Noen andre kvinner her som har bestemt seg for å være enslige resten av livet?

[AnonymBruker]

Lurte på om det er noen andre kvinner som velger å gå samme vei som meg selv. 

Jeg har vært i et par forhold før, og forholdene varte noen år, men nå har jeg vært singel i snart 5 år. Er 29 år gammel. Jeg har i både oppvekst og voksenlivet virkelig mistet tilliten til andre mennesker. Jeg har blitt skuffet så mange ganger, også av partnere, og jeg har stadig opplevd at ting ikke alltid er som man tror. Etter mitt forrige brudd tenkte jeg at jeg ikke orker mer av dette. Det å oppleve at noen ødelegger tilliten man har er vanvittig sårt for meg, jeg tror faktisk det er det mest sårende jeg har opplevd, det at andre er illojale mot meg. Jeg blir varm i hodet bare jeg tenker på det (og ikke på den gode måten..). Jeg var en håpløs romantiker før, men dette har jo visna helt. 

Nå skal det sies at jeg har slitt en del med den mentale helsen utenom dette, og jeg har et generelt pessimistisk og trist syn på verden og folk. Dette har egentlig bare blitt verre, og det har føltes sårt, for jeg har strittet imot over lang tid. Selv om jeg ikke har ønsket å gå inn i et forhold igjen har jeg vært lei meg og savnet det, og jeg har mange ganger tenkt på og drømt om å få kjæreste igjen. Jeg savner så klart nærhet og sex, men jeg har kommet til et punkt der jeg er usikker på om jeg kan få følelser for menn, samt tenne på de og ha sex med de. Jeg er ikke lesbisk, men jeg føler ikke denne tiltrekningen mot menn lenger. 

Det har vært noen få uskyldige flørter de siste årene, og jeg har også blitt betatt av et par menn. Men så går det en liten stund (uten at det skjer noe, vi har ikke sex eller kysser), jeg trekker meg tilbake og minner meg selv på hvor galt det kan gå. Da mister jeg følelsene og går videre. Jeg ser ikke noen grunn til å kaste bort livet mitt på å være lykkelig med noen som uansett vil såre meg eller forlate meg. 

Så var det jo dette med barn. Jeg har egentlig litt lyst på barn. Men dette må jeg ha en mann til, barnet burde jo ha en pappa, men tanken på dette gjør meg faktisk kvalm, så jeg velger bort barn også. 

Det høres kanskje ut som jeg er bitter og ulykkelig men egentlig så jeg ikke det. Jeg har vært ulykkelig lenge, før, men jeg har følt en slags ro nå de siste månedene som er utrolig god. Jeg slipper å tenke på at jeg må ha sex når jeg ikke vil, jeg slipper å måtte rydde opp etter en annen, vaske en annens klær, jeg kan sove når jeg vil, spise det jeg vil til middag, jeg kan legge opp dagene akkurat slik jeg ønsker. Jeg kan bestemme alt selv og jeg har ingen som trigger usikkerheten i meg, faktisk har jeg blitt mer selvsikker, trygg på meg selv, mer glad i kroppen min fordi det er ikke utseendet på den som gir den verdi, men hvordan den fungerer og hvordan helsa mi er. Menn får meg til å føle meg motsatt, at det eneste som betyr noe er utseende og kropp, sex er det viktigste i verden osv. Jeg slipper å bli sjalu eller lei meg fordi han beundrer andre kvinner og ønsker å være med andre kvinner, jeg slipper ikke minst å bli bedratt og sviktet. Jeg har blitt sviktet på de punktene i livet mitt hvor jeg virkelig trengte at han IKKE gjorde det, men er vel vanskelig å være trofast når ting ikke går så bra med dama si, I guess. 

Før når jeg lengtet etter kjæreste så tenkte jeg at han vil bare være med meg en kort tid uansett, når jeg blir eldre er jeg ikke attraktiv lenger og da vil han ikke ha meg lenger, han vil uansett dumpe meg, uansett bedra meg, kjærlighet og forhold er bortkastet tid da det uansett går i oppløsning og alt du sitter igjen med er minner du uansett bare blir trist av å tenke på. 

Jeg har elsket og tapt, så jeg klarer meg. Jeg går ikke glipp av noe. Jeg er glad for at jeg endelig har sluttet fred med det her, så godt som jeg har. Jeg lurer på om andre kvinner har gjort det samme. 

 

Anonymkode: 75df0...0ff

[AnonymBruker]

Syns det er trist du ikke har tro på at noen vil være lojal mot deg, men forstår fullstendig hvor du kommer fra for det er sykt mye dritt der ute, skulle ikke vært lov.

