Hvordan håndtere/oppdra babyer/barn med høyere temperament

[AnonymBruker]

Sønnen vår er snart 17 måneder og vi merker at han har veldig sterk vilje og temperament. Vi har hatt en tøff start med kolikk som varte i 7-8 måneder, samt melkeallergi, dårlige netter og mye uro. Det er enda ganske tøft, men det begynner sånn smått å lette.

Vi synes det er utfordrende å håndtere ham nå som han har begynt å bli viljesterk (i tillegg er han fysisk ganske sterk til å være så liten). Han er veldig tydelig på hva han vil og blir ekstremt frustrert når han ikke får det som han vil, det være seg å få det han peker på når han peker på det, å få den maten han vil, å få kniven som ligger på kjøkkenbenken og lignende. Mye i hverdagen er en kamp; han misliker når vi setter ham i vognen, når vi legger ham på stellebordet, protesterer ofte på å bli satt i stolen sin, trenger at vi er på gulvet med ham nesten hele tiden og står og henger i føttene våre når vi ikke kan være på gulvet med ham, han sover dårlig og bruke lang tid på å sovne (med mye gråting og hysteri), våkner mye i løpet av natten. Vi har oppfølging av barnelege uten at det finner noe annet fysisk enn melkeallergi 

Vi har nok gjort oss selv noen bjørnetjenster med å velge minste motstands vei fordi vi rett og slett måtte gjøre det vi kunne for å overleve det brutale første året, men nå ønsker vi å sette litt grenser og veilede ham sånn at vi ikke ender opp med et bortskjemt og kravstort barn. Han er jo enda veldig liten, men regner med man må begynne å sette grenser allerede når for å ikke ha en for stor jobb senere. Et eksempel på en utfordring som har oppstått i det siste er at vi her om dagen lot vi ham sitte på en vanlig stol for å få i ham smoothie med movicol (har gått på det lenge pga fortstoppelse) og nå vil han bare sitte på voksenstol når han spiser. Det går jo ikke når vi spiser middag, i tillegg vil han ofte stå på den stolen så det er ikke trygt å la ham sitte på den uten konstant oppsyn. Det blir høylytt protest når vi setter ham i tripp trapp stolen og ender opp med at han ikke spiser noe og bare kaster ting rundt seg. Vi er ganske utslitt av alle kampene og det eksplosive temperamentet. Vi gjør så godt vi kan i å være rolige og tålmodige, men det er jommen ikke alltid lett etter søvnløse netter og lange dager med sutring og misnøye.

Den ene tingen vi har gjort er å prøve å tilrettelegge hjemmet vårt for ham, sånn at det ikke er så mye "nei det kan du ikke gjøre" i hverdagen, men noen ting får vi ikke fjernet/endret på. En annen ting vi gjør er å prøve å inkludere ham i daglige gjøremål som å tømme oppvaskmaskin og sette inn i kjøleskapet. Vi prøver også å veilede ham når han gjør noe han ikke skal gjøre, feks når han kaster mat på gulvet eller klorer i ansiktet ("Du kan legge maten din her i stedet", "ikke klore, men stryke mamma i ansiktet"), men det fungerer jo ikke på alt og for å være ærlig har det ikke hatt noe særlig effekt å prøve å få ham til å gjøre ting annerledes. Hvis han klartrer opp på tv-benken og prøver å ta på TV-en vet vi ikke helt hva vi burde gjøre. Når vi tar ham ned eller gir ham oppmerksomhet rundt det begynner han å le. Hvis vi overser ham fortsetter ham. Til nå har vi prød å avlede, men virker ikke som om det funker.

Og kjære KG, vær så snill og ikke kritisere meg for hvordan jeg beskriver ham eller hvordan vi håndterer ham. Jeg er utslitt og nedfor, trenger ikke får krasse kommentarer, trenger råd ❤️ Jeg elsker sønnen min og vil det beste for ham. Kan legge til at jeg vet at alle barn kan oppføre seg sånn, men det er ingen tvil om at vår sønn er litt mer voldsom enn det gjennomsnittlige barnet, i hvert fall blant de vi omgåes. De har også kommentert at han er ganske bestemt i barnehagen også sammenlignet med de fleste andre barna. 

