Dere med alkoholiserte foreldre.

[AnonymBruker]

Kan dere fortelle hvordan eller når dere fant ut av det? Og hvordan har det påvirket deg i barndommen og nå i voksenlivet ?

Anonymkode: a2aa4...ab5

[AnonymBruker]

Jeg tror at mamma hadde problemer med alkohol lenge før jeg fant ut av det. Jeg var ca 14 år da vi flyttet fra stefaren min. Da ble det mere synlig. Hun kunne dra på fest og bli borte i mange dager. 

Når jeg tenker tilbake på barndommen så hadde hun ofte " mens" smerter og lå i senga når jeg kom fra skolen. Husker også en gang ar jeg våknet om natten og ingen var hjemme. Jeg gikk ut i nattkjole og ringte på hos noen naboer. Og der var hun. 

Dette har gjort sånn at jeg drikker sjelden og aldri foran barna. Litt trist at jeg ikke kan kose meg med alkohol, men forbinder det med noe negativt 

Anonymkode: 791b8...382

[AnonymBruker]

Tror jeg må ha vært 6-7 år gammel og vi var på helgetur til min tante. Husker hvor ekkelt det var, lukten og hvor forandret min far var. Etter denne turen ble det mer og mer alkohol i perioder, og jeg vokste opp i angst for min far. Nå som voksen kjenner jeg fortsatt på et veldig ubehag rundt mennesker som drikker alkohol.

Anonymkode: b7077...022

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror jeg må ha vært 6-7 år gammel og vi var på helgetur til min tante. Husker hvor ekkelt det var, lukten og hvor forandret min far var. Etter denne turen ble det mer og mer alkohol i perioder, og jeg vokste opp i angst for min far. Nå som voksen kjenner jeg fortsatt på et veldig ubehag rundt mennesker som drikker alkohol.

Anonymkode: b7077...022

Så trist å lese. Ingen barn skal måtte oppleve at foreldrene endrer seg negativt foran dem. Har dere et greit forhold i dag? 

Anonymkode: a2aa4...ab5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror at mamma hadde problemer med alkohol lenge før jeg fant ut av det. Jeg var ca 14 år da vi flyttet fra stefaren min. Da ble det mere synlig. Hun kunne dra på fest og bli borte i mange dager. 

Når jeg tenker tilbake på barndommen så hadde hun ofte " mens" smerter og lå i senga når jeg kom fra skolen. Husker også en gang ar jeg våknet om natten og ingen var hjemme. Jeg gikk ut i nattkjole og ringte på hos noen naboer. Og der var hun. 

Dette har gjort sånn at jeg drikker sjelden og aldri foran barna. Litt trist at jeg ikke kan kose meg med alkohol, men forbinder det med noe negativt 

Anonymkode: 791b8...382

Var hun i jobb? Så utrolig trist når alkohol ødelegger for barn

Anonymkode: a2aa4...ab5

[AnonymBruker]

Hele livet fra jeg var født. Stakk av tidlig i tenårene og har vært alene om alt siden. Høytfungerende angst, PTSD, overansvarlig, pleaser, oppdrar alle rundt meg fordi jeg tror det er min plikt at det går bra med alle hvis ikke er det min skyld osv. Ingen har noensinne sett på meg at jeg innvendig er helt skrullete redd. Aldri fått det til i arbeidslivet, krevde for mye å ta igjen skolegang og utdannelse og overleve samtidig. Totalt traumeskadd. Null tillit til verden, faktisk har noen av de verste traumene kommet som følge av møtet med "hjelpeapparatet i velferdsstaten". 

Jeg kan håndtere alt. Blodig krig, katastrofer, døde folk. Null problem. Men jeg kan ikke elske. 

