Ord vs handling

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en mann som kunne si han elsket meg, men handlingene hans viste det motsatte, og jeg følte meg hatet på så mange plan. Jeg går ikke i detalj der, det ble skilsmisse og det viste seg at jeg hadde mer enn rett i min intuisjon. 

Nå har jeg hatt en partner over tid (helgepartner), og han vil ikke at vi blir sammen. Han sier at han har blitt brent såpass på kvinner, at han ikke ønsker å gå igjennom det en gang til  han har barn med to forskjellige, som i fra hans versjon har vært veldig miserable forhold. 

Men handlingene hans viser noe annet. Han er genuint omsorgsfull, bryr seg, oppsøker kontakt og da ikke bare for intimitet, men dype samtaler og tid sammen, han får "det blikket" og ler herlig når jeg gjør noe rart/aller sier noe tullete, som en som er forelsket får (gir det mening?). Han ønsker at jeg skal ha det godt, bruker energi og tid på at jeg har det. Vi har latt barna våre treffes flere ganger og vi drar på ferier sammen "som en familie". Når han er ute på byn, så avslår han alle andre jenter, selv om han i teorien er singel, med argument at han har en jente som venter på han hjemme.  Altså; han oppfører seg og viser meg i handlinger at han er veldig glad i meg og at han ikke oppfører seg som singel mann med fwb-fordeler. Vi treffer hverandres venner, øvrig familie, drar på den andres og barnas aktiviteter/oppvisninger/avslutninger etc osv. Har vi barnefri over tid, feks i ferier, så praktisk talt bor vi sammen den tiden. Er det ferier hvor begge har barna, så ferierer vi sammen. 

Jeg tok samtalen på om hva han ønsker, siden dette helgepartnerforholdet har utviklet seg til å ligne veldig veldig på et kjæresteforhold med alt det innebærer av følelser, handlinger, sammensveising av familier osv. 

Men han sier at det ikke er slik, og at jeg mistolker. Han ønsker ikke et kjæresteforhold med alle de forpliktelsene det innebærer. For hvis man defineres som kjærester, så vil alle andre spørsmål dukke opp, ang flytte sammen, eventuelt giftemål, økonomi (og alt annet man deler som samboere/kjærester). 

Jeg opplever at ord og handlinger ikke samsvarer, men nå er det totalt omvendt av hva jeg tidligere opplevde. 

Hvordan bli klok på menn i deres ord og handlinger? Når kan man stole på hva som vises og får deg til å føle, vs hva som blir sagt? 

Anonymkode: a454f...b11

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Kanskje han er redd for at du skal forandre deg, hvis dere forplikter dere for tidlig. Noen kvinner og menn er slik, særlig de med personlighetsforstyrrelser,at de forandrer seg når de flytter sammen/gifter seg/får barn osv. Så kanskje han bare trenger tid på å bli ordentlig trygg på deg,og at du er den du viser at du er i dag. 

 

Anonymkode: 56a50...dfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hvor lenge har dere vært sammen? Kanskje han er redd for at du skal forandre deg, hvis dere forplikter dere for tidlig. Noen kvinner og menn er slik, særlig de med personlighetsforstyrrelser,at de forandrer seg når de flytter sammen/gifter seg/får barn osv. Så kanskje han bare trenger tid på å bli ordentlig trygg på deg,og at du er den du viser at du er i dag. 

 

Anonymkode: 56a50...dfb

Vi har holdt på i litt over to år. Barna ble introdusert for hverandre etter litt over ett år. Så vi kjenner hverandre veldig godt vil jeg påstå. Vi snakker om alt mellom himmel og jord, både gleder og utfordringer, dype tanker, verdier og meninger. 

Meningen med dette som vi startet, var jo at det skulle være et helseforhold, veldig adskilt fra hverdagen, familieliv, osv. Men så har det utviklet seg. Noe som jeg frem til nå har sett på som en naturlig ting når to mennesker går godt over ens slik vi gjør. Så jeg har latt mine handlinger gjenspeile hva jeg føler og mener. Og jeg trodde også han gjorde det, siden han var den som var mest giret på at barna skulle treffes osv.

Men den gang ei. Føler meg litt lurt, selv om premissene lå til grunn til å begynne med, så har endringene vært så store at jeg ikke har trodd at premissene var de samme. I begynnelsen var det virkelig et no-go og la barn, familie og venner treffes, eller å involvere den andre i partnerens aktiviteter o.l. 