Hva er dine beste tips for å oppdra/veilede et barn med litt høyere vanskelighetsgrad? ❤️ 

Kanskje det er noen bøker eller spesifikke podkast-epsioder som inneholder gode konkrete tips?

Anonymkode: 1782d...eab

[AnonymBruker]

Temperament hos barn kommer som regel fra foreldre, så først må dere sette dere inn i hvordan dere er foran barnet og gå derfra.

Anonymkode: 574c2...cf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Temperament hos barn kommer som regel fra foreldre, så først må dere sette dere inn i hvordan dere er foran barnet og gå derfra.

Anonymkode: 574c2...cf3

Mannen min er en meget rolig og avbalansert type som sjelden lar seg vippe av pinnen, jeg er litt mer stressa og har kortere lunte, men det er ikke sånn at jeg står og kjefter eller er sinna foran sønnen min. Hva med å komme med litt mer enn å be oss "ta det derfra"? Hvordan mener du vi skal ta det derfra? 

Jeg kjenner hissige folk som har fått rolige babyer og rolige folk som har fått hissige babyer så dette synes jeg er litt mye å legge på oss som foreldre. Selvsagt kan man arve oppførsel fra foreldre, men jeg tviler på at det faktum at han har hatt vondt i magen og grått store deler av livet er fordi jeg ikke er like tålmodig som mannen min. Vi gjør så godt vi kan i en ganske heftig hverdag så denne kommentaren var det lite hjelp i.

 

 

Anonymkode: 1782d...eab

[AnonymBruker]

Jeg har en av hver; en rolig og en viljesterk. Den viljesterke kom først og jeg var dårlig på å sette grenser. Man må sørge for å alltid være uthvilt og rolig, men bestemt sette grenser. Faste rutiner er alfa og omega. Lykke til. Har vært enormt krevende, for å være ærlig.

Anonymkode: 32fa1...5fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Temperament hos barn kommer som regel fra foreldre, så først må dere sette dere inn i hvordan dere er foran barnet og gå derfra.

Anonymkode: 574c2...cf3

Det er bare tull. Hvis du ikke mener genetikken da? For personlighet er arvelig. 

TS: Jeg har tre veldig ulike barn. Den eldste er som du beskriver, og de to neste kom ut ferdig oppdratt. Det er helt vill forskjell. 

Råd; Tålmodighet, fasthet, fjern barnet og si nei, og ikke gi dere. Avled, gå ut på en lekeplass slik at dere slipper å si nei. Fjern alt og sikre alt. Finn en aktivitet som går an å holde på som engasjerer. 

Det å oppdra et slikt barn krever 5 ganger mer enn de to som jeg referete til som kom etter. Det er bare slik det er. 

Anonymkode: d72ba...fee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har en av hver; en rolig og en viljesterk. Den viljesterke kom først og jeg var dårlig på å sette grenser. Man må sørge for å alltid være uthvilt og rolig, men bestemt sette grenser. Faste rutiner er alfa og omega. Lykke til. Har vært enormt krevende, for å være ærlig.

Anonymkode: 32fa1...5fa

Takk for svar. Ja, det er enormt krevende. Synes det snakkes lite om hvor ulike barn kan være og dermed hvor utrolig mye mer krevende det kan være for noen foreldre. Det er en generell enighet om at det er slitsomt å ha barn til tider, men det er enorm forskjell på hvordan hverdagen vår er vs noen av vennene våre med barn på samme alder. 

Jeg har ikke vært utvilt de siste to årene dessverre. Sov dårlig i graviditeten, sov åpenbart dårlig de første 6 månedene og nettene er enda ekstremt slitsomme. Han våkner ofte og gråter mye. Vi sover på hvert vårt soverom, men den er ikke lydtett så vi ligger våkne begge to uansett hvem som har "nattevakten". Han står opp grytidlig (kl 05) og da er vi ikke opplagt. Da er det ganske slitsomt å starte dagen med protester på stellebordet, kasting av mat og konstant misnøye 😔.

