Samboeren min forer mammadaltheten til barnet.

[AnonymBruker]

Vi har et barn på 2.år som er ekstremt mammadalt , grenser nesten til manisk/sylelig avhengighet. Det har vært sånn omtrent fra fødsel. Dersom mamman ikke er hjemme går det fint for meg å være alene med henne. Men dersom mamman er der vil hun kun være sammen med henne, og hun vil også bli båret store deler av tiden. Dersom mamman går i et annet rom,  så er det skriking og hyling helt til hun kommer tilbake. 

Jeg mener at samboeren min er altfor ettergivende, og burde ta flere kamper blant annet med bæring. Samboeren min sier at hun prøver og tilby leiing som et alternativ,  men jeg mener dette er like ekstremt. 

Barnet vårt sover fortsatt på samme rom som oss pga en sykdomshistorie som har vært nokså brutal,  mest for samboeren min tror jeg. Derfor så vil ikke samboeren min at barnet vårt skal sove på eget rom. Dette fordi det var flere hendelser på natt i fjor hvor barnet vårt sluttet å puste om natta og vi måtte tilkalle ambulanse og drive livredning. Legene har funnet ut hva det var, og hun er nå friskmeldt. Så hun kan jo være på eget rom nå..

Uansett så har datteren vår nå det siste halve året også begynt å sove i sengen sammen med oss i løpet av natten - sånn i 3/4 tiden helt til hun står opp. Dersom hun blir flyttet tilbake i egen seng blir hun helt desperat, hyler , skriker og gir seg ikke før minst en time.  

Jeg synes dette er unødvendig og derfor byttet jeg plass med samboeren min i natt. Slik at jeg lå nærmest senga til barnet vårt , sånn at jeg kunne styre det og ta barnet tilbake i sengen da jeg ikke er like ettergivende som mor.

Uansett så våknet datteren vår i løpet av natten og ville opp i senga. Jeg la henne tilbake, men hun ble da helt desperat , hylte og skrek og ropte på mamman sin. Samboeren min klarte ikke å la være å blande seg , så etter en halvtime så sa hun at jeg burde ta henne i sengen ved siden av meg, siden jeg nå ble sett på som en hindring mellom samboeren min og barnet- fra barnets side. Jeg ville ikke flytte henne i senga , og svarte at dette var uaktuelt. Etter en stund så ble samboeren min også lei seg og sa at jeg måtte ta barnet i sengen , og at jeg ikke hadde enerett på å bestemme at hun ikke skulle ligge i sengen vår. Samboeren min mente at dette kun er en periode i livet vårt, og at jeg kom til å savne den gangen hun ville være sammen med oss da hun ble 14.år. 

Jeg nektet fortsatt å flytte henne i sengen vår. Da ble samboeren min også hysterisk og begynte å gråte og si at jeg da kunne gi barnet til henne slik at hun kunne trøste det, siden barnet nå hadde blitt ganske krakilsk. Jeg mener dette bare fører til at hun blir mer mammadalt og sa da nei. Da eskalere situasjonen helt og samboeren min gråt mer og mer. Til slutt hadde jeg ikke annet valg enn å ta opp datteren vår. Jeg hadde da blitt ganske sur , og gjorde en feil med å be samboeren min holde kjeften sin og legge seg ned. Samboeren min ble da enda mer bestemt på å få datteren vår , siden hun mente jeg var for oppgiret og hardhendt. Jeg var uenig , fordi jeg var jo bare presset. Jeg holdt da barnet vårt bort fra samboeren min da hun prøvde å ta henne opp. Uansett så ble samboeren min så desperat at jeg til slutt ikke hadde noe valg enn å gi barnet til henne.

Jeg kjenner at jeg blir så oppgitt over hele situasjonen. Jeg ble så sur at jeg gikk på stua og la meg, jeg fikk- uten mening- tatt med dyna til samboeren min også slik at hun ikke hadde dyne. Jeg var for forbanna til at jeg orket å gi den tilbake.

Jeg har i dag bedt om unnskyld for at jeg ba henne holde kjeft  , men samboeren min vil omtrent ikke snakke med meg. Hun mener jeg holdt henne borte fra barnet vårt , nektet henne å trøste henne og tok dyna hennes som straff. Jeg er bare så ekstremt oppgitt, fordi datteren vår er så mammadalt fordi samboeren min duller så mye med henne og ikke setter noen grenser. 