Ts

Anonymkode: a454f...b11

[AnonymBruker]

Skulle være et helgeforhold* autokorrekt.. 

Anonymkode: a454f...b11

[AnonymBruker]

Han vil ha alle fordelene et kjæresteforhold gir , men uten ansvaret for dine følelser eller forpliktelser hvis han skulle treffe en mer fristende dame. 

Han bruker deg. Men han er helt ærlig så du har et godt grunnlag for å ta et valg om dette er noe du vil være med på eller ikke 

Anonymkode: 32af8...3c6

[exictence]

Jeg ville nok sagt at jeg ser på oss som kjærester.Vi har holdt på i to år. Hvis du ikke vil at vi skal kunne kalle hverandre for kjærester, så føler jeg at det beste for meg er en avslutning. 

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Vi har holdt på i litt over to år. Barna ble introdusert for hverandre etter litt over ett år. Så vi kjenner hverandre veldig godt vil jeg påstå. Vi snakker om alt mellom himmel og jord, både gleder og utfordringer, dype tanker, verdier og meninger. 

Meningen med dette som vi startet, var jo at det skulle være et helseforhold, veldig adskilt fra hverdagen, familieliv, osv. Men så har det utviklet seg. Noe som jeg frem til nå har sett på som en naturlig ting når to mennesker går godt over ens slik vi gjør. Så jeg har latt mine handlinger gjenspeile hva jeg føler og mener. Og jeg trodde også han gjorde det, siden han var den som var mest giret på at barna skulle treffes osv.

Men den gang ei. Føler meg litt lurt, selv om premissene lå til grunn til å begynne med, så har endringene vært så store at jeg ikke har trodd at premissene var de samme. I begynnelsen var det virkelig et no-go og la barn, familie og venner treffes, eller å involvere den andre i partnerens aktiviteter o.l. 

Ts

Anonymkode: a454f...b11

Kanskje jeg leser det helt feil. Men som jeg leser det du har skrevet så er dere selvfølgelig kjærester, han behandler deg som kjæresten sin, men på grunn av de to samlivsbruddene med barn, så prøver han å beskytte seg mot et svik fra deg med å benekte at dere er kjærester. 

Hvis du klarer det, så er det vel dags å stille krav, offisielt kjærester eller helt slutt. Han må velge å være sårbar med deg, eller lissom hard uten deg. 

[AnonymBruker]

Vet du hva TS, gi mannen tid til å slikke gamle sår og finne tilliten til deg. Jeg har også vært en sånn mann, og det tok mye over et år fra jeg og kjæresten min begynte å date, til jeg greide å slippe henne helt inn. 

Imidlertid synes jeg det har tatt litt vel lang tid i dette tilfellet, men alle er forskjellige. Jeg tror, basert på det du sier, at han genuint vil være sammen med deg på ordentlig. 

Anonymkode: 636cf...3b3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Fremmed fugl said:

Kanskje jeg leser det helt feil. Men som jeg leser det du har skrevet så er dere selvfølgelig kjærester, han behandler deg som kjæresten sin, men på grunn av de to samlivsbruddene med barn, så prøver han å beskytte seg mot et svik fra deg med å benekte at dere er kjærester. 

Hvis du klarer det, så er det vel dags å stille krav, offisielt kjærester eller helt slutt. Han må velge å være sårbar med deg, eller lissom hard uten deg. 

Ja, dette. Jeg valgte å gjøre meg sårbar, og på et tidspunkt "la hjertet mitt foran henne", vel vitende om at det kunne bli knust. Det sliter jeg fremdeles med, men jeg blir tryggere og tryggere for hver dag vi er sammen.

Anonymkode: 636cf...3b3

[AnonymBruker]

Han virker ordentlig følelsesmessig skadeskutt. 

Kanskje han burde snakke med noen (psykolog) for å rydde opp litt i seg selv. Lære hvordan han kan jobbe mot å stole på noen igjen. 

I mellomtiden må du nok bare være tålmodig. Handlingene dine må over tid vise ham at du ikke blir nok en hjertesorg. Han må få tid til å bli ordentlig trygg.

Hvis du/dere klarer å konkretisere litt hva han faktisk er redd for, så blir det lettere for dere begge. Dere er på lag her, mot "fienden" som er hans ødeleggende erfaringer. 