Vi prøver å innføre så gode rutiner som mulig. På gode dager er det greit å følge dem og han blir motivert av å vite hva som skal skje, men når han har en dårlig dag (som han dessverre ofte har) hjelper det lite med rutinene.

Anonymkode: 1782d...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er bare tull. Hvis du ikke mener genetikken da? For personlighet er arvelig. 

TS: Jeg har tre veldig ulike barn. Den eldste er som du beskriver, og de to neste kom ut ferdig oppdratt. Det er helt vill forskjell. 

Råd; Tålmodighet, fasthet, fjern barnet og si nei, og ikke gi dere. Avled, gå ut på en lekeplass slik at dere slipper å si nei. Fjern alt og sikre alt. Finn en aktivitet som går an å holde på som engasjerer. 

Det å oppdra et slikt barn krever 5 ganger mer enn de to som jeg referete til som kom etter. Det er bare slik det er. 

Anonymkode: d72ba...fee

Tusen takk for gode ord og råd ❤️

Vi (og spesielt jeg) følger oss utrolig mislykket som foreldre. Det gjør noe med deg å ikke kunne trøste barnet ditt når det har vondt og det hjelper ikke på at vi ikke klarer å hindre alle sinneutbruddene og å møte behovene hans. 

Var ditt første barn mer krevende å oppdra hele veien enn de to andre eller jevnet deg seg ut med alderen? (Spurte jeg håpefullt 😅).

Anonymkode: 1782d...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusen takk for gode ord og råd ❤️

Vi (og spesielt jeg) følger oss utrolig mislykket som foreldre. Det gjør noe med deg å ikke kunne trøste barnet ditt når det har vondt og det hjelper ikke på at vi ikke klarer å hindre alle sinneutbruddene og å møte behovene hans. 

Var ditt første barn mer krevende å oppdra hele veien enn de to andre eller jevnet deg seg ut med alderen? (Spurte jeg håpefullt 😅).

Anonymkode: 1782d...eab

haha...Vet ikke hva jeg skal svare på det. Hun er 25 år og holder på med en masteroppgave. Det har mao gått veldig fint med henne! Hun er jo bestemt som få, og vet hva hun vil- og krever det! Hun kan enda være sint  Jeg synes vel at det ble lettere da hun var 4-5 år og vi kunne prate sammen skikkelig. Men jeg vet ikke; Unger er så forskjellig, at hva som gjelder for din er jo ikke lett å si.

Jeg tenker at du skal gi han/henne trygghet, være god, trøste, oppmuntre, samtidig som du er litt bestemt på grenser og rutiner. Min unge kunne bli vilt opphengt i klistermerker som hun fikk lov til å klistre på når tenner var pusset. Slike småting kunne gjøre hele verden bedre. Rutiner og oppmuntring. Barn trenger både grenser og masse trygghet. Akkruat nå trenger vel dette barnet nesten bare trygghet. For det er vanskelig å oppdra noen som er så liten. Da handler det mer om å være der. 

Så tenker jeg at barnet har havnet litt galt ut med mye smerter. Da har han kanskje hatt det vondt grunnet denne allergien, og trenger en tid å finne ro på nå som det er sjekket ut. Kanskje har det ført til litt høye skuldre hos dere som igjen smitter over på barnet. Kanskje dere trenger å finne roen sammen. Tenk litt over hva som fungerer når det er rolig. ...og så er det noe med å dempe aktiviteter slik at det er tilpasset barnet. Det er ikke noe vits å gå på bytur med en slikt barn. Det blir ikke kos. 

Anonymkode: d72ba...fee

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar. Ja, det er enormt krevende. Synes det snakkes lite om hvor ulike barn kan være og dermed hvor utrolig mye mer krevende det kan være for noen foreldre. Det er en generell enighet om at det er slitsomt å ha barn til tider, men det er enorm forskjell på hvordan hverdagen vår er vs noen av vennene våre med barn på samme alder. 