Anonymkode: da0cf...37d

[AnonymBruker]

Fant vel ut av det når jeg ble fortalt det en eller annen gang som barn, men da hadde vi endt i fosterhjem og var der en stund. Men i det hjemmet var det også alkohol. Var større når jeg skjønte det der, da var det lillesøsteren min som fant henne full i en grøft og at hun hadde tisset på seg.

Har ikke kontakt i dag. Hadde det temmelig dritt fram til jeg brøt. Var på psykiatrisk, hadde angst osv.

Klarer meg fint i dag. Har en smell en gang i året der jeg trenger en ukes sykmelding for å holde det gående videre og å sove ut og ta meg sammen, men ellers går det greit. Gjennomført utdanning og har en jobb jeg trives med. Drikker alkohol selv, men aldri mye av gangen, bare til mat. Og hater å bli full, så det unngår jeg, samt at jeg blir så fyllesyk dagen derpå. Var gøy da jeg var 20, men forstår fortsatt ikke at man kan orke å holde på sånn gjennom livet.

Anonymkode: 5bc45...b30

[AnonymBruker]

Begge foreldrene mine drakk. Er alkoholiker selv :)))))

Anonymkode: 9322b...8ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hele livet fra jeg var født. Stakk av tidlig i tenårene og har vært alene om alt siden. Høytfungerende angst, PTSD, overansvarlig, pleaser, oppdrar alle rundt meg fordi jeg tror det er min plikt at det går bra med alle hvis ikke er det min skyld osv. Ingen har noensinne sett på meg at jeg innvendig er helt skrullete redd. Aldri fått det til i arbeidslivet, krevde for mye å ta igjen skolegang og utdannelse og overleve samtidig. Totalt traumeskadd. Null tillit til verden, faktisk har noen av de verste traumene kommet som følge av møtet med "hjelpeapparatet i velferdsstaten". 

Jeg kan håndtere alt. Blodig krig, katastrofer, døde folk. Null problem. Men jeg kan ikke elske. 

Anonymkode: da0cf...37d

«Jeg kan håndtere alt» tydeligvis ikke.

min far er alkoholiker. Han valgte alkohol og andre mennesker helt fra jeg var så ung at jeg ikke kan huske det. Vokste derfor opp med en forferdelig stemor som mobbet og plaget meg. En far som aldri støttet meg. En psykisk syk mor også. Ikke tilstedeværende besteforeldre eller annen familie.

 

men jeg holder KJEFT. Nettopp pga folk synes så jævli synd i seg selv og sutrer over traumer pga velferdsstaten og BLABLA. Hva f skulle dere gjort i et land uten slike ordninger ??? Lagt dere i en grøft og daua og gitt opp?? For faen. Ta litt ansvar selv. JA vi har opplevd mye DRITT men slutt å synes at hele verden skylder dere noe og HA LITT RYGGRAD og selvrespekt. Faen. Vennlig hilsen nordlending. 
 

Anonymkode: 927a4...8e8

[Lorieen]

Min far er alkoholiker. Jeg var ganske stor før jeg oppdaget at det ikke var normalt, og at andres fedre ikke drakk seg drita hver fredag og lørdag og alle dager i alle ferier. Men jeg var redd lenge før jeg forstod at det var unormalt. Redd fordi han forandret personlighet, ble høylydt, kranglete og ufin. Det føltes utrygt hjemme. 

Selv er jeg avholdsmenneske og det samme er mannen. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg vokste opp med to foreldre som drakk, og er i dag svært preget av det. De drakk fra før jeg ble født, så jeg har hatt det rundt meg siden jeg var født. Jeg har bla adhd, som de (behandlere) regner med at jeg fikk fordi min mor drakk når hun var gravid med meg. 

Jeg har en lillebror som er 3 år yngre, og jeg har hatt et slags ansvar for han hele livet, jeg passet på han, passet på at han fikk mat, prøvde å skjerme han når de var full - spesielt når de hadde huset fullt av folk, noe som skjedde stort sett hver helg. Om ikke de var hjemme, var vi alene hjemme. 