Hvordan skal jeg gå frem her ?

Anonymkode: 2236f...fd1

[AnonymBruker]

Legg deg flat og hør på moren  til ditt barn! Ungen og mor er tydligvis traumatisert etter gjennoppliving og du har sykt lite peil på barns behov! Du er i ferd med å ødlegge både forholdet ditt og relasjon til datteren din! Nei man legger faktisk ikke et barn på eget rom når det er så lite når man har hatt flere episoder med pustestans! For en idiot du er! 

Anonymkode: 1524d...6ae

[Mufle]

Ungen er TO år. Ro ned nikkersen mann! Og les litt om barns utvikling.  https://estudie.no/barns-utvikling-2-ar/#:~:text=I ett- til toårsalderen begynner,seg stolt%2C flau og skamfull.

[AnonymBruker]

Det du driver med er psykisk og nær Fysisk mishandling av mor og barn! Tipper du er singel i løpet av et år.. det her er sykt mann! 

Anonymkode: 1524d...6ae

[AnonymBruker]

For det første.. nettene er ikke tiden for å jobbe med mammadaltheten. På nettene er alle trøtte, såre og sikkert dårlige minner som ligger å ulmer. Ville gitt barnet (og mor) den faste rutinen om natta. Jeg vil tro at det etterhvert går seg til når barnet vokser til og blir mindre mammadalt. (Det gjorde det hvertfall her ved lignede situasjon). Ellers tror jeg det ødelegger mer enn det gjør godt å nekte barn (og mor) nærheten de trenger. 

Så, dette høres jo ikke holdbart ut i lengde at de er så opptatt av hverandre, selv om det er ganske naturlig. Jeg tenker at du må jobbe med din relasjon til barnet, på den måten vil den ikke bli nektet mor, men du må mer på banen. Lek med barnet, avled barnet, ha det gøy med barnet. Trøst og kos. Henter du feks i barnehagen? La mor dra ut litt på ettermiddagen, slik at dere får alenetid. La barnet grine, men trøst og avled. 

 

Anonymkode: f178d...414

[AnonymBruker]

Dette høres veldig bekymringsverdig ut. Du var antakeligvis mye mer hardhendt og aggressiv enn du tror selv, siden du bagatelliserer gjennom hele historien. Jeg ville ikke turt å sove en eneste natt til i samme hus som deg hvis jeg var mor. 

Anonymkode: ccf23...9d7

[AnonymBruker]

Jeg synes ordet psykopat blir slengt rundt altfor mye her inne, men du kan ikke være helt rett i hodet.

Barn skal ikke utsettes for empatiløse jævler.

Anonymkode: 118ca...340

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Vi har et barn på 2.år som er ekstremt mammadalt , grenser nesten til manisk/sylelig avhengighet. Det har vært sånn omtrent fra fødsel. Dersom mamman ikke er hjemme går det fint for meg å være alene med henne. Men dersom mamman er der vil hun kun være sammen med henne, og hun vil også bli båret store deler av tiden. Dersom mamman går i et annet rom,  så er det skriking og hyling helt til hun kommer tilbake. 

Jeg mener at samboeren min er altfor ettergivende, og burde ta flere kamper blant annet med bæring. Samboeren min sier at hun prøver og tilby leiing som et alternativ,  men jeg mener dette er like ekstremt. 

Barnet vårt sover fortsatt på samme rom som oss pga en sykdomshistorie som har vært nokså brutal,  mest for samboeren min tror jeg. Derfor så vil ikke samboeren min at barnet vårt skal sove på eget rom. Dette fordi det var flere hendelser på natt i fjor hvor barnet vårt sluttet å puste om natta og vi måtte tilkalle ambulanse og drive livredning. Legene har funnet ut hva det var, og hun er nå friskmeldt. Så hun kan jo være på eget rom nå..

Uansett så har datteren vår nå det siste halve året også begynt å sove i sengen sammen med oss i løpet av natten - sånn i 3/4 tiden helt til hun står opp. Dersom hun blir flyttet tilbake i egen seng blir hun helt desperat, hyler , skriker og gir seg ikke før minst en time.  