Jeg har ikke vært utvilt de siste to årene dessverre. Sov dårlig i graviditeten, sov åpenbart dårlig de første 6 månedene og nettene er enda ekstremt slitsomme. Han våkner ofte og gråter mye. Vi sover på hvert vårt soverom, men den er ikke lydtett så vi ligger våkne begge to uansett hvem som har "nattevakten". Han står opp grytidlig (kl 05) og da er vi ikke opplagt. Da er det ganske slitsomt å starte dagen med protester på stellebordet, kasting av mat og konstant misnøye 😔.

Vi prøver å innføre så gode rutiner som mulig. På gode dager er det greit å følge dem og han blir motivert av å vite hva som skal skje, men når han har en dårlig dag (som han dessverre ofte har) hjelper det lite med rutinene.

Anonymkode: 1782d...eab

Mitt eldste har vært for å være ærlig et mareritt til tider. Får høre han er svært oppvakt, energisk, sosialt kompetent men også svært viljesterk. Kan gå begge veier for fremtiden; enten supervellykka eller en som driter i alt 😅😅 Neida, men joda, er mye bekymra. Tipset i stort sett alle bøker om viljesterke barn jeg har lest er faste rutiner, konsekvent oppdragelse, ha stort overskudd (har 1 yngre barn, så jeg vet hvor vanskelig det er), møte på følelser og validere ofte, gi masse 1-1 tid. 

Anonymkode: 32fa1...5fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Temperament hos barn kommer som regel fra foreldre, så først må dere sette dere inn i hvordan dere er foran barnet og gå derfra.

Anonymkode: 574c2...cf3

Feil. 

 

Anonymkode: 43acc...0cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

haha...Vet ikke hva jeg skal svare på det. Hun er 25 år og holder på med en masteroppgave. Det har mao gått veldig fint med henne! Hun er jo bestemt som få, og vet hva hun vil- og krever det! Hun kan enda være sint  Jeg synes vel at det ble lettere da hun var 4-5 år og vi kunne prate sammen skikkelig. Men jeg vet ikke; Unger er så forskjellig, at hva som gjelder for din er jo ikke lett å si.

Jeg tenker at du skal gi han/henne trygghet, være god, trøste, oppmuntre, samtidig som du er litt bestemt på grenser og rutiner. Min unge kunne bli vilt opphengt i klistermerker som hun fikk lov til å klistre på når tenner var pusset. Slike småting kunne gjøre hele verden bedre. Rutiner og oppmuntring. Barn trenger både grenser og masse trygghet. Akkruat nå trenger vel dette barnet nesten bare trygghet. For det er vanskelig å oppdra noen som er så liten. Da handler det mer om å være der. 

Så tenker jeg at barnet har havnet litt galt ut med mye smerter. Da har han kanskje hatt det vondt grunnet denne allergien, og trenger en tid å finne ro på nå som det er sjekket ut. Kanskje har det ført til litt høye skuldre hos dere som igjen smitter over på barnet. Kanskje dere trenger å finne roen sammen. Tenk litt over hva som fungerer når det er rolig. ...og så er det noe med å dempe aktiviteter slik at det er tilpasset barnet. Det er ikke noe vits å gå på bytur med en slikt barn. Det blir ikke kos. 

Anonymkode: d72ba...fee

Haha. Jeg skjønner. Det kan selvsagt være en stor fordel å være viljesterk, ser for meg at mange av verdens mest fremgangsrike mennesker har vært viljesterke, så jeg får trøste meg med det 😅

Vi har veldig fokus på trygghet og jobber mye med å møte ham og følelsene hans. Når han har en tung dag og bare knekker sammen på gulvet avslutter vi hva enn vi holder på med for å sette oss ned og være med ham, så får heller oppvasken vente eller middagen bli svidd. Mener ikke nødvendigvis å oppdra ham nå, men føler vi må sette grenser for på et eller annet tidspunkt har han fått uvaner det blir verre å jobbe med. Det siste jeg ønsker er å gjøre ham til et barn andre synes er usjarmerende og bortskjemt. Vet bare ikke helt hvordan vi setter de grensene.