Om du ombestemmer deg, har du tid. Kanskje du bare sørger det som var og trenger å sitte gjennom en vinter før du våger deg ut igjen? Ikke at du må, du gjør akkurat som du vil 😊

Om du syns roen over å være alene er verdt mer enn høydepunktene som kan risikere i sorg, så tar du rett valg. Men den sjangsen kan også føre til et fint forhold, så du husker på det og jeg ikke heier på at du skal legge bort noe du egentlig ønsker i frykt for å ikke være god nok. 

Håper du får det du ønsker, hva enn det er 

Anonymkode: 6c342...aa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Syns det er trist du ikke har tro på at noen vil være lojal mot deg, men forstår fullstendig hvor du kommer fra for det er sykt mye dritt der ute, skulle ikke vært lov.

Om du ombestemmer deg, har du tid. Kanskje du bare sørger det som var og trenger å sitte gjennom en vinter før du våger deg ut igjen? Ikke at du må, du gjør akkurat som du vil 😊

Om du syns roen over å være alene er verdt mer enn høydepunktene som kan risikere i sorg, så tar du rett valg. Men den sjangsen kan også føre til et fint forhold, så du husker på det og jeg ikke heier på at du skal legge bort noe du egentlig ønsker i frykt for å ikke være god nok. 

Håper du får det du ønsker, hva enn det er 

Anonymkode: 6c342...aa0

Det er veldig mye dritt. Mesteparten vet vi ikke om heller. 

Jeg har sørget ferdig og jeg føler jeg har kommet meg videre etter forrige brudd, men jeg merker at jeg uansett ikke klarer å "komme nærme" menn eller få en emosjonell tilknytning til de. Jeg har kun klart å hatt sex med de jeg har en emosjonell tilknytning til, så sex er jo heller ikke noe som frister meg. Jeg kan fantasere og kose meg ofte, men når det kommer til tanken på faktisk ekte sex i virkeligheten så er jeg ikke fristet i det hele tatt. 

De høydepunktene er ikke verdt det, syns jeg. Jeg husker hvor fint det var å være forelsket og fine opplevelser med mine ekser, men alt det gikk jo egentlig opp i røyk når de var utro. Da betydde det ikke noe lenger. Med andre ord har det ingenting å si hvilke gode opplevelser en eventuell mann gir meg, for de opplevelsene betyr ikke noe lenger når alt blir ødelagt. Noe det blir. Dette er jeg så sikker på at jeg kan ikke overbevises på noen som helst måte. 

Jeg har egentlig det jeg ønsker nå... Ro. Fred. Ikke noe lengsel. Jeg er ikke ensom. Jeg kan ikke lengte etter noe som ikke eksisterer, jeg er ikke så drømmende som jeg var før. ❤️ 

Anonymkode: 75df0...0ff

[AnonymBruker]

Jeg er 35, fikk et ekstremt mye bedre liv når jeg sluttet å bry meg om menns anerkjennelse og bekreftelse. Ja jeg tenker å leve alene, jeg nyter hver dag. 

Anonymkode: 487ae...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er 35, fikk et ekstremt mye bedre liv når jeg sluttet å bry meg om menns anerkjennelse og bekreftelse. Ja jeg tenker å leve alene, jeg nyter hver dag. 

Anonymkode: 487ae...aff

Så godt å høre! Jeg er så inderlig glad for at jeg snart er ferdig med 20-årene. 

Anonymkode: 75df0...0ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er veldig mye dritt. Mesteparten vet vi ikke om heller. 

Jeg har sørget ferdig og jeg føler jeg har kommet meg videre etter forrige brudd, men jeg merker at jeg uansett ikke klarer å "komme nærme" menn eller få en emosjonell tilknytning til de. Jeg har kun klart å hatt sex med de jeg har en emosjonell tilknytning til, så sex er jo heller ikke noe som frister meg. Jeg kan fantasere og kose meg ofte, men når det kommer til tanken på faktisk ekte sex i virkeligheten så er jeg ikke fristet i det hele tatt. 

De høydepunktene er ikke verdt det, syns jeg. Jeg husker hvor fint det var å være forelsket og fine opplevelser med mine ekser, men alt det gikk jo egentlig opp i røyk når de var utro. Da betydde det ikke noe lenger. Med andre ord har det ingenting å si hvilke gode opplevelser en eventuell mann gir meg, for de opplevelsene betyr ikke noe lenger når alt blir ødelagt. Noe det blir. Dette er jeg så sikker på at jeg kan ikke overbevises på noen som helst måte. 