Anonymkode: 6dfdf...5b9

[Daria]

Hvordan introduserer og omtaler dere hverandre til venner, familie og ikke minst til barna, og hvordan oppfatter de forholdet deres? Det høres jo ut om et forhold på alle måter, at han ikke vil bruke akkurat det ordet endrer ikke på det. Hvis han faktisk tror det, har han et ganske oppblåst syn på egen definisjonsmakt...

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres litt ut som at han sier dere ikke er kjærester som en unnskyldning for å kunne avslutte det uten å føle ansvar eller dårlig samvittighet.

Ikke det at han planlegger å avslutte det, men sånn som det er nå så slipper han forpliktelsen, og hvis han avslutter eller finner en annen så kan han lene seg på det han har sagt.

Anonymkode: 9c172...e59

[Blåjojo]

Hva tenker du endrer seg om dere kaller dere kjærester da? Dere er jo det uansett i alle andres øyne vil jeg tro, og hva man definerer forholdet som er vel egentlig ikke så viktig. 
Om du trives og har det bra sånn som det er nå, så la det være… Kanskje er han bare en som trenger lang tid på å sette ord på ting. 

[snusmumrikke]

Han høres ut som han ønsker "the girlfriend experience" uten å miste friheten sin. Selv om dere oppfører dere som kjærester, kan han betegne seg selv som singel, og føler at han kan velge det han selv vil uten å ta hensyn på samme måten som i et forhold. Fint mulig han har opplevd at i et definert forhold gir det dama rett til å blande seg i "hans saker", og at han har følt seg overstyrt, kontrollert og/eller kritisert av tidligere partnere, og/eller ikke følt seg fri til å prioritere egne greier uten "lov", eller at han risikerer styr/krangel/mas om det blir en konflikt rundt noe han ønsker å gjøre uten partner, eller uten å ta hensyn til partner. I dag gjør han det han har lyst til, men lyster kan jo endre seg, slik han har erfart forhold. 

Jeg kjenner en mann som er slik, han sa til forrige dama han var involvert med at hun måtte ikke tolke han ut fra handlingene (som var å være en super kjæreste, omtenksom, kjærlig og engasjert i hennes ve og vel), men ut fra det han sa, nemlig at han ikke ville ha forhold.

Jeg spurte han flere ganger hva som var forskjellen sånn egentlig, for de oppførte jo som et par, ja, faktisk et velfungerende og lykkelig par, og han sa at han måtte ha "friheten" til å velge seg selv om han trengte det. Ikke sikkert han hadde  behov for det, men han måtte føle at han hadde muligheten, uten at det ble en stor greie.  I tidligere forhold hadde han følt at det var forventet alt mulig av han, og det ble mer en pliktgreie enn noe han ønsket å gjøre, og det ble vanskeligere og vanskeligere å føle seg fri i det. Jeg sa som sant var at dette var forestillinger basert på indre, begrensende overbevisninger, og at det er fint mulig å være i et forhold der det er rom for den type frihet han trenger, selv om det er definert som kjærester. For de fleste føles det tryggere når relasjonen er definert. særlig når det har  gått år, det slik vi konkretiserer at vi velger å være trofast til partneren vår, og binder oss til noe mer varig. Ikke at vi binder oss til å følge partnerens krav og fylle alle forventninger,  eller oppgi all autonomi. 

Han var ganske steil på at han ikke ville ha forhold, og det endte fordi hun gikk lei, og det tok han veldig tungt. Vil tro han kunne levd i det "forholdet" livet ut, om hun hadde ønsket å fortsette på hans premisser. Jeg er hans venninne, men var helt enig med henne i at han oppførte seg urimelig. Det å beholde friheten samtidig som man høster fordelene av et forhold, er å be om i pose og sekk. Det er sikkert de som det fungerer for, men...vel. 

Nå kjenner jeg riktignok til et annet par,  der han brukte sikkert 15 år før han ville kalle seg kjæresten til dama, og den satt virkelig langt inne, selv etter han mer eller mindre flyttet inn (de eide hver sin bolig, men han sov for det meste hos henne). Vi rundt lurte på hva i all verden som fikk henne til å holde ut, for han var enda mer sær enn det du beskriver,  men hun insisterte på at hun elsket han, og ville vente. Og han ga jo etter til slutt. De er fortsatt sammen, og eier bolig sammen nå, det virker som de har det greit, så det er åpenbart  mange veier til Rom, hehe. 

Jeg tenker at du bør lytte til det han sier og ikke det han gjør, om han ber deg om det. Og så må du kjenne etter om det er nok for deg.