Jeg har sett og opplevd så mye et barn ikke skal, for et lite barn er det rett og slett ekkelt, og skummelt, å se feks nakne folk som fløy rundt, noen hadde sex, andre sov, det var alltid høy musikk og masse roping og skriking. Små barn har ingenting på en voksenfest å gjøre.

Mine foreldre var ofte sint på meg, og ropte alt mulig til meg. At jeg ikke var ønsket, at jeg måtte komme meg bort og holde kjeft osv. De kunne også bli fysisk, som den gangen min mor var sliten og full på morgenkvisten, kun i trusen, hun satt og drakk og var oppe fordi hun og min far hadde kranglet. Min gamle farmor, som bodde i hageleiligheten, kom opp for å få meg på skolen, og jeg husker ikke hva som utløste det, men min mor var/ble rasende og begynte å kaste glassflasker på oss, mens hun brølte, husker jeg gjemte meg bak en stol. En annen gang ble min far forbanna på meg, for jeg gikk opp og spurte om de kunne dempe seg litt, og musikken, den gangen var det andre barn der også, barn av dem som var der. Han ble så sint at han grep meg rundt halsen og slengte meg ned i sengen. Og klemte til rundt halsen min, mens han brølte meg opp i ansiktet. Da var jeg 5-6 år. Slike ting var vanlig.

Vi ble ikke fulgt opp ang skole feks, husker en morgen en venn av dem kom innom. Foreldrene mine sov. Hun kledde meg ut, og sminket meg, slik at jeg ble en rockestjerne. Det viste seg at det var karneval på skolen, og vi skulle gå i tog. Hadde ikke hun kommet, hadde jeg kommet på skolen som vanlig. Dette var i 1.klasse.

Jeg kan fortelle endel, men mye har jeg fortrengt, noe av det har kommet opp i behandling, jeg har gått 4 år i traumebehandling. Jeg har i dag c-ptsd, generalisert angst, adhd'en og litt småplukk. Min bror sliter mye, men han vil ikke søke hjelp. Han har flyttet til andre siden av landet, og har mer eller mindre kuttet all kontakt med alle, også meg. Han er ekstra sint på meg, men jeg aner ikke hvorfor.

Jeg klarte meg ok i livet, etter ca fylte 21 år, før det rotet jeg meg bort i mye dritt, dop, feile folk osv, men jeg klarte på et vis å komme meg ut av det. Jeg fikk et barn noen år etter det, da var livet 100% på stell, men etter at barnet var født, begynte jeg å få flashbacks, jeg skjønte ikke hva det var. Jeg jobbet og studerte, hadde barn, og trente mye. Barnefar og jeg gikk fra hverandre, og da hadde jeg noen år der jeg slet litt psykisk. Traff en ny fyr, som lovet meg alt det jeg trengte, altså trygghet, noen å stole på, osv. Viste seg at jeg hadde endt opp i et forhold preget av psykisk vold, noe fysisk vold, og med min bakgrunn ble jeg ødelagt av det. Men etter 3,5 år kom jeg meg bort, med hjelp. Da var jeg helt isolert og helt nedbrutt. Men jeg klarte å komme igang med studier igjen, og fikk meg en utdannelse. 

Jeg traff en ny mann, etter at jeg hadde bestemt meg for å aldri ha noe forhold igjen. Men det var noe spesielt med denne mannen, og han klarte å komme bak muren min, og i dag er vi gift på 8.året. Men når jeg slapp han innpå meg, og dermed tok ned guarden litt, så raknet alt. Jeg traff veggen. For jeg har alltid vært opptatt hele dagen, jeg kunne ikke ha 5min med ro, for da begynte hodet. Jeg skjønte det ikke, men det var hodet og kroppen som holdt meg i gang, for å holde traumene på avstand. Men når jeg traff veggen, kom det mer og mer dritt, som jeg fremdeles ikke skjønte. Jeg fikk komme til på dps, for jeg ville starte opp igjen med adhd-medisiner, men jeg endte altså opp med 4 år med traumebehandling. Jeg er i dag ufør, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer tilbake i jobb, men det er min største drøm..

