Mannen som er lei og vil vekk, men gjør ingenting med det

[AnonymBruker]

Mannen min er ikke så lett å bo med for tiden. Han er mye sint, overser meg når jeg snakker til han, kjefter mye på barna og er ingen solstråle å være rundt. Han jobber 100% og vi har to barn i barnehagealder. Jeg jobber redusert pga helse, men jeg gjør alt husarbeid, middag hver eneste dag og handling/planlegging. Jeg er egentlig dritt lei av å be en voksen mann om enkle ting her hjemme for å få han til å bidra, som feks å sette pose i søpla. Jeg føler jeg ikke gjør annet enn å gå å gi beskjeder til både barn og mann. Men samtidig får jeg høre at jeg maser for mye. Men hvis jeg ikke gir han beskjeder så gjør han jo ikke noe. Jeg har prøvd å se om han tar ting av seg selv, men han gjør ikke det. 

Så jeg savner at han bidrar mer, og ikke bare tar det for gitt at alt er mitt ansvar. Jeg står også opp med minste barnet hver eneste helg fordi han sover så tungt og våkner ikke. Jeg bare orker ikke kampen. Jeg føler jeg fortjener bedre, men pga at jeg nå jobber redusert og har uavklart helsesituasjon så holder jeg ut. 

Men det som tærer på meg er hver gang jeg prøver ta noe opp med han som plager meg. Da orker han ikke høre. Han kan gå så langt at han overser meg som om jeg ikke er der. Sitter bare å glor på mobilen sin. Han orker  ikke prate om det som er vanskelig engang. Men når han bli sint, som han ofte er, da hagler kritikken mot meg. Da er jeg vanskelig, teit og han har lyst til å flytte fra meg, forholdet betyr ingenting osv. Som om det er ingenting han mer har lyst til enn å komme seg vekk. Det er jo ikke noe gøy å høre slike ting, det går innpå meg, og får meg til å føle at jeg er verdens verste menneske å leve med. Dette er vondt når jeg fra før er den som gjør det meste her hjemme, og prøver legge til rette for alle. Jeg føler han glemmer alt jeg bidrar med, det blir i alle fall tatt for gitt. I det siste har jeg hatt en del uro på morgenen. Jeg står opp med barna, og når han står opp litt senere så begynner det. Da himler han med øynene fordi jeg lar ungene se tv mens de spiser (men selv lå han å sov). At de har fått frokost, og at jeg står og smører matpakker betyr ingenting.

Dette blir langt, og jeg vet ikke helt hva poenger er. det var vel kanskje det at han sier han vil vekk, skylder på meg for alt, men det virker som det er bare trusler? Han gjør jo ikke noe med det. Er det fordi jeg må gjøre det også, som alt annet? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg føler jeg har mange grunner til å ville gå jeg også, men jeg er i alle fall villig til å snakke om ting. Jeg vil jo helst at vi skal være en familie, men savner selvfølgelig at han bidrar mer og behandler meg bedre.  

Noen som har noen kloke ord eller råd etter å ha lest dette? 

Anonymkode: 0b66d...02b

[AnonymBruker]

Hadde han hatt sjangs på noe bedre hadde han allerede dratt. De aller fleste menn har ikke det. Så de blir værende. 
 

Jeg tror også du underdriver hvor masete du er. Jeg hører hvordan du forsvarer deg. «Maser jeg ikke gjør han ingenting». Klassiker. Fordi du har jo fasiten på alt som må gjøres? Jeg tipper dette også bare gjelder de tingene DU oppfatter at må gjøres og at han antageligvis gjør en del ting du ikke engang registrerer eller vet om. Du blir sikkert litt ekstra intens å bo med siden du går hjemme å tralter, og tar det så ut på mannen din. 

Anonymkode: 77524...1eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Jeg tror også du underdriver hvor masete du er. Jeg hører hvordan du forsvarer deg. «Maser jeg ikke gjør han ingenting». Klassiker. Fordi du har jo fasiten på alt som må gjøres? Jeg tipper dette også bare gjelder de tingene DU oppfatter at må gjøres og at han antageligvis gjør en del ting du ikke engang registrerer eller vet om. Du blir sikkert litt ekstra intens å bo med siden du går hjemme å tralter, og tar det så ut på mannen din. 

