Føler meg aldri bra nok for familien min

[AnonymBruker]

Har egentlig vært sånn i mange år. Har et søsken som er profesjonell musiker, og lykkes veldig. Det er egentlig mange år mellom oss, men føler på det likevel. Særlig hos mine besteforeldre på mor siden. Jeg har ikke studert, men gått yrkesfag. Jeg trives egentlig godt i jobben min, men føler meg alltid så dum når jeg er hos dem. De bor i utlandet, så er alltid 1 uke+ når jeg er her. Det er jo hyggelig, vi kan ha mange fine samtaler. Men når vi er her alle sammen, vil de nesten bare snakke om karrieren til mitt søsken. Diskuterer komponister, skolen hen går på, konserter. Jeg er selvfølgelig veldig stolt, men må innrømme det stikker litt å alltid havne i bakgrunnen. 

Jeg er 30+, så dette burde vel egentlig ikke plage meg, men det har vært sånn så lenge at jeg ikke klarer snu det. Jeg blir liksom aldri bra nok. Blir plutselig kritisert for noe, forstår ikke alltid hvorfor en gang. De blir liksom bare irritert.. 

Andre som har det sånn? Hvordan takler dere det?

Anonymkode: 1b016...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har egentlig vært sånn i mange år. Har et søsken som er profesjonell musiker, og lykkes veldig. Det er egentlig mange år mellom oss, men føler på det likevel. Særlig hos mine besteforeldre på mor siden. Jeg har ikke studert, men gått yrkesfag. Jeg trives egentlig godt i jobben min, men føler meg alltid så dum når jeg er hos dem. De bor i utlandet, så er alltid 1 uke+ når jeg er her. Det er jo hyggelig, vi kan ha mange fine samtaler. Men når vi er her alle sammen, vil de nesten bare snakke om karrieren til mitt søsken. Diskuterer komponister, skolen hen går på, konserter. Jeg er selvfølgelig veldig stolt, men må innrømme det stikker litt å alltid havne i bakgrunnen. 

Jeg er 30+, så dette burde vel egentlig ikke plage meg, men det har vært sånn så lenge at jeg ikke klarer snu det. Jeg blir liksom aldri bra nok. Blir plutselig kritisert for noe, forstår ikke alltid hvorfor en gang. De blir liksom bare irritert.. 

Andre som har det sånn? Hvordan takler dere det?

Anonymkode: 1b016...32e

Du må bare stå litt mer i stoltheten du faktisk har for yrket ditt. Jeg har alltid blitt sett ned på i min famile. Også yrkesfag. Vi er 4 søsken. E uten utdannelse,  som driver eget firma og tjener godt. En annerljent arkeolog, jeg er svært stolt av. Og et søsken til med bachelor, som ikke fungerer i det hele tatt.  

Så jeg har nå iallefall i motsetning til siste vært god i min jobb. Og det er jeg stolt av.  Så mye her kommer jo an på hbordan du svarer når din jobb blir et tema. Er det litt stille og med litt skam, da tar de deg. Er det med stolthet og glede, er du vanskeligere å angripe. 

Anonymkode: ca438...b0a

[Enmanelskeråhate]

Klart du er bra nok, noen besteforeldre ser bare ikke at de gjør litt forskjell på barnebarna, ikke alltid vondt ment. Eldre synes vel det er litt stas med musikk/komponister osv, de skjønner kanskje ikke så mye av faget ditt og har ikke så mye å prate om det? 

[AnonymBruker]

Enmanelskeråhate skrev (2 timer siden):

Klart du er bra nok, noen besteforeldre ser bare ikke at de gjør litt forskjell på barnebarna, ikke alltid vondt ment. Eldre synes vel det er litt stas med musikk/komponister osv, de skjønner kanskje ikke så mye av faget ditt og har ikke så mye å prate om det? 

Nei de skjønner ikke helt yrket mitt, det er sant. De et veldig interessert i musikk, så det er veldig stas at et barnebarn lever av musikken. Jeg kan jo forstå det. 

Det er nok ikke vondt ment, men sårt likevel. Ts

Anonymkode: 1b016...32e