Off, dette ble langt, jeg hadde tenkt å bare skrive litt og kort🙈😅

Anonymkode: dde9c...140

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja, jeg vokste opp med to foreldre som drakk, og er i dag svært preget av det. De drakk fra før jeg ble født, så jeg har hatt det rundt meg siden jeg var født. Jeg har bla adhd, som de (behandlere) regner med at jeg fikk fordi min mor drakk når hun var gravid med meg. 

Jeg har en lillebror som er 3 år yngre, og jeg har hatt et slags ansvar for han hele livet, jeg passet på han, passet på at han fikk mat, prøvde å skjerme han når de var full - spesielt når de hadde huset fullt av folk, noe som skjedde stort sett hver helg. Om ikke de var hjemme, var vi alene hjemme. 

Jeg har sett og opplevd så mye et barn ikke skal, for et lite barn er det rett og slett ekkelt, og skummelt, å se feks nakne folk som fløy rundt, noen hadde sex, andre sov, det var alltid høy musikk og masse roping og skriking. Små barn har ingenting på en voksenfest å gjøre.

Mine foreldre var ofte sint på meg, og ropte alt mulig til meg. At jeg ikke var ønsket, at jeg måtte komme meg bort og holde kjeft osv. De kunne også bli fysisk, som den gangen min mor var sliten og full på morgenkvisten, kun i trusen, hun satt og drakk og var oppe fordi hun og min far hadde kranglet. Min gamle farmor, som bodde i hageleiligheten, kom opp for å få meg på skolen, og jeg husker ikke hva som utløste det, men min mor var/ble rasende og begynte å kaste glassflasker på oss, mens hun brølte, husker jeg gjemte meg bak en stol. En annen gang ble min far forbanna på meg, for jeg gikk opp og spurte om de kunne dempe seg litt, og musikken, den gangen var det andre barn der også, barn av dem som var der. Han ble så sint at han grep meg rundt halsen og slengte meg ned i sengen. Og klemte til rundt halsen min, mens han brølte meg opp i ansiktet. Da var jeg 5-6 år. Slike ting var vanlig.

Vi ble ikke fulgt opp ang skole feks, husker en morgen en venn av dem kom innom. Foreldrene mine sov. Hun kledde meg ut, og sminket meg, slik at jeg ble en rockestjerne. Det viste seg at det var karneval på skolen, og vi skulle gå i tog. Hadde ikke hun kommet, hadde jeg kommet på skolen som vanlig. Dette var i 1.klasse.

Jeg kan fortelle endel, men mye har jeg fortrengt, noe av det har kommet opp i behandling, jeg har gått 4 år i traumebehandling. Jeg har i dag c-ptsd, generalisert angst, adhd'en og litt småplukk. Min bror sliter mye, men han vil ikke søke hjelp. Han har flyttet til andre siden av landet, og har mer eller mindre kuttet all kontakt med alle, også meg. Han er ekstra sint på meg, men jeg aner ikke hvorfor.

Jeg klarte meg ok i livet, etter ca fylte 21 år, før det rotet jeg meg bort i mye dritt, dop, feile folk osv, men jeg klarte på et vis å komme meg ut av det. Jeg fikk et barn noen år etter det, da var livet 100% på stell, men etter at barnet var født, begynte jeg å få flashbacks, jeg skjønte ikke hva det var. Jeg jobbet og studerte, hadde barn, og trente mye. Barnefar og jeg gikk fra hverandre, og da hadde jeg noen år der jeg slet litt psykisk. Traff en ny fyr, som lovet meg alt det jeg trengte, altså trygghet, noen å stole på, osv. Viste seg at jeg hadde endt opp i et forhold preget av psykisk vold, noe fysisk vold, og med min bakgrunn ble jeg ødelagt av det. Men etter 3,5 år kom jeg meg bort, med hjelp. Da var jeg helt isolert og helt nedbrutt. Men jeg klarte å komme igang med studier igjen, og fikk meg en utdannelse. 