Jeg har egentlig det jeg ønsker nå... Ro. Fred. Ikke noe lengsel. Jeg er ikke ensom. Jeg kan ikke lengte etter noe som ikke eksisterer, jeg er ikke så drømmende som jeg var før. ❤️ 

Anonymkode: 75df0...0ff

Det er så trist at det er sånn. Utro folk vet ikke og bryr seg ikke hvilken skade de påfører andre sine liv, fært at du har opplevd det og nå ikke lenger nyter det som kan gi oss så mye

(Eller for øyeblikket ut ufra hva som skjer i fremtiden)

Men det er veldig bra at du har funnet fred i situasjonen, håper du koser deg i livet ❤️ 

Anonymkode: 6c342...aa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er så trist at det er sånn. Utro folk vet ikke og bryr seg ikke hvilken skade de påfører andre sine liv, fært at du har opplevd det og nå ikke lenger nyter det som kan gi oss så mye

(Eller for øyeblikket ut ufra hva som skjer i fremtiden)

Men det er veldig bra at du har funnet fred i situasjonen, håper du koser deg i livet ❤️ 

Anonymkode: 6c342...aa0

Jeg vet. Helt genuint så gjør jeg det, i år pyntet jeg for første gang til jul (jeg er tidlig ute) uten å gråte fordi jeg går en ensom jul i møte. Jeg er ikke redd for å være alene lenger.  

Anonymkode: 75df0...0ff

[Gjest Anonymus Notarius]

Du høres deprimert ut.

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (Akkurat nå):

Du høres deprimert ut.

Det er jeg også, men jeg takler det ganske greit. Det er noe jeg har lært å leve med.  

Anonymkode: 75df0...0ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg vet. Helt genuint så gjør jeg det, i år pyntet jeg for første gang til jul (jeg er tidlig ute) uten å gråte fordi jeg går en ensom jul i møte. Jeg er ikke redd for å være alene lenger.  

Anonymkode: 75df0...0ff

Duu 😔 ser du sier du er deprimert også, kanskje du bør søke hjelp? 

Koslig du har pyntet til jul og håper den blir fin 🎄🎅 Men om du sliter psykisk, du fortjener bedre i livet enn å være deprimert. 

Anonymkode: 6c342...aa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Duu 😔 ser du sier du er deprimert også, kanskje du bør søke hjelp? 

Koslig du har pyntet til jul og håper den blir fin 🎄🎅 Men om du sliter psykisk, du fortjener bedre i livet enn å være deprimert. 

Anonymkode: 6c342...aa0

Jeg har søkt mye hjelp, fått mye hjelp og hele greia er kronisk, det vil nok for alltid være der. Takk for omtanken, men det går bra altså. Jeg lever fint slik jeg har det nå. 

Anonymkode: 75df0...0ff

[AnonymBruker]

Du høres ikke frisk ut, men det er godt du har funnet ut hva du vil i livet.

Anonymkode: 68d9d...4b7

[_popcorn_]

Ryddet for identifiserende innlegg. 

_popcorn_, adm

[Isambard]

Jeg tenker at det antageligvis er riktig valg for deg. Folk vet best selv hvordan de bør leve livet sitt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du høres ikke frisk ut, men det er godt du har funnet ut hva du vil i livet.

Anonymkode: 68d9d...4b7

Frisk er jeg, men jeg er ikke naiv eller lett å lure og jeg ser folk for hva de er. Jeg ser også hvordan de fleste forhold utarter seg og hvordan de ender. Jeg kjenner også til manges hemmeligheter. Utroskap er fullstendig normalt og vanlig, og jeg blir trist på vegne av de som påstår noe annet. 

Anonymkode: 75df0...0ff

[AnonymBruker]

Isambard skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at det antageligvis er riktig valg for deg. Folk vet best selv hvordan de bør leve livet sitt.

Riktig. 

Anonymkode: 75df0...0ff

[AnonymBruker]

Jeg har passert femti, og tenker mye det samme. Ble skilt da barna var små, og nå er de tenåringer.
De forsøkene på forhold som jeg har hatt siden har tatt helt fra meg troen på at oppriktige mennesker finnes, når det kommer til nære relasjoner. Jeg orker ikke flere runder med svik, og har det mye bedre alene. Gjenkjenner også den roen du beskriver, som noe veldig godt og behagelig.
Det er umulig for meg å forestille meg å inngå noe nært forhold igjen, og i alle fall ikke å bo sammen med noen.