God idé med klistremerker. Når han blir litt større kan det hende vi skal begynne med noe sånn for å få til de obligatoriske hverdagsoppgavene. Nå er han veldig gira på å kaste bleien når vi har skiftet (han elsker å kaste ting! 😂) og da vet han at vi er ferdige på badet, men det fungerer dessverre ikke å lokke med det for å få lagt ham på stellebordet. Akkurat det blir nok enklere når hanb lir litt større og forstår mer.

Vi har absolutt kommet skjevt ut. Vil tro jeg hadde en mild form for fødselsdepresjon og for å være ærlig ble vi jo ikke kjent med ham før han sluttet å gråte i timesvis hver dag. Overraskende nok fungerer det faktsik bedre å gå på bytur med ham enn å være hjemme. Da blir han unrderholdt og glemmer nok bort frustrasjonen litt. De verste dagene er de vi er fanget hjemme enten grunnet vær eller sykdom.

Tusen takk for mange gode råd.

Anonymkode: 1782d...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Mitt eldste har vært for å være ærlig et mareritt til tider. Får høre han er svært oppvakt, energisk, sosialt kompetent men også svært viljesterk. Kan gå begge veier for fremtiden; enten supervellykka eller en som driter i alt 😅😅 Neida, men joda, er mye bekymra. Tipset i stort sett alle bøker om viljesterke barn jeg har lest er faste rutiner, konsekvent oppdragelse, ha stort overskudd (har 1 yngre barn, så jeg vet hvor vanskelig det er), møte på følelser og validere ofte, gi masse 1-1 tid. 

Anonymkode: 32fa1...5fa

Haha. Sant. Blir spennende å se. Det positive er at jeg tror han neppe vil la seg overkjøre. Jeg var selv ganske lik som barn og jeg tillot ikke andre å være slem med meg eller vennnen mine og jeg stod opp for jenta i klassen som ble mobbet, så man kan absolutt bruke viljen sin til noe godt. 

Takk for tips. Rutiner er tydeligvis alfa omega. Om du har tips til lesestoff må du gjere dele

Anonymkode: 1782d...eab

[AnonymBruker]

Jeg hadde selv et stort temperament som barn, i følge mine foreldre, og min første er visst nok en tro kopi av meg. Hun er to nå.

Hun er viljesterk, men stort sett blid, så det gjør vel at det ikke føles helt håpløst ut😅 Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd som kan hjelpe, men jeg synes mye løsnet da språket kom litt, og da hun kunne forstå mer av alt vi sa. Hun er nå i en periode hvor hun slår f.eks, og den "Det er ikke lov å slå, da får xx vondt" fungerer dårlig, da hender det hun bare ser på meg og slår igjen. Og igjen. Vi sier det fortsatt, men legger til "kan du fortelle meg hva du vil?", og ofte er det kos og oppmerksomhet. Noen ganger en leke som lillesøster har. Ved sistnevnte kan det slå to veier hvis vi sier at lillesøster leker med den, så hun må vente. Det hender hun da får et lite sammenbrudd, da får vi bare gi trøst eller avstand, og andre ganger kan vi finne en annen leke eller gjøre noe annet sammen.

Ellers har jeg også spurt meg selv noen ganger hvorfor jeg sier nei eller bestemmer ditt og datt. Vi må selvfølgelig pusse tenner, kle på oss osv, men i noen situasjoner kan vi faktisk slippe opp litt. Jeg kommer ikke på et eneste eksempel akkurat nå, men noen ganger sier jeg nei eller bestemmer at vi må gjøre det sånn fordi det passer meg, men det MÅ ikke gjøres sånn. Det gir mindre kamper i hverdagen.

Vi bruker tid på å forberede at vi skal ting, hvorfor vi må det osv, og hun får velge mellom et par utvalgte ting i situasjonene det går.

Så alt i alt er rådet mitt kanskje å være bestemt og tålmodig når det trengs, men velg kampene. Bortsett fra det er det å holde ut, det blir bedre når dere kan kommunisere bedre. Hos oss var det tyngst fra før hun var året og til ca halvannet år, også har det bedret seg gradvis derfra.