Jeg traff en ny mann, etter at jeg hadde bestemt meg for å aldri ha noe forhold igjen. Men det var noe spesielt med denne mannen, og han klarte å komme bak muren min, og i dag er vi gift på 8.året. Men når jeg slapp han innpå meg, og dermed tok ned guarden litt, så raknet alt. Jeg traff veggen. For jeg har alltid vært opptatt hele dagen, jeg kunne ikke ha 5min med ro, for da begynte hodet. Jeg skjønte det ikke, men det var hodet og kroppen som holdt meg i gang, for å holde traumene på avstand. Men når jeg traff veggen, kom det mer og mer dritt, som jeg fremdeles ikke skjønte. Jeg fikk komme til på dps, for jeg ville starte opp igjen med adhd-medisiner, men jeg endte altså opp med 4 år med traumebehandling. Jeg er i dag ufør, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer tilbake i jobb, men det er min største drøm..

Off, dette ble langt, jeg hadde tenkt å bare skrive litt og kort🙈😅

Anonymkode: dde9c...140

Takk for at du deler. Dette var sterk kost 

Anonymkode: a2aa4...ab5

[Jadzia]

Jeg var en fryktelig naiv unge, så selv om jeg var med på fester og puber fra jeg var lita, så koblet jeg aldri det som et problem. Kompisene hans spanderte jo brus og peanøtter, jeg fikk stadig noe penger av dem osv. det var ikke før jeg var voksen og kona hans satte ned beinet jeg skjønte det var et problem. 
 

jeg er avholds selv, men det har ingenting med han å gjøre. Har ingen traumer eller uoppgjorte ting i forhold til alkoholen hans. Takler fint at andre drikker osv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hele livet fra jeg var født. Stakk av tidlig i tenårene og har vært alene om alt siden. Høytfungerende angst, PTSD, overansvarlig, pleaser, oppdrar alle rundt meg fordi jeg tror det er min plikt at det går bra med alle hvis ikke er det min skyld osv. Ingen har noensinne sett på meg at jeg innvendig er helt skrullete redd. Aldri fått det til i arbeidslivet, krevde for mye å ta igjen skolegang og utdannelse og overleve samtidig. Totalt traumeskadd. Null tillit til verden, faktisk har noen av de verste traumene kommet som følge av møtet med "hjelpeapparatet i velferdsstaten". 

Jeg kan håndtere alt. Blodig krig, katastrofer, døde folk. Null problem. Men jeg kan ikke elske. 

Anonymkode: da0cf...37d

Vet ikke hva jeg skal si, kjenner meg helt likt. 

Anonymkode: 9ca18...b26

[AnonymBruker]

Det vondeste var vel kanskje at foreldrene våre aldri kunne erkjenne at de hadde et problem, og svarte alltid med sinne hvis noen tok det opp. Jeg vokste opp med foreldre som var periodedrankere og voldelige.

Det var mye shabby folk innom hver eneste helg, helligdag, fridag osv. Ingen ferie eller høytid handlet om oss barna. Selv ikke på våre egne bursdager. Siden jeg var mye eldre enn mine søsken ble det en selvfølge at jeg skulle ta meg av de. Når mitt minste søsken var ett par uker gammel ble jeg forlatt sammen med babyen og ett søsken til som da var 3 år. Jeg var 10.

Det var så mye urettferdig ansvar, mye vondt å oppleve, det var ingen trygghetspersoner rundt da vennene til foreldrene mine var junkier eller alkoholikere, vi hadde ingen annen familie rundt som brydde seg. 