Jeg har hatt et langt seksuelt forhold den tiden jeg har vært enslig, men han viste seg også å være en sjarlatan.

Anonymkode: 4aa71...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Lurte på om det er noen andre kvinner som velger å gå samme vei som meg selv. 

Jeg har vært i et par forhold før, og forholdene varte noen år, men nå har jeg vært singel i snart 5 år. Er 29 år gammel. Jeg har i både oppvekst og voksenlivet virkelig mistet tilliten til andre mennesker. Jeg har blitt skuffet så mange ganger, også av partnere, og jeg har stadig opplevd at ting ikke alltid er som man tror. Etter mitt forrige brudd tenkte jeg at jeg ikke orker mer av dette. Det å oppleve at noen ødelegger tilliten man har er vanvittig sårt for meg, jeg tror faktisk det er det mest sårende jeg har opplevd, det at andre er illojale mot meg. Jeg blir varm i hodet bare jeg tenker på det (og ikke på den gode måten..). Jeg var en håpløs romantiker før, men dette har jo visna helt. 

Nå skal det sies at jeg har slitt en del med den mentale helsen utenom dette, og jeg har et generelt pessimistisk og trist syn på verden og folk. Dette har egentlig bare blitt verre, og det har føltes sårt, for jeg har strittet imot over lang tid. Selv om jeg ikke har ønsket å gå inn i et forhold igjen har jeg vært lei meg og savnet det, og jeg har mange ganger tenkt på og drømt om å få kjæreste igjen. Jeg savner så klart nærhet og sex, men jeg har kommet til et punkt der jeg er usikker på om jeg kan få følelser for menn, samt tenne på de og ha sex med de. Jeg er ikke lesbisk, men jeg føler ikke denne tiltrekningen mot menn lenger. 

Det har vært noen få uskyldige flørter de siste årene, og jeg har også blitt betatt av et par menn. Men så går det en liten stund (uten at det skjer noe, vi har ikke sex eller kysser), jeg trekker meg tilbake og minner meg selv på hvor galt det kan gå. Da mister jeg følelsene og går videre. Jeg ser ikke noen grunn til å kaste bort livet mitt på å være lykkelig med noen som uansett vil såre meg eller forlate meg. 

Så var det jo dette med barn. Jeg har egentlig litt lyst på barn. Men dette må jeg ha en mann til, barnet burde jo ha en pappa, men tanken på dette gjør meg faktisk kvalm, så jeg velger bort barn også. 

Det høres kanskje ut som jeg er bitter og ulykkelig men egentlig så jeg ikke det. Jeg har vært ulykkelig lenge, før, men jeg har følt en slags ro nå de siste månedene som er utrolig god. Jeg slipper å tenke på at jeg må ha sex når jeg ikke vil, jeg slipper å måtte rydde opp etter en annen, vaske en annens klær, jeg kan sove når jeg vil, spise det jeg vil til middag, jeg kan legge opp dagene akkurat slik jeg ønsker. Jeg kan bestemme alt selv og jeg har ingen som trigger usikkerheten i meg, faktisk har jeg blitt mer selvsikker, trygg på meg selv, mer glad i kroppen min fordi det er ikke utseendet på den som gir den verdi, men hvordan den fungerer og hvordan helsa mi er. Menn får meg til å føle meg motsatt, at det eneste som betyr noe er utseende og kropp, sex er det viktigste i verden osv. Jeg slipper å bli sjalu eller lei meg fordi han beundrer andre kvinner og ønsker å være med andre kvinner, jeg slipper ikke minst å bli bedratt og sviktet. Jeg har blitt sviktet på de punktene i livet mitt hvor jeg virkelig trengte at han IKKE gjorde det, men er vel vanskelig å være trofast når ting ikke går så bra med dama si, I guess. 

Før når jeg lengtet etter kjæreste så tenkte jeg at han vil bare være med meg en kort tid uansett, når jeg blir eldre er jeg ikke attraktiv lenger og da vil han ikke ha meg lenger, han vil uansett dumpe meg, uansett bedra meg, kjærlighet og forhold er bortkastet tid da det uansett går i oppløsning og alt du sitter igjen med er minner du uansett bare blir trist av å tenke på. 

Jeg har elsket og tapt, så jeg klarer meg. Jeg går ikke glipp av noe. Jeg er glad for at jeg endelig har sluttet fred med det her, så godt som jeg har. Jeg lurer på om andre kvinner har gjort det samme. 