Anonymkode: b340a...539

[AnonymBruker]

Alt du skriver, TS, er som å lese om meg selv og barnet mitt. Jeg har lest hele tråden og det er sim om jeg skulle ha skrevet det selv. Enormt viljesterk og kraftfull gutt her på samme alder som din. Sterkt temperament. Startet også livet med kolikk og reagerte på melk, tidlig våken, våkner ofte om natta, skal protestere på ting jeg ser andre jevngamle protesterer lite eller ingenting på, er svært tålmodig med ham, validerer følelsene hans, setter grenser, osv. Var en lettelse da jeg også barnehagen kommenterte energien og viljen hans. Da fikk jeg liksom bekreftet at det ikke bare var "jammen sånn er jo ALLE barn!“. Min opplevelse er at mine venninner som har like gamle barn som min, er at de har et langt roligere og mer medgjørlig barn. 

Takker deg derfor for denne tråden - godt å vite vi er flere... Og takk for dere som skriver som har flere barn, som bekrefter at barn er ulike og krever rett og slett mer enn andre. Gjør at jeg ikke føler meg så mislykka som relativt nybakt førstegangsmamma... 

Anonymkode: 00fb3...38a

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi synes det er utfordrende å håndtere ham nå som han har begynt å bli viljesterk (i tillegg er han fysisk ganske sterk til å være så liten).

Det er skremmende at to myndige mennesker anser et småbarn på under halvannet år som fysisk sterk og viljesterk.

Det er ikke noe spesielle råd som kan gis, annet enn at dere må stå i valgene deres om hvilke regler dere har i hjemmet deres. Om legging så tar tre timer en dag, så er det tiden det tar. Dersom dere alltid velger minste motstands vei, så lærer barnet hvordan det kan påvirke (og etter hvert manipulere, når det er modent nok til å være kalkulerende) situasjonen rundt seg til sin fordel.

Endret 28. november 2023 av kaarebjarne

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Temperament hos barn kommer som regel fra foreldre, så først må dere sette dere inn i hvordan dere er foran barnet og gå derfra.

Anonymkode: 574c2...cf3

Herregud 😅

Anonymkode: eca21...958

[AnonymBruker]

kaarebjarne skrev (2 minutter siden):

Det er skremmende at to myndige menneske anser et småbarn på under halvannet år som fysisk sterk og viljesterk.

Det er ikke noe spesielle råd som kan gis, annet enn at dere må stå i valgene deres om hvilke regler dere har i hjemmet deres. Om legging så tar tre timer en dag, så er det tiden det tar. Dersom dere alltid velger minste motstands vei, så lærer barnet hvordan det kan påvirke (og etter hvert manipulere, når det er modent nok til å være kalkulerende) situasjonen rundt seg til sin fordel.

Vet ikke om du med vilje velger å misforstå hva jeg skriver. At et barn på snart halvannet år kan være viljesterk står jeg inne for. Det betyr ikke at jeg mener han er manipulerende, men han vet hva han vil og reagerer hvis han ikke får det som han vil.

Vet ikke hvorfor du synes det er skremmende at jeg sier han er fysisk sterk? Noen barn er små, lette og enkle å holde fast ved behov. Et par av barna på hans alder i barnehagen har en helt annen fysikk enn ham for å ta et eksmepl. Han kjemper i mot (feks da vi skulle ta blodprøve måtte det fire sykepleiere, samt far til for å holde ham i ro. De kommenterte at det sjelden må så mange til for å holde fast et barn). Om du trenger ytterligere forklaringn forklaring på hvorfor jeg kommenterte at han er sterk og at det kan være en ekstra utfordring er det et eksempel her: Han hater å bli skiftet på så når man står og skifter bæsjebleie og han velger å kjempe i mot er det nesten umulig å ikke ende opp med bæsj over hele ham og stellebordet hvis vi kun er en voksen som gjør det. 

Du sier det ikke er speiselle råd å gi, men om du leser tråden er det mange som har kommet med gode konkrete og generelle råd så her tenker jeg du tar feil. 