Anonymkode: 77524...1eb

Det kan godt hende jeg maser, men jeg føler selv det er nødvendig i mange av tilfellene. Det er ofte snakk om helt basice ting som å vaske klær, rydde glass og tallekener osv. Jeg har prøvd å ikke vaske klærne hans for å se om han gjør det selv. Da vokste skittentøyet hans ut av skittentøyskurven og utover gulvet på vaskerommet. Plutselig skjønte han ikke hvor alle klærne var. Det har stått turutstyr i stuen i 4 uker før jeg sa at det kanskje kunne settes tilbake i boden. På pulten hans hvor han sitter når han har hjemmekontor står det ofte glass og tallerkener, en gang ventet jeg til det begynte å vokse noe nedi den ene skålen før jeg foreslo at han kanskje skulle rydde. 

Anonymkode: 0b66d...02b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Noen som har noen kloke ord eller råd etter å ha lest dette? 

Anonymkode: 0b66d...02b

Han er en tøffel. Han vil ut, men tar ikke skrittet selv. Her bør du ta foten og sparke han til h***** langt ut. Han lever jo som plommen i egget: Du fikser jo alt. Han trenger ikke å gjøre noe som helst.

Du må gjøre endringen hvis det skal skje noe. Det er faktisk veldig mye lettere uten mannen i hus. Om han har samvær etter brudd, så får du faktisk noe tid uten barna. Det har du jo ikke nå. Men du får en mindre å rydde opp etter, en mindre å vaske klærne til osv osv. En voksen mann tar utrolig mye plass, spesielt en som ikke bidrar.

Ring ditt nærmeste familievernkontor og si at du ønsker obligatorisk mekling i forbindels med samlivsbrudd.

https://www.bufdir.no/familie/samlivsbrudd/mekling/

Anonymkode: f4b83...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det kan godt hende jeg maser, men jeg føler selv det er nødvendig i mange av tilfellene. Det er ofte snakk om helt basice ting som å vaske klær, rydde glass og tallekener osv. Jeg har prøvd å ikke vaske klærne hans for å se om han gjør det selv. Da vokste skittentøyet hans ut av skittentøyskurven og utover gulvet på vaskerommet. Plutselig skjønte han ikke hvor alle klærne var. Det har stått turutstyr i stuen i 4 uker før jeg sa at det kanskje kunne settes tilbake i boden. På pulten hans hvor han sitter når han har hjemmekontor står det ofte glass og tallerkener, en gang ventet jeg til det begynte å vokse noe nedi den ene skålen før jeg foreslo at han kanskje skulle rydde. 

Anonymkode: 0b66d...02b

Har prøvd, kanskje

Det funker ikke. Ordre er det eneste som hjelper på slike folk, men de bør aller helst bo for seg selv.

Anonymkode: f4b83...68d

[AnonymBruker]

Kvitt deg med skiten!!

Greit å være lei og i dårlig humør, men å kjefte og si stygge ting til sin partner er bare for dumt. Hvis han i tillegg ikke bidrar med noe hjemme burde jo saken være ganske klar.

Om det skal reddes kanskje dere kan bli enige om a han gjør husarbeid feks en time pr dag og at du kan ha en liste klar med saker som trengs gjort. Mange menn ser ikke hva som trenger å gjøres like fort som kvinner. I tillegg er det forutsigbart å vite at en time så er man «ferdig»

Anonymkode: c45e0...88f

[AnonymBruker]

Dra bort på ferie et par uker. Så vet du med 100% sikkerhet hvordan han får til ting på egenhånd. 

Jeg tror deg - sannsynligheten for at han ikke bidrar 50% inkludert med mental load er MYE høyete enn sannsynligheten for at du er en urimelig sjefete masekopp med aaaalt for høye standad og som ikke lar den dakars mannen slippe til.

Anonymkode: c5422...732

[AnonymBruker]

Han gidder ingenting, han vil bort, men gidder ikke det engang. Viss det skal skje endringer, må du gjøre noe. Jeg hadde det slik. Prøvde å snakke med han i flere år. Til slutt orket jeg ikke mer, ringte å bestillte mekling, UTEN hans samtykke. Det var begynelsen på slutten. Bestill mekling, se om han reagerer. Grusomt å ha det slik i en tilsynelatende «familie»

Anonymkode: 89135...3b5

[AnonymBruker]

Er han helt frisk? Det virker som det er noe som plager ham. Kanskje lurt å få litt hjelp?

Anonymkode: caa06...7aa

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dra bort på ferie et par uker. Så vet du med 100% sikkerhet hvordan han får til ting på egenhånd. 