 

Anonymkode: 75df0...0ff

Nå er ikke du akkurat en god "poster" for å velge bort barn og være enslig. Det fremstår som man må være sjokkskadet eller deprimert for å la være å ødelegge vaginaen for en mann, langt ut på 21.århundre.

Jeg nyter ikke kvinnerettigheter for å bøye meg for patetiske, konservative forventninger, og patetiske konservative forventninger er nettopp å måtte produsere avkom og "gifte meg", fordi det bare har vært sånn tidligere da menn hadde kontrollen.

I en overbefolket verden som runder 9 milliarder mennesker om knapt 13 eller 14 år, så er det siste vi trenger er enda flere avkom. Det finnes nok av folk som trenger hjelp allerede som det er, og som hadde vært evig takknemlig. Selv driver jeg med noe frivillighet, mange takknemlige mennesker. Får stort sosialt nettverk ut av det. Er også fadder for andre i andre land utenfor Norge. Har også hund som er mer hengiven enn noe mann noen gang kommer til å være. I tillegg til fast jobb, formue på flere millioner kroner og veldig god helse, så gidder jeg ikke utsette meg for problemer og påkjenninger som både graviditet, utroskap og en ustabil politisk, økonomisk situasjon uten i Europa og resten av verden gir oss, hver eneste dag. 

Når man blir gammel, så bør man ikke akkurat regne med at "fantasi barna" skal være ved siden av en. Har sett flere eldre som er alene til tross for at de har barn, så det vi produserer nå for tiden er egentlig arbeidstakere for det kapitalistiske systemet. 

Derfor er det langt viktigere å ha formue når en er gammel, enn barn, hvis man faktisk trenger hjelp av noen og ikke vil være avhengig av den tragiske kommunen sine tjenester for eldre. Barn koster jævla mye, og i tillegg får de forventninger om at de skal arve. Så alt i alt, degraderer det min nåværende og fremtidige liv å potensielt involvere seg med en mann som skal bestemme og barn som skal være en utgiftspost de neste 19 år, for at jeg skal sette dem i stand til å bli systemet sine arbeidsmaskiner, for at de så skal stikke av og ha sine egne karrierer, og forventninger og arv. Nei takk, til det. 

Hvis jeg ville bøye med for tradisjonelt, konservativt tullball, noe dessverre, altfor mange av våre medsøstre ennå driver og drømmer om, så hadde jeg flyttet til et annet land hvor mannen er sjefen, og ekteskap er done deal resten av livet, der barna ellers er forpliktet til å hjelpe hele tiden og være der. Men sånn er det ikke, og man må sikre seg selv først.

 

 

Anonymkode: a31f6...5b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har passert femti, og tenker mye det samme. Ble skilt da barna var små, og nå er de tenåringer.
De forsøkene på forhold som jeg har hatt siden har tatt helt fra meg troen på at oppriktige mennesker finnes, når det kommer til nære relasjoner. Jeg orker ikke flere runder med svik, og har det mye bedre alene. Gjenkjenner også den roen du beskriver, som noe veldig godt og behagelig.
Det er umulig for meg å forestille meg å inngå noe nært forhold igjen, og i alle fall ikke å bo sammen med noen.

Jeg har hatt et langt seksuelt forhold den tiden jeg har vært enslig, men han viste seg også å være en sjarlatan.

Anonymkode: 4aa71...109

Jeg skjønner deg veldig godt. Trist å høre om det seksuelle forholdet også. Jeg vurderte å gå finne en såkalt "friends with benefits", men har slått det helt ifra meg, jeg tror ikke jeg klarer å tenne på menn når jeg vet det jeg vet. Det blir bare falskt og tåpelig for meg, gir meg ikke noe, så da lar jeg være.. 

Anonymkode: 75df0...0ff

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det er jeg også, men jeg takler det ganske greit. Det er noe jeg har lært å leve med.  

Anonymkode: 75df0...0ff

Jeg tror det i stor grad er depresjonen din som snakker i det første innlegget. Prøv å lese det og lat som det er noe en annen har skrevet. Ville du tenkt at dette er en person som har det bra i livet sitt?

 

Jeg mener absolutt ikke at man må ha en partner for å ha et godt liv, eller at folk som sier de ikke vil ha kjæreste, må være deprimerte. Men du høres deprimert ut, hele innlegget ditt er ekstremt negativt. Fokuset ditt ligger ikke på hvor godt du trives alene, men hvor vondt du har/har hatt det pga. mislykkede forhold.