Jeg slet i mange år, og det har satt sitt preg på mitt liv som voksen. Jeg hadde jo tross alt lært at verden er utrygg og ingen bryr seg om meg siden jeg var født. Det tok mange år, og det er nok en livslang prosess, men jeg jobber stadig for å utfordre angsten og bygge opp selvfølelsen. Jeg har kommet ganske langt. Per nå klarer jeg noen ganger ikke helt å skjønne hvordan jeg har hatt den oppveksten og de utfordringene jeg har vært igjennom, for mitt liv er noe helt annet nå. Men jeg har vært i terapi i mange år og jobbet mye med det "indre barnet". 

Men jeg er takknemlig for livet mitt. De vonde opplevelsene jeg har hatt har formet meg til å bli en empatisk og omsorgsfull person. Jeg er en trygg voksen for barna mine, og de får aldri oppleve noe i nærheten av det jeg har vært igjennom. Ja jeg hadde store traumer etter en hel barndom med ekstrem omsorgssvikt, jeg har jobbet knallhardt i mange år for å komme meg igjennom det. Jeg vil si at jeg har klart meg utrolig bra. Livet mitt er godt og jeg føler at jeg har utrolig mye glede og kjærlighet rundt meg hver eneste dag.

Anonymkode: de0d8...132

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Takk for at du deler. Dette var sterk kost 

Anonymkode: a2aa4...ab5

❤️

 

Anonymkode: dde9c...140

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ja, jeg vokste opp med to foreldre som drakk, og er i dag svært preget av det. De drakk fra før jeg ble født, så jeg har hatt det rundt meg siden jeg var født. Jeg har bla adhd, som de (behandlere) regner med at jeg fikk fordi min mor drakk når hun var gravid med meg. 

Jeg har en lillebror som er 3 år yngre, og jeg har hatt et slags ansvar for han hele livet, jeg passet på han, passet på at han fikk mat, prøvde å skjerme han når de var full - spesielt når de hadde huset fullt av folk, noe som skjedde stort sett hver helg. Om ikke de var hjemme, var vi alene hjemme. 

Jeg har sett og opplevd så mye et barn ikke skal, for et lite barn er det rett og slett ekkelt, og skummelt, å se feks nakne folk som fløy rundt, noen hadde sex, andre sov, det var alltid høy musikk og masse roping og skriking. Små barn har ingenting på en voksenfest å gjøre.

Mine foreldre var ofte sint på meg, og ropte alt mulig til meg. At jeg ikke var ønsket, at jeg måtte komme meg bort og holde kjeft osv. De kunne også bli fysisk, som den gangen min mor var sliten og full på morgenkvisten, kun i trusen, hun satt og drakk og var oppe fordi hun og min far hadde kranglet. Min gamle farmor, som bodde i hageleiligheten, kom opp for å få meg på skolen, og jeg husker ikke hva som utløste det, men min mor var/ble rasende og begynte å kaste glassflasker på oss, mens hun brølte, husker jeg gjemte meg bak en stol. En annen gang ble min far forbanna på meg, for jeg gikk opp og spurte om de kunne dempe seg litt, og musikken, den gangen var det andre barn der også, barn av dem som var der. Han ble så sint at han grep meg rundt halsen og slengte meg ned i sengen. Og klemte til rundt halsen min, mens han brølte meg opp i ansiktet. Da var jeg 5-6 år. Slike ting var vanlig.

Vi ble ikke fulgt opp ang skole feks, husker en morgen en venn av dem kom innom. Foreldrene mine sov. Hun kledde meg ut, og sminket meg, slik at jeg ble en rockestjerne. Det viste seg at det var karneval på skolen, og vi skulle gå i tog. Hadde ikke hun kommet, hadde jeg kommet på skolen som vanlig. Dette var i 1.klasse.