Anonymkode: 1782d...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for gode ord og råd ❤️

Vi (og spesielt jeg) følger oss utrolig mislykket som foreldre. Det gjør noe med deg å ikke kunne trøste barnet ditt når det har vondt og det hjelper ikke på at vi ikke klarer å hindre alle sinneutbruddene og å møte behovene hans. 

Var ditt første barn mer krevende å oppdra hele veien enn de to andre eller jevnet deg seg ut med alderen? (Spurte jeg håpefullt 😅).

Anonymkode: 1782d...eab

Dere trenger ikke hindre sinneutbruddene hans. La han få føle det han føler, mens dere foreldre  beholder roen. Snakk med han om det når han har roet seg. "Det er lov å være sint, men det er ikke lov å slå". "Ja, det er vondt å ikke få det man har lyst på. Det syns mamma og pappa også". "Det er helt greit å bli lei seg, men du får ikke kjeks nå." 

Vær konsekvente og ikke gi dere av frykt for at han skal bli sint. Da blir det bare værre neste gang.

Vi har noen bøker om følelser. Jeg pleier å la min lille "styreleder" velge den boken hun syns passet best etter et sinneutbrudd. Jeg tenker alltid at hun burde velge "sint" boken, men hun velger somregel ut "lei seg" boken. 

Det blir vanligvis bedre, når språkforståelsen blir bedre.

Anonymkode: eca21...958

[AnonymBruker]

Jeg syns han høres ut som en helt normal unge på halvannet år jeg. 

Vær konsekvente, velg deres kamper,  og ikke gi for mange valgmuligheter.

Anonymkode: 5f5f1...821

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg hadde selv et stort temperament som barn, i følge mine foreldre, og min første er visst nok en tro kopi av meg. Hun er to nå.

Hun er viljesterk, men stort sett blid, så det gjør vel at det ikke føles helt håpløst ut😅 Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd som kan hjelpe, men jeg synes mye løsnet da språket kom litt, og da hun kunne forstå mer av alt vi sa. Hun er nå i en periode hvor hun slår f.eks, og den "Det er ikke lov å slå, da får xx vondt" fungerer dårlig, da hender det hun bare ser på meg og slår igjen. Og igjen. Vi sier det fortsatt, men legger til "kan du fortelle meg hva du vil?", og ofte er det kos og oppmerksomhet. Noen ganger en leke som lillesøster har. Ved sistnevnte kan det slå to veier hvis vi sier at lillesøster leker med den, så hun må vente. Det hender hun da får et lite sammenbrudd, da får vi bare gi trøst eller avstand, og andre ganger kan vi finne en annen leke eller gjøre noe annet sammen.

Ellers har jeg også spurt meg selv noen ganger hvorfor jeg sier nei eller bestemmer ditt og datt. Vi må selvfølgelig pusse tenner, kle på oss osv, men i noen situasjoner kan vi faktisk slippe opp litt. Jeg kommer ikke på et eneste eksempel akkurat nå, men noen ganger sier jeg nei eller bestemmer at vi må gjøre det sånn fordi det passer meg, men det MÅ ikke gjøres sånn. Det gir mindre kamper i hverdagen.

Vi bruker tid på å forberede at vi skal ting, hvorfor vi må det osv, og hun får velge mellom et par utvalgte ting i situasjonene det går.

Så alt i alt er rådet mitt kanskje å være bestemt og tålmodig når det trengs, men velg kampene. Bortsett fra det er det å holde ut, det blir bedre når dere kan kommunisere bedre. Hos oss var det tyngst fra før hun var året og til ca halvannet år, også har det bedret seg gradvis derfra.

Anonymkode: b340a...539

Takk for svar. Godt poeng med det å si nei bare for å si nei. Jeg jobbet i barnehage for mange år ved siden av studiene og da tok jeg meg selv i å si nei til ting fordi jeg selv synes det ble litt slitsomt. Da endret jeg meg. Det har jeg prøvd å være bevisst på nå også, men det er stor forskjell på å jobbe i barnehage og å være mor, det er i hvert fall sikkert! 😅

Takk for råd ❤️ 

Anonymkode: 1782d...eab