Andre som har opplevd sterke påkjenninger med å ha et psykisk sykt familiemedlem?

[AnonymBruker]

Jeg har et voksent barn som har psykisk sykdom. Jeg opplever mye bekymringer rundt dette. Tenker på vedkommende hele tiden. Andre som har har eller har hatt en lignende påkjenning? Har du råd å komme med? 

Anonymkode: fa849...8da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2023 den 11.00):

Jeg har et voksent barn som har psykisk sykdom. Jeg opplever mye bekymringer rundt dette. Tenker på vedkommende hele tiden. Andre som har har eller har hatt en lignende påkjenning? Har du råd å komme med? 

Anonymkode: fa849...8da

Det er tøft å være pårørende til egne barn og det er dessverre sånn at mange foreldre som har barn som sliter utvikler stressrelaterte plager, angst og depresjon. Det er jo like mye barnet ditt selv om det er voksent. 
Det å ha noen utenforstående å prate med om bekymringene sine kan ofte hjelpe. Å gå rundt å gruble og bekymre seg i eget hode vil ikke være særlig nyttig over tid. Flere steder finnes det pårørendegrupper innen psykiatrien, kanskje det finnes noe slikt der du bor? 
På kognitiv.no finnes det mye selvhjelpsmateriell, både til den som sliter og pårørende. Kan være et tips å lese litt der inne. 
 

Gikk selv på en storsmell etter å ha bekymret meg for eget barn i mange år. Jeg var ikke flink til å prate om mine bekymringer og holdt det inni meg til jeg ble så utmattet og anspent at det bare stoppet opp. Det anbefales ikke.
Føler med deg og håper du finner noe som kan lette litt på påkjenningene du står i. ❤️

Anonymkode: a2d3c...886

[AnonymBruker]

Det er skikkelig tøft å være pårørende til noen med psykisk sykdom. Som foreldre til noen som sliter kan det gjerne bli altoppslukende, fordi man ønsker jo det beste for sitt barn. Det som er viktig er å ha noen å snakke med om dette, noen som kan lytte uten å dømme.

Men psykisk sykdom kan være så utrolig mye, og det som kan være et godt råd til noen kan gjerne være et helt elendig råd til noen andre. Det er jo også sånn at ens egen rolle i forbindelse med dette familiemedlemmet og deres lidelser har en vesentlig betydning, for det er dessverre også noen foreldre som har påført sine egne barn disse lidelsene. Kjenner selv noen som sliter med psykisk sykdom etter å ha vokst opp i et voldelig og ustabilt hjem, og mora hennes synes veldig synd på seg selv og sier ofte at "det er så tungt for meg fordi min datter er psykisk syk". Mora setter hele tiden seg selv i offerrollen, til tross for at hun selv har vært medvirkende årsak til nettopp det at datteren har det sånn. Jeg sier selvfølgelig ikke at dette gjelder deg, TS, men det er allikevel viktig å fremheve at det noen ganger er slik også, for mange psykiske lidelser har opphav i barndommen og kan være forårsaket av foreldrene.

Psykiske lidelser kan være så mangt, noen er medfødt mens andre er et resultat av hendelser i barndommen, og noen lidelser kan også være forårsaket av rus, f.eks. Noen som sliter med psykisk sykdom kan være relativt oppegående, mens andre blir stadig innlagt og kan slite med daglige gjøremål. Noen ønsker ikke noe særlig kontakt (særlig de som har lidelser på grunn av omsorgssvikt) mens andre kan bli direkte truende mot sine foreldre og forårsake mye redsel og uro, noe som gjør at man blir tvunget til å begrense kontakten for å beskytte seg selv.

Å bearbeide og finne løsninger på hvordan det å være pårørende til noen som sliter vil da være svært forskjellig, alt avhengig av hvilken lidelse det er snakk om, årsaken til det og oppførselen det medfører. Noen voksne barn som sliter psykisk må beskytte seg mot sine giftige foreldre som ikke klarer å innse hva de har gjort, mens i andre tilfeller må foreldrene beskytte seg mot alvorlig syke barn som oppfører seg truende. Kanskje det hadde vært litt lettere å komme med mer konkrete tips hvis du forklarte litt mer hva slags psykisk sykdom det dreier seg om, hvordan det påvirker hans eller hennes hverdag, deres forhold, osv?

Anonymkode: f4617...d7c