Jeg synes dette er unødvendig og derfor byttet jeg plass med samboeren min i natt. Slik at jeg lå nærmest senga til barnet vårt , sånn at jeg kunne styre det og ta barnet tilbake i sengen da jeg ikke er like ettergivende som mor.

Uansett så våknet datteren vår i løpet av natten og ville opp i senga. Jeg la henne tilbake, men hun ble da helt desperat , hylte og skrek og ropte på mamman sin. Samboeren min klarte ikke å la være å blande seg , så etter en halvtime så sa hun at jeg burde ta henne i sengen ved siden av meg, siden jeg nå ble sett på som en hindring mellom samboeren min og barnet- fra barnets side. Jeg ville ikke flytte henne i senga , og svarte at dette var uaktuelt. Etter en stund så ble samboeren min også lei seg og sa at jeg måtte ta barnet i sengen , og at jeg ikke hadde enerett på å bestemme at hun ikke skulle ligge i sengen vår. Samboeren min mente at dette kun er en periode i livet vårt, og at jeg kom til å savne den gangen hun ville være sammen med oss da hun ble 14.år. 

Jeg nektet fortsatt å flytte henne i sengen vår. Da ble samboeren min også hysterisk og begynte å gråte og si at jeg da kunne gi barnet til henne slik at hun kunne trøste det, siden barnet nå hadde blitt ganske krakilsk. Jeg mener dette bare fører til at hun blir mer mammadalt og sa da nei. Da eskalere situasjonen helt og samboeren min gråt mer og mer. Til slutt hadde jeg ikke annet valg enn å ta opp datteren vår. Jeg hadde da blitt ganske sur , og gjorde en feil med å be samboeren min holde kjeften sin og legge seg ned. Samboeren min ble da enda mer bestemt på å få datteren vår , siden hun mente jeg var for oppgiret og hardhendt. Jeg var uenig , fordi jeg var jo bare presset. Jeg holdt da barnet vårt bort fra samboeren min da hun prøvde å ta henne opp. Uansett så ble samboeren min så desperat at jeg til slutt ikke hadde noe valg enn å gi barnet til henne.

Jeg kjenner at jeg blir så oppgitt over hele situasjonen. Jeg ble så sur at jeg gikk på stua og la meg, jeg fikk- uten mening- tatt med dyna til samboeren min også slik at hun ikke hadde dyne. Jeg var for forbanna til at jeg orket å gi den tilbake.

Jeg har i dag bedt om unnskyld for at jeg ba henne holde kjeft  , men samboeren min vil omtrent ikke snakke med meg. Hun mener jeg holdt henne borte fra barnet vårt , nektet henne å trøste henne og tok dyna hennes som straff. Jeg er bare så ekstremt oppgitt, fordi datteren vår er så mammadalt fordi samboeren min duller så mye med henne og ikke setter noen grenser. 

Hvordan skal jeg gå frem her ?

Anonymkode: 2236f...fd1

Det du gjorde er helt uakseptabelt! Ro deg ned og trekk deg unna. Høres ut som du trenger hjelp. Ungen er to år både ungen og moren er helt unormalt. Dette minner om  mishandling fra deg. 

Anonymkode: c5dbc...6ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det du gjorde er helt uakseptabelt! Ro deg ned og trekk deg unna. Høres ut som du trenger hjelp. Ungen er to år både ungen og moren er helt unormalt. Dette minner om  mishandling fra deg. 

Anonymkode: c5dbc...6ad

Både ungen og moren er helt normal skulle det stå.

Anonymkode: c5dbc...6ad

[AnonymBruker]

Jeg må si at jeg er litt overrasket over svarene her.. Hvordan det er jeg som blir stemplet som nærmest en mishandler.. Det var jo samboeren min som blandet seg unødvendig inn, kjeftet på meg når jeg prøvde å få barnet til å sove i egen seng,  og ble nærmest hysterisk og prøvde å frata meg muligheten til å håndtere situasjonen. Hun nektet også å gi seg da jeg sa at jeg taklet situasjonen. 

