg skal ta meg sammen🥹Men har lyst å ha en veninne eller to  å forholde meg til også. Men hittil har jeg ikke lykkes godt, det er også derfor jeg prøver å gå litt i meg selv-for å se om det er jeg som er problemet.

Anonymkode: abb49...246

[snusmumrikke]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun er en sårbar person, og jeg ønsker ikke kutte henne ut, men at vi har kontakt immimellom, og gjerne under studietid. Er dritt å ghoste noen for så å måtte samarbeide på gruppe. Og jeg hater henne ikke. Men de periodene hun er «på» er det ekstremt. Jeg lurer på om hun er manisk, for det er helt ekstremt. Hun ringte foreleser en lørdag kveld fordi hun lurte på noe ang lekser. Jeg var med henne, og prøvde å hindre henne i dette.

Anonymkode: abb49...246

Jeg foreslo ikke å ghoste henne, det er jo dårlig gjort. Hva med å prøve være ærlig og tydelig på hvor grensene dine går, det går an å si klart i fra om du ikke har tid eller ork til å prate mer, på en måte som ikke er sårende. Om hun blir såret uansett, er det likevel opp til deg (om du vil ha henne som venn) og legge premissene for forholdet innenfor rammer som føles overkommelige for deg. Dette du holder på med nå, henger med henne samtidig som hun går deg på nervene og du irriterer deg bare mer og mer over at hun er som hun er, er ikke til hjelp for noen av dere. 

Vær tydelig på at du ønsker å ha henne som venninne, men ikke har tid og helse til å møte behovene hennes for kommunikasjon over chat f.eks, selv om du har forsøkt å følge opp fordi du bryr deg om henne. Du kan si at du bryr deg like mye om henne fortsatt, men at du kommer til å begynne å si i fra når du kjenner det blir litt mye, ut i fra hva du har kapasitet til. Du forsvinner ikke, men du må trappe litt ned på kontakten, og håper dere kan fortsette å være venner og samarbeide om studiet, for det ønsker du. Om dette blir for opprørende for henne og hun ikke vil ha kontakt, så har du i alle fall gjort ditt. Du kan jo ikke fortsette som før, om det går deg på nervene løs. Du sa du ikke hatet henne, det er veldig sterke ord, jeg har aldri hatet noen, men jeg kan likevel ha kjent at nok er nok. 

Det er ditt ansvar å sette grenser og stå for det du har sagt, selv om det kan være slitsomt (inntil hun tilpasser seg at hun ikke lenger kan mase seg til viljen sin), eller du føler på dårlig samvittighet/ ikke liker følelsen av at hun synes du er kjip. Det er ikke skadelig for henne at du setter foten ned når det blir for mye for deg, det er tvert i mot bra, om du samtidig viser omsorg for henne og er en god venn ellers når dere har kontakt. Akkurat nå er du jo falsk, og ser ned på henne og omtaler henne ganske stygt, særlig når du sammenligner henne med kompisene dine. Fullt mulig hun er et temmelig slitsomt menneske med mange issues, men jeg ville ikke hatt en venn som så slik på meg. 

Jeg reagerte litt på at du skrev at du følte generelt sett at en del kvinner er slitsomme og kjipe, særlig i den alderen du er i. Det er vanligvis mer drama og umodenhet blant ungdommer, der kvinner rundt din alder (40) vanligvis er voksne og selvstendige, men jeg vet ikke hvilke kretser du vanker i. Jeg er i midten av førtiårene, og alle mine venninner er dramafrie, oppegående og generelt sett hyggelig selskap. 



 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har vennine som jeg har hatt i ca to år. Vi studerer samme fag, og har mye til felles. Jeg har likt henne godt, men begynner nå å få litt andre tanker. Jeg må enten lære meg en teknikk for å distansere meg, eller «fjerne» henne, noe som er vanskelig siden vi kun er halveis i utdanningen😌 Jeg er mye syk, og strever veldig med smerter, søvnmangel og bivirkninger av sterke medisiner. I tillegg har jeg en liten deltidsstilling som krever mye reisetid og energi. Så dagene er ikke enkle. Har hatt en del kollapser, men er ikke en person som gir opp heller. Hun er 32 og jeg er 41 år. 
Jeg blir så lei av selvsentreringen hennes, og en offerrolle hun selv har satt seg i.

Hun forventer evig chatting gjennom dagen, alt etter som det passer henne. Mine behov eksisterer ikke, og hun blir veldig passiv aggressiv når jeg sier det ikke passer. Jeg har uansett en syk forelder jeg heller bruker tid på enn å være hennes mentale søppelbøtte.

