Hvor mye empati og forståelse rundt andres sorg forstår en 14,5 åring?

[AnonymBruker]

Jeg er mor til ei jente på 14 og et halvt år, og for 8 uker siden mistet jeg min mor, altså jentas mormor.

Hennes mormor døde etter lang tids sykdom men ble ikke dårlig før siste måneden, men jenta viste omtrent ingen følelser de ukene mormoren var på sykehus, og heller ikke den dagen mormoren døde.

I dagene som fulgte reagerte jenta heldigvis med gråt, og hadde behov for å snakke om mormoren og det som hadde skjedd.

De hadde et godt og tett forhold.

I begravelsen uken etter viste jenta ingen tegn til sorg eller gråt.

Jeg viser tegn til sorg dvs at jeg sover dårlig og har dårlig matlyst, og dette har jeg sagt flere ganger til min datter da jeg mener det naturlig å vise at jeg sørger.

Min datter har da lurt på hvorfor jeg sover dårlig og jeg sier det er fordi hennes mormor er død og at jeg savner henne sånn, for jeg var jo vant til å se henne nesten hver eneste dag, tekste og snakke med henne daglig siden vi var veldig nære, og når jeg sier dette virker hun overrasket.

Hun spør også om det går bra og det har hun alltid gjort til alle rundt seg, men akkurat nå føler jeg at det er litt rart å spørre om "det går bra", for da svarer jeg at "Nei det går ikke bra", også spør min datter meg hvorfor det ikke går bra og så må jeg forklare hvorfor jeg ikke har det bra.

Jeg spør henne også daglig om hvordan hun har det og prøver å finne ut hva som rører seg inni henne, men hun sier at hun har det bra og at ting er helt greit.

Er dette vanlig for jenter i den alderen?

 

Anonymkode: 96f91...758

[AnonymBruker]

Kondolerer.

Vi er alle forskjellige, store og små. Er ikke alle som dyrker sorgen og det kan man vel ha forståelse for. Er man død så er man død, da er de borte vekk, ja det er trist men det var jo et voksent menneske med barn og barnebarn, sannsynligvis en dame som hadde et godt liv. Da er det forståelig at hun ikke er helt i fra seg selv om hun sikkert savner henne, men man kan jo ikke gå å gråte og være trist og lei hele tiden heller. Det er jo ikke et barn som gikk bort med livet foran seg. Forstår godt jenta di jeg, ikke er det lett å komme med alle sine følelser når man har en mor som dyrker sorgen heller, som du har all rett til, du har mistet din mor. Men du må respektere at vi alle reagerer forskjellig uten at noe er galt eller feil av den grunn.

Anonymkode: e0daf...e72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kondolerer.

Vi er alle forskjellige, store og små. Er ikke alle som dyrker sorgen og det kan man vel ha forståelse for. Er man død så er man død, da er de borte vekk, ja det er trist men det var jo et voksent menneske med barn og barnebarn, sannsynligvis en dame som hadde et godt liv. Da er det forståelig at hun ikke er helt i fra seg selv om hun sikkert savner henne, men man kan jo ikke gå å gråte og være trist og lei hele tiden heller. Det er jo ikke et barn som gikk bort med livet foran seg. Forstår godt jenta di jeg, ikke er det lett å komme med alle sine følelser når man har en mor som dyrker sorgen heller, som du har all rett til, du har mistet din mor. Men du må respektere at vi alle reagerer forskjellig uten at noe er galt eller feil av den grunn.

Anonymkode: e0daf...e72

Dyrke sorgen? Har du stått opp med feil fot i dag?

Min mor døde 53 år gammel og var ikke en gammel dame mann forventet skulle dø såpass "ung".

Jeg forstår jo at jeg reagerer  annerledes for det er jo jeg som har sittet på dødsleiet og holdt min mor i hånden da hun døde, det er jeg som har vært hos begravelsesbyrå og presten for å tråkle sammen en begravelse, det er jeg så tar meg av alt papirarbeidet i forbindelse hennes død og jeg som har valgt ut gravstøtte, så jeg står i dette på en helt annen måte enn henne.

Ts

Anonymkode: 96f91...758

[AnonymBruker]

Ja, det er ganske vanlig i den alderen. Man er ikke ferdig utviklet og overskuer ikke helt de virkelig store og avgjørende tingene i livet. Empati er ikke så godt utviklet heller, stort sett.
 

Det er bra at mormor snakkes om, så bare fortsett med det. Hun kommer antakelig til å se tilbake på tiden med mormor med savn etter hvert som hun bli eldre. 
 