Jeg tror deg - sannsynligheten for at han ikke bidrar 50% inkludert med mental load er MYE høyete enn sannsynligheten for at du er en urimelig sjefete masekopp med aaaalt for høye standad og som ikke lar den dakars mannen slippe til.

Anonymkode: c5422...732

Det hadde jeg ikke turt med et lite barnehagebarn og en mann som ikke våknet i helgene.

TS, kan det være at du klarer å jobbe fullt når det blir slutt mellom dere og du får kommet deg når han har barna? For hvis du gjør hele familiens husarbeid så kan det jo være at du hadde klart en heltidsjobb hvis du hadde mindre husarbeid. Jeg ville ha bitt sammen tennene, begynt å spare og så gått når jeg stolte på at han kunne ha samvær med barna.

[AnonymBruker]

Forlang et familiemøte, der du gir han oppgaver som han MÅ gjennomføre. Er han ikke villig til å gjøre det engang. Hadde jeg gått i streik. Gi han tilbake med sammen mynt. Vask dine og barnas klær, lag middag til bare dere osv. Dra ut med ungene, gjerne på overnatting. Så kan du se om han i det hele tatt bryr seg om hvor dere er. Begynn og lev en singel mamma tilværelse. Så får han bare stubbe rundt og være grinete. Legg planer uten han. Dra ut på en lørdag og møt familie uten å si ofra til han. Høres kanskje barnslig ut men da kan han får kjenne litt på samme behandling også kan du føle litt på en liv uten han. Hvis han nevner noe om hvorfor du er sånn.. så kan du si «er det ikke det du ønsket da?». Ikke ta hensyn til han, kjør dit eget løp.

Anonymkode: 291c5...788

[AnonymBruker]

Er han deprimert eller? Hvor lenge har han vært slik? Eller har han vært slik hele tiden? 

Støtter forslaget over, om å reise bort i to uker. Se åssen han tar tak i ting da. Må ta seg av ungene og Middagslaging selv, rydde selv osv. Planlegg en tur(om så bare besøke en venn eller familiemedlem som bor langt unna). Si til han at du reiser da og da, og at han må hente ungene i bhg den dagen, og at du blir borte i 14 dager. 

Anonymkode: 802a1...2a3

[AnonymBruker]

Det han holder på med er en form for psykisk vold.

Du blir sykere av å bo sammen med denne mannen. Jeg tror du vil oppdage hvor mye han ødelegger deg først etter du har flyttet fra ham. Da vil du også ha bedre forutsetninger til å bli friskere.

Du kan ikke redde forholdet når han ikke ønsker å prøve en gang, men heller utøver psykisk vold og utnytter deg.

❤️

Anonymkode: c9331...1c1

[~white lady~]

Ikke reis vekk fra barna, slik andre her har foreslått. Det er å anse som omsorgssvikt, all den tid han ikke ivaretar barnas behov. Du skriver at han kjefter mye på barna, sover tungt og ikke våkner om morgenen, lager hverken mat eller gjør husarbeid. I tillegg fremstår han som emosjonelt umoden og egosentrisk ovenfor deg. 
Enten har han funnet ei annen og har noe på gang med henne, eller så er han deprimert. Uansett grunn så oppfører han seg respektløst ovenfor deg, og er en dårlig rollemodell for ungene.
Det er bare til å bestille time på FVK først som sist. 
Økonomisk ordner det seg, du kan ha rett på overgangsstønad i og med at du jobber redusert. Selv om du skulle vært delvis sykemeldt/på aap/ufør i stedet i stedet for å gå frivillig ned i stilling. Dessuten ekstra barnetrygd og barnebidrag. Redusert barnehage betaling. Sjekk på NaV sine sider, eller be om et møte med de for å høre hva du kan ha rett på.

Det er utrolig slitsomt å være i et forhold som ikke fungerer. Da er det bedre å være alene, for det er du jo i praksis allerede.

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du dette? Jo han vil vekk, han bare har ikke noe annet sted å dra. I mellomtiden bruker han seg som mor, slave, hotell og whatnot. Og han kjefter og respekterer deg ikke. Kom han i forkjøpet og dra!