Ts

Anonymkode: 2236f...fd1

[AnonymBruker]

Hadde du gjort det der mot meg og mitt barn som min samboer hadde jeg gjort det slutt, tatt med barnet og dratt til familie /venner på morningen 😮😮😮😫

Det der måtte da ha vært en helt grusom opplevelse for din samboer og barn! Når samboeren din begynner å gråte første gangen har du allerede gått langt over streken!! 😱Og så bare fortsetter du og eskalerer og eskalerer!! 

Mor barn tilknytningen er enormt sterk og mye er biologi og hormoner barnet er fortsatt lite og ingenting har noe hast. Barndommen er kort relativt sett. 

Å begynne å trumfe gjennom noe sånt om natten og ikke gi deg når samboeren gråter desperat 😮skjønner du ingen verdens ting?? 

 

Nå ble jeg enormt provosert både som mor, medmenneske og pedagog her. 

Hvordan er relasjonen ellers er du øm, omsorgsfull og tilstede værende for mor og barn? Hørtes ut på mors reaksjon at det ikke er første gang du terroriserer mor ☹️😫

Anonymkode: 33c1c...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

For det første.. nettene er ikke tiden for å jobbe med mammadaltheten. På nettene er alle trøtte, såre og sikkert dårlige minner som ligger å ulmer. Ville gitt barnet (og mor) den faste rutinen om natta. Jeg vil tro at det etterhvert går seg til når barnet vokser til og blir mindre mammadalt. (Det gjorde det hvertfall her ved lignede situasjon). Ellers tror jeg det ødelegger mer enn det gjør godt å nekte barn (og mor) nærheten de trenger. 

Så, dette høres jo ikke holdbart ut i lengde at de er så opptatt av hverandre, selv om det er ganske naturlig. Jeg tenker at du må jobbe med din relasjon til barnet, på den måten vil den ikke bli nektet mor, men du må mer på banen. Lek med barnet, avled barnet, ha det gøy med barnet. Trøst og kos. Henter du feks i barnehagen? La mor dra ut litt på ettermiddagen, slik at dere får alenetid. La barnet grine, men trøst og avled. 

 

Anonymkode: f178d...414

Jeg arbeider fra 06.30- 17.30, så det er samboeren min som dessverre må ta seg av henting / levering.. 

Ts

Anonymkode: 2236f...fd1

[Hedda-78]

Ikke ta den kampen om natta. Det er fullstendig normalt at toåringer vil sove i foreldrenes seng deler av natta. Også barn som ikke er mammadalter gjør det.

Ta heller kampen om dagen. Begynn med å være mer alene med barnet, og gjør en innsats for å få en tettere relasjon mellom deg og barnet. Jobb med din egen relasjon til barnet, i stedet for å prøve å redusere relasjonen mellom mor og barn.

Så går det seg til etter hvert.

[AnonymBruker]

Måten du legger fram historia på er litt merkelig. Du sier at en 2-åring er mammadalt og har vært det fra fødsel. Ja, et nyfødt barn som ikke er intenst opptatt av nærhet og mat fra mor dør lett, så vi får sannelig håpe barnet deres faktisk ville leve 😄 I tillegg sier du at dette lille barnet har slitt med alvorlig sykdom og tom pustestopp på natta. Det er klart barnet er engstelig. Og nå er dere uenige om hvordan dere skal gjøre det for å trygge barnet. Some flere påpeker i tråden, natta er ikke rett tidspunkt for å starte med nye prosjekter. Dere må heller jobbe med relasjonen til barnet på dagtid så det er mindre urolig på natt. Kanskje få noe hjelp til hva slags rutiner, mat, lukt, musikk mm som kan roe barnet mer ned og gi stabil nok søvn når det sover for seg selv. 

Anonymkode: 38c56...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg må si at jeg er litt overrasket over svarene her.. Hvordan det er jeg som blir stemplet som nærmest en mishandler.. Det var jo samboeren min som blandet seg unødvendig inn, kjeftet på meg når jeg prøvde å få barnet til å sove i egen seng,  og ble nærmest hysterisk og prøvde å frata meg muligheten til å håndtere situasjonen. Hun nektet også å gi seg da jeg sa at jeg taklet situasjonen. 