Veldig trist at du har mistet moren din, håper du får nok rom til å sørge og bearbeide dette.

Anonymkode: f3897...4e5

[AnonymBruker]

Det er vanskelig for barn å se foreldres behov av seg selv. Og spesielt hvis du ikke har konsekvent ytret egne behov i oppveksten.

Anonymkode: 585e4...2b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Forstår godt jenta di jeg, ikke er det lett å komme med alle sine følelser når man har en mor som dyrker sorgen heller, som du har all rett til, du har mistet din mor.

Anonymkode: e0daf...e72

Dette er jo virkelig ikke å «dyrke sorgen»? Tror ikke du har vært borti så mange sørgende før.. Det er viktig å være i kontakt med det som har skjedd, å ta lett på at en nærstående dør (når man er en velutviklet voksen) er bekymringsfullt og kan være tegn på komplisert eller forsinket sorgprosess. Å miste noen som står nær er en veldig stor overgang, og for de fleste en lengre prosess å avfinne seg med. 

Anonymkode: f3897...4e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er vanskelig for barn å se foreldres behov av seg selv. Og spesielt hvis du ikke har konsekvent ytret egne behov i oppveksten.

Anonymkode: 585e4...2b5

Jo har alltid snakket om følelser men min datter har alltid sett på det å gråte som et nederlag, har aldri snakket om at hun har det dårlig eller problemer med venninner hvis det ikke har vært veldig ille og hun er generelt en litt lukket jente.

Da katten vår døde for fem år siden og jeg måtte til dyrlegen og avlive den, så fortalte jeg datteren min etterpå at det var helt forferdelig trist å avlive pus før jeg dro på jobb om morgenen, og at jeg snufset hele veien til jobb etterpå, og da ble hun veldig overrasket over at  jeg viste følelser i det offentlige rom.

Ts

Anonymkode: 96f91...758

[Biloba]

Det finnes ikke en standard for modning i den alderen, de modnes individuelt. Jeg hadde mye empati igjen sorg selv ved bortgang av mer perifere (dødsfall hos jevnaldrende) i den alderen, men er sikkert helt vanlig på det som voksen. 

Hvis du ikke ellers har vært bekymret for hennes emosjonelle og sosiale utvikling tror jeg ikke du trenger å bli det nå. Typisk for tenåringer er å være selvopptatte. Du kan si at tapet av din mor nok vil prege deg på mange områder i lang tid, og at sorgen nok etrerhvert kommer mer i bakgrunnen, men likevel vil blusse opp iblant. 

Du kan ikke forvente at hun skal fungere som støtte for deg i dette. Noen 14-åringer ville prøvd å ta den rollen, men det er nok ikke bra. Det er lett å ha for store forventninger til en som begynner å minne om en liten dame/venninne, husk at hun er barn til hun har vokst seg inn i voksenrolle i sitt tempo, og at du i hennes øyne er en som klarer alt. 

Kondolerer med din mor. 

[AnonymBruker]

Tenåringer pleier å være ganske selvsentrerte. Tror ikke det er uvanlig at en 14 åring reagerer sånn. Bra du er åpen med henne om din sorg vertfall. Fint at du forklarer henne hvorfor du er litt anderledes nå. Du lærer henne at det er lov å sørge. Det er lov med unntakstilstand. Dette vil hun ta med seg videre i voksenlivet.

Kondolerer så masse ❤️ 

Anonymkode: f3b7e...627

[AnonymBruker]

Tenker hun er helt normal. Tenåringer er veldig godt til å leve i nuet.

 

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

I dagene som fulgte reagerte jenta heldigvis med gråt, og hadde behov for å snakke om mormoren og det som hadde skjedd.

Heldigvis? Skjønner ikke dette.

Hun har jo tydeligvis sørget.

'Anklagene' om at du dyrker sorgen kan jeg forstå, hvert fall i forhold til datteren din. Husk at du har hatt langt flere år med din mor enn hun har med sin mormor.

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg viser tegn til sorg dvs at jeg sover dårlig og har dårlig matlyst, og dette har jeg sagt flere ganger til min datter da jeg mener det naturlig å vise at jeg sørger.

Flere ganger attpåtil? Det naturlig for deg, og det er greit. Men ikke forvent at din datter skal reagere på samme måte som du. Dere er to forskjellige individer, med det følger også to forskjellige reaksjonsmønstre.

Anonymkode: 9f83c...d59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tenker hun er helt normal. Tenåringer er veldig godt til å leve i nuet.

 

Heldigvis? Skjønner ikke dette.

Hun har jo tydeligvis sørget.