For det er nettopp det jeg er. Jeg blir sint på meg selv som ikke klarer å «forsvare» meg, samtidig som jeg ikke har mer energi til overs. Hun trenger psykolog(jeg også, men har ikke tid og energi😆).

Er jeg oversensitiv? Hun har problemer som ikke ødelegger livet, men selvsagt er det problemer. Mener ikke å redusere hennes issues. Men hun kunne jo begynt med å ta litt ansvar; søke hjelp, kutte vekk stressmoment. Hun lager 1000 avtaler her og der, for så å bli utmattet og avlyse typ 15 min før. Alt skal være på hennes premisser. Hun har to andre venner som jeg vet om.

Jeg får bare symptomlindrende behandling, og det finnes ingen kur for min sykdom(som jeg ikke vil diskutere). Studerer kun 25%, og må kanskje ta opphold 1-2 semester for å fokuserer på helsen. Bør jeg kutte ut slike mennesker jeg har mye til felles med, en del glede av-men likevel kjennes for tappende?😞Min samboer forlot meg for 4 mnd siden uten at det var noe å syte over…😌hennes ord.

Anonymkode: abb49...246

Du må kanskje fortelle henne om sykdommen din,så hun forstår at hun ikke kan mase så mye på deg, og tømme seg for deg? Forklar at du ikke har overskudd og energi til å være en mental støytte på den måten? 

Har du overholde ikke overskudd til å ha venner? For venner støtter hverandre begge veier. Det vil si at man kan åpne seg for hverandre, og fortelle åssen man har det, og samtidig kunne ha det gi t og gøy sammen.  

Anonymkode: 10b07...c8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Du må kanskje fortelle henne om sykdommen din,så hun forstår at hun ikke kan mase så mye på deg, og tømme seg for deg? Forklar at du ikke har overskudd og energi til å være en mental støytte på den måten? 

Har du overholde ikke overskudd til å ha venner? For venner støtter hverandre begge veier. Det vil si at man kan åpne seg for hverandre, og fortelle åssen man har det, og samtidig kunne ha det gi t og gøy sammen.  

Anonymkode: 10b07...c8a

Jeg har foklart henne, mange ganger. Men det er ikke bare chat, det er forventninger om å enten zoome eller møtes på biblioteket også. De dagene jeg har overskudd prøver jeg å jobbe med studiet, men har mange dager jeg ikke har sjans. Og det er grådig tøft når mine invalidiserende sykdommer blir sammenstilt med hennes eksamensnerver. Jeg har det tøft økonomisk og helsemessig, noe som preger meg mye mer enn skolen og eksamensangst. Jeg blir pepret med hennes problemer, og hvis jeg sier noe om meg, da er det null interesse. Jeg er veldig sliten for tiden, og skal ha en operasjon etter eksamen jeg bekymrer meg for. Har ikke plass i hodet mitt til problemer som er mulige å løse, når jeg har uløselige problemer rundt helsen og mitt liv. Skal søke om behandling og hjelp i utlandet. Får jeg avslag hos utenlandsnemda-må jeg hoste opp flere hundre tusen kr.

Jeg bare klarer ikke å høre sutringen lenger. Selv er jeg glad for at jeg ikke er på flukt, kvinne i Afghanistan og slike ting. Til tross for redusert livskvalitet prøver jeg å ikke være så negativ🙃Jeg tror ting vil bedre seg om jeg får en pause fra henne. Har vurdert å slutte på studiet da det er veldig krevende og går ut over helsen🥹

Anonymkode: abb49...246

[Gnå]

Hva med å sette helt klare grenser for hva du orker, og stå fast ved dem? Kanskje vil hun da skjønne at du faktisk mener det, og det kan gå to veier: 1) Hun tilpasser seg og begynner å ta hensyn. 2) Hun blir sur og dropper deg kanskje, men i så fall er det kanskje ikke et stort tap? 

Verdt å prøve?

[AnonymBruker]

Gnå skrev (25 minutter siden):

Hva med å sette helt klare grenser for hva du orker, og stå fast ved dem? Kanskje vil hun da skjønne at du faktisk mener det, og det kan gå to veier: 1) Hun tilpasser seg og begynner å ta hensyn. 2) Hun blir sur og dropper deg kanskje, men i så fall er det kanskje ikke et stort tap? 

Verdt å prøve?

Skal gjøre dette etter siste gruppearbeid😄Kjenner at jeg uansett av helsemessige grunner må stå over et semester, så da blir det naturlig mindre kontakt☺️Kanskje vi slik klarer å være i hverandres liv, men på et helt annet nivå. Jeg klarer ihvertfall ikke å være kollega eller medstudent med henne.

Anonymkode: abb49...246