Ts

Anonymkode: 2236f...fd1

Du taklet det på den måten du mente var best for deg. Ikke hva som var best for barnet. Jeg skjønner at hele situasjonen oppleves frustrerende for deg, men du må nok smøre deg med en god dose tålmodighet. Som noen over nevner; bruk dagtiden til å knytte tettere bånd med barnet ditt og gradvis vil du se at barnet også aksepterer deg. Men det må gjøres med omsorg.

Anonymkode: 5a979...eeb

[Mufle]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg må si at jeg er litt overrasket over svarene her.. Hvordan det er jeg som blir stemplet som nærmest en mishandler.. Det var jo samboeren min som blandet seg unødvendig inn, kjeftet på meg når jeg prøvde å få barnet til å sove i egen seng,  og ble nærmest hysterisk og prøvde å frata meg muligheten til å håndtere situasjonen. Hun nektet også å gi seg da jeg sa at jeg taklet situasjonen. 

Ts

Anonymkode: 2236f...fd1

Du taklet IKKE situasjonen! Herregud... du trenger veiledning og hun trenger å komme seg unna deg med ungen... 

[velociraptor]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg må si at jeg er litt overrasket over svarene her.. Hvordan det er jeg som blir stemplet som nærmest en mishandler.. Det var jo samboeren min som blandet seg unødvendig inn, kjeftet på meg når jeg prøvde å få barnet til å sove i egen seng,  og ble nærmest hysterisk og prøvde å frata meg muligheten til å håndtere situasjonen. Hun nektet også å gi seg da jeg sa at jeg taklet situasjonen. 

Ts

Anonymkode: 2236f...fd1

Jeg håper dette er troll, og hvis ikke håper jeg samboeren din og barnet drar på krisesenter i dag og at du aldri mer får se dem. Du høres fullstendig empatiløs ut. 

Det er HELT normalt å samsove med en 2-åring.

Hadde min mann oppført seg slik du gjorde her hadde jeg ringt politiet og bedt on bistand til å få fjernet deg fra barnet. 

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg må si at jeg er litt overrasket over svarene her.. Hvordan det er jeg som blir stemplet som nærmest en mishandler.. Det var jo samboeren min som blandet seg unødvendig inn, kjeftet på meg når jeg prøvde å få barnet til å sove i egen seng,  og ble nærmest hysterisk og prøvde å frata meg muligheten til å håndtere situasjonen. Hun nektet også å gi seg da jeg sa at jeg taklet situasjonen. 

Ts

Anonymkode: 2236f...fd1

Dere kan ta en time på familievernkontoret, da får du snakke med fagfolk.

[AnonymBruker]

Du jobber fra 0630 til 1730? 2-åringen ser deg jo nesten aldri da, så klart hun er mammadalt. Nå mener jeg at 2-åringer skal sove på eget rom. Men episoden du beskriver her, var direkte stygg. Skjerp deg. Du og mor får snakke rolig sammen på kveldstid, uten barnet tilstede.

Anonymkode: 1d383...f22

[KaraThrace]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg må si at jeg er litt overrasket over svarene her.. Hvordan det er jeg som blir stemplet som nærmest en mishandler.. Det var jo samboeren min som blandet seg unødvendig inn, kjeftet på meg når jeg prøvde å få barnet til å sove i egen seng,  og ble nærmest hysterisk og prøvde å frata meg muligheten til å håndtere situasjonen. Hun nektet også å gi seg da jeg sa at jeg taklet situasjonen. 

Ts

Anonymkode: 2236f...fd1

Begynte nesten å gråte selv av å høre hvordan du behandler samboeren og barnet ditt. Og det er av DIN versjon av hva som hendte! Jeg kan bare tenke meg til hvordan samboeren din vil beskrive det. Nei, fy faen. Hvis forholdet deres overlever dette har du en sterk og utrolig tilgivende kjæreste. Håper du legger deg paddeflat og leser deg opp på barns utvikling! En toåring som har vært gjennom flere traumatiske gjenopplivninger er ikke «mammadalt». 

Håper dere får hjelp alle sammen. Hvis du ikke evner å ta tak i din egen uvitenhet, håper jeg du har selvinnsikt til å skjønne at samboer bør ha 100% foreldreansvar når hun stikker.