'Anklagene' om at du dyrker sorgen kan jeg forstå, hvert fall i forhold til datteren din. Husk at du har hatt langt flere år med din mor enn hun har med sin mormor.

Flere ganger attpåtil? Det naturlig for deg, og det er greit. Men ikke forvent at din datter skal reagere på samme måte som du. Dere er to forskjellige individer, med det følger også to forskjellige reaksjonsmønstre.

Anonymkode: 9f83c...d59

Synes du at jeg dyrker sorgen når min mor gikk bort for åtte uker siden?

Da hadde jeg vært gjennom en måned der jeg satt ved siden av henne på på dødsleiet, så den første tiden er det faktisk vanlig å være i sjokk og ikke ta innover seg hva som har skjedd.

Selvfølgelig er det bra å vise følelser når noen av dine nærmeste går bort, enten i form av at man gråter eller at man har behov for å snakke om det som har skjedd.

Min datter har ikke vist noe som helst følelser før i dagene etter at min mor døde, og det er et sunt tegn ifølge helsesøster på skolen og også legene som behandlet min mor på sykehuset.

Min mor var syk i 2 år og vi visste at hun kom til å dø, men min datter viste ingen følelser de to årene hennes mormor var syk, men det var nok fordi hun ikke så at mormoren var veldig syk, og det at mormoren tok seg sammen når jenta var der på besøk.

Jeg har sagt at jeg er trøtt, lei meg og sliten kanskje 6 til 8 ganger siden min mor gikk bort.

Min mor var ikke en gammel dame men kun 53 år.

Ts

Anonymkode: 96f91...758

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo har alltid snakket om følelser men min datter har alltid sett på det å gråte som et nederlag, har aldri snakket om at hun har det dårlig eller problemer med venninner hvis det ikke har vært veldig ille og hun er generelt en litt lukket jente.

Da katten vår døde for fem år siden og jeg måtte til dyrlegen og avlive den, så fortalte jeg datteren min etterpå at det var helt forferdelig trist å avlive pus før jeg dro på jobb om morgenen, og at jeg snufset hele veien til jobb etterpå, og da ble hun veldig overrasket over at  jeg viste følelser i det offentlige rom.

Ts

Anonymkode: 96f91...758

Men er det plass til din datters sorg? Når hun ser hver dag at du forståelig nok  sliter så mye som du gjør, kan hun ikke legge sin sorg på deg. Hun må være sterk for dere begge, tror jeg. 

Snakk med henne og si at du tåler å høre hennes tanker, selv om du er lei deg. 

Det kan også være verdifult å sette av tid på dagen, eller en annen tid når din datter ikke er i nærheten, til å gå inn i sorgen og tenke gjennom alt det du ønsker av sorg-tanker. Dette kan frigjøre tid resten av dagen til å fokusere på andre og hverdagslige ting enn sorgen. Høres kanskje kaldt ut, men for mange er dette en redning i hverdagen. Din mor glemmes ikke selv om du gjør hyggelige ting. Hun ville nok at du skal leve videre med henne i hjertet og ikke i hodet til enhver tid. ❤️ 

[AnonymBruker]

Jeg var 12 da min mormor døde, hjemme hos oss. Kan huske jeg var litt lei meg den dagen og litt på skolen, men så gikk det liksom over. (Hun var mye eldre) og min mor hadde en annen reaksjon enn det du har. 

Jeg har utviklet en annen forståelse og empati etter den gang, så det er jo å håpe at datteren din gjør det samme.

Kondolerer 💔

 

Anonymkode: 11997...b20

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (9 minutter siden):

Men er det plass til din datters sorg? Når hun ser hver dag at du forståelig nok  sliter så mye som du gjør, kan hun ikke legge sin sorg på deg. Hun må være sterk for dere begge, tror jeg. 

Snakk med henne og si at du tåler å høre hennes tanker, selv om du er lei deg. 

Det kan også være verdifult å sette av tid på dagen, eller en annen tid når din datter ikke er i nærheten, til å gå inn i sorgen og tenke gjennom alt det du ønsker av sorg-tanker. Dette kan frigjøre tid resten av dagen til å fokusere på andre og hverdagslige ting enn sorgen. Høres kanskje kaldt ut, men for mange er dette en redning i hverdagen. Din mor glemmes ikke selv om du gjør hyggelige ting. Hun ville nok at du skal leve videre med henne i hjertet og ikke i hodet til enhver tid. ❤️ 

Det er god plass til min datters sorg og jeg har snakket med henne om hvordan hun har det.