Anonymkode: c838b...dd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2023 den 11.19):

Det kan godt hende jeg maser, men jeg føler selv det er nødvendig i mange av tilfellene. Det er ofte snakk om helt basice ting som å vaske klær, rydde glass og tallekener osv. Jeg har prøvd å ikke vaske klærne hans for å se om han gjør det selv. Da vokste skittentøyet hans ut av skittentøyskurven og utover gulvet på vaskerommet. Plutselig skjønte han ikke hvor alle klærne var. Det har stått turutstyr i stuen i 4 uker før jeg sa at det kanskje kunne settes tilbake i boden. På pulten hans hvor han sitter når han har hjemmekontor står det ofte glass og tallerkener, en gang ventet jeg til det begynte å vokse noe nedi den ene skålen før jeg foreslo at han kanskje skulle rydde. 

Anonymkode: 0b66d...02b

Vi som har vært sammen med en sånn mann vet at du ikke maser for mye. Heller for lite i forhold til arbeidsmengden du har vs han. Han skulle gjort mye mer, men du får bare mast deg til et minimum.

Hadde han tatt tak så hadde du ikke mast.

Anonymkode: ee9e2...0a0

[AnonymBruker]

Hvis mannen vil gå fra deg så bør du ikke ødelegge livet til den «forferdelige» mannen din med å bli. Siden du går redusert pga helse så kan det kanskje være du ikke har råd til å sitte på huset og må ut på leiemarkedet? Er du sikker på at det ikke er du som skal pakke sakene dine og dra?

Anonymkode: f7e4e...d2c

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2023 den 10.59):

Mannen min er ikke så lett å bo med for tiden. Han er mye sint, overser meg når jeg snakker til han, kjefter mye på barna og er ingen solstråle å være rundt. Han jobber 100% og vi har to barn i barnehagealder. Jeg jobber redusert pga helse, men jeg gjør alt husarbeid, middag hver eneste dag og handling/planlegging. Jeg er egentlig dritt lei av å be en voksen mann om enkle ting her hjemme for å få han til å bidra, som feks å sette pose i søpla. Jeg føler jeg ikke gjør annet enn å gå å gi beskjeder til både barn og mann. Men samtidig får jeg høre at jeg maser for mye. Men hvis jeg ikke gir han beskjeder så gjør han jo ikke noe. Jeg har prøvd å se om han tar ting av seg selv, men han gjør ikke det. 

Så jeg savner at han bidrar mer, og ikke bare tar det for gitt at alt er mitt ansvar. Jeg står også opp med minste barnet hver eneste helg fordi han sover så tungt og våkner ikke. Jeg bare orker ikke kampen. Jeg føler jeg fortjener bedre, men pga at jeg nå jobber redusert og har uavklart helsesituasjon så holder jeg ut. 

Men det som tærer på meg er hver gang jeg prøver ta noe opp med han som plager meg. Da orker han ikke høre. Han kan gå så langt at han overser meg som om jeg ikke er der. Sitter bare å glor på mobilen sin. Han orker  ikke prate om det som er vanskelig engang. Men når han bli sint, som han ofte er, da hagler kritikken mot meg. Da er jeg vanskelig, teit og han har lyst til å flytte fra meg, forholdet betyr ingenting osv. Som om det er ingenting han mer har lyst til enn å komme seg vekk. Det er jo ikke noe gøy å høre slike ting, det går innpå meg, og får meg til å føle at jeg er verdens verste menneske å leve med. Dette er vondt når jeg fra før er den som gjør det meste her hjemme, og prøver legge til rette for alle. Jeg føler han glemmer alt jeg bidrar med, det blir i alle fall tatt for gitt. I det siste har jeg hatt en del uro på morgenen. Jeg står opp med barna, og når han står opp litt senere så begynner det. Da himler han med øynene fordi jeg lar ungene se tv mens de spiser (men selv lå han å sov). At de har fått frokost, og at jeg står og smører matpakker betyr ingenting.

Dette blir langt, og jeg vet ikke helt hva poenger er. det var vel kanskje det at han sier han vil vekk, skylder på meg for alt, men det virker som det er bare trusler? Han gjør jo ikke noe med det. Er det fordi jeg må gjøre det også, som alt annet? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg føler jeg har mange grunner til å ville gå jeg også, men jeg er i alle fall villig til å snakke om ting. Jeg vil jo helst at vi skal være en familie, men savner selvfølgelig at han bidrar mer og behandler meg bedre.  

Noen som har noen kloke ord eller råd etter å ha lest dette? 

Anonymkode: 0b66d...02b

Parterapi asap