Jeg kan fortelle endel, men mye har jeg fortrengt, noe av det har kommet opp i behandling, jeg har gått 4 år i traumebehandling. Jeg har i dag c-ptsd, generalisert angst, adhd'en og litt småplukk. Min bror sliter mye, men han vil ikke søke hjelp. Han har flyttet til andre siden av landet, og har mer eller mindre kuttet all kontakt med alle, også meg. Han er ekstra sint på meg, men jeg aner ikke hvorfor.

Jeg klarte meg ok i livet, etter ca fylte 21 år, før det rotet jeg meg bort i mye dritt, dop, feile folk osv, men jeg klarte på et vis å komme meg ut av det. Jeg fikk et barn noen år etter det, da var livet 100% på stell, men etter at barnet var født, begynte jeg å få flashbacks, jeg skjønte ikke hva det var. Jeg jobbet og studerte, hadde barn, og trente mye. Barnefar og jeg gikk fra hverandre, og da hadde jeg noen år der jeg slet litt psykisk. Traff en ny fyr, som lovet meg alt det jeg trengte, altså trygghet, noen å stole på, osv. Viste seg at jeg hadde endt opp i et forhold preget av psykisk vold, noe fysisk vold, og med min bakgrunn ble jeg ødelagt av det. Men etter 3,5 år kom jeg meg bort, med hjelp. Da var jeg helt isolert og helt nedbrutt. Men jeg klarte å komme igang med studier igjen, og fikk meg en utdannelse. 

Jeg traff en ny mann, etter at jeg hadde bestemt meg for å aldri ha noe forhold igjen. Men det var noe spesielt med denne mannen, og han klarte å komme bak muren min, og i dag er vi gift på 8.året. Men når jeg slapp han innpå meg, og dermed tok ned guarden litt, så raknet alt. Jeg traff veggen. For jeg har alltid vært opptatt hele dagen, jeg kunne ikke ha 5min med ro, for da begynte hodet. Jeg skjønte det ikke, men det var hodet og kroppen som holdt meg i gang, for å holde traumene på avstand. Men når jeg traff veggen, kom det mer og mer dritt, som jeg fremdeles ikke skjønte. Jeg fikk komme til på dps, for jeg ville starte opp igjen med adhd-medisiner, men jeg endte altså opp med 4 år med traumebehandling. Jeg er i dag ufør, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer tilbake i jobb, men det er min største drøm..

Off, dette ble langt, jeg hadde tenkt å bare skrive litt og kort🙈😅

Anonymkode: dde9c...140

Vil bare gi deg en varm klem ♥️

Anonymkode: 518a3...9d6

[Silvia515]

Min mor var og er alkoholiker. Min far har aldri hatt problemer med alkohol såvidt jeg vet. I barndommen var det egentlig ikke et stort problem for oss unger, men vi syntes synd på henne hvis hun ble dårlig dagen derpå. Hun tok aldri førerkort for bil (heldigvis) og mye ansvar havnet nok på min far. Far har nok fungert som både far og mor i perioder. 

Mor jobbet halv stilling helt til hun ble pensjonist. Jeg husker drikkingen først og fremst i helgene. Hun var sjelden meget full, men hun luktet sprit og var ofte trøtt. Mor likte drinker, noe jeg aldri rører. Jeg kan drikke vin eller øl, men står over alt som lukter sprit. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vil bare gi deg en varm klem ♥️

Anonymkode: 518a3...9d6

❤️

Anonymkode: dde9c...140

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Kan dere fortelle hvordan eller når dere fant ut av det? Og hvordan har det påvirket deg i barndommen og nå i voksenlivet ?

Anonymkode: a2aa4...ab5

De drakk forann meg hele tiden, hver dag. Og festing med folk hjemme.  Har påvirket meg mye. Vold, drikking, utrygghet,trusler osv. Drikker ikke rundt barna selv! De merker det mye tidligere enn folk tror!

Anonymkode: 22b30...a3d