Lærerne hennes er mer bekymret enn meg for henne, og jeg har gitt de beskjed at de må la henne være litt i fred og ikke snakke om hvordan hun har det hele tiden, for hvem synes dat er slitsomt.

De reagerer fordi hun virker upåvirket og har gjort det hele veien.

Ts

 

Anonymkode: 96f91...758

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg var 12 da min mormor døde, hjemme hos oss. Kan huske jeg var litt lei meg den dagen og litt på skolen, men så gikk det liksom over. (Hun var mye eldre) og min mor hadde en annen reaksjon enn det du har. 

Jeg har utviklet en annen forståelse og empati etter den gang, så det er jo å håpe at datteren din gjør det samme.

Kondolerer 💔

 

Anonymkode: 11997...b20

Hvilken reaksjon hadde din mor da?

Ts

Anonymkode: 96f91...758

[AnonymBruker]

Først kondolerer. Dernest, dette er helt normalt. Ikke alle barn har nære forhold til sine besteforeldre og ikke alle barn sørger åpenlyst. Veldig merkelig å anta at det kommer av manglende empati slik du antar med din datter. Dessuten er det tydelig at din sorg tar veldig mye plass hos dere og at du er veldig opptatt av at din måte å sørge på er den eneste riktige og belemrer din datter med det som ikke kan sees på som annet enn kritikk fordi hun ikke sørger slik du gjør. Strengt tatt er det du som framstår som den med manglende empati som bare ser deg selv og ikke forstår henne. Jeg synes du trenger å gå litt i deg selv i forhold til hvilke karakteristikker du tillegger din datter og hvorfor du har behov for å presse en form for synlig sorg ut av henne med stadige spørsmål og indirekte kritikk. Aksepter at dere er forskjellige og la henne være i fred. 

Anonymkode: 31982...bfb

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (16 minutter siden):

Men er det plass til din datters sorg? Når hun ser hver dag at du forståelig nok  sliter så mye som du gjør, kan hun ikke legge sin sorg på deg. Hun må være sterk for dere begge, tror jeg. 

 

Dette tenkte jeg også da jeg leste HI. Jeg har vokst opp med en mor som har så voldsomme følelser at det føles som om det ikke er igjen noe rom til mine. Jeg oppfattes også som en lukket person.

Anonymkode: adf6b...7e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvilken reaksjon hadde din mor da?

Ts

Anonymkode: 96f91...758

Av det jeg så og kan huske, mer av det praktiske slaget. Det ble hektisk med livreddene førstehjelp og så begravelse og et spetakkel av et arveoppgjør. 

Hun var jo lei seg, men sa ting som at det var naturlig at et gammelt menneske døde. 

Din mor var mye yngre og ting er mer tragisk enn når gamle folk dør. 

Anonymkode: 11997...b20

[AnonymBruker]

8 uker for en tenåring er evigheter. Hun har jo sørga og vist følelser men nei, det er ikke noe bekymringsverdig at tenåringen ikke har sorgen øverst og fremst i livet sitt i ukevis.

At du sørger som du gjør er selvsagt også helt greit og normalt, bare ikke forvent at det skal være likt for din datter. 
Jeg synes også det høres ut som at du er litt på kanten til å legge et ansvar over på datteren din her som hun ikke burde få, selv om sorgen er aldri så tung og viktig for de det gjelder så går også verden brutalt videre, for noen raskere enn andre som her med deg og din datter. Gjør det tydelig for henne at sorg er ulikt fra individ til individ og fra gang til gang, for deg er det tungt ennå, for henne er det ikke like tungt og begge deler er riktig.

Anonymkode: 9c454...dc0

[AnonymBruker]

Vet du, jeg er 26 og hadde samme reaksjon da onkelen min døde for noen år siden etter kort tid med kreft, 53 år gammel. Jeg var veldig glad i han og jeg så han som regel en gang i uka, så forholdet var nært. Jeg ble så overrasket over meg selv da han døde, for jeg felte ikke en eneste tåre. Jeg var lei meg, men samtidig... nummen? I begravelsen gråt jeg i ett sett, men etter begravelsen kjente jeg på en enorm lettelse. Det var godt at ventesorgen var over, rett og slett.

Selv om ingen har sett meg felle en tåre over dødsfallet hans siden begravelsen, betyr ikke det at jeg ikke har sørget. Jeg tenker på ham hver dag ennå, og det føles nesten ikke bedre ennå, tre år etterpå. Om noen hadde spurt meg om det gikk bra, hadde jeg svart det samme som datteren din. Det at jeg ikke reagerer tydelig utenpå kroppen, betyr ikke at jeg ikke har empati.

Anonymkode: c0145...7ac